Når taperen fra ungdomsskolen plutselig er superstjerne

[AnonymBruker]

Å være kul på ungdomsskolen er sjelden en målenhet for å havne på livets solside som voksen. Mye unge mødre og laber utdannelse på disse.

Du har selv valgt hvordan du vil leve ditt liv. 

Anonymkode: 6539a...b76

[AnonymBruker]

Det er som regel sånn. De som er a4 og lever a4 har ofte ikke driven til å slå seg opp. Det er ihvertfall litt lenger vei fram. 

Hva vil du med ditt eget liv, da? Når skal du sette i gang med å oppfylle dine egne drømmer? Hva ønsker du deg, og hva vil du gjøre for å få det til? 

Jeg vet at mange jeg vokste opp med forventet at jeg skulle bli taper. Det visste jeg allerede under mobbinga at ikke var tilfelle. De som mobbet meg var redde for å skille seg ut, og noen var direkte dumme. Det er jo ikke smart å brukes energien sin på å trykke folk ned, når man kunne brukt den på å lære seg ferdigheter, utfordre seg selv og lære seg  samarbeid. Akkurat de egenskapene ved meg som andre gjorde narr av, er ting som har gjort at jeg har tatt lang utdanning, møtt mye kjærlighet og gjort mye spennende med mitt liv.

En jeg vokste opp med er ganske stor tv-kjendis, og jeg unner ham det av hele mitt hjerte. Jeg vet han har jobbet hardt for det, og han er dyktig i det han gjør som fag. Da vi gikk på skole sammen, ble han russ midt inni foreldrene skilsmisse. Det var nok ikke lett. Han manøvrerte det kaoset. Han var heller ikke skolens mest populære. Virket nok ganske usynlig på skolen, men hade en energi som jeg kjenner igjen på skjermen. 

Jeg jobber med unge mennesker, inkludert en ungdom som er i ferd med å slå seg opp i kulturverden. Det samme gjelder der; langt på vei litt usynlig blant jevnaldrende men et anstrøk av en litt uvanlig energi. Men den energien gir ikke direkte uttelling i hverdagen, kun på denne arenaen der ungdommen kanskje snart gjør karriere.

Anonymkode: b8b36...5f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Hva har du og være bitter for egentlig? Du har, selv om de fleste ikke vil innse det ett av de aller viktigste yrkene vi har.

Jeg kjenner meg litt igjenn i den jenten i historien din. Ett utskudd uten noen særlig vennekrets som flyttet fra stedet så fort jeg kunne, vil si at jeg har greid meg bra, har lært meg 4 språk, driver eget firma som går veldig godt, og har oppnådd egentlig det meste jeg har drømt om her i livet.

Det jeg ikke har oppnådd, det er og stifte en familie, finne den jeg vil være med resten av livet, og veien videre. Men jeg leter, og jeg gir ikke opp.

Anonymkode: 2cc72...af3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Litt ironisk at du som er hjelpepleier på bøgda og har fått unge i tidlig alder ser ned på andre, du er jo ikke akkurat en man drømmer om å bli som. Hvis du mener deg voksen burde du visst at oppveksten ikke bestemmer hvem vi er i livet, det er hva vi gjør og hvilke muligheter vi griper og oppsøker som bestemmer det. Du er misunnelig, hele innlegget ditt lyser av det. Hun har gjort noe med livet sitt og skapt sin drøm, du innser kanskje plutselig at det du har prestert var rimelig alminnelig. Jeg var aldri den populære i oppveksten. Jeg var hun med kjipe klær og lavtlønnede foreldre, hun som aldri reiste på utenlandsferier eller hadde fjellhytte og som atpåtil hverken hadde talenter eller var særlig pen. Men jeg er den i dag som har høy utdannelse, ettertraktet jobb, god lønn, spennende verv og en stor vennegjeng (uten en kjeft fra ungdomstiden for øvrig). Jeg lever et godt og spennende liv, og når jeg møter folk som snakket ned til meg i barne og ungdomstiden, er det en glede å se at lever rimelig kjedelig og ordinært, de som var så høy på seg selv. Hvorfor skal du kontakte henne, hvilke interesse skal hun ha av å snakke med deg? Sannsynligvis er du bare en dårlig påminnelse fra fortiden hun for lengst har lagt bak seg.

Anonymkode: 822bc...068

Skjønner hva du vil frem til, men også ditt innlegg oser av den samme patetiske nedlatenheten som TS har. Om TS er misunnelig på denne eks-venninnen, så er ikke du noe bedre med måten du ser ned på andre "vanlige" mennesker på. 

Jeg bor selv i en storby, har alt det du nevner og tjener godt, men ser da ikke ned på noen av den grunn. Hvorfor insinuerer du at TS med et "ordinært liv" er mislykket og lever et liv ingen drømmer om fordi hun er hjelpepleier og bor på bygda? 

Anonymkode: 89d69...ef3

[AnonymBruker]

Var tydeligvis ikke så taper da. Taperen her er jo deg, som ikke har oppnådd noe og rakker ned på andre.

Anonymkode: eee80...32f

[AnonymBruker]

Heia henne👏👏👏👏

Så du er bitter fordi ei som hadde det vanskelig og som du/dere var kjipe med har klart seg? Vet hvem jeg heier på! Og det er ikke deg….

Anonymkode: 6204b...279

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Man pleier å ende opp ganske greit når man slutter å omgås slike "venner" som deg og gjengen din.

 

Anonymkode: abafe...454

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Jeg tror du troller.

Men at hun har suksess og at du er der du er har ingenting med urettferdighet å gjøre, hun har jobbet hardt og målrettet, og du valgte å gå rett i jobb uten ambisjoner om videreutvikling.

Og… med venner som deg skjønner jeg godt at hun drakk.

Anonymkode: 9d716...40a

[AnonymBruker]

Tror ikke på deg.

Anonymkode: acc0d...c22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ja, du er Veldig flink! Du har all grunn til å være stolt av deg selv ❤️ Trenger IKKE å late som at du er noen andre for å få kred for det du har klart. Jeg kjenner jeg blir stolt av deg når jeg leser dette, ekte løvetannbarn 🩷

Anonymkode: af0ed...a20

Ts var ikke et løvetannbarn.

Anonymkode: acc0d...c22

[AnonymBruker]

Ååå, stakkars deg  

Mange løvetannsbarn som gjør det bra her i livet og godt er det enda bedre hvis det kan irritere slike som deg ts. Fy faen for et dårlig menneske du er, barn har du og og du vet ikke bedre. Det er så tragisk.

Anonymkode: b2534...cce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ts var ikke et løvetannbarn.

Anonymkode: acc0d...c22

Klarer du ikke å tolke innlegget?

»Trenger IKKE å late som at du er noen andre for å få kred for det du har klart»

Det er mest sannsynlig den jenta som har oppnådd suksess som har skrevet dette, men skriver det som det er hun som endte opp på bygda. Hun gjør det for å vise at det er mulig å oppnå noe stort, selv om hun har blitt mobbet. Og at det er mobberen det gikk dårlig med 😉

Anonymkode: 86c5b...f3b

[Ulla Ullsokk]

Jeg tenker på hvilken oppvekst hun hadde, som bodde på institusjon og drev med rus. Tror du man gjør det bare for å være vanskelig? Har du ikke fantasti til å se at hun har vært et lite barn som muligens ble utsatt for omsorgsvikt og kanskje overgrep? Og DU er bitter? Hvordan var din oppvekst? 

Det er jo helt fantastisk at hun klarer seg bra mot alle odds. Forresten: det er ikke sikkert hun er lykkelig selv om hun er suksessfull. Men jeg håper det! Ingen rettferdighet hvis resten av livet hennes skulle vært like vondt som oppveksten.

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre er å la henne slippe deg !

Anonymkode: 4009c...281

[AnonymBruker]

Jeg tror hovedinnlegget er skrevet av et mobbeoffer som er ungt og som sitter framfor tastaturet og drømmer seg bort. I så tilfelle så er jeg enig med mobbeofferet: suksess er den beste hevn. Misunnelsen er som oftest sterkere enn kjønnsdrifta og med tanke på egne mobbere på barneskolen og ungdomsskolen måtte jeg jobbe med meg selv for å ikke bli skadefro da jeg leste HI. Om HI er sant kan du TS bare la være å kontakte henne. Hun vil garantert ikke ha kontakt med deg. Det er en grunn til at mobbeoffer ikke dukker opp på klassetreff. 

Anonymkode: 58b12...bef