Venner som forsvinner etter mann og barn - sårt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg hadde sjelevenner mens jeg studerte. Venner som kjente meg inn og ut fordi vi snakket sammen timesvis hver uke. 

Etter at jeg flyttet og fikk barn har jeg venner som har barn i samme alder som mine. Stort sett. Og det er ikke på nær så dype og intense vennskap. Har verken tid, eller motivasjon til å bli så dypt kjent. Mulig det også handler om alder. Jeg kan nå omgås venner som er nokså ulik meg, og det er helt ok. Før hadde jeg høyere krav til venner. 

Jeg har også venner uten barn. Kan kjenne på dårlig samvittighet her, og at jeg strekker meg mer enn jeg egentlig vil. Hun kan sitte på kaffebesøk i 2 timer. Det er rett og slett for lenge en vanlig hverdag. 

Anonymkode: 564f5...8f5

Ja, dette er et problem.. To timer kan være helt forferdelig mye tid for en med barn, hvor tid er en så knapp ressurs, mens for en fri & frank person er det jo ingenting. 

Jeg husker jeg ble litt såra og vonbroten da jeg selv var barnløs, og følte jeg ble "avspist" med smuler når en venninne gikk hjem etter "bare" en time. Nå skjønner jeg det jo... for nå er det jeg som ikke har mer enn en time å avse. 

Om man er flink å kommunisere, går det bedre, men jeg kjenner jeg synes det er fryktelig vanskelig å "hive folk ut" når jeg har fått nok. Jeg har en venninne som blir sittende til langt på natt om jeg inviterer henne, og det til tross for at jeg sier at jeg må stå opp kl 5.. hun tar liksom ikke det hintet.. og jeg synes det er så ubehagelig å følge opp med "så nå må vi nesten avslutte besøket, så jeg kan gå og legge meg". Det er jo på min kappe, at jeg er konfliktsky. Men jeg synes da også at hun burde hatt *litt* mer antenner... 

Anonymkode: 7dfa8...efb

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men jeg synes da også at hun burde hatt *litt* mer antenner... 

Barnløse voksne ender opp som veldig navlebeskuende. Det er ikke så rart; de har aldri hatt ansvar for andre mennesker.

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (Akkurat nå):

Barnløse voksne ender opp som veldig navlebeskuende. Det er ikke så rart; de har aldri hatt ansvar for andre mennesker.

Det var en ganske stygg generalisering. 

Langt ifra alle barnløse er navlebeskuende. 

Barnløse kan også ha hatt ansvar for andre mennesker, selv om de ikke har egne barn. De kan ha hatt ansvar for syke foreldre, søsken, ha jobber som går ut på å ta seg av andre, osv osv osv. 

Det er virkelig ikke ok å komme med denslags nedlatende generaliseringer. 

Anonymkode: 7dfa8...efb

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det var en ganske stygg generalisering. 

Langt ifra alle barnløse er navlebeskuende. 

Barnløse kan også ha hatt ansvar for andre mennesker, selv om de ikke har egne barn. De kan ha hatt ansvar for syke foreldre, søsken, ha jobber som går ut på å ta seg av andre, osv osv osv. 

Det er virkelig ikke ok å komme med denslags nedlatende generaliseringer. 

Anonymkode: 7dfa8...efb

Vel, ut i fra min livserfaring, så er den sann. 

Det er veldig få mennesker som har et slikt ansvar for syke foreldre eller søsken som en forelder har for barna sine. Å ha ansvar for folk på jobb, kan heller ikke sammenliknes med å ha ansvar for et barn.

Jeg synes det er helt greit å komme med en slik nedlatende generalisering. Jeg var selv slik før jeg fikk barn. Klagde over at jeg var sliten fordi jeg hadde sovet for mye(!) og slikt. Tenk så barnslig ting å si som voksen mann i full jobb!!!

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (2 minutter siden):

Vel, ut i fra min livserfaring, så er den sann. 

Det er veldig få mennesker som har et slikt ansvar for syke foreldre eller søsken som en forelder har for barna sine. Å ha ansvar for folk på jobb, kan heller ikke sammenliknes med å ha ansvar for et barn.

Jeg synes det er helt greit å komme med en slik nedlatende generalisering. Jeg var selv slik før jeg fikk barn. Klagde over at jeg var sliten fordi jeg hadde sovet for mye(!) og slikt. Tenk så barnslig ting å si som voksen mann i full jobb!!!

Din "livsfering" betyr ikke en dritt. Det er rene anektodiske bevis, som ikke på noe vis gir deg rett til å trekke konklusjoner om en hel enorm gruppe mennesker, hvorav det overveldende flertall er folk du aldri noen sinne har møtt. 

Du har levd beskyttet om du ikke klarer å forestille deg hvordan barnløse mennesker kan ha ansvar for andre. Det er veldig, VELDIG mange som ender opp med å ha ansvar for gamle og syke foreldre. Det later til at du tar for gitt at befolkningen er "Mennesker under 40" her. Venninnen min hadde forøvrig ansvar for sin mor som ble pleietrengende allerede da venninnen min var tyve. 

Du virker jo helt ufattelig barnslig selv, om du er så umoden at du ikke skjønner at barnløse helt fint kan føle seg sliten, selv om de ikke har barn. Å være sliten føles dritt, uansett om andre har mer grunn til å være sliten, eller er enda mer sliten. Du har helt sikkert klaget over noe som er bagateller for andre du også. Er du barnslig fordi du klager over at du har vondt i hodet? Tenk på de som har klasehodepine!!! De har det ufattelig mye jævligere enn deg, og så sutrer du over litt vondt i hodet, liksom? 

Skjerping. Det er helt motbydelig å generalisere slik du gjør. 

Anonymkode: 7dfa8...efb

[AnonymBruker]

Skikkelig mange gode reflekterte svar. Kjente tårene begynte å trille litt når jeg leste dette. Nå innså jeg vel at bestevenninnene kommer ikke tilbake. Jeg skal prøve å vende tankene til at de med barn har fått noe annet å tenke på, og at  livet endrer seg. Jeg er derimot usikker på om jeg ønsker å være der om de kommer tilbake. 
- TS 

Anonymkode: e1d36...693

[Ellah]

Nå er jeg ikke singel, men er frivillig barnløs. Så sånn sett har jeg jo noen rundt meg hele tiden. Har også ei venninne som har valgt å ikke få barn, så det hjelper jo på. 

Har opplevd fra ei venninne å bli valgt bort, til fordel for venner som har barn. Vi var bestevenner før hun forsvant. Det er mange år siden nå, og vi har fortsatt ingen kontakt bortsett fra en fellessnap i ny og ne. 

Ellers har jeg to bestevenninner med små barn, og min erfaring er at man må være litt på tilbudssiden. De har nok med sitt liv, men det betyr ikke at de ikke vil ha kontakt, til tross for at de kanskje ikke tar kontakt selv så ofte. Jeg er fleksibel, kan møtes på tidspunkter som passer de, ta en times kaffedate om det er alt de har tid til. Dra hjem til de og skravle, om så det bare er for en kort stund. Og selvsagt godta at barna er med. Tenker det viktigste er at man holder kontakten, selvom det ikke er like hyppig eller på samme møte som før. Så kommer tiden da barna blir større og de har mer tid senere. I tillegg setter man enda mer pris på de kveldene far tar barn alene og man kan ta en middag og noen øl etterpå, slik man gjorde før. 

[AnonymBruker]

Jeg har blitt så kresen på hvem jeg tilbringer tiden min med jeg. Tiden utenom jobb, barn, kjøring, dugnad etc er så dyrebar for meg slik at jeg prioriterer å bruke den med noen få gode venner. Venner som ikke duger energien, men som fyller på tanken. 
Jeg trenger ikke lenger den stor vennegjengen fra ungdomsskolen-
 

Anonymkode: da2d4...d9b

[Daria]

Det er en litt pussig logikk å beskylde barnløse for å være selvsentrerte fordi de ønsker å opprettholde vennskap og relasjoner, når det er de som har fått barn som velger å vie all tid og fokus på egen husstand og kjernefamilie. Der klages over manglende forståelse for andres liv og situasjon, men burde ikke den forståelsen gå begge veier?

Og det handler ikke bare om slitenhet for alle, selv om det selvfølgelig er en del av det - jeg har venninner som mer eller mindre åpenlyst og bevisst snakker om valg og prioriteringer, uten at de nok skjønner at det de egentlig sier til meg er at alt vi har hatt felles i 20+ år, eller for den saks skyld meg og mitt liv,  ikke lenger er så interessant for dem (men jeg forventes like fullt å være engasjert mottaker av ukentlige snaps og oppdateringer om deres unger). Jeg forbeholder meg retten til å synes det er litt sårt, uten at jeg føler at jeg er den mest selvsentrerte her.

[AnonymBruker]

Jeg kan godt forstå at det er sårt for deg. Det er først når du får barn at du forstår hvor hinsides altoppslukende det er. Man har rett og slett verken tid eller overskudd til venner i stor grad. Jeg møter mine kompiser cirka annenhver mnd. Da møtes vi i 4-5 timer. Det er det jeg har tid til med små barn. Det er jo ikke fordi jeg ikke vil mer, men det er det jeg har tid til og å planlegge slik at et slikt møte skal gå opp i hverdagen

Anonymkode: 610c3...928

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har mann og 2barn, har i alle år hatt god kontakt med venninnen jeg har hatt helt tilbake til VGS, gjennom studie tiden, jobb og ellers. En får til det en vil.

Jeg har venninner som er single, som har mann uten barn, og venninner med barn. Jeg klarer fint sjonglere tiden min slik at vennskap bevares. Det betyr mye for meg. Mine single venninner og de uten barn er like mye velkommen hjem til oss under juleselskap og hageselskap. Jeg er mer enn barna mine, for meg er det viktig å vise venninner at jeg bryr meg og vil ha de i livet mitt.

Ikke greit tenke at det kommer tider når barna blir større og  tro at gamle venninner er der for en som om ingen tid har gått

Anonymkode: 0fd3a...14d

Gjenta etter meg :

På seg selv kjenner man ingen andre. 

Det funker for deg, ikke alle andre får det til. Handler ikke alltid om vilje, men om omstendigheter. 

Anonymkode: d49c5...fba

[Makavelli]

Daria skrev (1 time siden):

Det er en litt pussig logikk å beskylde barnløse for å være selvsentrerte fordi de ønsker å opprettholde vennskap og relasjoner, når det er de som har fått barn som velger å vie all tid og fokus på egen husstand og kjernefamilie.

Vel, de ønsker jo å opprettholde vennskap og relasjoner for å dekke sine egne behov, ergo selvsentrert. Når du setter dine barns behov for dine egne, så er du jo nettopp det motsatte av selvsentrert. 

[AnonymBruker]

Jeg har stor medfølelse til dere som skriver at tiden ikke strekker til og dette med uforutsigbarhet mtp søvn.
Men en merkelig ting er jo, det sendes felles -snapper ut hele tiden fra de med barn. (videoer av barna.) Disse sendes også til de andre jentene med barn. Julekort sendes til de andre jentene med barn. Mine bestevenninner har slutta å gi meg julekort (fordi de ikke får noe tilbake!? Skal jeg sende et av planten min liksom 🙃), jeg har ikke fått snap av ungen til bestevenninna mi siste året, selv om jeg alltid svarer med hjerte og følger opp. Jeg selv prøver å snappe livet mitt, slik at de kan vite hva jeg holder i, at jeg har møtt en mann, at jeg har kjøpt leil osv, men får ikke så mye som en reaksjon. (Fordi de prøver å fase ut alle bevis på at det gamle livet fantes før barn?). I alle fall, meldinger er nå sluttet å bli åpnet av flere av venninnene med barn og mann.
 

Spør du meg er det mer enn tid det er snakk om at er grunnen, det er snakk om nedprioritering. De vennene med barn og eller samboer, velger strategisk ut i fra hva som ganger dem. Min Bf har fått nye gravide venner, de gjorde hun også til fadder. Jeg visste ikke om jeg skulle el eller fråde. Hjelp meg gjerne å se grunner til at dette er tilfeldig. Jeg tror bare at det er lettere å akseptere og gå videre med livet da man innser at man har blitt valgt bort. Da sitter man ikke og venter, sender masse meldinger eller lurer på hvordan man skal få se venninnene sine igjen. 
- TS ❤️

Anonymkode: e1d36...693

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har stor medfølelse til dere som skriver at tiden ikke strekker til og dette med uforutsigbarhet mtp søvn.
Men en merkelig ting er jo, det sendes felles -snapper ut hele tiden fra de med barn. (videoer av barna.) Disse sendes også til de andre jentene med barn. Julekort sendes til de andre jentene med barn. Mine bestevenninner har slutta å gi meg julekort (fordi de ikke får noe tilbake!? Skal jeg sende et av planten min liksom 🙃), jeg har ikke fått snap av ungen til bestevenninna mi siste året, selv om jeg alltid svarer med hjerte og følger opp. Jeg selv prøver å snappe livet mitt, slik at de kan vite hva jeg holder i, at jeg har møtt en mann, at jeg har kjøpt leil osv, men får ikke så mye som en reaksjon. (Fordi de prøver å fase ut alle bevis på at det gamle livet fantes før barn?). I alle fall, meldinger er nå sluttet å bli åpnet av flere av venninnene med barn og mann.
 

Spør du meg er det mer enn tid det er snakk om at er grunnen, det er snakk om nedprioritering. De vennene med barn og eller samboer, velger strategisk ut i fra hva som ganger dem. Min Bf har fått nye gravide venner, de gjorde hun også til fadder. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Hjelp meg gjerne å se grunner til at dette er tilfeldig. Jeg tror bare at det er lettere å akseptere og gå videre med livet da man innser at man har blitt valgt bort. Da sitter man ikke og venter, sender masse meldinger eller lurer på hvordan man skal få se venninnene sine igjen. 
- TS ❤️

Anonymkode: e1d36...693

 

Anonymkode: e1d36...693

[AnonymBruker]

Skulle stå «le eller gråte»*, ikke el eller fråde 

Anonymkode: e1d36...693

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hjelp meg gjerne å se grunner til at dette er tilfeldig.

Hvem sier at det ikke er med fullt overlegg?

[AnonymBruker]

Men har du venner, ts?

Du beskriver «vennegrupper», og de er ikke egentlig venner. De er en flokk som henger sammen fordi de har noe til felles. Samme klasse, samme nabolag, samme arbeidssted, samme studie. Når dette «vi har felles» faller fra, så avsluttes også relasjonen. Fordi det er et «situationship», en relasjon bygget på en ytre felles årsak, ikke på at dere liker hverandre, som individer.

De fleste av barndommens vennskap er ytre betinget. Og tar slutt når man oppdager at det finnes mennesker der ute med en personlighet man virkelig gledes av å omgåes. Og det er naturlig.

Dersom du trives med å ha et «gruppefellesskap» så er det bare å finne deg nye. Feks en gjeng du trener med, en gjeng single damer som treffes en gang i uka, en gjeng som deler samme hobby - hva som helst.

For jeg tenker det som primært har skjedd her er at gruppen ser på hverandre mindre som individuelle venner og mer som et fellesskap enn det du gjør. Og ingen av dere har rett - dere er bare ulike i deres synspunkt og forventninger. Og det er realiteten.

Anonymkode: cbcaa...741

[Chantielle]

Ryddet for brukerangrep,brukerdebatt,avsporing,samt svar til dette.

Chantielle mod.

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (4 timer siden):

Barnløse voksne ender opp som veldig navlebeskuende. Det er ikke så rart; de har aldri hatt ansvar for andre mennesker.

Jeg er barnløs. Og kunne aldri skrevet noe slikt om andre

Anonymkode: 796d7...86f

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er barnløs. Og kunne aldri skrevet noe slikt om andre

Anonymkode: 796d7...86f

Det er notert.