Barn som kom i trassalderen som toåring, fortsatte det etter fylte tre?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Du må velge dine kamper. Sokker er en ikke-kamp om de ikke er våte, tannpuss må man få til, til eksempel.

Trassalderen fortsetter så lenge barnet har en egen vilje og ikke er enig med deg, det vil si for evig. Når språket kommer ordentlig blir det diskusjoner og krangling i stedet for fysisk utagerende, og som voksne kan man prate fornuftig sammen og finne løsninger i fellesskap. Så velg dine kamper er mitt beste tips.

Det er vel derfor barn nr 2 og 3 får lov til mer, da er man som forelder mindre opptatt av hva alle andre mener om de skitne sokkene, man velger kampene sine og lærer ulike triks for å få barnet til å tro at det bestemmer selv. Vil du ha den blå eller den grønne genseren? Går de op i limingen fordi den ikke er gul, ja, da får de den gule.

Anonymkode: 28274...3d8

Vi velger våre kamper, men hvor lenge tenker du det er greit at barn bruker samme sokker? Vi kan jo ikke la ham tråkke rundt i skitne barnehagesektoren i ukevis. Den kampen kommer før eller siden. Samme med bleie. Hvis vi ikke skifter blir det lekkasje til slutt og da må vi skifte alle klærne (kanskje til og med sokkene 😨). Tannpuss er ironisk nok det eneste vi får til uten kamp 😅

Vi prøver oss ofte på to valg (det er rådet fra helsestasjon og Hedvig Montgomery), men han vil aldri ha noen av de tingene vi foreslår, selv om vi velger noe vi vet han liker. Han vil som regel ha en ting han ikke kan få (enten fordi det ligger til vask, ikke er der eller er ødelagt). Og hvis man gir seg på sånne ting "ok så får han få traktorgenseren for syvende dagen på rad", gjør ikke det bare at han fortsetter å kjempe i mot i alle situasjoner?

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Begge barna mine kom i trassalderen fryktelig tidlig, type mellom 1,5-2 år. Hos eldste varte det til ca 4 år, men hun kunne en sjelden gang i blant få "sammenbrudd" helt fram til første klasse (da snakker vi om et par ganger i året).

Andre barnet er akkurat fylt fire år, og nå kommer sammenbruddene relativt sjeldent (eller de går mye fortere over). Det kommer på dager hvor hun er ekstra sliten eller overveldet/overstimulert. 

Eldste er som en drøm å ha med å gjøre i dag, bare så det er sagt. Stabilt og godt humør. Og yngste er også betraktelig mer stabil. 

Det går over altså, i hvert fall så lenge man gjør det "riktig". Selv tok jeg cos-kurs og leste en hel del. Vil si det hjalp.

Anonymkode: 1a578...f1b

Takk for svar. Ja. Det er ganske lenge, men godt å høre at det har gått over. Et par ganger i året kan jeg takle, det er 10-15 ganger om dagen jeg blir utslitt av 😅

Jeg er selvsagt også bekymret for at han "bare er sånn". Jeg ble stemplet som et vanskelig barn i barnehagen, husker de ansatte så på meg oppgitt og sa "hva skal vi gjøre med deg". Det var kveldigubehagelig og jeg får enda en klump i magen når jeg tenker på det. Jeg er derfor veldig opptatt av å ikke behandle sønnen min på den måten, men noen ganger er jeg så sliten og lei at jeg sikkert sier ting jeg ikke burde. 

Har lest mye bøker og hørt på mange podkaster, men tror jeg skal prøve meg på coskurs jeg også.

 

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Vi har også merket viljen hans hele veien. Helt siden han ble født egentlig 😅

Han har et veldig godt språk, bedre enn de fleste på hans alder, men mulig han ikke forstår mer likevel.

Godt å høre at ikke alt er en kamp lengre, håper vi også går mot tider hvor vi takler det bedre alle sammen.

Han kan ikke snakkes til når han har utbruddene, så enten må vi vente de ut mens vi er der med ham eller så må vi tvinge ham gjennom noe. Vi kommer ofte for sent på jobb, det kan ikke fortsette for evig så snart blir vi nødt til å ta kampene mer "med makt" og det gruer jeg meg til.

Takk for svar ❤️

Anonymkode: 46596...501

Min har også et veldig godt språk, og det er lett å tenke at hun da kan sette ord på alt hun føler, men de lærer ennå. Når det virkelig bruser over så er det heller ikke lett å få det ut.

Jeg har selv et temperament, og vet jo hvor aktivt jeg må jobbe med meg selv for at det ikke skal bruse helt over i blant, så det hjelper litt med å forstå at hun som er såpass ny i livet ikke klarer å regulere de følelsene helt.

Hos oss velger vi kampene. Noen ting må bare gjennomføres, og andre ting får hun velge selv. Hvis hun surrer for lenge så vet hun at vi må gjennomføre, selv om hun veldig gjerne skulle ha gjort det selv. Jeg tror klare forventninger til rutinene hjelper.

I barnehagen merker de det samme, at hun har litt over snittet mye følelser, men hun er heldigvis ellers en veldig blid og "enkel" unge. Der også velger de kamper, og forklarte at lue på hodet er ikke et valg, men om de ikke vil ha på vottene så lar de det gå. De forteller dem at vottene ligger i hetta, og de får si i fra hvis de ombestemmer seg. Samtlige barn kommer til slutt og ber om hjelp med vottene, men da har de fått erfare og bestemme selv. Vi gjør det samme hjemme. Noe må vi gjøre, mens andre ting tar de ikke skade av å erfare litt rundt. Det er ikke farlig om de fryser på vei ut i bilen, men de får erfare at den jakka var ganske god likevel.

Jeg tipper det går seg til, men dere må nok jobbe litt med morgenrutinen og skjære gjennom med nødvendighetene❤️

Anonymkode: b663a...b2c

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen kan snakkes med og roes ned fra utbruddene på den måten, men hos oss er det ikke mulig å komme gjennom mens det står på. Noen ganger får hun trøst i form av kos og fanget til det roer seg, også prater vi om det da, og andre ganger går hun for seg selv og vil roe seg ned alene.

Anonymkode: b663a...b2c

Dette er en grei beskrivelse av vår også. Man kommer ikke gjennom mens det står på, så man må bare la det stå på, også være tilgjengelig for trygghet og nærhet underveis og etterpå. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I går satte jeg vannflasken hennes på feil plass...Det ble et heeelvete!  Noen andre foreldre her som har gjort den feilen?

Anonymkode: f3b02...8a9

Dette er lærdom for barnet. De må steg for steg lære seg å kjenne på at de ikke kan detaljstyre andre mennesker. Det dummeste man gjør i disse situasjonene, er å alltid endre på det man har gjort for å gjøre barnet fornøyd. Ser dette ofte ifm levering og henting i bhg. Et barn får breakdown fordi foreldrene åpnet døra, mens barnet hadde lyst til å gjøre det. Noen foreldre reagerer med "jaja, sånn var det nå", mens andre reagerer med å gå tilbake og la barnet går først. Pedleder mener sistnevnte ikke er heldig, og vi finner det heller ikke naturlig overfor barnet vårt. Da mener jeg vi bli utrygge omsorgspersoner. 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Tror du jeg sier til ham at han trasser? "Nå må du slutte å trasse!!!" Selvsagt jeg.  Det er et uttrykk for å beskrive hvordan han oppfører seg og det er mange som bruker det. Nei, jeg tror ikke han prøver å være vanskelig med vilje. Som sagt så har vi gått til både barnehagen, helsestasjonen og bøker for å søke råd med hvordan håndtere dette. 

Anonymkode: 46596...501

Selvfølgelig tror jeg ikke det, men det er slik du omtaler det i hodet ditt. Alt handler om persepsjon og innstilling. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jo, glemte å legge til. 

Med eldste var det ingenting man kunne gjøre. Vi måtte bare vente det ut på en måte. Mens vi var ved siden av så klart. Var fullstendig umulig å komme gjennom til henne. 

Yngste går det litt bedre å komme gjennom til. Der hjelper det faktisk som regel å snakke med henne eller holde henne. Litt sånn bestemt kosing på en måte, hun trekker seg unna og skal absolutt ikke ha nærhet, men så faller hun plutselig mer og mer til ro i armene før det blir sånn ordentlig fin kosing. Prøvde dette med den eldste, men alt ble bare verre. Så der sto vi på siden og prøvde så godt vi kunne å bevare roen i alt kaoset. Plutselig gikk det over, og da kom hun selv til armene våre for kos og trøst. 

Anonymkode: 1a578...f1b

Hvordan har dere fått dagene til å gå opp, spesielt mtp eldste hvor dere bare måtte vente det ut?

Morgenen her kan bli helt kaos, selv om vi er to voksne (😨). Vi rekker ofte ikke jobb i tide og hvis vi alltid må legge inn tid til 20-40 minutters sammenbrudd før vi kommer oss ut av huset, før påkledninger, ved levering og henting i barnehagen, før middag, før vi skal ut på en avtale eller lignende er det ikke tid igjen. I høst valgte vi å bare avlyse det meste og ikke legge planer fordi ting var så ustabilt. Vi jobbet også mye kveld og helg for å ta igjen tapt arbeidstid, selvsagt er vi heldige som har den muligheten, men det har tatt på mentalt å ikke ha noen få timer fri på kvelden.

Husarbeid er vanskelig å gjøre når man er alene med. Han vil være med på det og blir selvsagt veldig frustrert når han ikke får gjøre som han vil (ta den skarpe kniven ut av oppvaskmaskinen, kaste knusende gjenstander i oppvaskmaskinen, helle ut vannet av vaskebøtta, legge klær som ikke kan vaskes sammen i vaskemaskina, helle i mer mel enn det som står i oppskriften eller evt kaste det på gulvet 🫠). Derfor står det ofte igjen til kvelden.

Det er så mange som får til så mye. Hjemmelagde middager, smoothier, ryddige hjem, rene klær, turer i skog og mark, sydenturer i feriene. Jeg fatter ikke hvordan folk klarer det hvis normen er at barna har daglige sammenbrudd for den minste lille ting. Og har man to barn er det jo aldri pause..

Anonymkode: 46596...501

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hvordan har dere fått dagene til å gå opp, spesielt mtp eldste hvor dere bare måtte vente det ut?

Morgenen her kan bli helt kaos, selv om vi er to voksne (😨). Vi rekker ofte ikke jobb i tide og hvis vi alltid må legge inn tid til 20-40 minutters sammenbrudd før vi kommer oss ut av huset, før påkledninger, ved levering og henting i barnehagen, før middag, før vi skal ut på en avtale eller lignende er det ikke tid igjen. I høst valgte vi å bare avlyse det meste og ikke legge planer fordi ting var så ustabilt. Vi jobbet også mye kveld og helg for å ta igjen tapt arbeidstid, selvsagt er vi heldige som har den muligheten, men det har tatt på mentalt å ikke ha noen få timer fri på kvelden.

Husarbeid er vanskelig å gjøre når man er alene med. Han vil være med på det og blir selvsagt veldig frustrert når han ikke får gjøre som han vil (ta den skarpe kniven ut av oppvaskmaskinen, kaste knusende gjenstander i oppvaskmaskinen, helle ut vannet av vaskebøtta, legge klær som ikke kan vaskes sammen i vaskemaskina, helle i mer mel enn det som står i oppskriften eller evt kaste det på gulvet 🫠). Derfor står det ofte igjen til kvelden.

Det er så mange som får til så mye. Hjemmelagde middager, smoothier, ryddige hjem, rene klær, turer i skog og mark, sydenturer i feriene. Jeg fatter ikke hvordan folk klarer det hvis normen er at barna har daglige sammenbrudd for den minste lille ting. Og har man to barn er det jo aldri pause..

Anonymkode: 46596...501

Hva gjør dere med barnet når det ikke er i barnehagen eller sover? Er dere bare hjemme på ettermiddag/kveld og helg?

Endret 16 timer siden av Makavelli

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

9 år nå, og fremdeles trassig fra tid til annen! Men vet ikke om jeg vil kalle det trass, synes det er negativt ladet. Joda, det er slitsomt og ikke noe som føles positivt i det hele tatt, men barnets følelser er reelle, og de mener jo ikke å være "fæle". Jeg har et viljesterkt barn, med stooore følelser, hun har virkelig funnet sin stemme og "trassen" har de siste par årene blitt mer saklig på et vis/hun er mer kjent med de store følelsene hun har, men når verden raser som verst, så er det full nekt på absolutt alt, gråt og fortvilelse! 

Starta i to årsalderen. Jeg ser det som en veldig sterk og tydelig personlighet, og etter hun fylte rundt 5-6 år, så kunne hun forstå mye mer av dette i fredstid og vi fikk til dialog om situasjonene, og vi jobba da for å finne verktøy sammen med barnet når verdenen hennes raste og alt ble feil for henne. Konsekvenser, klistremerker osv fungerer ikke på henne, det har det aldri gjort. 

Men da hun var 2-3-4 år, så holdt vi ut ved å la henne rase i de fleste situasjoner. Få det ut! Men noen situasjoner krevde at vi satte "hardt mot hardt" og måtte fysisk f.eks bære henne med oss. Hovedsakelig så møtte vi henne i de store følelsene ved å være til stede, men hun ville ofte ikke ha nærhet eller sånt noe da det sto på, så da var vi i samme rom, og f.eks dillet med tøybretting eller annet, og så sang eller snakka jeg, så hun visste at jeg var til stede. Med jevne mellomrom gikk jeg bort til henne, sa navnet hennes og at jeg var der for henne. Det var det som roet henne raskest ned, og det hjalp også meg selv å beholde roen og å være en støtte i en situasjon jeg følte kunne være uhåndterlig og overveldende. Jeg var helt utmattet i perioder, men det fungerte. Hun er en ellers veldig omgjengelig og trygg unge, og har alltid vært det, full av kjærlighet og sluker nærhet, men hun har veldig store følelser som vi fremdeles jobber med å kunne håndtere på en god måte. Verken storesøster eller lillesøster har hatt denne type "trass", men har fått høre at jeg var slik som liten 😅 

PPT var inne i bildet i barnehagen, vi har også vært innom BUP og også tatt COS-kurs. Hun har ingen diagnoser, om det skulle bli nevnt i tro med KG-ånden.

Anonymkode: 8d433...de9

Nei, jeg vet jo at han ikke gjør det for å være vanskelig og jeg får vondt langt inni sjela av å se at han har det så vanskelig hele tiden uten at det virker som om vi kan gjøre noe for å hjelpe ham. Vet jo at det å være der for ham er hjelp i seg selv, men det føles ikke sånn når han ligger og hyler hysterisk på gulvet i en halvtime.  Jeg er nok ganske preget av kolikken og all gråten de første 8-9 månedene av livet hans. Det å ikke kunne gjøre noe annet å bære ham rundt, bysse og være nær når han hylte i smerter var rett og slett helt grusomt. Ofte vil han være veldig nær nå også og kanskje på fanget, men han slår og kaster seg rundt mens han sitter i fanget. Blir kjempesint hvis jeg er borti ham (veldig vanskelig når han skal være på fanget mitt), så det er generelt vanskelig å håndtere det riktig. Kan ikke la ham slå meg, men han blir enda sintere når jeg stopper ham. 

Jeg er helt utmattet og kjenner at jeg ikke klarer å stå i full jobb og dette veldig mye lengre.

Vi har god dialog med pedleder i barnehagen, han utagerer mye der også, mer enn de andre virker det som, men pedleder er ikke bekymret enn så lenge. Vi får ofte kommentarer fra en av assistentene som "i dag har han vært hissig! Slo Ida og kastet ting på Hans" uten at hun legger til noe mer. Blir så lei meg av å høre det, er liksom ikke til noe hjelp å få høre at sønnen vår har vært sint i barnehagen og jeg er redd det gjør at andre ikke liker ham..

Hvordan fikk dere tiden til å strekke til? Jeg opplever oppriktig at alle disse sammenbruddene gjør at vi ikke rekker det vi skal. Hvis det alltid tar 20-30 minutter å levere hente i barnehagen og vi i tillegg skal ha flere sammenbrudd før og etter barnehagen er jo ikke dagene lange nok. Vi kan nesten ikke ha avtaler med folk i helgene fordi det er vanskelig å vite når vi klarer å få kledd på ham. Eneste alternativet er jo tvang/makt og det føles altså så feil. Han er såpass hysterisk at å kle på ham når han har et av utbruddene sine rett og slett må gjøres med ganske hard hånd.

Tusen takk for konkrete råd og gode ord ❤️ 

 

 

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Min har også et veldig godt språk, og det er lett å tenke at hun da kan sette ord på alt hun føler, men de lærer ennå. Når det virkelig bruser over så er det heller ikke lett å få det ut.

Jeg har selv et temperament, og vet jo hvor aktivt jeg må jobbe med meg selv for at det ikke skal bruse helt over i blant, så det hjelper litt med å forstå at hun som er såpass ny i livet ikke klarer å regulere de følelsene helt.

Hos oss velger vi kampene. Noen ting må bare gjennomføres, og andre ting får hun velge selv. Hvis hun surrer for lenge så vet hun at vi må gjennomføre, selv om hun veldig gjerne skulle ha gjort det selv. Jeg tror klare forventninger til rutinene hjelper.

I barnehagen merker de det samme, at hun har litt over snittet mye følelser, men hun er heldigvis ellers en veldig blid og "enkel" unge. Der også velger de kamper, og forklarte at lue på hodet er ikke et valg, men om de ikke vil ha på vottene så lar de det gå. De forteller dem at vottene ligger i hetta, og de får si i fra hvis de ombestemmer seg. Samtlige barn kommer til slutt og ber om hjelp med vottene, men da har de fått erfare og bestemme selv. Vi gjør det samme hjemme. Noe må vi gjøre, mens andre ting tar de ikke skade av å erfare litt rundt. Det er ikke farlig om de fryser på vei ut i bilen, men de får erfare at den jakka var ganske god likevel.

Jeg tipper det går seg til, men dere må nok jobbe litt med morgenrutinen og skjære gjennom med nødvendighetene❤️

Anonymkode: b663a...b2c

Ja, det er sant. Etter utbruddene pleier jeg bare å si, "ble det litt vanskelig?", så svarer han "ja" og så koser vi og går videre frem til neste siutasjon. Skulle bare ønske ting kunne komme til uttrykk FØR verden raste helt sammen..

Takk for tips ❤️ 

Ja, vi har snakket mye om hvilke kamper vi skal ta og hvilke vi skal la gå, men det virker av og til som om han forventer å alltid får viljen sin om vi gir oss på noe. I litt bedre perioder fungerer det bedre med valgmuligheter "den blå eller røde lua", men i dårlige perioder (som stort sett har vært 5 av de siste 6 månedene) fungerer ingen av de pedagogiske rådene. 

Morgenene er definitivt noe vi må jobbe med. Noen dager går ganske greit, så det er vanskelig å forutse hvilke dager alt blir feil. Skal ta en prat neste gang vi har litt overskudd (😅) og bli finne ut hvordan vi ønsker å løse sånne situasjoner fremover. Ofte ender vi begge opp med å være involvert, mulig det bare gjør ting verre.

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (29 minutter siden):

Dette er en grei beskrivelse av vår også. Man kommer ikke gjennom mens det står på, så man må bare la det stå på, også være tilgjengelig for trygghet og nærhet underveis og etterpå. 

Dette er lærdom for barnet. De må steg for steg lære seg å kjenne på at de ikke kan detaljstyre andre mennesker. Det dummeste man gjør i disse situasjonene, er å alltid endre på det man har gjort for å gjøre barnet fornøyd. Ser dette ofte ifm levering og henting i bhg. Et barn får breakdown fordi foreldrene åpnet døra, mens barnet hadde lyst til å gjøre det. Noen foreldre reagerer med "jaja, sånn var det nå", mens andre reagerer med å gå tilbake og la barnet går først. Pedleder mener sistnevnte ikke er heldig, og vi finner det heller ikke naturlig overfor barnet vårt. Da mener jeg vi bli utrygge omsorgspersoner. 

Selvfølgelig tror jeg ikke det, men det er slik du omtaler det i hodet ditt. Alt handler om persepsjon og innstilling. 

Vi kommer heller ikke gjennom til ham når det står på, så da må vi bare vente det ut. Samtidig har man ikke alltid tid til å vente ut alle utbruddene og det er situasjoner jeg synes er veldig vanskelig. Er ikke glad i å holde ham hardt fast og kle på med tvang (for ja, må holde hardt fast hvis det skal gå). Jeg har ikke noe problem med å bære ham gråtende ut av barnehagen og sette ham i vogna, men det å presse på ham ting er noe annet.

Eksempelet med døra er jo et godt eksempel. For vår del pleier vi ikke å la ham gå tilbake å endre noe når ting er gjort, men vi pleier å spørre i forkant "vil du åpne døra". Mulig det er dumt det også. Samtidig skal jeg ikke si at vi ikke har latt ham gjøre noe når vi først har gjort det. Vi hjelper ham å ta av votten, men han ville gjøre det selv, da hender det vi tar den på igjen. Vi spurte helsesykepleier hva hun tenkte om sånne ting og hun mente det ikke var feil å av og til la ham få viljen sin. I bedre perioder takler han et nei bedre, da blir han kanskje sint og gråter ett minutt eller fem, men så går det over, i dårlige perioder raser verden sammen.

Hvordan får dere hverdagen til å gå opp med all den ekstra tiden det tar å vente ut utbruddene? Det er jo ikke mange timene man har sammen på en hverdag så om 2-3 timer går med til det hver dag er det ikke mye tid igjen til å ha kvalitetstid sammen og få gjort alt man må gjøre i løpet av en dag.

Alt handler ikke om persepsjon og innstilling. Jeg har stått i et lite helvette i 2,5 år, helt fra en dramatisk fødsel som resulterte i fødselsdepresjon i tillegg til kolikk og andre plager. Selvsagt er jeg sliten og om innstillingen min var at "dette er ikke slitsomt" så hadde jeg sannsynligvis møtt veggen. En kollega av meg nektet å innse at hun var på vei til å kjøre seg helt i grøfta i en tøff periode i livet sitt fordi hun bare ville tenke positivt. Noen ganger er livet tungt og da er det ikke bare bare å endre innstilling. Sånn fungerer det ikke. Jeg går ikke rundt og tenker at sønnen min trasser med vilje og gjør det for å være kjip. Men jeg gråter nesten daglig fordi jeg er så sliten, da hjelper det ikke at noen skal fortelle meg at det er innstillingen min som er feil. 

Anonymkode: 46596...501

[Pysa]

Ja, men nå er hun 18 år, så det begynner å gi seg litt. Hold ut!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Barnet vårt har har trasset siden han ble to år i august. Vi har jevnlig dialog med barnehagen og har hatt kontakt med helsestasjonen for å få litt verktøy for å håndtere de til tider ganske enorme sammenbruddene. Begynner å bli ganske sliten av at hver dag er en kamp enten det gjelder bleieskift, påkledning, spising eller ting han ikke kan gjøre.  Enn hvor konsekvente vi er i grensesettingen så virker det ikke som om det har effekt. Vi har lest mange foreldreveiledningsbøker og virkelig jobbet med å møte ham i følelsene samtidig som vi ikke lar ham bestemme over det han ikke kan bestemme.

Har hele veien hørt "bare vent til han blir tre, DA blir det trass da". Jeg føler at vi har vært midt oppi trassen i et halvt år nå og klarer ikke å skjønne at det skal bli verre enn dette 

Dere som hadde bare som kom tidlig i trassalderen, pågikk det i årevis? 😨

Før noen føler for å kommentere det, jeg vet at noen reagerer på at det kalles trass, så du trenger ikke fortelle meg at det er feil. Pedleder i barnehagen og helsesykepleier kaller det trass så da orker ikke jeg å tone ned språket mitt her

Anonymkode: 46596...501

Begynte som 2 åring her, 4.5 år nå og veldig sterk vilje. For å være ærlig, 2 årstrassen er småtteri ift 4 årstrassen. 

Anonymkode: 9874d...77a

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (19 minutter siden):

Hva gjør dere med barnet når det ikke er i barnehagen eller sover? Er dere bare hjemme på ettermiddag/kveld og helg?

Spørs helt på dagen. Etter barnehagen går vi hjem og lager middag. Er vi der begge to lager en middag og den andre leker rolig med ham, feks puslespill eller bok. Han er ofte sliten etter barnehagen. Så spørs det hvor mange sammenbrudd det er, det kan fort ta tid å komme seg til middagsbordet og fra middagsbordet. Hvis alt er feil er det ikke noe vits å gå ut etter middag, da bruker vi mer tid på å kle på og komme oss ut og da blir det bare kaos å rekke å komme inn for kveldsmat og leggetid. Hvis påkledning ikke hadde vært en utfordring hadde vi nok gått ut hver ettermiddag. I helgene pleier vi å ha én plan, men ikke med tidspunkt eller ting vi blir bundet opp til, da blir bare vi stresset over å måtte rekke ut til et bestemt tidspunkt. På formiddag tar som regel en av oss ham med på en lekeplass, på ettermiddag finner vi på noe annet. Er det dårlig vær gjør vi et eller annet hjemme som å bake eller finne på noe vi ikke pleier.

Før var det enklere å ha ham med på ting enn å være hjemme så da gjorde vi mye utenfor hjemmet. Besøkte folk, dro på kafe, bibliotek, museum eller lignende, men de siste tre--fire månedene har han som regel vært enda vanskeligere ute blant folk enn hjemme, så da har vi sluttet med mye av det. Jeg blir veldig sliten av sammenbrudd på bussen eller riving av bøker på biblioteket og det er vanskeligere å vente ut sammenbruddene i offentlige rom. Da føler jeg veldig på at folk med rolige barn ser skrått bort på oss mens han ligger på gulvet og spreller og jeg bare sitter ved siden av og snakker rolig.

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

Pysa skrev (4 minutter siden):

Ja, men nå er hun 18 år, så det begynner å gi seg litt. Hold ut!

Åh, takk! Godt å høre, bare 15,5 år igjen! 🤣

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Begynte som 2 åring her, 4.5 år nå og veldig sterk vilje. For å være ærlig, 2 årstrassen er småtteri ift 4 årstrassen. 

Anonymkode: 9874d...77a

Aj aj, ja vi får stålsette oss.

Tror vi skal tenke oss om to ganger før vi bestemmer oss for om vi skal beholde nummer 2. Jeg tror oppriktig ikke jeg klarer å ha det sånn her hver eneste dag resten av livet..

Anonymkode: 46596...501

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi kommer heller ikke gjennom til ham når det står på, så da må vi bare vente det ut. Samtidig har man ikke alltid tid til å vente ut alle utbruddene og det er situasjoner jeg synes er veldig vanskelig. Er ikke glad i å holde ham hardt fast og kle på med tvang (for ja, må holde hardt fast hvis det skal gå). Jeg har ikke noe problem med å bære ham gråtende ut av barnehagen og sette ham i vogna, men det å presse på ham ting er noe annet.

Eksempelet med døra er jo et godt eksempel. For vår del pleier vi ikke å la ham gå tilbake å endre noe når ting er gjort, men vi pleier å spørre i forkant "vil du åpne døra". Mulig det er dumt det også. Samtidig skal jeg ikke si at vi ikke har latt ham gjøre noe når vi først har gjort det. Vi hjelper ham å ta av votten, men han ville gjøre det selv, da hender det vi tar den på igjen. Vi spurte helsesykepleier hva hun tenkte om sånne ting og hun mente det ikke var feil å av og til la ham få viljen sin. I bedre perioder takler han et nei bedre, da blir han kanskje sint og gråter ett minutt eller fem, men så går det over, i dårlige perioder raser verden sammen.

Hvordan får dere hverdagen til å gå opp med all den ekstra tiden det tar å vente ut utbruddene? Det er jo ikke mange timene man har sammen på en hverdag så om 2-3 timer går med til det hver dag er det ikke mye tid igjen til å ha kvalitetstid sammen og få gjort alt man må gjøre i løpet av en dag.

Alt handler ikke om persepsjon og innstilling. Jeg har stått i et lite helvette i 2,5 år, helt fra en dramatisk fødsel som resulterte i fødselsdepresjon i tillegg til kolikk og andre plager. Selvsagt er jeg sliten og om innstillingen min var at "dette er ikke slitsomt" så hadde jeg sannsynligvis møtt veggen. En kollega av meg nektet å innse at hun var på vei til å kjøre seg helt i grøfta i en tøff periode i livet sitt fordi hun bare ville tenke positivt. Noen ganger er livet tungt og da er det ikke bare bare å endre innstilling. Sånn fungerer det ikke. Jeg går ikke rundt og tenker at sønnen min trasser med vilje og gjør det for å være kjip. Men jeg gråter nesten daglig fordi jeg er så sliten, da hjelper det ikke at noen skal fortelle meg at det er innstillingen min som er feil. 

Anonymkode: 46596...501

Det høres ut som du gjør en big deal av alt. Vi tenker ikke så mye over ting. Det er hva det er, vi får ikke gjort noe med det uansett.

Om klær må på, så kler jeg på med tvang. Helt rolig og avbalansert, ingen sinne eller aggresjon, men klærne skal på. Jeg har også latt barnet kjenne på kulden ute, for å få en egen forståelse av hvorfor vi har på klær, på dager hvor jeg har tid til det.

Jeg vet også at mine forventninger og kroppsspråk påvirker barnet. Hvis jeg forventer at en morgen skal gå til helvete, og viser det med kroppsspråk og stemmeleie, så går den med 99% sannsynlighet til helvete. Jeg har blitt VELDIG bevisst dette, fordi jeg kan ha et helt elendig kroppsspråk. Dette har gjort at jeg også legger veldig godt merke til det hos andre foreldre og barn. Vi har noen vennepar vi har tilbrakt ferier og slikt med, slik at man får en litt dypere innsikt i dynamikken mellom dem enn man får ila noen timer en lørdag. Da ser jeg til stadighet at det er de samme tingene hos en forelder som utløser utbrudd og slikt hos barna.

Eventuelt så har barnet en form for atferdsforstyrrelse, men det er nokså sjeldent blant barn som ikke har opplevd store traumer.

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Før var det enklere å ha ham med på ting enn å være hjemme så da gjorde vi mye utenfor hjemmet. Besøkte folk, dro på kafe, bibliotek, museum eller lignende, men de siste tre--fire månedene har han som regel vært enda vanskeligere ute blant folk enn hjemme, så da har vi sluttet med mye av det. Jeg blir veldig sliten av sammenbrudd på bussen eller riving av bøker på biblioteket og det er vanskeligere å vente ut sammenbruddene i offentlige rom. Da føler jeg veldig på at folk med rolige barn ser skrått bort på oss mens han ligger på gulvet og spreller og jeg bare sitter ved siden av og snakker rolig.

Anonymkode: 46596...501

Beklager på forhånd for at jeg spør om dette, men jeg er yrkesskadet, og har derfor behov for å lufte det for deg:

Tenker du at det kan være en mulighet for at barnet ditt kan ha blitt utsatt for overgrep i løpet av det siste halve året? 😔

Endret 15 timer siden av Makavelli

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (2 minutter siden):

Det høres ut som du gjør en big deal av alt. Vi tenker ikke så mye over ting. Det er hva det er, vi får ikke gjort noe med det uansett.

Om klær må på, så kler jeg på med tvang. Helt rolig og avbalansert, ingen sinne eller aggresjon, men klærne skal på. Jeg har også latt barnet kjenne på kulden ute, for å få en egen forståelse av hvorfor vi har på klær, på dager hvor jeg har tid til det.

Jeg vet også at mine forventninger og kroppsspråk påvirker barnet. Hvis jeg forventer at en morgen skal gå til helvete, og viser det med kroppsspråk og stemmeleie, så går den med 99% sannsynlighet til helvete. Jeg har blitt VELDIG bevisst dette, fordi jeg kan ha et helt elendig kroppsspråk. Dette har gjort at jeg også legger veldig godt merke til det hos andre foreldre og barn. Vi har noen vennepar vi har tilbrakt ferier og slikt med, slik at man får en litt dypere innsikt i dynamikken mellom dem enn man får ila noen timer en lørdag. Da ser jeg til stadighet at det er de samme tingene hos en forelder som utløser utbrudd og slikt hos barna.

Eventuelt så har barnet en form for atferdsforstyrrelse, men det er nokså sjeldent blant barn som ikke har opplevd store traumer.

Akkurat nå gjør jeg en big deal av det fordi jeg er fryktelig sliten. Jeg gråter hver eneste dag (ikke foran ham), så ja, nå er jeg litt ekstra dramatisk. Vi har stått i dette i hele høst uten å se noen form for bedring eller endring, til tross for at vi har snakket med flere fagfolk og virkelig prøvd å følge rådene. Jeg fant nettopp ut at jeg er gravid som igjen sikkert spiller inn på både formen min og psyken min, i tillegg til at vi må ta et stort valg om vi skal beholde eller ta abort. 

Selvsagt er det lettere om man klarer å overse hyling og gråt, men det går veldig inn på meg. Legen min sa at mødre som har hatt barn med kolikk ofte er mer sårbare ovenfor store reaksjoner til barnet når de er eldre og det stemmer nok i mitt tilfelle.  Mannen min og jeg er veldig opptatt av at den som har mest overskudd den dagen tar kampene, så de tyngste dagene for meg er det mannen min som tar dagens økter.

Jeg gjør ikke ting perfekt hver eneste dag, det er helt sikkert, men stort sett klarer jeg å bevare roen uten at det gjør utbruddene kortere eller mindre dramatiske. 

Anonymkode: 46596...501

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (5 minutter siden):

Beklager på forhånd for at jeg spør om dette, men jeg er yrkesskadet, og har derfor behov for å lufte det for deg:

Tenker du at det kan være en mulighet for at barnet ditt kan ha blitt utsatt for overgrep i løpet av det siste halve året? 😔

Nei, det tror jeg absolutt ikke. Og han har hatt det vanskelig hele livet sitt med diverse plager så det er ikke sånn at han var et blid og fornøyd barn som plutselig ble "vanskelig" da han fylte to. Er det noen spesifikk grunn (noe spesielt jeg har skrevet) som gjør at du tenker i de baner?

Ut i fra svarene her er jo trass/sammenbrudd/selvstendighet (kall det hva du vil) veldig vanlig..

Anonymkode: 46596...501

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, det tror jeg absolutt ikke. Og han har hatt det vanskelig hele livet sitt med diverse plager så det er ikke sånn at han var et blid og fornøyd barn som plutselig ble "vanskelig" da han fylte to. Er det noen spesifikk grunn (noe spesielt jeg har skrevet) som gjør at du tenker i de baner?

Ut i fra svarene her er jo trass/sammenbrudd/selvstendighet (kall det hva du vil) veldig vanlig..

Anonymkode: 46596...501

Det fremstod som barnet brått hadde en stor endring i omfanget av utbrudd, slik at dere ikke lenger kunne besøke det offentlige rom med ham. 

Hvis dere reelt sett opplever 2-3 timer med utbrudd hver eneste dag, uansett hvor godt dere forsøker å tilrettelegge, så tenker jeg det ikke er innenfor normalen altså. Et barn på den alderen er vel våken under 12 timer i døgnet. Ergo tilbringer barnet opp til en fjerdedel av våken tid i utbrudd. 

Jeg er ingen fagperson på dette, så forsøker ikke gi noen profesjonell veiledning. Jeg bare uttrykker hva vi har gjort (og var kanskje litt krass på veien, beklager for det), og den snikende følelsen av bekymring jeg fikk da jeg leste dette med endringen for noen måneder siden.

[AnonymBruker]

Jo eldre de er, jo lettere er det å snakke til dem. Jeg opplevde det som verst i 2,5- 3,5 års alder, så roet det seg. Vi ble sikkert flinkere å møte barnet, og hun regulerte seg bedre. Jo flere barn jeg hadde, jo bedre ble det også. Vi lærte oss å håndtere det. Ikke noe fjas, de ble kledd på, oversett på tull, og rett ut i bilen. Det var ikke sånn at vi løp rundt som hodeløse høns selv, og det smitter over på barna. De vet at det er tider de får uttrykke sin vilje, og de blir sett og hørt, men det er tider de blir kledd på og pakket i bilen. Ferdig. 

Ikke lag så mye styr ut av det selv. Tenk tilbake til dine foreldre hvordan de håndterte styr. Effektivt og rolig (fårhåpentligvis). Det nytter ikke å føle seg ihjel heller. 

Anonymkode: 16621...69d