K-PTSD, virker som livet bare går bakover, selv om jeg jobber hardt for å komme fremover?

[AnonymBruker]

Hei, jeg står i en vanskelig posisjon og ville strekke ut en hånd for å høre om andre hadde lignende erfaringer eller innsikt og råd å dele. 

Jeg fikk diagnosen kompleks PTSD for 4 år siden, og har siste 3,5 år gått til en behandler som kan om dette. En traumespesialist. Før det har jeg fått en del behandling som ikke har fungert og på mange måter gjort ting verre, og sementert problemene. Det rare er dog at siden jeg begynte hos traumebehandler er det på en måte som at jeg har gått bakover i fremgang. Altså hatt funksjonsfall når det kommer til ting som å følge opp jobb, studier, sosialt, hobbyer. Samtidig så ser jeg også at noen ting absolutt går fremover. Jeg har sluttet å dissosiere, jeg møter meg selv og deler av meg med mye mer medfølelse og omsorg, og jeg er mer tilstede i hverdagen min. Men jeg har forferdelige daglige smerter, og fatigue som stopper meg fra det meste. I tillegg har jeg i det siste begynt å kjenne på motstand mot å gjøre dagligdagse ting som å bake, pusle puslespill eller bare slappe av. Det er en veldig merkelig situasjon der jeg på alle ytre plan ser ut til å bli dårligere og dårligere, mens jeg på innsiden også merker at joda, jeg møter meg med mer raushet enn før, og setter mer grenser overfor andre krenkelser og lignende. Er det sånn det må være, er dette normalt? 

På en måte tenker en del av meg at "nei, nå må jeg bare skjerpe meg", ta tak og pushe meg til å gjøre mer, samtidig innser jeg jo at det er det faktisk ikke noe rom for. Intuisjonen min sier meg at dette er veien jeg skal gå nå, selv om det er utrolig smertefullt og tungt å stå i denne hverdagen, med så lav livskvalitet. Men på et vis så er det også bedre livskvalitet? For den gang da jeg hadde et sosialt liv, snakket med familie og venner nesten daglig, og var sosial på studiet, og fulgte opp studier og en jobb ved siden, joda, jeg gjorde ting, fikk ting til, men jeg var regelmessig på legevakten med selvskading og parasuicidal atferd, og jeg tenkte på selvmord daglig, og jeg var ikke tilstede, dissosierte konstant. På mange måter er jo bare det å slutte å dissosiere et enormt steg som jeg har jobbet knallhardt for å få til, men denne tilstedeværelsen er så tung. Jeg er så enormt trøtt hver dag. Har så mye smerter og har begynt å ta smertestillende nesten daglig (må gå til legen med det). Jeg kjenner meg overveldet. Samtidig er det liksom ikke som at jeg vil velge å dissosiere igjen. 

Er dette fremgang? Noen som vet noe om hvor lenge denne fasen skal vare? Opplever det som at jeg siste 2 og et halvt år har fjernet lag på lag med aktivitet fra livet mitt, og mens medfølelsen, grensesettingen og selvomsorgen har vokst proporsjonalt med det, så sitter jeg nå igjen og føler meg handlingslammet fordi nesten hva enn jeg gjør vil trigge de ulike delene av meg. 

Setter pris på alt av tanker og refleksjoner både fra dere som kjenner dere igjen, og dere som også bare ser det utenfra. ❤️ 

Anonymkode: c70b0...cd6

[AnonymBruker]

Ja det er visst veldig vanlig, mår man først slapper av og hjernen kan begynne å bearbeide, så faller man på mange måter sammen, det er når man er trygt til å bearbeide og møte ting, så blir en slått ut. Det blir bedre, men vær forberedt på at en periode blir tøff. 

Anonymkode: 59c75...940

[AnonymBruker]

Anbefaler appen Cureable når det gjelder smerten. Den har både god info og meditasjoner/guidet mindfullness spesifikt om smerte.

Anonymkode: 1dd90...607

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Anbefaler appen Cureable når det gjelder smerten. Den har både god info og meditasjoner/guidet mindfullness spesifikt om smerte.

Anonymkode: 1dd90...607

Tusen takk for tips. Jeg sjekket ut siden deres og synes prisen var overkommelig. Men jeg fant ikke noe særlig om hvor mye tid en må bruke på det daglig. Det er der jeg sliter mest for tiden, gjør allerede en del "intervensjoner" for fatigue og smerte, og kjenner meg ganske overveldet av ressurs og tidsbruk på "bedring". Vet du noe om hvor mye tid en må sette av daglig, er det snakk om 10 minutter eller mer? 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja det er visst veldig vanlig, mår man først slapper av og hjernen kan begynne å bearbeide, så faller man på mange måter sammen, det er når man er trygt til å bearbeide og møte ting, så blir en slått ut. Det blir bedre, men vær forberedt på at en periode blir tøff. 

Anonymkode: 59c75...940

Godt å høre at det visstnok er vanlig. Jeg vet ikke om jeg greier å være forberedt på at eg periode blir tøff, det har vært tøft i mange år, så lenge jeg kan huske. Bare på nye måter. Det er ikke det at jeg lengter tilbake til dissosiasjon og daglige selvmordstanker, men denne situasjonen her, er en annen form for pyton. Godt å høre at det vil bli bedre, hvis jeg bare står i det, takk. ❤️ 

Ts

Anonymkode: c70b0...cd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Godt å høre at det visstnok er vanlig. Jeg vet ikke om jeg greier å være forberedt på at eg periode blir tøff, det har vært tøft i mange år, så lenge jeg kan huske. Bare på nye måter. Det er ikke det at jeg lengter tilbake til dissosiasjon og daglige selvmordstanker, men denne situasjonen her, er en annen form for pyton. Godt å høre at det vil bli bedre, hvis jeg bare står i det, takk. ❤️ 

Ts

Anonymkode: c70b0...cd6

Stor klem til deg. Jeg tror ikke det blir verre enn det du går gjennom og har gått gjennom, bare så det er sagt. Jeg opplevde det samme som deg, når jeg var i dissosiasjon så var jeg veldig effektiv, masse jobb, masse aktivitet, masse energi, som en duracell kanin på litt speed. Følte jeg kunne alt på en måte. Det knaka og knirka med dårlige dager og sånn, men så lenge jeg var i denne flight/fawn tilstanden eller hva jeg skal si, så var det en helt annen pipe. Så flyttet jeg et sted, vekk fra mye som hadde vært med på å traumatisere meg, og jeg begynte i terapi. Føltes som jeg hadde løpt veldig lenge. Og plutselig slo hjernen seg av og slappet av, jeg kunne hvile. Da forsvant egentlig alt og jeg fikk nesten ikke gjort det jeg skulle til slutt. Det er vanlig fikk jeg forklart. Når man får kontakt med kropp og følelser, og ikke trenger en flukt/noe å numne oss med, går det saktere og roligere

Anonymkode: 59c75...940

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Stor klem til deg. Jeg tror ikke det blir verre enn det du går gjennom og har gått gjennom, bare så det er sagt. Jeg opplevde det samme som deg, når jeg var i dissosiasjon så var jeg veldig effektiv, masse jobb, masse aktivitet, masse energi, som en duracell kanin på litt speed. Følte jeg kunne alt på en måte. Det knaka og knirka med dårlige dager og sånn, men så lenge jeg var i denne flight/fawn tilstanden eller hva jeg skal si, så var det en helt annen pipe. Så flyttet jeg et sted, vekk fra mye som hadde vært med på å traumatisere meg, og jeg begynte i terapi. Føltes som jeg hadde løpt veldig lenge. Og plutselig slo hjernen seg av og slappet av, jeg kunne hvile. Da forsvant egentlig alt og jeg fikk nesten ikke gjort det jeg skulle til slutt. Det er vanlig fikk jeg forklart. Når man får kontakt med kropp og følelser, og ikke trenger en flukt/noe å numne oss med, går det saktere og roligere

Anonymkode: 59c75...940

Har du kommet til et bedre sted nå? 

Takk for at du deler hva du har lært og dine erfaringer. Det er liksom sprøtt å tenke tilbake på alle besøkene på legevakten, kombinert med alle A-ene jeg fikk på universitetet, vennskapene jeg liksom fikk (med mennesker jeg jo egentlig ikke likte og ikke satt noen grenser til) og ekstraarbeidet jeg gjorde uten. Og alt dette med kroniske smerter og stadig selvskading. Er kanskje dissosiasjonen og flight som ga meg disconnecten og adrenalinrushet til å fortsette. Og så nå får jeg ikke til å ta den dusjen en gang. Har ikke jobb, studier, legen har anbefalt meg å bli uføretrygdet, fordi de ser ikke at dette skal gå noe bedre på en lang stund. Men jeg føler absolutt at jeg trenger noe å flykte med, det er mye indre kaos. Mange ulike deler som er uenig om veien fremover. Alt går saktere, men ro vet jeg ikke om jeg har funnet enda. 

Søkte litt rundt nå, noen mener det er crash etter adrenalin rush over mange år. Hva vet jeg. Men så nå det du sier at flere beskriver det samme. En annen ting jeg har tenkt på er om det handler om en motstand mot alle gamle mønster som handler om å prestere basert på tanker om at jeg må bevise at jeg er god nok og sånt. Så f.eks noe så enkelt som å lage middag, dersom det er knyttet overhodet til en tanke om at "det må jeg gjøre for å vise at jeg er et dugende menneske" så er på en måte den manglende evnen til å få det til en trigger på det mønsteret, for å hjelpe meg å avlære det en gang for alle. Inspirert av noe jeg leste på reddit nå. Jeg aner ikke, men i så fall så er det jo i alle fall håp da. At det er bare at jeg har kommet til et dypere lag av heling. 

Klem til deg også! 

TS

Anonymkode: c70b0...cd6

[AnonymBruker]

Du trenger ikke bruke så mye tid, du kan ta det litt når det passer deg.

Anonymkode: 1dd90...607

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du trenger ikke bruke så mye tid, du kan ta det litt når det passer deg.

Anonymkode: 1dd90...607

Ok, så fint. Skal teste den ut en måneds tid i første omgang. 🙏

TS

Anonymkode: c70b0...cd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du kommet til et bedre sted nå? 

Takk for at du deler hva du har lært og dine erfaringer. Det er liksom sprøtt å tenke tilbake på alle besøkene på legevakten, kombinert med alle A-ene jeg fikk på universitetet, vennskapene jeg liksom fikk (med mennesker jeg jo egentlig ikke likte og ikke satt noen grenser til) og ekstraarbeidet jeg gjorde uten. Og alt dette med kroniske smerter og stadig selvskading. Er kanskje dissosiasjonen og flight som ga meg disconnecten og adrenalinrushet til å fortsette. Og så nå får jeg ikke til å ta den dusjen en gang. Har ikke jobb, studier, legen har anbefalt meg å bli uføretrygdet, fordi de ser ikke at dette skal gå noe bedre på en lang stund. Men jeg føler absolutt at jeg trenger noe å flykte med, det er mye indre kaos. Mange ulike deler som er uenig om veien fremover. Alt går saktere, men ro vet jeg ikke om jeg har funnet enda. 

Søkte litt rundt nå, noen mener det er crash etter adrenalin rush over mange år. Hva vet jeg. Men så nå det du sier at flere beskriver det samme. En annen ting jeg har tenkt på er om det handler om en motstand mot alle gamle mønster som handler om å prestere basert på tanker om at jeg må bevise at jeg er god nok og sånt. Så f.eks noe så enkelt som å lage middag, dersom det er knyttet overhodet til en tanke om at "det må jeg gjøre for å vise at jeg er et dugende menneske" så er på en måte den manglende evnen til å få det til en trigger på det mønsteret, for å hjelpe meg å avlære det en gang for alle. Inspirert av noe jeg leste på reddit nå. Jeg aner ikke, men i så fall så er det jo i alle fall håp da. At det er bare at jeg har kommet til et dypere lag av heling. 

Klem til deg også! 

TS

Anonymkode: c70b0...cd6

Det du beskriver tror jeg er ganske vanlig, tror hverken du er crasha eller sitter fast sånn, om du skjønner, men det er en grusom periode! Et halvt år satt jeg bare og stirra i veggen tror jeg. Det tok noen år, kanskje 3-5, jeg husker ikke, men det var som om jeg måtte reset og starte på nytt. Gjøre ting for meg selv, og andre, fordi jeg tror på det og vil det, ikke for å bevise at jeg duger, som du sier.

Men husk at dette her er ikke bare gjort over natten, nå har jeg vært "oppegående" et par år og likevel faller jeg tilbake i gamle mønstre rett som det er, men! Det blir mindre av det. Og det blir ikke så farlige som da vi gikk helt på akkord med oss selv. I blant er det helt greit å gjøre mer for andre enn oss selv, gi folk litt slack osv. Kjenner meg igjen i det å ville ha en flukt, det er vanskelig, men jeg prøver å finne det i "kjedelige" ting, prøver å ikke ruse hjernen på det mer om du skjønner. Det "vanlige" livet, det vi starter på når vi slutter å flykte, føltes ufattelig kjedelig for meg først, på en måte. Så ville jeg ha det, ville ha dette livet hvor jeg faktisk kan takle ting, i motsetning til de tingene i hodet og fra oppvekst min feks. 

Det er mye lettere å gjøre noe, enn å tenke på det, det blir så mye større i hodet vårt. 

 

Anonymkode: 59c75...940

[Snop]

Hei ❤️ jeg har også k-ptsd og gikk gjennom en lignende fase i mange år, under behandling.

Ikke for å skremme deg, men fasen varte så lenge og ble så tøff at jeg ble veldig suicidal. Det fine er at jeg kom ut av det, og selv om jeg ikke er helt frisk, kom jeg ut på andre siden mye sterkere. Nesten litt som når man trener fysisk - det er kjempetøft og ubehagelig mens det står på, men så kommer du ut med bedre muskler og kondis 💪🏼

for meg var det litt sånn: fikk diagnose, jobbet gjennom det (altoppslukende terapi i mange år), så plutselig en dag var jeg «mettet» av terapi og måtte bare puste igjen. Og nå har jeg fått livet tilbake, klokere og friskere enn før. 

poenget mitt er at det du opplever er nok ikke uvanlig, og det høres ut som om du jobber skikkelig hardt og reflekterer godt - og det kommer du til å få igjen for. 

Og husk at det er lov å ta pauser fra terapien og bare leve, lytt til kroppen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det du beskriver tror jeg er ganske vanlig, tror hverken du er crasha eller sitter fast sånn, om du skjønner, men det er en grusom periode! Et halvt år satt jeg bare og stirra i veggen tror jeg. Det tok noen år, kanskje 3-5, jeg husker ikke, men det var som om jeg måtte reset og starte på nytt. Gjøre ting for meg selv, og andre, fordi jeg tror på det og vil det, ikke for å bevise at jeg duger, som du sier.

Men husk at dette her er ikke bare gjort over natten, nå har jeg vært "oppegående" et par år og likevel faller jeg tilbake i gamle mønstre rett som det er, men! Det blir mindre av det. Og det blir ikke så farlige som da vi gikk helt på akkord med oss selv. I blant er det helt greit å gjøre mer for andre enn oss selv, gi folk litt slack osv. Kjenner meg igjen i det å ville ha en flukt, det er vanskelig, men jeg prøver å finne det i "kjedelige" ting, prøver å ikke ruse hjernen på det mer om du skjønner. Det "vanlige" livet, det vi starter på når vi slutter å flykte, føltes ufattelig kjedelig for meg først, på en måte. Så ville jeg ha det, ville ha dette livet hvor jeg faktisk kan takle ting, i motsetning til de tingene i hodet og fra oppvekst min feks. 

Det er mye lettere å gjøre noe, enn å tenke på det, det blir så mye større i hodet vårt. 

 

Anonymkode: 59c75...940

Ja, det er liksom som at det å stirre i veggen er det eneste som er tilgjengelig. En del sier nei til alt som er å jobbe med følelser, terapi, dagbok osv. En del sier nei til alt som er noe som helst annet enn å ligge strak ut. En del sier at den fader meg dør hvis vi ikke får et liv snart. En del virker som trigges av alt annet enn å ligge i fosterstilling, og særlig på tanken av alt som er å "forsøke noe nytt" eller få et slags innhold. Så hva står igjen, på en måte. Jeg prøver å gjøre ting for meg selv, men det er kanskje deler da som tror jeg fortsatt gjør det for å bevise noe, ikke vet jeg. Men jeg skal tenke litt på det der. Gi "reset-en" litt plass og tid til å bare gjennomføres, uten å tvinge det fremover raskere. Tror den der "pushy delen" at den er jeg veldig sliten av. Så det er mye indre konflikt i systemet. 

Jeg er glad for å høre at ting er lettere for deg nå, det unner jeg deg virkelig! Tror jeg skjønner akkurat hva du mener med at det vanlige føles ufattelig kjedelig. Er få dager som er sånn på dette tidspunktet, men når de er der er det liksom som at en del vil gjøre opprør, fordi hva faens kjedsomhet er denne ROEN!!! Men så er det jo den roen jeg leter og lengter etter. Merkelig paradoks. 

Noe av det verste er kanskje nettopp den tvilen om "går jeg riktig eller feil retning nå", for hvis jeg visste at hvis jeg bare fortsetter med alle de gode tinga jeg gjør nå, så kommer jeg meg gjennom, ja, da kunne jeg kanskje hvile i denne perioden her, akseptere det. Men så er jeg så redd for at dette bare er feil retning. Selv om intuisjonen min har troa. Og det er godt å lese andres erfaringer at de ligner. Takk! 

TS

Anonymkode: c70b0...cd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det er liksom som at det å stirre i veggen er det eneste som er tilgjengelig. En del sier nei til alt som er å jobbe med følelser, terapi, dagbok osv. En del sier nei til alt som er noe som helst annet enn å ligge strak ut. En del sier at den fader meg dør hvis vi ikke får et liv snart. En del virker som trigges av alt annet enn å ligge i fosterstilling, og særlig på tanken av alt som er å "forsøke noe nytt" eller få et slags innhold. Så hva står igjen, på en måte. Jeg prøver å gjøre ting for meg selv, men det er kanskje deler da som tror jeg fortsatt gjør det for å bevise noe, ikke vet jeg. Men jeg skal tenke litt på det der. Gi "reset-en" litt plass og tid til å bare gjennomføres, uten å tvinge det fremover raskere. Tror den der "pushy delen" at den er jeg veldig sliten av. Så det er mye indre konflikt i systemet. 

Jeg er glad for å høre at ting er lettere for deg nå, det unner jeg deg virkelig! Tror jeg skjønner akkurat hva du mener med at det vanlige føles ufattelig kjedelig. Er få dager som er sånn på dette tidspunktet, men når de er der er det liksom som at en del vil gjøre opprør, fordi hva faens kjedsomhet er denne ROEN!!! Men så er det jo den roen jeg leter og lengter etter. Merkelig paradoks. 

Noe av det verste er kanskje nettopp den tvilen om "går jeg riktig eller feil retning nå", for hvis jeg visste at hvis jeg bare fortsetter med alle de gode tinga jeg gjør nå, så kommer jeg meg gjennom, ja, da kunne jeg kanskje hvile i denne perioden her, akseptere det. Men så er jeg så redd for at dette bare er feil retning. Selv om intuisjonen min har troa. Og det er godt å lese andres erfaringer at de ligner. Takk! 

TS

Anonymkode: c70b0...cd6

Dette høres veldig kjent ut og jeg har vært der selv, og psykologen min sa den gang at det er riktig, fordi vi starter på en måte på nytt, mens vi har levd et "annet" liv så har vårt stått på vent nå, og det må også bygges og leves, men først må vi jo få det til.. litt som å lære å kjøre kanskje? Først er det så mange greier og ting, og etthvert får vi det litt automatisert og litt mer på autopilot. 

Men jeg måtte skrive lister av og til, skrive at i dag må jeg dusje, huske å pusse tenner, sette på en vaskemaskin eller oppvaskmaskin osv. Lage rutiner på nytt liksom.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dine motstridende følelser, på det verste følte jeg at jeg hadde 5 stemmer i hodet som alle mente de visste hva som var best for meg, da gikk jeg ut av huset rett og slett, bare sto utenfor døren eller gikk en tur ned veien. Av en eller annen grunn så klarnet hodet mitt veldig hvis jeg bare gikk ut, så ble det liksom ro på en måte. Har du prøvd det? 

Anonymkode: 59c75...940

[AnonymBruker]

Snop skrev (12 minutter siden):

Hei ❤️ jeg har også k-ptsd og gikk gjennom en lignende fase i mange år, under behandling.

Ikke for å skremme deg, men fasen varte så lenge og ble så tøff at jeg ble veldig suicidal. Det fine er at jeg kom ut av det, og selv om jeg ikke er helt frisk, kom jeg ut på andre siden mye sterkere. Nesten litt som når man trener fysisk - det er kjempetøft og ubehagelig mens det står på, men så kommer du ut med bedre muskler og kondis 💪🏼

for meg var det litt sånn: fikk diagnose, jobbet gjennom det (altoppslukende terapi i mange år), så plutselig en dag var jeg «mettet» av terapi og måtte bare puste igjen. Og nå har jeg fått livet tilbake, klokere og friskere enn før. 

poenget mitt er at det du opplever er nok ikke uvanlig, og det høres ut som om du jobber skikkelig hardt og reflekterer godt - og det kommer du til å få igjen for. 

Og husk at det er lov å ta pauser fra terapien og bare leve, lytt til kroppen.

Jeg føler meg heldigvis, og merkelig nok, mindre suicidal enn noen gang. Det er uutholdelig, og av og til vil jeg "dø" bare for å komme bort fra denne smerten, tidvise apatien, kjedsomheten, og noen ganger de intense indre konfliktene, liksom som en slags pause i to uker i et mørkt rom og så kaller jeg det død. Men jeg har aldri vært så lite suicidal som nå i livet mitt. For første gang har jeg en vedvarende og sterk tanke og ønske om at jeg vil så j**lig leve, den er solid. Og egentlig er jo det et enormt fremsteg eller alle de årene med suicidalitet og parasuicidal atferd. Så jeg håper at denne perioden ikke vil rokke ved det. Men samtidig så er det så vanskelig å leve, for jeg føler meg begrenset fra å gjøre noe. Noen ganger er fatiguen så ille at jeg ligger og går ikke ut i flere dager. Jeg skulle tro det ble bedre etter noen år, men det er som at det kommer bølge på bølge med slike dårlige perioder. 

Tusen takk for at du deler hvordan det var for deg. Jeg er veldig glad for å høre at du føler du har kommet ut på andre siden, og kan kjenne mer styrke der du er nå. Det fortjener du så innmari! 💪❤️ 

Jeg er litt der at jeg kjenner meg "mettet" av terapi og jobbing med alt det vanskelige. Men jeg er liksom ikke på langt nær ved et levelig liv. Men jeg har snakket med terapeuten at vi tar pause fra den aktive jobbingen. Jeg er liksom emosjonelt "bunnskrapa". Det er det kroppen sier. Likevel driver den og bobler til overflaten triggere og drit daglig. Takk for gode ord og troa på at jeg kommer til å få igjen for denne jobbingen. Jeg håper det, for jeg har søren meg jobba beinhardt. 

Anonymkode: c70b0...cd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette høres veldig kjent ut og jeg har vært der selv, og psykologen min sa den gang at det er riktig, fordi vi starter på en måte på nytt, mens vi har levd et "annet" liv så har vårt stått på vent nå, og det må også bygges og leves, men først må vi jo få det til.. litt som å lære å kjøre kanskje? Først er det så mange greier og ting, og etthvert får vi det litt automatisert og litt mer på autopilot. 

Men jeg måtte skrive lister av og til, skrive at i dag må jeg dusje, huske å pusse tenner, sette på en vaskemaskin eller oppvaskmaskin osv. Lage rutiner på nytt liksom.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dine motstridende følelser, på det verste følte jeg at jeg hadde 5 stemmer i hodet som alle mente de visste hva som var best for meg, da gikk jeg ut av huset rett og slett, bare sto utenfor døren eller gikk en tur ned veien. Av en eller annen grunn så klarnet hodet mitt veldig hvis jeg bare gikk ut, så ble det liksom ro på en måte. Har du prøvd det? 

Anonymkode: 59c75...940

Jeg prøver å få litt dagslys daglig, føler det hjelper, blir liksom som at jeg får en pause til å puste. Men selv det orker jeg ikke for lenge om gangen. Men det blir kanskje enklere når det blir litt lengre dagslys, at jeg kan ta mindre luftepauser med lys. Å gå ut når det er mørkt gir meg bare mer kaos inni meg. Jeg driver litt med sånn Internal Family Systems, prøver å få samarbeid mellom alle "stemmene" i hodet. Men det er kaotisk fremdeles. 

Det du skrev om at vi har levd et annet liv, og det å måtte bygge og leve vårt eget, vet ikke helt om jeg forstod hva du mente der? At det å leve basert på traumeresponsene, på et vis er et gammel og "annet" liv, og nå "fødes vi på ny" og må rett og slett starte det litt på scratch eller? Hmmm, ga meg noe å tenke på. 

TS

Anonymkode: c70b0...cd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg prøver å få litt dagslys daglig, føler det hjelper, blir liksom som at jeg får en pause til å puste. Men selv det orker jeg ikke for lenge om gangen. Men det blir kanskje enklere når det blir litt lengre dagslys, at jeg kan ta mindre luftepauser med lys. Å gå ut når det er mørkt gir meg bare mer kaos inni meg. Jeg driver litt med sånn Internal Family Systems, prøver å få samarbeid mellom alle "stemmene" i hodet. Men det er kaotisk fremdeles. 

Det du skrev om at vi har levd et annet liv, og det å måtte bygge og leve vårt eget, vet ikke helt om jeg forstod hva du mente der? At det å leve basert på traumeresponsene, på et vis er et gammel og "annet" liv, og nå "fødes vi på ny" og må rett og slett starte det litt på scratch eller? Hmmm, ga meg noe å tenke på. 

TS

Anonymkode: c70b0...cd6

Veldig bra, ja bare noen minutter frisk luft og lys ute hjelper hodet mitt. Selv om jeg nå har mye mindre avvdette kaoset så dukker det opp inn i mellom. Jeg tenker at jeg aldri blir helt frisk av dette, men jeg lever langt bedre med det side og side enn jeg noen gang har gjort.

Ja, det jeg mener, og psykologen, var at før i tiden, før dette skjedde oss, så hadde vi et annet liv som var levd på overflaten. Vi hadde ikke mye kontakt med følelsene våre, eller oss selv. Vi levde på triggere, traume respons, fight/flight/fawn eller en god blanding. Så krasjet vi, det gikk ikke mer, og vi måtte leve på ekte, med sorg, smerte, følelser, alt. Jeg kjenner meg igjen i det du sier, at du har mye meg fysiske smerter, jeg ignorerte mine og undetrykte mine fysiske smerter før, at jeg faktisk ikke kjente dem på en måte. Når jeg først begynte å kjenne etter, så kom alt på en gang. 

Før følte vi ingenting ekte, nå føler vi alt. Jeg brukte å tenke at jeg våknet opp som en unge i et 30 og noe år gammelt liv og kropp liksom, om du skjønner. 

Anonymkode: 59c75...940

[AnonymBruker]

Tenker at det du opplever er både helt naturlig, nødvendig og logisk. 

Sammenlign det gjerne med å alltid få influensa når du går på ferie. Ikke så rart at det kommer når garden e nede.

Ikke så rart st du får et "ytre funksjonsfall" når du er begynt å bearbeide, sette grenser osv... rett og slett en naturlig konsekvens av å bli bedre.

Anonymkode: ded91...b25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Veldig bra, ja bare noen minutter frisk luft og lys ute hjelper hodet mitt. Selv om jeg nå har mye mindre avvdette kaoset så dukker det opp inn i mellom. Jeg tenker at jeg aldri blir helt frisk av dette, men jeg lever langt bedre med det side og side enn jeg noen gang har gjort.

Ja, det jeg mener, og psykologen, var at før i tiden, før dette skjedde oss, så hadde vi et annet liv som var levd på overflaten. Vi hadde ikke mye kontakt med følelsene våre, eller oss selv. Vi levde på triggere, traume respons, fight/flight/fawn eller en god blanding. Så krasjet vi, det gikk ikke mer, og vi måtte leve på ekte, med sorg, smerte, følelser, alt. Jeg kjenner meg igjen i det du sier, at du har mye meg fysiske smerter, jeg ignorerte mine og undetrykte mine fysiske smerter før, at jeg faktisk ikke kjente dem på en måte. Når jeg først begynte å kjenne etter, så kom alt på en gang. 

Før følte vi ingenting ekte, nå føler vi alt. Jeg brukte å tenke at jeg våknet opp som en unge i et 30 og noe år gammelt liv og kropp liksom, om du skjønner. 

Anonymkode: 59c75...940

Ja, det gir veldig mening. Da forstod jeg noenlunde det du mente. Det er sånn som du beskriver. Alt var fælt da også, men da funket en noenlunde ut fra det samfunnet forventet på en måte. Jeg var veldig syk da også, riktignok, men langsmed levde jeg dette "andre livet". Og så bare gikk det ikke lenger og brått var det som at jeg våkna til MEG. Har også slitt med mye fragmenterte minner, pleide ikke å huske noe som skjedde før jeg var ble 28. Men nå etter disse 3 og et halvt år i terapi så husker jeg plutselig. Og ser at åja, det var jo mitt liv. Det var en veldig fint tanke dere hadde om å tillate seg å liksom være ny i eget liv. Hvis jeg tenker på når jeg fikk tilgang til minnene mine mer så er jeg jo bare sånn 3-4 måneder gammel på en måte. Og da er det kanskje helt naturlig at å skulle finne ut hvordan dette livet leves, med minner, og uten dissosiasjon, klart det tar tid og krefter. Hm, det var en ny måte å tenke på. Jeg likte det. Eller det var liksom mer raushet i det. For da ser jeg at det er jo ikke lenge jeg har hatt på å venne meg til en helt ny måte å leve på. 

Mens når jeg tenker at herregud jeg har basically gått i terapi mer eller mindre i 15 år, ja da tenker en liksom at en ikke har kommet så langt. Men jeg kan jo gjerne ikke noe for at jeg var feildiagnostisert i 11 år. Uff. 

"Våkna som en unge i en 30 og noe kropp", det har jeg følt mange ganger. Som at jeg brått bare våkner i et voksent liv, uten ressursene til å håndtere det. Men på en måte håndterer vi det jo egentlig, bare at det går litt treigt. Kanskje ha litt lavere forventninger til hva jeg skal få til på det ytre planet i denne perioden. Å stirre i veggen er nok. Å game litt er nok. Å skrive her med dere er nok. Tusen takk, betyr mye alt det du deler, det må du vite. ❤️ 

TS

Anonymkode: c70b0...cd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tenker at det du opplever er både helt naturlig, nødvendig og logisk. 

Sammenlign det gjerne med å alltid få influensa når du går på ferie. Ikke så rart at det kommer når garden e nede.

Ikke så rart st du får et "ytre funksjonsfall" når du er begynt å bearbeide, sette grenser osv... rett og slett en naturlig konsekvens av å bli bedre.

Anonymkode: ded91...b25

Jeg er glad for å høre at det høres naturlig og logisk ut for deg. Jeg klarer ikke helt å se det selv hvordan det er naturlig, på en måte ville jeg kanskje trodd at når jeg satt mer grenser, så ville jeg få mer energi siden jeg ikke lenger befinner meg i skadelige situasjoner. Men det med å bearbeide, at det tar mer energi det gir mening. Og også det at når en ikke lenger er i farlige situasjoner, trenger en ikke lenger å tyne seg til det ytterste lenger. Så sånn sett ser jeg det. Takk for at du deler at det høres naturlig ut. 

TS

Anonymkode: c70b0...cd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, det gir veldig mening. Da forstod jeg noenlunde det du mente. Det er sånn som du beskriver. Alt var fælt da også, men da funket en noenlunde ut fra det samfunnet forventet på en måte. Jeg var veldig syk da også, riktignok, men langsmed levde jeg dette "andre livet". Og så bare gikk det ikke lenger og brått var det som at jeg våkna til MEG. Har også slitt med mye fragmenterte minner, pleide ikke å huske noe som skjedde før jeg var ble 28. Men nå etter disse 3 og et halvt år i terapi så husker jeg plutselig. Og ser at åja, det var jo mitt liv. Det var en veldig fint tanke dere hadde om å tillate seg å liksom være ny i eget liv. Hvis jeg tenker på når jeg fikk tilgang til minnene mine mer så er jeg jo bare sånn 3-4 måneder gammel på en måte. Og da er det kanskje helt naturlig at å skulle finne ut hvordan dette livet leves, med minner, og uten dissosiasjon, klart det tar tid og krefter. Hm, det var en ny måte å tenke på. Jeg likte det. Eller det var liksom mer raushet i det. For da ser jeg at det er jo ikke lenge jeg har hatt på å venne meg til en helt ny måte å leve på. 

Mens når jeg tenker at herregud jeg har basically gått i terapi mer eller mindre i 15 år, ja da tenker en liksom at en ikke har kommet så langt. Men jeg kan jo gjerne ikke noe for at jeg var feildiagnostisert i 11 år. Uff. 

"Våkna som en unge i en 30 og noe kropp", det har jeg følt mange ganger. Som at jeg brått bare våkner i et voksent liv, uten ressursene til å håndtere det. Men på en måte håndterer vi det jo egentlig, bare at det går litt treigt. Kanskje ha litt lavere forventninger til hva jeg skal få til på det ytre planet i denne perioden. Å stirre i veggen er nok. Å game litt er nok. Å skrive her med dere er nok. Tusen takk, betyr mye alt det du deler, det må du vite. ❤️ 

TS

Anonymkode: c70b0...cd6

Takk for at du deler dine tanker og refleksjoner også, det er puslespill biter som faller hos meg også. Jeg tenker at vi blir aldri utlært på dette, og sammen med terapi må vi snakke sammen og dele tanker, erfaring, fremgang, for egentlig er veien ganske lik selv om traumene kan være veldig veldig forskjellig, har jeg lagt merke til.

Ja, vi handterte jo livet før og, i stor grad og, selv om det var nå på andre måter og premisser, men. Vi har det i oss, og vi kan hente det fram igjen.

"Kanskje ha litt lavere forventninger til hva jeg skal få til på det ytre planet i denne perioden" veldig godt sagt, noen ganger sitter vi der med utslitt kropp og utkjørt hjerne og tenker "kom igjen, hvorfor går det ikke fremover" i stede for å vise litt omtanke for oss selv.

Jeg tenker forresten at det er veldig naturlig at du faller litt sammen av å sette grenser, si nei, ta mer plass og tenke på deg selv også. I mange år var det helt utenkelig for meg, det letteste var å ha ingen grenser, være der for alle, la alt og alle og fandens oldemor komme først, sitte i et hjørne og ikke si et pip på mange måter. Og plutselig skal jeg si nei og ta den plassen jeg fortjener? En periode fikk jeg diare av nerver bare av å si til folk nei haha.

Folk fikk sjokk og, her kommer jeg og tar plass lissom, hadde aldri før skjedd. Men jaggu på tide. 

Anonymkode: 59c75...940

[AnonymBruker]

Forresten, i tilfelle du ikke har sett denne subreddit, jeg liker den fordi folk er flinke til å forklare vanskelige ting med få setninger, og så lese utbroderende innlegg fra andre. Det har hjulpet mye, å få bekreftet at "det der" noe jeg tenker eller føler, er faktisk en greie.

https://www.reddit.com/r/CPTSDmemes/

Anonymkode: 59c75...940