Når taperen fra ungdomsskolen plutselig er superstjerne

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Fy søren så slem du er!!!

Anonymkode: fb394...5e0

[AnonymBruker]

Sannsynligvis bærer hun på mange sår fra oppveksten sin, og alt er ikke gull og glitter fordi om det ser sånn ut. Vær nå heller glad for at hun tross alt har klart seg bra, og stablet seg på beina uten å ha hatt gode voksne rundt seg. Stakkars jente, hun har jo ikke hatt det lett ♥️

Anonymkode: 3c584...70c

[AnonymBruker]

Familien hennes var et sirkus og hun måtte flytte på institusjon, skriver du. Hun var altså et skadet barn fra et hjem med omsorgssvikt, hun har gjort en fantastisk jobb med å snu livet sitt, og hun har vært sterk nok til å lykkes. Og du er misunnelig.  Sier mye om deg.

Anonymkode: 3a4fc...298

[AnonymBruker]

Du syns ikke hun burde lykkes, fordi hun hadde en vanskelig barndom? Hvor er logikken? Eller er du bare slem?

Gikk på skolen med flere som deg, ts. Populær hos gutta. Behandlet oss gråe mus som dritt. Gravid tidlig, null utdannelse, stuck på det knøttlille hjemstedet. 

Den som ler sist, ler best.

Anonymkode: 7cafe...6cf

[Luckiness]

Du gjorde ikke akkurat noe for at hun skulle trives da dere gikk på skolen og var venninner. Du skriver som om det er hennes og familiens feil slik hennes oppvekst var. Du virker blind for utfordringer som kan ha vært der og som kan ha medført hvordan hennes oppførsel og væremåte var den gang. Selvsagt ikke forventet at et barn/ungdom skal kunne vite slikt. Men nå er du voksen og burde forstå. Spesielt når du har et helserettet yrke. 
Hadde du stått på, hatt motivasjon, et stort ønske og fulgt eventuelle drømmer med ambisjoner om å bli kjent eller lignende så hadde du nådd det samme som henne. Men dette har du enten ikke hatt eller aldri villet. Nå virker du bare misunnet.

[AnonymBruker]

Unnskyld meg men når du skriver to ganger at dere var ikke særlig greie med henne, og du forventet at hun skulle ende opp på uføretrygd, så kan jeg ikke noe annet enn å være jublende glad for henne. Det er vel en grunn til at hun kuttet kontakten med alle, og hvorfor vil du kontakte henne nå? Uff....ser jo hvilke folk som henger her på KG, mye bitterhet som de må få ut i stygge innlegg.

Anonymkode: 3464f...cf5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du syns ikke hun burde lykkes, fordi hun hadde en vanskelig barndom? Hvor er logikken? Eller er du bare slem?

Gikk på skolen med flere som deg, ts. Populær hos gutta. Behandlet oss gråe mus som dritt. Gravid tidlig, null utdannelse, stuck på det knøttlille hjemstedet. 

Den som ler sist, ler best.

Anonymkode: 7cafe...6cf

Man ser jo det på andre innlegg at det er mange her som er bare slemme.

Anonymkode: 3464f...cf5

[AnonymBruker]

Noe av det herligste som kan skje er når et mobbeoffer lykkes og mobberne gremmes. Eneste bedre er strengt tatt om de hadde angret og unnet henne det da, men.

Anonymkode: bc13b...0b7

[AnonymBruker]

Lol, dette er skrevet av dama selv, hun ønsker at mobberen/taperen fra bygda så henne i en tilfeldig rulletekst. Hvem ser på rulleteksten, liksom? #ting som aldri har skjedd

Anonymkode: cbdb2...f37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

For et ufyselig, bitrert og sjalu menneske du er. Du har ikke forandret deg det spor siden ungdomsskolen. Hardt arbeid lønner seg mer enn å strande i hjembygda med lav utdannelse. Heia henne!

Anonymkode: 5a544...c32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Du er misunnelig fordi hun har jobbet seg opp og frem og du sitter der med knapt nok utdannelse. Bitterhet er veldig ukledelig.

Anonymkode: c2094...5eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Så her er det ei som kom fra ei trøble bakgrunn, som sikkert slet stort, som dere også var slemme mot som har klart å gjøre noe med livet sitt. Det er klart hun kutta kontakten med dere, dere var jo slemme med henne!

Tenker du heller bør peke på deg selv her...

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Du tenker at hun burde vært på gata med sprøyte i armen? Siden hun tross alt var ett mess i ungdomstiden... Du skal holde deg langt unna henne. Du var ei bitch mot henne i ungdomstiden, nå er du ei misunnelig og sur bitch. Hold det for deg selv.

Anonymkode: fd7ce...ee1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvor er dette hentet fra da?

Anonymkode: a69f2...dcd

Et sammendrag fra en middels kjent 80-talls ungdomsfilm? 

Anonymkode: cfb3f...bc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg føler litt det samme som deg TS, selv om situasjonen er motsatt.
Hun som var klassens store mobber og ødela ungdomstiden for flere av oss, hun er nå kjendis og snakker varmt om inkludering og å være snille med hverandre. Hun har aldri sagt unnskyld til noen av oss. Hun ene er ufør pga psyken etter mobbingen. At hovedmobberen nå lever et så godt liv, og aldri har blitt møtt med konsekvenser det gjør meg bitter og sint. Så jeg kan kjenne igjen følelsene du beskriver. 

Anonymkode: 9401e...215

Men der har dere jo mulighet til å pute henne på nett? Det ville hvertfall jeg gjort, mobbere fortjener ikke et sånt liv! 

Jenta i hovedinnlegget derimot fortjener både suksessen og at de gamle plageåndene hennes sitter bitre igjen på bygda. 

Anonymkode: e72ed...ab4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Så flott at hun har fått det mye bedre etter at hun kvittet seg med dere som var idioter mot henne. Hun har tydeligvis lyktes mer i livet enn dere. Hun ønsker garantert ingen kontakt med deg i det hele tatt med tanke på at du forteller at dere ikke var snille med henne. 

Anonymkode: 2db89...2ca

[pop up bruker]

Det her tror jeg egentlig ikke på, men hvis det skulle være sant så skjønner jeg ikke hvorfor i alle dager du skal være bitter for at hun klarte seg mot alle odds? Du burde vel heller vært bitter hvis hun var skikkelig drittsekk, overlegen og priviligert og så endte opp som vellykka. 

[Lillemy_87]

Jeg var som hun du snakker om, aldri likt og ble mobbet pga bakgrunnen min, bodde på barneverninstitusjon fra jeg var 13 og til jeg var 18. Jeg er nå 37 og har det jeg ønsker meg i livet, kan faktisk si så mye som at hvis jeg vil så kan jeg allerede slutte å jobbe når jeg er i slutten av 40 årene, for jeg har faktisk gjort det bra i livet. De som mobbet meg sliter i dag med både dårlig helse, dårlige jobber og ett par av de andre mobberne døde pga overdose. 

Du er en bitter mann som tydeligvis skal smiske deg inn i varmen, bare for at hun har gjort det mye bedre enn deg. Du trodde helt sikkert at dere kunne mobbe henne så mye at hun ikke orket livet noe mer, men så endte det opp motsatt. Hun er som en fugl fønix. 

Karma kommer å tar deg en vakker dag❤️ Bare vent å se. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Lol, dette er skrevet av dama selv, hun ønsker at mobberen/taperen fra bygda så henne i en tilfeldig rulletekst. Hvem ser på rulleteksten, liksom? #ting som aldri har skjedd

Anonymkode: cbdb2...f37

Jeg leser av og til rulleteksten, synes det er avslappende 🤣 Men, når dette er sagt så tror jeg HI er et trolleinnlegg 😅

Anonymkode: a7a5b...bcd

[AnonymBruker]

Unner deg å være bitter og sur. Høres ut som du fortjener det. Jeg unner også venninnen din all suksessen hennes. 

Anonymkode: 9e9fc...b4b

[AnonymBruker]

Ja, du er Veldig flink! Du har all grunn til å være stolt av deg selv ❤️ Trenger IKKE å late som at du er noen andre for å få kred for det du har klart. Jeg kjenner jeg blir stolt av deg når jeg leser dette, ekte løvetannbarn 🩷

Anonymkode: af0ed...a20