Barn som kom i trassalderen som toåring, fortsatte det etter fylte tre?

[AnonymBruker]

Jeg får helt bakoversveis når jeg leser dette, og det selv om jeg har en sønn på 14 med autisme. Han har aldri i livet vært sånn som dette, men vært mer forsiktig og lydsensitiv. Han er glad i rutinene sine og har aldri testet grenser på dette nivået, verken som liten eller stor. Så selv om jeg har en større omsorgsoppgave i hverdagen, så hjelper det at han er en sånn solstråle. Men reagerer sønnen din på brudd i rutiner? Noe som vanligvis gjøres på en måte, men plutselig en dag gjøres annerledes? Er det grunnen til at verden raser helt sammen? Kan faste rutiner i hverdagen gjøre alt lettere? Lykke til videre og jeg bøyer meg i støvet over at du velger å bli gravid på nytt. 

Anonymkode: 85ae7...98a

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (1 minutt siden):

Det fremstod som barnet brått hadde en stor endring i omfanget av utbrudd, slik at dere ikke lenger kunne besøke det offentlige rom med ham. 

Hvis dere reelt sett opplever 2-3 timer med utbrudd hver eneste dag, uansett hvor godt dere forsøker å tilrettelegge, så tenker jeg det ikke er innenfor normalen altså. Et barn på den alderen er vel våken under 12 timer i døgnet. Ergo tilbringer barnet opp til en fjerdedel av våken tid i utbrudd. 

Jeg er ingen fagperson på dette, så forsøker ikke gi noen profesjonell veiledning. Jeg bare uttrykker hva vi har gjort (og var kanskje litt krass på veien, beklager for det), og den snikende følelsen av bekymring jeg fikk da jeg leste dette med endringen for noen måneder siden.

Ok, skjønner.

Ting har endret seg hele veien helt siden han ble født. De første 6 månedene hylte han hysterisk i vogn/bæresele så det å komme seg lengre enn fem minutter hjemmefra var ikke mulig. Fra rundt 6-7 måneder godtok han vogn og da fartet jeg mye rundt, hjemme sutrert og gråt han konstant. Jeg har hele veien tolket det som at de fysiske plagene hans (allergi, umoder tarm, kolikk) har forsvunnet litt når vi gjør ting fordi han blir distrahert. Når han ble eldre hadde han fremdeles mye fysiske plager (magen) så det var samme opplevelse av at han ble mer distrahert når det skjedde noe. I tillegg har både barnehagen og helsestasjonen sagt at det er vanlig at barn har større følelsesutbrudd hjemme fordi de er trygge her. Vi kunne ha noen skikkelig heftige morgener og lure på om han kanskje ikke burde leveres i barnehagen for å få høre at han har vært i kjempehumør hele dagen og så blir han kjempesint når han kommer hjem igjen. I løpet av høsten ble han mer utagerende i barnehagen, spesielt mot de to ansatte han er nærmest. Pedleder sa at det er helt normalt og at det betyr at han er tryggere der. Han har vært en litt sjenert og forsiktig gutt ute blant folk, som nå tørr å ta med plass, det merker vi også når vi feks er på besøk hos folk. Før observerte han ofte lenge, kunne sitte på fanget vårt nesten hele besøket, for så å reagere mye når han kom hjem. Nå tørr han i større grad å være med å leke og utforske og dermed også å reagere når ting ikke går hans vei. At feks besøk på biblioteket ikke fungerer så bra nå er fordi han bare vil ta med seg masse bøker, kaste de rundt og rive ut sidene, når vi stopper ham i det blir det sammenbrudd. Derfor er ikke det noe som frister å gjøre for tiden. Dette tolker jeg som endel av "trassen/selvstendigheten", ikke som en endring i personlighet.

Det er ikke sånn at vi ikke kan være i offentligheten med ham, men på tunge dager orker vi det ikke. Det er jo for å skjerme oss også fordi vi blir så slitne. Vi har ikke bil så vi er avhengig av kollektivtransport og da er det ganske slitsomt å ha en hylende toåring hele veien hjem etter å ha stoppet flere sammenbrudd på utflukten.

Det er ikke 2-3 timer hver dag nødvendigvis (i helgene er det såpass mye i hvert fall), men vil si det minst er to-tre store utbrudd hver dag, i tillegg til mange små (1-5 minutter). Vi føler også dette er ganske voldsomt, men flere her beskriver jo det samme og vi har vært i kontakt med mange fagfolk. Det vi har fått høre er at viljesterke barn rett og slett er mer krevende og at det er tyngre å stå i og at vi bare må fortsette med det vi gjør. Det er bare veldig demotiverende når vi ikke ser noe lys i enden av tunellen og vi i tillegg er veldig slitne.

Takk for det siste du skriver. Jeg skjønner at jeg kan fremstå som bastant og klagende, og det er nok fordi jeg er så utmattet. Jeg har ingen mistanke om misbruk, men det er selvsagt noe man alltid vil ha i bakhodet og ønsker å beskytte barnet fra.

 

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jo eldre de er, jo lettere er det å snakke til dem. Jeg opplevde det som verst i 2,5- 3,5 års alder, så roet det seg. Vi ble sikkert flinkere å møte barnet, og hun regulerte seg bedre. Jo flere barn jeg hadde, jo bedre ble det også. Vi lærte oss å håndtere det. Ikke noe fjas, de ble kledd på, oversett på tull, og rett ut i bilen. Det var ikke sånn at vi løp rundt som hodeløse høns selv, og det smitter over på barna. De vet at det er tider de får uttrykke sin vilje, og de blir sett og hørt, men det er tider de blir kledd på og pakket i bilen. Ferdig. 

Ikke lag så mye styr ut av det selv. Tenk tilbake til dine foreldre hvordan de håndterte styr. Effektivt og rolig (fårhåpentligvis). Det nytter ikke å føle seg ihjel heller. 

Anonymkode: 16621...69d

Takk for svar og råd. Godt å høre at det ble bedre med alderen. Vi håper virkelig det roer seg ger også. Så for dere ble det bedre med flere barn? Det er jo også motiverende å høre 😅 Jeg ville tenkt det ville føre til flere sammenbrudd.

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg får helt bakoversveis når jeg leser dette, og det selv om jeg har en sønn på 14 med autisme. Han har aldri i livet vært sånn som dette, men vært mer forsiktig og lydsensitiv. Han er glad i rutinene sine og har aldri testet grenser på dette nivået, verken som liten eller stor. Så selv om jeg har en større omsorgsoppgave i hverdagen, så hjelper det at han er en sånn solstråle. Men reagerer sønnen din på brudd i rutiner? Noe som vanligvis gjøres på en måte, men plutselig en dag gjøres annerledes? Er det grunnen til at verden raser helt sammen? Kan faste rutiner i hverdagen gjøre alt lettere? Lykke til videre og jeg bøyer meg i støvet over at du velger å bli gravid på nytt. 

Anonymkode: 85ae7...98a

Tusen takk for svar. Godt å høre at sønnen din er en solstråle og håper du får den hjelpen dere trenger ❤️ 

Det fungerer absolutt best å ha rutiner, men det er jo ofte hans utbrudd som gjør at vi faller ut av rutinene. På morgenen har vi relativt god tid (kort vei til barnehage og han våkner tidlig), men om vi bruker 40 minutter på å skifte bleie og kle på fordi han får sammenbrudd av feil sokker eller at feil forelder skal gjøre det forsvinner jo tiden og vi får det travlere. Noen dager gjennomfører vi det bare (kler på "med makt"), men da varer ofte sammenbruddet lengre så da er det feks vanskeligere å få i ham mat før barnehagen, noe vi er helt avhengig av å gjøre. Hvis vi da også må bruke masse tid på å kle på yttertøyet må vi stresse enda mer for å rekke alt. Har vi tvunget gjennom det også blir leveringen i barnehagen vanskeligere. På gode dager klarer vi lettere å skjønne når/hvorfor sammenbruddene kommer. Da er det gjerne knyttet til sult eller at han er sliten så da kan vi for det første været litt forut for situasjonen og i større grad rekke å trøste ham før det bikker over, i tillegg til at sammenbruddene ikke varer like lenge og verktøyene vi har fått fra fagfolk fungerer bedre, men på dårlige dager når han er på vippen hele tiden kan den minste lille ting gjøre at verden raser sammen og da er det ingenting som funker.  

Ja, altså vi skal bruke noen uker på å kjenne om vi kan takle én til, men akkurat nå tipper vektskålen mot et nei. Det virker ikke helt forsvarlig å skulle få et barn til når vi har hatt en såpass tøff start med første.

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Aj aj, ja vi får stålsette oss.

Tror vi skal tenke oss om to ganger før vi bestemmer oss for om vi skal beholde nummer 2. Jeg tror oppriktig ikke jeg klarer å ha det sånn her hver eneste dag resten av livet..

Anonymkode: 46596...501

Fullt forståelig‼️

Anonymkode: 85ae7...98a

[Tjoheiii]

Hos oss var den verste trassen mellom 1,5-2,5 når språket ikke er helt på plass. Blitt mye bedre nå som han er 3,5🥰 så har vi en lillesøster på 1,5 år som begynner å bevege seg litt i trasseland da🤭

[AnonymBruker]

Velg dine kamper. 

Vil ungen bare ha på seg 2 gensere, bytt mellom disse / kjøp en tredje som er nokså lik. Kjenner en som kun hadde 2-3 gensere han godtok i 2 år 😆 Hos vår jente skulle det meste være rosa, lilla eller enhjørning på, da kjøpte vi noen få plagg ekstra og vasket klær ofte. Etterhvert gikk det gradvis over. Vi kunne startet en kamp om det hver morgen, men til hvilken nytte? Noen kamper er viktige. Min erfaring er at om ungen føler ALT må kjempes for, blir de bare ennå mer trass. La ungen få velge noen ting. 

Anonymkode: 1ab82...0bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Blæh.

Hvorfor fremstilles det da som om man kommer seg gjennom det med grensesetting og å møte barnets følelser? Vi jobber oss jo ihjel med det, men om det har null effekt kan vi like gjerne la ham gå rundt i skitne sokker og full tissebleie for å slippe noen av kampene 😅

Ikke sant. Jeg var i utgangspunktet litt skuffa da jeg fant ut at jeg ventet en gutt (gikk fort over da), og noe av grunnen var at jeg hadde inntrykket av at gutter er mer krevende enn jenter frem til de er tenåringer. Men da kunne alle beorlige meg med at neeei, sånn er det ikke, gutter er såå snille og gode, jenter er myyye verre. Men vennene mine med jenter har ikke i nærheten av de samme utfordringene som vi har..

Jeg er bare så ufattelig sliten. Han har krevd ALT av oss hele livet (kolikk og allergier første 1,5 året) så vi har ikke hatt pusterom. Helsestasjonen lovte oss at ting ville bli bedre, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke synes livet vårt har blitt så mye bedre. Han hadde en tre uker i høst hvor han var litt roligere og hvor sammnebruddene bare varte i 5-10 minutter, det var mye mer overkommelig, men nå kan det virkelig ta helt av igjen. Har inntrykket av at korte anfall er vanlig, men når jeg beskriver hvordan en morgen ser ut hos oss ser jeg ofte hevde øyenbryn fra andre.

Fant nettopp ut at jeg er gravid, men jeg tror faktisk ikke det er liv laga å ha to så krevende barn..

Da tror jeg på ordentlig ikke jeg kommer til å klare meg. Jeg er helt utslitt. Hver gang han er levert i barnehage går jeg hjem og gråter av utmattelse. Jeg fant nettopp ut at jeg er gravid og hvis livet med barn er å krangle og "sloss" med ungen sin halvparten av døgnet hele livet er det jo virkelig ikke verdt det?

Altså, jeg elsker sønnen min og når vi har det fint er det selvsagt supert, men det er mer tungt enn det er fint og hvis det ikke går over før de flytter hjemmefra så vil det jo alltid være mer negativt enn positivt. 

Og bare så det er sagt så er jeg ikke en av de som har trodd at tilværelsen med barn skulle være en dans på roser, tvert i mot var jeg ganske realistisk før jeg fikk barn. 

Anonymkode: 46596...501

Pust!!! ♥️

Det vil være perioder som er tøff, men heldigvis pleier det å roe seg i perioder. Det viktigste er å være konsekvent og at du står stødig og er trygg. Prøv å holde hodet kaldt og ikke la deg påvirke for mye emosjonelt.

Jeg har barn med diagnose som har vært ekstremt krevende. Vi snakker meltdowns fra helvete, vold, slag, spark, kloring, spytting etc. Mange søvnløse netter og alltid i beredskap. Det er dager jeg bare ville skrike og gjerne bli påkjørt av en bil så jeg kunne få en pause på et sykehus noen uker😬😬😬

Men jeg sto i stormene og i dag har han ikke meltdowns lenger. Han har selvsagt dager han kan teste meg, men ikke noe hyling eller vold. Han har lært seg å bruke ordene for å uttrykke seg.

Jeg fikk så to bonusbarn som mistet moren i barnehagen. De har sine utfordringer mht å regulere følelser, men ved å møte dem på en god måte, anerkjenne at de føler på vanskelige ting, men være streng, konsekvent og veilede dem så har det skjedd enormt med endringer i dem alle. Selv skolene har merket positiv fremgang.

Og gi litt faen, velg kamper med omhu. Og ja; ikke vær redd for galgenhumor. Du er bare menneske og du vil drite deg ut og gjøre feil. Men du vil lære og vokse av dem. 

En dag vil de bli noenlunde siviliserte mennesker 😅🤗

Anonymkode: 15982...1a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Barnet vårt har har trasset siden han ble to år i august. Vi har jevnlig dialog med barnehagen og har hatt kontakt med helsestasjonen for å få litt verktøy for å håndtere de til tider ganske enorme sammenbruddene. Begynner å bli ganske sliten av at hver dag er en kamp enten det gjelder bleieskift, påkledning, spising eller ting han ikke kan gjøre.  Enn hvor konsekvente vi er i grensesettingen så virker det ikke som om det har effekt. Vi har lest mange foreldreveiledningsbøker og virkelig jobbet med å møte ham i følelsene samtidig som vi ikke lar ham bestemme over det han ikke kan bestemme.

Har hele veien hørt "bare vent til han blir tre, DA blir det trass da". Jeg føler at vi har vært midt oppi trassen i et halvt år nå og klarer ikke å skjønne at det skal bli verre enn dette 

Dere som hadde bare som kom tidlig i trassalderen, pågikk det i årevis? 😨

Før noen føler for å kommentere det, jeg vet at noen reagerer på at det kalles trass, så du trenger ikke fortelle meg at det er feil. Pedleder i barnehagen og helsesykepleier kaller det trass så da orker ikke jeg å tone ned språket mitt her

Anonymkode: 46596...501

Første barnet vårt kom i trassen når hun så vidt bikka 2 år. Vi var helt i sjokk for det skjedde veldig brått og hun endret seg så veldig😅 slet med å håndtere dette som førstegangsforelder. Det roet seg rundt 4-5 år og hun var veldig stabil og fin noen år ca. Nå er hun i preteens alder og vi er inni en ny trass😂 men altså, jeg føler det som har funket best rundt trass er å anerkjenne følelsene de har - de har faktisk lov å bli leie seg når den ene koppen er til vask eller mor tok stellet i feil rekkefølge. Da må man gi dem lov til å rase litt fra seg. Så kan man sammen prøve å finne en løsning. Det er også veldig bra i den alderen å avlede og få tankene dems over på noe annet(begynne å tulle med dem og få dem til å le). Feks viss tannpussen er vanskelig å gjennomføre: tull litt og begynn med å pusse på nesen eller noe sånt. Går og an å ha «første mann til doen», og begynn å spring. Du må bare finne noe som funker hos dere😊

Anonymkode: e3af4...3d8

[AnonymBruker]

Ab over

må bare legge til; vi fikk to barn til ganske tett og de fikk ikke trass før 5 års alder så det gikk jo greit.(og da hadde vi noen flere verktøy i skrinet)  Ikke alle barn som begynner ved 2 år🤭

Anonymkode: e3af4...3d8

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke lest absolutt alt, men jeg har ei rimelig trassig ei på 3,5. Fy flate, hun kan bli sint. 

Det bunner mye i basalbehov, da. Har hun spist lite, er snufs, sovet for lite eller er sliten på noe som helst vis, så er sjansen stor for sammenbrudd. 

Noen sammenbrudd kan jeg dempe med å umiddelbart sette ord på følelsen: "ble du skuffa nå? (jaaa!) Ja, enhjørningspysjen er kjempefin, men den er til vask. Du kan bruke den når den er ren." Dette virker slettes ikke alltid. Jeg har slutta å gi henne viljen sin fordi jeg er ferdig med å bli kommandert rundt. 

Hvis hun får sammenbrudd fordi hun er tørst og har fått vann i feil glass, så lar jeg glasset stå og så får hun selv velge om hun drikker eller ikke. Ofte drikker hun 5 min senere når hun har glemt at hun er sint. 

Jeg har latt rasende småbarn som klikka fordi hun ikke ville ha på klær gå naken ut på trappa på vinteren for å kjenne at jo, det er kaldt. Der stod hun i nøyaktig tre sekunder før hun ville ha klær allikevel. Hun trengte å erfare det. 

Jeg tvinger ikke på votter, men legger dem i hetta. 

Jeg gir valg (den eller den lua?), men hvis hun ikke vil ha noen av dem så sier jeg at "ok, men da velger mamma". Så trer jeg på henne lue. Noen ganger klarer hun å bestemme seg allikevel. 

Noen ganger er det best å la ungen skrike seg ferdig på et eget rom. Jeg orker ikke å høre på det. Så koser vi etterpå når hun er mulig å snakke til. 

Jeg vet ikke om det er gode råd. Men jeg er ferdig med å la meg herse med av en treåring. Mamma bestemmer når det er viktig, så får hun ha autonomi når det ikke er viktig. Jeg er ferdig med å dille mer enn nødvendig. Masse kjærlighet, men barnet er ikke sjefen. 

Sjekk ut om noe plager ungen fysisk. Sørg for at han er mett og får nok hvile. Er han sliten etter barnehagen, gi ham en snack i garderoben så du får opp blodsukkeret. Du ødelegger ikke for middagen med en halv banan eller en kjeks, men du får kanskje en mer medgjørlig unge. Bestikk ungen innimellom (men ikke alltid!). Gi mer slack og sett på barne-tv om du har noe du MÅ få gjort når du er alene med ham. 

Og ja, det går fint å ta hylende unge under arma. Been there, done that. Det er utmattende! Men jeg lover deg - hvis du slutter å dille og gi etter så mye, så blir det bedre. Vær litt mer autoritær, men la ham bestemme hvis det ikke er viktig. Alt er ikke viktig. 

Anonymkode: cbfca...4d0

[AnonymBruker]

Hos mine tre barn var den sterkeste trassen/selvstendighetsfasen da de var 2,5 år. Vi fryktet det skulle bli enda mer som treåringen, fryktet "treårstrassen", men det ble i stedet mindre. Så hos oss har det vært 2-årstrass. De kunne selvfølgelig fortsatt få nedsmelting seinere, men ikke like ofte, intenst og lenge som da de var 2,5, for da var det heftig. 

Anonymkode: f597f...165

[AnonymBruker]

Jo flinkere de er til å prate jo mer diskuterer de er min erfaring. 

Anonymkode: 11022...0d2