Han syntes ordene "jeg elsker deg" blir litt store og unaturlige

[Makavelli]

issoras skrev (1 time siden):

Men dialekt spiller selvfølgelig inn på hvilke ord i det norske språket som er naturlig for en person å bruke. 

For noen er det vanlig og kjærlig å kalle kona si for kjerring, i andre dialekter er det nedsettende. Det er mye variasjon i det norske språket på grunn av dialekter. 

Vis meg dialekta der «elsker» ikke eksisterer 🙃

[AnonymBruker]

Å bestemme hva partneren skal si for at en selv føler seg bedre er vel intet annet enn kontrollerende atferd. Jeg vile frarådet alle som nesten blir kommandert til å si dette å komme seg bort fra vedkommende.. Dette er bare starten på et helvete du aldri våkner opp fra. 

Anonymkode: 1e239...117

[AnonymBruker]

Hvorfor det så viktig å bruke ordet elsker, når man fint (og finere) kan finne hundre andre måter å si det samme på? 
Som kanskje er mer ekte og ikke tvangs/rutinemessig presset ut? Og som uttrykker enda mer? 🤔

Anonymkode: 33768...f03

[AnonymBruker]

"Han er ikke en myk mann, han er mekaniker..."

Er det bare jeg som ikke ser motsetningsforholdet her? 🧐

"Han er ikke et følelsesmenneske, han er IT-konsulent..."

Anonymkode: 6b201...b5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Og kjærlighetsspråk-tøvet er misforstått. Mange bruker dette amerikanske tøvet for å trumfe gjennom SIN væremåte. "Jeg gir deg ikke blomster og bursdagsgaver, fordi dette ikke er MITT kjærlighetsspråk". "Jeg kommuniserer ikke med deg, fordi dette ikke er MITT kjærlighetsspråk". Hele poenget med det amerikanske tøvet, derimot, er det motsatte - du skal møte partneren på HANS/HENNES kjærlighetsspråk, ikke trumfe gjennom DITT i alle situasjoner. Jeg gir bursdagsgave til mannen min fordi HAN setter pris på det. At jeg selv driter i alt av gaver og ikke føler meg mer eller mindre verdt av å bli feiret, kan ikke bety at jeg skal drite i feiring og gave til min mann - hans kjærlighetsspråk er blant annet oppmerksomhet på dagen hans. Og da skal jeg møte ham på det.

Anonymkode: e4773...bb8

Jeg er enig i at det blir misforstått og misbrukt. Men i utgangspunktet handlet det nettopp om å bli bevisst på å forstå hverandre bedre. Noen utbasuner store ord i hytt og pine, for andre kan «kjør forsiktig» vitne om stor omsorg. Det skal ikke være en unnskyldning for å ikke møte sin partner, der er vi helt enige 😊 Jeg kan knapt huske at min oldefar snakket til meg, han var en fåmælt kar. Men hver gang vi var på besøk samlet han skoene våre mens vi var i stua, og satte de inn på varmekablene på badet, slik at de skulle være varme og tørre til vi gikk. Absolutt et ekte tegn på omsorg og kjærlighet, selv om ikke kommunisert via ord. 

Anonymkode: c4611...5af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

"Han er ikke en myk mann, han er mekaniker..."

Er det bare jeg som ikke ser motsetningsforholdet her? 🧐

"Han er ikke et følelsesmenneske, han er IT-konsulent..."

Anonymkode: 6b201...b5a

Min er IT konsulent og en som viser mer med ord og handling skal en se lenge etter♥️

Anonymkode: af827...3e3

[AnonymBruker]

Ingen gidder å lese HI. Alle snakker med seg selv og holder monologer helt utenfor HI.

Jaja.

Anonymkode: a30ca...0df

[Irak]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men å være glad er å smile, le og føle seg fint. Det har intet med kjærlighet å gjøre i utgangspunktet, sånn ordmessig.

Anonymkode: e4773...bb8

Det tenker jeg og. Det kan jo merkes veldig godt om man gjør noe for at man elsker å gjøre det eller er bare glad i å gjøre det. Å elske det man gjør handler om lidenskap. Mange interesser kan være det, og spesielt det man kan gjøre sammen, for da er man samtidig sosial som man gjør det man elsker å gjøre feks.

Å elske et annet menneske blir for meg noe annet. Det er en person som har et av mine hovedfokus (siden jeg har barn) og min prioritering så sant han velger å prioritere meg. Det kan gå fra å like et menneske, til å utvikle seg til en dyp kjærlighet for hverandre. Å ville det beste for hverandre uansett hvor man befinner seg hen i verden. Det er det som er ekte kjærlighet for min del, og jeg gjør alltid mitt beste og ytterste for å møte hans behov om han evner og klarer å møte mine. For meg er det kjærlighet. 

Da trenger jeg ikke å høre "Jeg elsker deg". For jeg merker det i måten han oppfører seg på, og det er så vakkert. Jeg har faktisk ikke ord som kan beskrive den følelsen jeg kan kjenne på da. Og om han i tillegg erkjenner at han elsker meg så blir jeg så rørt. For meg er kjærlighet det vakreste i hele verden, og det er aldri feil. Aldri er det det ❤️

 

Endret 17. januar av Irak

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ingen gidder å lese HI. Alle snakker med seg selv og holder monologer helt utenfor HI.

Jaja.

Anonymkode: a30ca...0df

Fordi HI er en monolog.

[Gjest issoras]

Makavelli skrev (14 timer siden):

Vis meg dialekta der «elsker» ikke eksisterer 🙃

Handler ikke om at ordet ikke eksisterer, men at det ikke er vanlig å bruke i mellommenneskelige relasjoner. 

Uten å utlevere meg selv for mye er jeg vokst opp et sted hvor de fleste ikke har norsk som morsmål eller hjemmespråk. "Jeg elsker deg" var noe vi leste om i norske fjortisblader, ikke noe vi hørte i språket rundt oss, selv på norsk. 

Jeg har aldri hørt foreldrene mine si at de elsker hverandre eller oss barna, selv om de bare snakker norsk. Når pappa blir sentimental sier han "æ e nu så utrolig glad i dokker" 😂❤️

Jeg har flyttet mye og etterhvert har det blitt naturlig for meg. Det er derfor jeg mener man kan venne seg bort fra kleinhet. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er nok vanskelig for meg å svare her uten å fremstå som at jeg har et behov for å forklare meg eller forsvare meg. 

Jeg har vært mye hos ham, men jeg har foreløpig ikke ønsker å møte barnet hans. Han er klar for at jeg skal det. Han har fortalt om meg til barnet sitt, og han har snakket med barnet (ungdommen) om det er ok for ungdommen å møte meg.  Familien hans kjenner jeg allerede, fra tilbake i tid i alle fall. Han ønsker også at jeg skal bli med til foreldrene hans. Jeg bremser litt, fordi jeg har mye på andre arenaer selv og ikke er helt klar. Han har fortalt om meg til venner, og de er ofte innom på besøk, jeg har hilst på en av dem men jeg er den som bremser av oss to. Han har vært singel lenger enn meg. Han har invitert meg inn på alle arenaene - og er egentlig litt lei seg for at jeg bremser og er mindre klar til de tingene enn ham.

Vi er sammen når vi ikke har barna. Hans er eldre enn mine. Skulle det bli oss to kommer vi til å bli særboere. Jeg ønsker ikke stepappa til mine barn. Han har også så vidt antydet tanken om å flytte til noe som vil kreve mindre av ham i hverdagen dersom jeg ville bo med ham. Vi har ikke snakket om dette med særbo men han antyder han ønsker at jeg skal bo hos ham når jeg ikke har barna.

 

Den over her som sa jeg bobler og ikke han, så er jo der ikke lett å basere seg på ang hvilke ord han ikke sier alene eller hva jeg skriver. Han har pushet for at vi skal dra bort sammen, reise og snakker om sommeren. Han har blitt med meg på arrangementet som jeg liker, og som ikke var hans greie men så var han positivt overrasket likevel. Så han blir med på ting for meg også. Han gjør små ting som jeg ikke ber ham om, feks kjøper han inn ting jeg liker som jeg ikke en gang husker å ha fortalt ham. Han er kjapp på ballen til å spørre omkring ting med barna mine som jeg føler opp helsemessig feks. Husker når jeg har avtaler og spør etterpå hvordan det gikk. Osv osv. Jeg er ikke i tvil om hva han føler for han viser det. 

Jeg spurte i bunn og grunn hvordan jeg kunne slappe av med å fortelle ham hva jeg føler når det er naturlig for meg å gjøre det - men ikke for ham. 

Jeg har fått mange svar i alle retninger og der er fint å lese hva folk tenker på alle ulike måter. Jeg ønsker ikke å forsvinne fra tråden og leser hva dere skriver, men det er vanskelig å ikke fremstå som om jeg er naiv og forsvarer meg selv tror jeg. 

Anonymkode: d0c42...d38

Har dere tatt den praten?

Å gå inn i et forhold der dere ønsker helt forskjellige ting er ofte drepen på et forhold.

Første jeg og kjæresten pratet om var særboer/samboer, giftemål, grunnleggende verdier og syn på barneoppdragelse, økonomi osv. 

Jeg var skeptisk til både samboerskap og giftemål etter et havarert ekteskap. Men jeg innså at det ekteskapet funket ikke fordi vi ikke var kompatible.

Han var klar på at han var villig til særboerskap, men helst ønsket å bo sammen. Men han elsket meg og viktigste var å være i hverandres liv.

Nå skal vi kjøpe hus sammen fordi jeg vet at han er den rette personen å leve sammen med. 

Vi synes ikke ekteskap er viktig for å definere oss, men skulle vi gifte oss så blir det for å feire kjærligheten. Men mht det juridiske er vi sikret med samboerkontrakter og testamenter.

 

Anonymkode: af827...3e3