Bør jeg kontakte psykolog eller familievernkontor pga datteren min sin psyke?

[AnonymBruker]

Datteren min fyller snart åtte år. Jeg opplever at hun har et negativt syn på det meste, og det bekymrer meg. 

På sengekanten får vi snakket en del, og jeg vil gjerne lytte til henne, men jeg føler at jeg ikke helt klarer å hjelpe henne. 

Hun sier hun hater seg selv, fordi hun hater kroppen sin og stemmen sin. Stemmen fordi den er for mørk. Hun hater at hun ikke er lys, og at hun ikke har lyst hår som vennene sine. Hun er litt miks, så derfor har hun mørke brunt hår og gyllenbrun hud (kjempenydelig!). Hun hater kroppen sin fordi hun ikke har kontroll over den og fordi det er så store følelser. 

Hun sier hun vil kappe av seg hodet og ikke være i verden mer (selv har jeg depresjon og går på antidepressiva, har hatt og får periodevis mørke tanker selv). 

Hun hater sfo fordi de går på tur eller må være ute, hun hater skolen fordi hun må sitte stille. 

Hun hater å dra til pappaen sin, men har det visst gøy når de er der. Grunnen er at hun savner pusen som bor hos meg. Hun sier også at hun kjeder seg når hun er der, men pappaen sier at hun aldri vil noenting når hun er der.. skal sies at han lar barna bestemme mye, vil de ikke, får de slippe. Sist gang tok han de med på aketur og det likte hun.

Hun hater at hun har bursdag på vinteren. 

Som dere ser så er det veldig lite jeg kan gjøre noe med, foruten å hjelpe henne med å regulere egne følelser. For henne når hun var store følelser, hjelper det å klemme. Jeg pleier da å være rolig og klemme henne. 

Det er ikke alltid de vil ha en løsning, men bare at man lytter og forstår, men dette med bursdagen har jeg foreslått å ha en sommerfest også fordi hun sier hun liker sommeraktiviteter og vil gjøre det med venner. Noe hun selvfølgelig kan. 

Hun krangler mye med broren sin og vil bare sitte med skjerm. 

Jeg er alene med barna, har fulle dager og jeg kan ikke alltid la henne slippe sfo fordi jeg må jobbe. Når jeg har skole er jeg tidligere ferdig og henter henne alltid med en gang. Har jeg fri, slipper hun selvfølgelig sfo. 

Jeg gjør virkelig så godt jeg kan, men jeg kjenner at dette blir vanskelig å hjelpe henne med. Er det virkelig så mørkt som hun ytrer, eller er det fordi hun er trøtt om morgenen og sliten om kvelden, fordi det er da alt dette kommer .. ? Det er det jeg sliter med å finne ut av . 

Jeg har prøvd å finne en årsak til dette, og om det er noe alvorlig som har skjedd henne foruten skilsmissen, men det er det ikke. 

Jeg har forsøkt å få henne på aktiviteter hvor hun kan møte flere som hun kan bli venninne med, som hun kanskje har mer tilfelles med, men det har ikke vært vellykket fordi hun "hater det". 

Det er veldig få mennesker i denne byen med samme bakgrunn som pappaen hennes, og det er hans familie hun liker å være med mest forståelig nok. Dessverre er det et mindre godt alternativ å la henne flytte til pappaen fordi han har ikke et egnet sted til henne og sier han ikke kan følge henne opp på samme måte pga hans situasjon. 

Jeg trenger sårt råd til hva jeg kan gjøre og eventuelt hvem jeg skal kontakte for å få hjelp. Er familievernkontoret eller psykolog best? Fastlege? 

Anonymkode: 40cd5...a02

[Gidavmeg]

Hadde begynt med helsesykepleier på skolen

[AnonymBruker]

Gidavmeg skrev (Akkurat nå):

Hadde begynt med helsesykepleier på skolen

Jeg har vurdert det, men skal innrømme at jeg er litt stressa overfor skolen. Ikke at jeg har noe å skjule, men "de" er visst veldig glade i å lage problemer ut av ingenting, melder til barnevernet i hytt og gevær, ifølge barnevernet selv. Ofte er det da barnets og foreldrenes feil ifølge skolen.. 

Skal ærlig innrømme at jeg kjenner jeg ikke har mental kapasitet til det hvis det kanskje blir noe greier.. er det innafor at jeg snakker med helsesykepleier først ?

Anonymkode: 40cd5...a02

[Gidavmeg]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har vurdert det, men skal innrømme at jeg er litt stressa overfor skolen. Ikke at jeg har noe å skjule, men "de" er visst veldig glade i å lage problemer ut av ingenting, melder til barnevernet i hytt og gevær, ifølge barnevernet selv. Ofte er det da barnets og foreldrenes feil ifølge skolen.. 

Skal ærlig innrømme at jeg kjenner jeg ikke har mental kapasitet til det hvis det kanskje blir noe greier.. er det innafor at jeg snakker med helsesykepleier først ?

Anonymkode: 40cd5...a02

Helt innafor å prate med helsesykepleier uten å blande inn skolen. Skal hun snakke videre med skolen, må hun ha samtykke fra deg. 

[AnonymBruker]

Gidavmeg skrev (7 minutter siden):

Helt innafor å prate med helsesykepleier uten å blande inn skolen. Skal hun snakke videre med skolen, må hun ha samtykke fra deg. 

Da ringer jeg i morgen .. vil ikke at datteren min skal ha det sånn 

Anonymkode: 40cd5...a02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har vurdert det, men skal innrømme at jeg er litt stressa overfor skolen. Ikke at jeg har noe å skjule, men "de" er visst veldig glade i å lage problemer ut av ingenting, melder til barnevernet i hytt og gevær, ifølge barnevernet selv. Ofte er det da barnets og foreldrenes feil ifølge skolen.. 

Skal ærlig innrømme at jeg kjenner jeg ikke har mental kapasitet til det hvis det kanskje blir noe greier.. er det innafor at jeg snakker med helsesykepleier først ?

Anonymkode: 40cd5...a02

Hun må snakke med noen. Helsesøster er første steg.

Din redsel bør ikke stenge datteren din borte fra å få det bedre med seg selv. ❤️

Anonymkode: 839b3...72e

[AnonymBruker]

Kan hun få begynne å gå hjem fra skolen en halvtime før du er hjemme? Hun går jo tross alt i 3.klasse?

Anonymkode: c8963...810

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor du bor, men veldig mange kommuner har et lavterskeltilbud for barn og unge som sliter. Jeg bor i Drammen selv, og her har vi f.eks noe som heter Familieteamet. https://www.drammen.kommune.no/tjenester/helse-omsorg/familieteam/
Jeg har hatt en datter med mye av samme problematikken, og har fått god hjelp her.

Det skal stå en oversikt over slike tilbud på hjemmesiden til kommunen din, kan være lurt å sjekke ut der.

Anonymkode: f0ee7...0e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan hun få begynne å gå hjem fra skolen en halvtime før du er hjemme? Hun går jo tross alt i 3.klasse?

Anonymkode: c8963...810

Hun går i andre, og jeg har vurdert å la henne. Hun pleier å få lov til å være alene hjemme om jeg skal en kjapp tur i butikken. En halvtime er en fin øvelse ihvertfall:)

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå vet jeg ikke hvor du bor, men veldig mange kommuner har et lavterskeltilbud for barn og unge som sliter. Jeg bor i Drammen selv, og her har vi f.eks noe som heter Familieteamet. https://www.drammen.kommune.no/tjenester/helse-omsorg/familieteam/
Jeg har hatt en datter med mye av samme problematikken, og har fått god hjelp her.

Det skal stå en oversikt over slike tilbud på hjemmesiden til kommunen din, kan være lurt å sjekke ut der.

Anonymkode: f0ee7...0e3

Tusen takk for godt råd, skal sjekke det ut

Anonymkode: 40cd5...a02

[liljene]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Datteren min fyller snart åtte år. Jeg opplever at hun har et negativt syn på det meste, og det bekymrer meg. 

På sengekanten får vi snakket en del, og jeg vil gjerne lytte til henne, men jeg føler at jeg ikke helt klarer å hjelpe henne. 

Hun sier hun hater seg selv, fordi hun hater kroppen sin og stemmen sin. Stemmen fordi den er for mørk. Hun hater at hun ikke er lys, og at hun ikke har lyst hår som vennene sine. Hun er litt miks, så derfor har hun mørke brunt hår og gyllenbrun hud (kjempenydelig!). Hun hater kroppen sin fordi hun ikke har kontroll over den og fordi det er så store følelser. 

Hun sier hun vil kappe av seg hodet og ikke være i verden mer (selv har jeg depresjon og går på antidepressiva, har hatt og får periodevis mørke tanker selv). 

Hun hater sfo fordi de går på tur eller må være ute, hun hater skolen fordi hun må sitte stille. 

Hun hater å dra til pappaen sin, men har det visst gøy når de er der. Grunnen er at hun savner pusen som bor hos meg. Hun sier også at hun kjeder seg når hun er der, men pappaen sier at hun aldri vil noenting når hun er der.. skal sies at han lar barna bestemme mye, vil de ikke, får de slippe. Sist gang tok han de med på aketur og det likte hun.

Hun hater at hun har bursdag på vinteren. 

Som dere ser så er det veldig lite jeg kan gjøre noe med, foruten å hjelpe henne med å regulere egne følelser. For henne når hun var store følelser, hjelper det å klemme. Jeg pleier da å være rolig og klemme henne. 

Det er ikke alltid de vil ha en løsning, men bare at man lytter og forstår, men dette med bursdagen har jeg foreslått å ha en sommerfest også fordi hun sier hun liker sommeraktiviteter og vil gjøre det med venner. Noe hun selvfølgelig kan. 

Hun krangler mye med broren sin og vil bare sitte med skjerm. 

Jeg er alene med barna, har fulle dager og jeg kan ikke alltid la henne slippe sfo fordi jeg må jobbe. Når jeg har skole er jeg tidligere ferdig og henter henne alltid med en gang. Har jeg fri, slipper hun selvfølgelig sfo. 

Jeg gjør virkelig så godt jeg kan, men jeg kjenner at dette blir vanskelig å hjelpe henne med. Er det virkelig så mørkt som hun ytrer, eller er det fordi hun er trøtt om morgenen og sliten om kvelden, fordi det er da alt dette kommer .. ? Det er det jeg sliter med å finne ut av . 

Jeg har prøvd å finne en årsak til dette, og om det er noe alvorlig som har skjedd henne foruten skilsmissen, men det er det ikke. 

Jeg har forsøkt å få henne på aktiviteter hvor hun kan møte flere som hun kan bli venninne med, som hun kanskje har mer tilfelles med, men det har ikke vært vellykket fordi hun "hater det". 

Det er veldig få mennesker i denne byen med samme bakgrunn som pappaen hennes, og det er hans familie hun liker å være med mest forståelig nok. Dessverre er det et mindre godt alternativ å la henne flytte til pappaen fordi han har ikke et egnet sted til henne og sier han ikke kan følge henne opp på samme måte pga hans situasjon. 

Jeg trenger sårt råd til hva jeg kan gjøre og eventuelt hvem jeg skal kontakte for å få hjelp. Er familievernkontoret eller psykolog best? Fastlege? 

Anonymkode: 40cd5...a02

Det er nok lurt å akseptere alle følelsene hennes. Hvis hun føler det slik, så er det slik hun har det. 
 

Ift å hate seg selv, så vil jeg tro at det er viktig at hun elsker seg selv slik hun er, at hun hele tiden får en følelse av å være bra nok akkurat slik hun er. 
 

i tillegg har jeg tro på at disse tingene smitter over. Hvis du er glad i deg selv, så vil måten du er på: hva du sier og gjør, også smitte over på henne. 
 

Jeg vil anbefale deg å dele takknemlighetsdagbok. Der dere deler tre ting dere er takknemlig for den dagen. Du sa dere hadde fine samtaler på sengekanten, og da blir det en fin innfallsvinkel der. Og så kan du jo dele hva du selv liker ved ditt eget utseende. 

[Vaffelhunden]

Helt vanlig. Det går over.

[AnonymBruker]

Snakk med helsesykepleier på skolen. Da vi ble henvist til BUP med yngste så var ett av kriteriene at vi allerede hadde vært innom helsesykepleier før de kunne henvise oss. 

Anonymkode: 291bf...a95