Når taperen fra ungdomsskolen plutselig er superstjerne

[AnonymBruker]

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

[AnonymBruker]

Hva skulle det være godt for å ta kontakt med henne? Det vil bare gjøre deg enda mer bitter og sjalu. 

Jeg forstår ikke helt hva som provoserer deg. Kunne forstått bedre hvis det var hun som hadde plaget deg hele skoletiden, men det var hun som ble plaget sier du. Så hvor kommer bitterheten fra? 

Det handler jo egentlig ikke om henne, men at du er misfornøyd med hvordan du har bygget ditt liv.

Foresten er det mange som sliter og har hatt en vanskelig skoletid som er smarte og har et driv som de ikke har fått utløp for i skoletiden. 

Anonymkode: 3d64d...ee7

[AnonymBruker]

Er det ikke bra at hun har lykkes? Kanskje hun har jobbet hardt for å komme seg ut av det livet hun hadde? Kanskje du burde være fornøyd med det du har. De aller fleste av oss lever helt vanlige liv og det er bra nok det også.

Jeg misliker for øvrig sterkt frasen 'hun var ikke lett like" som unnskyldning for at man oppførte seg dårlig mot noen. Ja, man var tenåring, men man kan fortsatt innrømme å ha oppført seg dårlig.

Men hvorfor skal du ta opp igjen kontakten nå? Om du ikke har ønsket det før så ser ikke jeg hvorfor du plutselig skal det nå.

Anonymkode: bc0ef...a46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Altså, dette er kanskje teit å si, men jeg MÅ bare få det ut et sted. Jeg er 27 år, har samboer, hus og en sønn på 4 år. Jobber på sykehjem med fagbrev i helse. Og det er jo greit nok, men jeg klarer ikke slutte å irritere meg over ei fra ungdomsskolen.

Hun var ei jente som flyttet fra bygda på institusjon da hun var sånn 16, kort tid etter vi hadde kranglet og egentlig kuttet kontakten.  Vi var venner i et års tid før det, men dette er et lite sted, alle kjenner alle uansett. Samme fester, skoleball, gjenger osv. Hun var sånn… ganske messy. Hun drakk, var deppa hele tiden, rus, og familien hennes var et sirkus. Vi var i samme vennegjeng en stund, men vi ikke særlig snille mot henne, men ærlig talt, hun var ikke akkurat enkel å like heller. Så ja, jeg har alltid sett for meg at hun sikkert gikk rett ut i grøfta. Hun kutta kontakt med alle herfra når hun flytta.

Forrige uke ser jeg plutselig navnet hennes på rulleteksten på et TV-program. Så jeg googler henne. Hun bor i Oslo, har bachelor, driver sitt eget selskap som går veldig i pluss, og har jobbet med film i USA. Hun mingler med kjendiser, drikker cocktails og drar på premierefester. Hvem trodde at HUN skulle ende opp der? Seriøst, vi snakker om ei jente som for bare noen år siden knapt klarte å komme seg på skolen eller være edru mer enn en dag. Kom igjen.

Og det verste? Hun virker faktisk flink i det hun gjør. Jeg fant til og med et lite podcastintervju hun hadde gjort i USA – selvfølgelig snakker hun perfekt engelsk og høres smart ut. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det er helt sykt. Og her sitter jeg, på et lite sted og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppnådd noe i nærheten av det. Jeg vet det er stygt, men jeg hadde jo forestilt meg at hun kom til å ende opp uføretrygdet eller i verste fall på kjøret. La oss være ærlige: alt tydet jo på det. Vi var ikke alltid greie med henne, men hallo, vi var tenåringer, og hun gjorde det jo ikke akkurat lett å like henne heller. Men NEI, hun skal selvfølgelig ha drømmelivet i Oslo og fly rundt til USA og England mens vi andre sitter her og jobber hardt i vanlige jobber og bekymrer oss for matvareprisene. 

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette. Hun dukket opp i hodet mitt igjen etter alle disse årene, og jeg klarer ikke få henne ut av tankene.  Jeg skal være ærlig: jeg føler meg bitter. Det er så urettferdig. Hvordan kan hun, som ALLE trodde skulle bli en total fiasko, plutselig leve drømmelivet? Jeg føler meg rett og slett snytt. Jeg vurderer å sende henne en melding, ta opp kontakten igjen, men hva skulle jeg sagt? Gratulerer med alt, liksom? Det føles bare rart, selv om jeg har lyst. 

Anonymkode: ca695...cfd

Hvorfor gidder du sløse så mye energi på å være misunnelig? Voks opp 

Anonymkode: fa73a...327

[AnonymBruker]

Dette må jo være tull. Ingen er så ærlig som du liksom er. Kun på film 

Anonymkode: 856f1...a49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Vet du hva, jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette.

Dette er jo ganske tydelig, du er angrer på at du ikke holdt kontakten og nå hadde vært i omgangskretsen til en stjerne.

Send henne gjerne en melding med "Wow så du hadde klart  å xxx og var på xxx, så utrolig morsomt. Gratulerer, dette var gøy å se." Men for all del ikke avslutt med "Si ifra om du er hjemme og vil treffes en gang".

Anonymkode: db451...03e

[Ellah]

Har du forsøkt å oppnå noe lignende? Det er ikke akkurat som suksess kommer av seg selv. 

"Hun var ikke lett å like" er ingen grunn til å være slem mot henne. At du som voksen fortsatt rettferdiggjør at du var slem mot noen som tenåring viser at du ikke er kommet særlig lengre. Tenker at du ikke bør kontakte henne, er vel ikke noe poeng å kjenne noen du egentlig ikke liker særlig godt. 

[Lava Anne]

Ja, høres bare helt grusomt ut, dette 🫠

[AnonymBruker]

Litt ironisk at du som er hjelpepleier på bøgda og har fått unge i tidlig alder ser ned på andre, du er jo ikke akkurat en man drømmer om å bli som. Hvis du mener deg voksen burde du visst at oppveksten ikke bestemmer hvem vi er i livet, det er hva vi gjør og hvilke muligheter vi griper og oppsøker som bestemmer det. Du er misunnelig, hele innlegget ditt lyser av det. Hun har gjort noe med livet sitt og skapt sin drøm, du innser kanskje plutselig at det du har prestert var rimelig alminnelig. Jeg var aldri den populære i oppveksten. Jeg var hun med kjipe klær og lavtlønnede foreldre, hun som aldri reiste på utenlandsferier eller hadde fjellhytte og som atpåtil hverken hadde talenter eller var særlig pen. Men jeg er den i dag som har høy utdannelse, ettertraktet jobb, god lønn, spennende verv og en stor vennegjeng (uten en kjeft fra ungdomstiden for øvrig). Jeg lever et godt og spennende liv, og når jeg møter folk som snakket ned til meg i barne og ungdomstiden, er det en glede å se at lever rimelig kjedelig og ordinært, de som var så høy på seg selv. Hvorfor skal du kontakte henne, hvilke interesse skal hun ha av å snakke med deg? Sannsynligvis er du bare en dårlig påminnelse fra fortiden hun for lengst har lagt bak seg.

Anonymkode: 822bc...068

[LillaGorilla<3]

 Med tanke på hennes forhistorie er det da bare flott at hun har fått det mye bedre? Du burde øve på å unne andre gode ting. 

[AnonymBruker]

Utifra hvordan jeg tolker ditt innlegg så tolker jeg deg som et misunnelig, bittert og ekkelt menneske. En som var på "topp" en gang, men er langt nede på rangstigen nå. Sorry-not sorry. 

Fy søren så bra at din TIDLIGER venninne har komt så langt i livet og klar seg så bra til tross for noen humper i veien, et tøft liv mtp institusjon ect. All ære til hun som endelig fant seg selv. 

Anonymkode: d456a...1c1

[AnonymBruker]

Å ikke trives i miljøet sitt kan jo være en veldig god motivasjon for å jobbe hardt for å komme seg bort og skape seg et annet liv😊 Å klare det så godt uten mye ressurser rundt seg står det stor respekt av!

Anonymkode: 61ab1...86d

[AnonymBruker]

Herregud! Du har problemer. Idiotproblemer.

Du burde vært glad på hennes vegne. Du må virkelig jobbe med deg selv. Utvikle deg og modne. Den bitterheten du innehar fører intet godt med seg. Hvorfor er du så bitter? Hvor kommer det fra? Hvordan skal du endre det? Bitterheten er skadelig både for deg selv og dine omgivelser. 

Anonymkode: 81381...4d9

[AnonymBruker]

Fy Søren, tenk så hardt hun har måtte jobbe for å få livet sitt på rett kjør. Hadde null forutsetninger for å få det til, men klarte det allikevel. 

I stedet for å blir misunnelig, og helt tydelig ikke unne henne dette, så burde du jo være imponert av henne. Jeg tenker at du bør holde deg for god til å ta kontakt med henne hvertfall. 

Anonymkode: daefd...521

[AnonymBruker]

Sukk, det er tydelig at misunnelse er sterkere enn kjønnsdriften🙈. 
Du styrer ditt liv og dine valg akkurat som henne 

Anonymkode: 243ef...bdf

[MusikkErLivet]

Jeg hørte en gang en hisorie om en kvinne som slet på skolen. Ville sikkert i dag fått alle slags diagnoser. Hun var urolig og kunne ikke følge med i timene. Så fikk hun starte med dansing utenfor vanlig skole, og viste seg å bli en av verdens beste koreografer med eget danseakademi og deltatt i verdens mest suksessrike musikaler.

 

Jeg har løst sitert fra hukommelse her, men kan godt finne navn og foredrag (TED talk) dersom det er ønskelig. Poenget mitt er egentlig at mange mistrives i skolesystemet, men straks de får gjøre noe de brenner for og er flink til så er det ingen begrensninger på hva de kan få til.

Endret 8 timer siden av MusikkErLivet

[th4don]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette må jo være tull. Ingen er så ærlig som du liksom er. Kun på film 

Anonymkode: 856f1...a49

Jeg tror jeg aldri har lest en tekst som er så ærlig, reflektert og så dum på en og samme tid. Men liker ærligheten her egentlig, den er nesten imponerende. Men fy faen så provosert jeg blir.

Til TS: Jeg har jobbet som dokumentarist i mange, mange år - og jeg kjenner mange av den eldre garde av norsk filmbransje. Nå vil jeg ikke gni det inn.. Jo faktisk, det vil jeg. Filmbransjen er vanskelig, og hvis hun er på din alder, og allerede er på rulletekster, eier et firma, har jobbet i USA og gjort intervju så er hun en liga over de fleste, og spesielt de på hennes alder. Så ikke bare har hun flyttet til Oslo å jobber nå i film generelt, hun er nok langt forbi det hun skulle vært på den alderen der, og langt forbi det de fleste noen sinne kommer. Og med en vanskelig bakgrunn som det nesten høres ut som du har noe skyld i, så er det kun imponerende. Håper det gjør det vanskeligere for deg, for du høres ut som et ganske kjipt menneske, både på ungdomsskolen og nå.

Alle som kan karre seg opp fra en så vanskelig ungdomstid fortjener et ordentlig klapp på skulderen, og dette er jo en solskinnshistorie ulikt det man vanligvis hører. Som gammel bransjemann så er det disse vi vil ha og jeg håper hun på ett eller annet tidspunkt snakker offentlig om den vanskelige tiden og jeg håper hun godter seg MYE hvis hun sjekker opp hva dere der hjemme driver med.. men det gjør hun nok ikke, hvorfor skulle hun bry seg? Skjerp deg. 

 

[AnonymBruker]

Så du vil ta kontakten nå pga at du har oppdage at hun har lykkes?

Ville du tatt kontakt om hun lå i rennesteinen?  Mest sannsynlig ikke.

Du bør la være, hun gjennomskuer nok at hun plutselig er "populær" blant barndomsvenner.

Anonymkode: 55dfe...4ed

[AnonymBruker]

Du er utrolig fattig inni deg, når du tenker på den måten. Ingen kommer noen vei med en så smålig innstilling til andre mennesker, hvor er verdiene dine egentlig? Hennes historie er jo heller ikke utypisk, hun har møtt mye motgang, strevd, kommet seg ovenpå og utviklet seg. Mange blir uredde og fremgangsrike etter en vanskelig oppvekst og ungdomstid. Suksess er den beste hevn, vet du. Så dette er jo ingen uvanlig historie. Se deg litt mer omkring, les mer, opplev mer, så oppdager du hvor utrolig spennende det er å se hva som bor i folk. 

Kanskje du skal bruke misunnelsen din som inspirasjon til å få et bedre liv selv?

Anonymkode: db3f2...10a

[AnonymBruker]

Du bør også innse at de som kommer fra kaotiske familier ofte er de som jobber hardest for å komme ut av det. Skape seg det livet de aldri fikk som barn.

Du kunne vært der du også, hvis du hadde funnet din "passion" og jobbet hardt.

Anonymkode: 55dfe...4ed