Når taperen fra ungdomsskolen plutselig er superstjerne

[AnonymBruker]

Hvor er dette hentet fra da?

Anonymkode: a69f2...dcd

[AnonymBruker]

Du er et lite menneske, TS.

Anonymkode: ada2d...185

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Kjære vene, hvis dette faktisk ikke er et tulleinnlegg, så bør du virkelig jobbe med deg selv. Vær glad på hennes vegne. Det hadde iallefall jeg vært. Tenk så fint at hun har klart seg bra ! 

 

Anonymkode: f36b8...40d

[Forvirret23]

Det er ofte sånn at de som utnevner seg selv som populær og vinner i skolen er de som ender opp som tapere. De mangler vesentlig egenskaper for å lykke i yrkeslivet. 
Synd at du ikke klarer å se hvordan denne jenta har stått på for å bli det hun er i dag. Hun hadde utfordringer hjemme å du sitter som voksen å unnskylder mobbing med at hun var ikke lett å like. Jeg bekymre meg for hva du lærer ditt barn? Lærer du ditt barn at det er greit å mobbe så lenge personen ikke er så lett å like? Har ikke streifet deg at hun var vanskelig å like fordi hun hadde det vanvittig tøft både på skolen og hjemme. 
Hun har jobbet beinhardt, fy søren hadde jeg vært  en som kjente henne hadde jeg vært så stolt og imponert over hva hun har fått til på tross av barndommen. 
Prøv å vær et annet menneske enn det som fremstår i hi. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Du kan jo si "hei! ville bare si gratulere med ett fantastisk liv, jeg trodde du var en taper og kom til å bli uføretrygdet, men siden du nå har suksess og går på premierefester, skal vi bli venner igjen?" 

Det du egentlig sier er at du og de andre var kjipe med henne fordi hun ikke var bra nok i tenårene. Nå er hun bra nok, og da vil du være vennen hennes. Hun har kommet seg opp og frem i verden, mens du sitter med akkurat samme oppførsel og tankegang som du hadde i tenårene, om at folk er tapere/vinnere, og du kun vil være venn med de kuleste... 

Ta heller lærdom av dette, og ikke døm folk så hardt. Hvis du ønsker ett bedre liv for deg selv, så jobb for det. Du kommer ingen vei med å sitte å være bitter fordi andre har turt satse og gjort den innsatsen det krevde. 
Du valgte fagbrev inne helse og bli boende på ett lite sted, det er DITT livsvalg, det er ingen andre enn du selv som har valgt ditt liv. 
Hun valgte derimot å bevege seg ut i verden, ta en bachelor, og skape sin egen arbeidsplass. Det kunne du også gjort. Men du valgte annerledes. 

Anonymkode: 8c4de...b7d

[AnonymBruker]

Karma ♥️

Anonymkode: 28dab...a24

[Hanne67]

Jeg gikk inn på dette innlegget og trodde du skulle være både imponert og glad, og isteden er du motsatt!

Det er sånne folk som henne jeg virkelig unner det hun var oppnådd. 

En jeg kjenner som ble mobbet på hele barne- og ungdomsskolen, har egen virksomhet og har bl.a. hatt kjendiser på kundelisten. Er SÅ glad på hans vegne!! 

Man snakker om at motgang gjør folk sterke, og det er virkelig sant!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Du høres svært sjalu ut. Dere ga henne ingen  sjanse der dere bodde. Dere gjorde henne til en taper. Hun var ingen taper. Hun flyttet  og møtte sikkert folk som ikke så ned på henne slik dere gjorde. Antar dere bedrev mobbing og utestening også.  Unnskylder du deres dårlige oppførsel mot henne  for å være tenåringer? Slik du skriver så visste dere godt hva dere utsatte henne for. Nei du skal ikke sende henne melding. Du burde heller  være flau over  hvordan dere behandlet et annet menneske. 

Anonymkode: 364c1...8b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Du er altså bitter fordi hun klarte seg til tross for at dere gjorde livet surt for henne. Og gir nå henne skylda for at du ikke lever ditt drømmeliv.  Du har mye å jobbe med . 
Hvorfor i all verden skal du kontakte henne, du kommer uansett dårlig ut av det med tanke på din egen rævva oppførsel. Lyser bare "jeg vil utnytte din berømmelse"

Anonymkode: 3e3a2...663

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Hvem bestemte at hun var taperen på skolen? Hun høres ut som hun var den tøffeste av alle sammen allerede da. Så klart ville hun klatre høyere enn deg. Du har ikke vært vant med å kjempe om alt du har i livet, hun har sikkert kjempet hele livet. 

Så lenge du har så negative tanker rundt dette så syns jeg at du skal holde deg unna. 

Jeg husker selv ei fra ungdomskolen, hun gikk der bare et år. Vet at hun ikke ble så veldig annerkjent, men jeg syns hun var både pen og smart. Så henne igjen på fb, hun har gjort det utrolig bra. Livet hennes var tøft i ungdomskolealder, min eneste tsnke om å få se litt av henne igjen var "oi, så bra, jeg visste at hun var smart." 

Anonymkode: cce4b...35f

[Sunnfjording]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Anonymkode: ca695...cfd

Det som er rått med kvinnearbeidsplasser er at de er tett befolket med sånne positive personer som du. 😛 

[Lidhun]

Jeg har også ei gammel skolevenninne som ble mobbet, og nå er hun A-kjendis. I motsetning til deg TS så mobbet jeg aldri henne, og jeg unner henne virkelig all berømmelse og lykke i livet. ❤️

Du virker svært misunnelig og bitter , du må jobbe med deg selv. Og kanskje gå inn i deg selv og reflektere litt over hvorfor dere bestemte at hun var en taper..

Karma is a bitch😂

[AnonymBruker]

Og hvis du virkelig tror at livet hennes er drømmelivet og ikke har kostet henne noe så tro om igjen. Min historie er ikke så uik din veninnes med rufsete oppvekst (men uten dop og rus for egen del) Jeg har også jobbet i tv og kjendiskretser og der er det beinharde miljøer. Ja, man får være med på mye gøy men ikke tro at alt er perfekt der. Det er det ikke.
Å karre seg på beina etter en dritt oppvekst og snu livet sitt rundt til det bedre er noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre! Hun fortjener all ære og applaus for jobben hun har gjort. 

Anonymkode: 4a81e...f3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Det handler jo egentlig ikke om henne, men at du er misfornøyd med hvordan du har bygget ditt liv.

Anonymkode: 3d64d...ee7

👆Dette

Anonymkode: e830d...ba0

[AnonymBruker]

Du vil ta opp kontakten fordi hun nå er kul og vellykka? Og da hun ikke var det, behandlet du henne dårlig.., 

Anonymkode: 343b5...a01

[Evot_i_skogen]

2 av guttene som mobbet meg på ungdomsskolen har klart seg veldig bra. De har gode og godt betalte jobber, familie og barn. Men er jeg bitter fordi de ikke havnet på kjøret og lever livet i rennesteinene? Nei, absolutt ikke. Jeg syntes det er kjempebra at de har klart seg. Begge hadde en vanskelig tid som ungdom, at det gikk ut over meg (og andre) er absolutt ikke en god grunn til at de skal ha det jævlig resten av livet. Jeg unner ingen livet som narkoman. Jeg er glad for at de har vokst opp og har det bra, det fortjener vi alle. Jeg skjønner bare ikke hvordan du ikke klarer å se noe positivt i dette? Det eneste jeg klarer å lese er ekstrem misunnelse og at du er svært misfornøyd med ditt eget liv. Men det er du som har tatt valgene som har gitt deg livet du har i dag. 

Men det er aldri for sent, du kan jobbe med både ditt eget liv og din egen selvfølelse. Å være bitter og misfornøyd er bare en trist måte å leve det ene livet du har, og vil så og si alltid gå utover folkene du har i livet ditt. Ta tak i deg selv, og sett henne heller som et forbilde enn noen du er sjalu på. 

[Flintis]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Gratulerer med fagbrev, jobb og familie.

Så hyggelig å høre at det går bra med din tidligere venninne også. Sånt er morsomt.

[katties]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du er misunnelig. Det høres jo ut som hun hadde det ganske jævelig både med seg selv og omgivelsene i oppveksten, og deretter bestemt seg for å flytte ut av miljøet, jobbe med seg selv og starte på nytt. Det burde vel heller være motiverende at man kan gjøre mye med egen situasjon. 

Når jeg reagerer negativt på andres suksess så er det heller hvis noen ljuger om hvem de er (at de er en dårlig person som later som de har gode intensjoner, eller at de rett og slett ljuger om sin bakgrunn og forhistorikk), eller at de ikke er kvalifisert til det de gjør (kollegaer som jeg må rette opp ting for, som fremstiller det som sitt arbeid). Har hun oppnådd suksess ved å jobbe hardt så... er du misunnelig på at hun har måttet jobbe hardt, liksom. 

Ellers så ville jeg nok ikke enbefalt å ta opp kontakten. Du kan jo gratulere henne med suksessen, men det kan jo hende det ikke gir henne så gode minner og at hun kanskje ikke har så lyst til å ha noe med fortiden sin å gjøre (siden hun sikkert ikke har stikking innom og besøkt bygda for minnenes skyld).

[Sirah]

Karma strikes back

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Til pass for dere som så ned på henne og sikkert mobbet henne. Det er selvfølgelig ikke urettferdig. At mobbeofferet trosset prognoser og ble til noe, er hennes fortjeneste ALENE. At du ikke har oppnådd noe, men sitter på bygda med en kjip jobb, er DIN skyld. Du kan når som helst flytte og ta mer utdanning, starte noe eget og endre livet. Hun lever drømmelivet fordi hun GJØR noe. Du gjør absolutt ingenting, bare bitter og klager.

Jeg har aldri drukket, men har vært klassens mobbeoffer og "taper". Jeg mingler ikke med kjendiser, men har gjort det bedre enn de fleste i min tidligere klasse på videregående. Flere av den har forsøkt å kontakte meg da jeg fikk det til, men jeg bare lo av dem og takket nei. Hvorfor skal jeg gidde å omgås folk som anså meg som taper, og vil ha kontakt med meg ene og alene fordi jeg har gjort det bra? Hva skal de med meg? Bruke meg til sin fordel? Noe annet? 

Du har ingen grunn til å føle deg snytt på grunn av HENNE. Sorry. Du har ødelagt ditt eget liv ved å sitte komfortabelt på rompa og gjøre ingenting for å få det bedre.

Anonymkode: a6fb5...4c8