Hvordan håndterer du tenåringens dårlig humør og uendelige kverulering?

[AnonymBruker]

Jeg blir gal, det går ikke å snakke og ha en vanlig samtale. Alt skal kveruleres, det googles for å sjekke om jeg har rett. Har jeg rett blir tenåringen ekstremt sur, usaklig osv

Det testes hele tiden, hvor langt kan jeg dra den. Det urasjonelle handlinger, det er provosering, og noen ganger er det så dumt det som kommer ut at jeg blir litt stum.
17 år er vår tenåring nå, jeg trodde det skulle bli lettere. Alderen 16 år har vært veldig utfordrende synes jeg, alle snakker om fjortis. Så jeg ble overrasket over at 16 skulle bli vanskelig. Jeg får stadig beskjed om at jeg bestemmer ikke, er snart voksen. Oppfører seg jo ikke sånn, jeg får stadig spørsmål om penger.
Når jeg setter krav til at nå må du finne en jobb, i det minste søke. Oppsøke butikker, steder som ansetter. Sender stillingsannonser osv. 

Da får jeg beskjed om at jeg er så gammel at det virker ikke slik lenger. Man sender en søknad til en stor kjede f.eks kiwi så blir du plukket ut. Jeg forteller at det er større sjans for å få jobb om du viser deg, snakker med de. Det er ikke aktuelt får jeg da beskjed om. 
Det gjøres også minimalt hjemme, klarer ikke engang å gå tur med hunden uten å bli fortalt det. Så jeg orker ikke den masingen. 
Jeg har tatt pengestrømmen ned til minimum, men det kommer litt pga mat og andre situasjoner. 
 

Hvordan klarer dere å håndtere dette skiftende humøret, kverulering osv uten å bli sint? Jeg virkelig jobber med meg selv, men noen dager går det ikke. 
Det kunne vært verre, det kunne vært utagering, festing, rus osv. Trøster meg litt med det  

Anonymkode: 95cbf...4dc

[AnonymBruker]

Har en 15åring som også ofte vil kverulere. Jeg har lært meg til å bare stoppe det med "dette gidder jeg ikke diskutere med deg" eller å rett og slett bare avlede (slik man gjør med små barn) og dreie samtalen over til noe annet - type: "har du noen middagsønsker for i morgen" eller "på lørdag skal jeg innom kjøpesenteret en tur. vil du bli med?" eller noe slikt. Da er ofte diskusjonen ferdig og vi snakker om noe annet. 

At jeg er gammel og ikke skjønner noe er jeg vant til  Om hun ikke vil ha råd og hjelp av meg så får hun finne ut av det selv. Jeg holder ofte rådene og tipsene mine inni meg til hun aktivt spør selv. At jeg kommer med "gammeldagse og kjipe" råd er, for henne, bare provoserende så jeg bruker ikke energi på det. Jeg husker selv da jeg var i den alderen og skulle klare ALT selv, Hehe, det var tider

For å få penger må hun gjøre oppgavene sine. Det er ikke forhandlingsbart. Det har hun lært den harde veien. 

Men ja, det er slitsomt å ha ungdom. Husk at ungdommer er programmert til å utfordre, gjøre opprør, ta avstand fra de meninger og verdier vi voksne har, osv. Noen gjør dette i større grad enn andre. 

Anonymkode: b3aa1...e94

[AnonymBruker]

Holde ut. Puste. Bare det. Eneste rådet jeg har.

 

Har vært igjennom fire tenåringer, føler jeg har svart belte nå, men dog ingen fasit.

Trodde en periode at mine barn aldri kom til å bli «ordentlig voksne». Jeg, som deg, ble overrasket over hvor lenge dette varte.

Har hørt 25 år, og dette stemmer nok til dels. I det minste må de selv forsøke seg på å mestre hverdagen alene. Mine «vokste» under studietiden. Da flyttet dem ut, og jeg kunne først da etterhvert føre flere «fornuftige» samtaler med dem.

Lykke til 💫

Anonymkode: 3ba5a...930

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg blir gal, det går ikke å snakke og ha en vanlig samtale. Alt skal kveruleres, det googles for å sjekke om jeg har rett. Har jeg rett blir tenåringen ekstremt sur, usaklig osv

Det testes hele tiden, hvor langt kan jeg dra den. Det urasjonelle handlinger, det er provosering, og noen ganger er det så dumt det som kommer ut at jeg blir litt stum.
17 år er vår tenåring nå, jeg trodde det skulle bli lettere. Alderen 16 år har vært veldig utfordrende synes jeg, alle snakker om fjortis. Så jeg ble overrasket over at 16 skulle bli vanskelig. Jeg får stadig beskjed om at jeg bestemmer ikke, er snart voksen. Oppfører seg jo ikke sånn, jeg får stadig spørsmål om penger.
Når jeg setter krav til at nå må du finne en jobb, i det minste søke. Oppsøke butikker, steder som ansetter. Sender stillingsannonser osv. 

Da får jeg beskjed om at jeg er så gammel at det virker ikke slik lenger. Man sender en søknad til en stor kjede f.eks kiwi så blir du plukket ut. Jeg forteller at det er større sjans for å få jobb om du viser deg, snakker med de. Det er ikke aktuelt får jeg da beskjed om. 
Det gjøres også minimalt hjemme, klarer ikke engang å gå tur med hunden uten å bli fortalt det. Så jeg orker ikke den masingen. 
Jeg har tatt pengestrømmen ned til minimum, men det kommer litt pga mat og andre situasjoner. 
 

Hvordan klarer dere å håndtere dette skiftende humøret, kverulering osv uten å bli sint? Jeg virkelig jobber med meg selv, men noen dager går det ikke. 
Det kunne vært verre, det kunne vært utagering, festing, rus osv. Trøster meg litt med det  

Anonymkode: 95cbf...4dc

Ikke vits å bli sint! Ta det med ro ! Det går over! Hjernen er meget sensitiv nå! Når de er slik 18-19 år blir det hektisk annerledes! Dette kalles LØSRIVELSESPROSESSEN! 

Anonymkode: 92591...bc9

[AnonymBruker]

Det blir bedre om et par år! Jeg prater....bare om det som er viktig........

Anonymkode: 92591...bc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ikke vits å bli sint! Ta det med ro ! Det går over! Hjernen er meget sensitiv nå! Når de er slik 18-19 år blir det hektisk annerledes! Dette kalles LØSRIVELSESPROSESSEN! 

Anonymkode: 92591...bc9

Det er sjeldent et aktivt valg å bli sint. Folk er ulike, noen er ekstremt tålmodige og kan tåle å bli kritiserert og behandlet dårlig av både barn, partner, venner og kolleger hver eneste dag. Andre har ikke samme tålmodighet.

Selvsagt må man jobbe med seg selv, men  å si at det ikke er vits å bli sint er litt naivt.

Anonymkode: fc10a...af9

[AnonymBruker]

Velg dine kamper! 
-tidspunkt er også viktig… og la halvparten (minst) bare passere. 

Anonymkode: d6972...42d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er sjeldent et aktivt valg å bli sint. Folk er ulike, noen er ekstremt tålmodige og kan tåle å bli kritiserert og behandlet dårlig av både barn, partner, venner og kolleger hver eneste dag. Andre har ikke samme tålmodighet.

Selvsagt må man jobbe med seg selv, men  å si at det ikke er vits å bli sint er litt naivt.

Anonymkode: fc10a...af9

Takk, jeg velger ikke å bli sint. Jeg jobber virkelig med meg selv. Men når alt du sier og gjør er feil. Når alt du sier  blir googlet, kverulert på og diskutert så mister jeg tålmodighet i blant. Jeg har dessverre et temperament, er også elendig på tålmodighet og jobber hver dag. Jeg står opp hver dag tar et dypt pust tenker i dag skal jeg klare det. Jeg mislykkes litt for ofte, jeg blir fort sugd inn i diskusjoner. Jeg er bare et menneske. 
 

Jeg får bare holde ut, jobbe enda mer med meg selv. Rett og slett tåle det. Skal det vare til 25 år har jeg bare 10 år igjen da med unger i trass 😂

Takk for svar alle

Ts

Anonymkode: 95cbf...4dc

[Aryia]

Dårlig oppførsel og manglende oppfølging av avtaler (som gjøremål, skolearbeid o.l) = mindre privilegier. Dette gjelder da f.eks nett, skjerm, penger, kjøring til/fra andre ting enn skole (vi bor usentralt og sykkel/buss er ikke et alternativ). Penger til mat ute skjer nesten aldri, planlegger de å være borte hjemmefra så lenge at matpakke til skolen ikke er nok får de pakke med seg ekstra, vente til de kommer hjem eller tjene egne penger. Vil de diskutere må diskusjonen være verdt det, er det bagateller får de beskjed om at x og y ikke er tema for diskusjon og jeg vil ikke snakke mer om det.
 

De må bare være så sure de bare vil, men de vinner absolutt ingenting på det. Noen er mer tunglærte enn andre, men jeg orker ikke å dulle med de. Det skal mye til for å få meg sint, men de får også tåle at voksne har følelser som kommer til utløp. Jeg skal tåle at de er sure og sinte iblant, og hvis de er ufyselige mot meg så får de tåle at jeg reagerer tilbake. De er kanskje usaklige og umodne når de blir sinte, jeg kan være sint, konsekvent og konstruktiv samtidig. Det gir som regel inntrykk og de må ta et dypdykk i seg selv når det skjer.

Og så tror jeg vi kommer langt med å akseptere at vi bare er mennesker og reagerer deretter, tenåringer kan være skikkelige duster innimellom og vi var neppe noe bedre sjøl. Det blir folk av de fleste til slutt.

[AnonymBruker]

Det er litt artig at både TS og andre her forsvarer sitt sinne eller negative følelser med «vi er bare mennesker vi også», uten å da legge samme godvilje til ungdommene. De er også bare mennesker, som fysiologisk er inne i en fase av livet som er helt KOKO med både hormoner og ombygging av hjerne. De SKAL være urasjonell og vanskelige, det er en del av det at de bare er mennesker. Jobben vår som foreldre er å tåle de, og å skape den trygge havnen, samtidig som vi guider de gjennom.

Anonymkode: 3e994...1c8