Ser ut som det blir brudd, har ingen å snakke med

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jøss, det tror jeg er uvanlig at fungerer.. men så bra for dere😊

Jeg har jo sagt ifra hver gang han kommer med disse kommentarene, og det dører bare til krangel der og da, også unnskylder han seg ofte senere og kan si ting som at «det er noe galt med meg» og sånt, og være enig i at han trenger hjelp. Men så stopper det der. Jeg har tipset om podcaster, bøker etc. men han hører ikke på det og leser det ikke, og har ikke oppsøkt hjelp, slik jeg har bedt han gjøre.. 

Selvom vi nå snakker seriøst om å gå fra hverandre klarer han ikke engang l være å gjøre dette:

Vi var på ett arrangement for sporten vårt eldste barn går på i helgen, og senere spør han da meg om hvorfor jeg alltid gjør dette *vise hva jeg gjør, tar pekefingeren på tippen av nesa* når jeg snakker med andre menn. Og da sa jeg bare: jeg aner ikke hva du snakker om. dette er jo en stor del av problemet, at du ikke klarer å engang stoppe deg selv fra å gruble og være mistenksom på meg. Og så sier han «jamen du bidrar jo til det. Du må slutte å… også avslutter han ikke den setningen. 
For både han og jeg vet at han mener det er en eller annen måte jeg liksom gir signal til en eller annen fyr han tror jeg er interessert i at jeg er interessert, og han prøver ikke engang å late som at det ikke er derfor han spør.. 

Jeg har sagt til han før at jeg har null interesse av andre menn. Om det blir slutt mellom oss går det slik jeg føler det nå år til jeg kommer til å være interessert i menn på den måten. Men det har han heller ikke forstått. Jeg jobber på sykehus, og når jeg har jobbet netter, noe jeg bytter bort for hans del, har jeg flere ganger blitt mistenkt for utroskap. Jeg løper beina av meg med folk som svever mellom liv og død. Håndterer bæsj og spy, også tror han at jeg har mulighet og lyst til å drive å knulle en eller annen lege?!? Dette har jeg selvfølgelig sagt.. og da skjønner han hvor dum han har vært der og da. Men han bare klarer ikke stoppe seg slev fra disse paranoide tankene..

Jeg har prøvd å si til meg selv at det er jo bare usikkerhet. Og en dyp frykt for å miste meg. Men uansett hvorfor, jeg kan ikke leve med det mer.. Det triste er jo at det blir en selvoppfyllende profeti. Hans frykt for å miste meg og frykten som driver handlingene hans gjør han mister meg.. Hadde han bare skaffet seg hjelp, hadde vi kanskje klart det, men det føles som det er for sent nå..💔

TS

 

Anonymkode: c7b83...58a

Ja,  det høres ut som det er for sent.. hadde jeg vært deg hadde jeg nå totalt sluttet å bry meg om jeg såret hans følelser,  jeg kan bli litt kald når slikt har pågått over tid..

Det er kanskje på tide å skille lag,  det høres ut som du er på vei ut men bare trenger å få summet deg 😊 lykke til! 

Anonymkode: 132e7...6b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2025 den 22.05):

Så sier vi hade, også begynner jeg på jobb og ser ikke på telefonen på en times tid, også har han plutselig sendt meg melding om at han elsker meg og masse snapper med barna hvor han skriver «vi elsker deg»..

Han forsøker å manipulere deg til å bli. Det viser at han ikke respekterer deg. Og det betyr at han at han ikke elsker deg. Elsker du noen så setter du de fri. ♥️

Anonymkode: 3f45f...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2025 den 22.29):

Jøss, det tror jeg er uvanlig at fungerer.. men så bra for dere😊

Jeg har jo sagt ifra hver gang han kommer med disse kommentarene, og det dører bare til krangel der og da, også unnskylder han seg ofte senere og kan si ting som at «det er noe galt med meg» og sånt, og være enig i at han trenger hjelp. Men så stopper det der. Jeg har tipset om podcaster, bøker etc. men han hører ikke på det og leser det ikke, og har ikke oppsøkt hjelp, slik jeg har bedt han gjøre.. 

Selvom vi nå snakker seriøst om å gå fra hverandre klarer han ikke engang l være å gjøre dette:

Vi var på ett arrangement for sporten vårt eldste barn går på i helgen, og senere spør han da meg om hvorfor jeg alltid gjør dette *vise hva jeg gjør, tar pekefingeren på tippen av nesa* når jeg snakker med andre menn. Og da sa jeg bare: jeg aner ikke hva du snakker om. dette er jo en stor del av problemet, at du ikke klarer å engang stoppe deg selv fra å gruble og være mistenksom på meg. Og så sier han «jamen du bidrar jo til det. Du må slutte å… også avslutter han ikke den setningen. 
For både han og jeg vet at han mener det er en eller annen måte jeg liksom gir signal til en eller annen fyr han tror jeg er interessert i at jeg er interessert, og han prøver ikke engang å late som at det ikke er derfor han spør.. 

Jeg har sagt til han før at jeg har null interesse av andre menn. Om det blir slutt mellom oss går det slik jeg føler det nå år til jeg kommer til å være interessert i menn på den måten. Men det har han heller ikke forstått. Jeg jobber på sykehus, og når jeg har jobbet netter, noe jeg bytter bort for hans del, har jeg flere ganger blitt mistenkt for utroskap. Jeg løper beina av meg med folk som svever mellom liv og død. Håndterer bæsj og spy, også tror han at jeg har mulighet og lyst til å drive å knulle en eller annen lege?!? Dette har jeg selvfølgelig sagt.. og da skjønner han hvor dum han har vært der og da. Men han bare klarer ikke stoppe seg slev fra disse paranoide tankene..

Jeg har prøvd å si til meg selv at det er jo bare usikkerhet. Og en dyp frykt for å miste meg. Men uansett hvorfor, jeg kan ikke leve med det mer.. Det triste er jo at det blir en selvoppfyllende profeti. Hans frykt for å miste meg og frykten som driver handlingene hans gjør han mister meg.. Hadde han bare skaffet seg hjelp, hadde vi kanskje klart det, men det føles som det er for sent nå..💔

TS

 

Anonymkode: c7b83...58a

Dette skulle han ha søkt hjelp for. Høres helt grusomt ut, for begge to. Kanskje han er så vant med å leve sånn at han tror det er normalt. Men at han på ti år aldri har søkt hjelp og engang prøvd viser jo deg at han ikke bryr seg og tar dette som et seriøst problem i det hele tatt. Det blir jo trakassering av han å holde på sånn. Og i ti år. Det må ha vært fælt for deg. Han har spilt alle sine sjanser og nå går profetien i oppfyllelse som du sier, for nå er følelsene for han spist opp av dette sjalusimonsteret og kontrollbehovet hans. Dette er hans feil. Trist at han er så vridd i hodet. Men å gå til psykolog er å ta ansvar for å gi dere begge et bedre liv. Og så har han påvirket sønnen deres i lik retning. Å nå prøver han å manipulere deg til å bli istedenfor å ordne opp i seg selv. Han vil aldri endre seg, og du gjør det eneste rette. Finn en mann neste gang som er din manns rake motsetning. Sånn at sønnen din får et annet forbilde også. Og for din skyld selvfølgelig. Selvsagt skal du kunne kle deg, sminke deg og snakke med det motsatte skjønn. ♥️

Anonymkode: 3f45f...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2025 den 16.10):

Det er mannen som sliter med sjalusi og det jeg ville kaldt paranoide tanker.. har blitt beskyld så mye for utroskap. At jeg er ond og slem, får ting til å skje med vilje for å sverte han. Helt tilfeldig ting som skjer alle, når det skjer han og han er i ett visst humør så er det beskyldninger om at det er meg.. Sagt det foran barna.. Vi må selvfølgelig prøve. Jeg bare vet ikke om jeg klarer å finne tilbake til han og gi han all den bekreftelsen og kjærligheten han trenger. 
Han dukket plutselig opp på jobben min her, og jeg kysset han og snakket med han i 5 minutter men så måtte jeg gå, og da var det helt jævlig oppførsel av meg ifølge han. Han mener at jeg skulle sluppet alt i hendene mine og vært super begeistret for at han var der, og hvis man elsker noen gir man faen i jobben, man burde tenke at jeg kan godt miste jobben for jeg vil vise deg kjærlighet liksom. Mente han. Da måtte jeg nesten le for jeg synes bare det er så barnslig forventning når vi har vært sammen i 1 år..

 

TS

Anonymkode: c7b83...58a

Herregud, hvordan kan man forvente noe sånt? Det er jo ekstremt hvor sterkt behovet for oppmerksomhet han har. 

Anonymkode: f2e24...460

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2025 den 15.58):

Har levd sammen i 10 år, 2 barn og nå tror jeg kanskje det ikke går mer. 
Det har vært så mye sjalusi. Krangler og misforståelser. Unnskyldninger, lovnader om å bli bedre og lysglimt i form av at han sier han vet dette ikke er riktig, men så går vi tilbake igjen til det samme mønsteret. Jeg føler meg så tom og alene, og klar for å leve uten han, men redd for å ta steget. Jeg vil være fri til å kle meg i hva jeg vil. Te meg som jeg vil, møte de jeg vil og skaffe meg en hobby. Men det føles milevis unna. Selge hus. Fortelle barna, kjøpe nytt, flytte og jeg bare ser så mye sorg i fremtiden hvis jeg står på dette. 
Han på sin side har sikkert det også veldig vondt. Han på sin side føler seg jo sikker også ikke sett, og at jeg har bidratt til dette, at jeg er egoist og selvsentrert, oppmerksomhetssyk og kald. Men jeg vet jo at jeg ikke er disse tingene bare fordi jeg vil gjøre overnevnte… 

Han trenger så mye bekreftelse på min kjærlighet, og sakte men sikkert har det blitt så mye vann under broen, så mange hendelser at vannet renner over. Kanskje jeg har tilgitt for fort fordi jeg bare vil at vi skal ha det fint, lagt tilrette for mye, holdt kjeft om for mye, for hvis jeg hadde tatt meg mer tid til å føle på hva jeg egentlig føler, fått han til å forstå, vært mer brutalt ærlig, gjort mer av hva jeg egentlig ville istedenfor å tilrettelegge for hans sjalusi og kontrollbehov bare for å slippe dårlig stemning, så kanskje han og hadde tatt mer tak i seg selv. Han er jo ikke ond. Vi har jo hatt det så mye fint. Enig om så mye, men nå er kjærligheten borte etter for mange kameler svelget og jeg vet ikke om jeg kan finne igjen kjærligheten og respekten for han lenger. Jeg kjenner det inni meg at jeg ikke respekterer han. Han lukter ikke like godt, jeg føler meg ikke like trygg i hans armer. Men det føles også så skummelt og ensomt å gå. Men det er også utrolig ensomt å leve i dette mellomstedet hvor jeg ikke tørr å si noe høyt. Bare holde alt inni meg tilfelle vi finner ut av det.. føler bare for å dunke hodet i veggen, eller dø.. 

Jeg trenger bare å si disse tingene før jeg sprekker av uryddige tanker og vonde følelser.. Alt er bare kaos og bråk. Stille og sort..Føler alt og ingenting. Hjelp.

Anonymkode: c7b83...58a

Hadde det likedan.....aller først: kom deg I sikkerhet før du sier at du vil gjøre det slutt!!! Ikke bli en del av partnerdrapsstatistikken!! Ok? Og dersom du føler at du ikke vil bo med han så ikke gjør det! Det er 10000007788755 ganger bedre å ikke være sammen med han da! Jeg lover deg!! 

Anonymkode: a9fa8...cd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.1.2025 den 10.38):

Ja, Okey, takk for heads up, jeg skal ta litt forhåndsregler..😟 

Ja, det har vært sånn så lenge, at nå kjøper jeg bare klær jeg vet han ikke har noe imot.. for mye farger, for kort eller lignende så protesterer han veldig. Kan være bare rett over kneet og det er for kort.. håpløst å kjøpe klær, gidder nesten ikke gjøre det lenger… han mener jeg er respektløs ovenfor han, oppfører meg som om jeg er singel og det blir bare dritt.. Jeg er slank, pleier ikke være vulgær, men elsker å eksperimentere med klær, matche og liker egentlig farger, men det er ikke det samme lenger.. for mye sminke bruker jeg og.. 

TS

Anonymkode: c7b83...58a

Er han utenlandsk? 

Anonymkode: a9fa8...cd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er han utenlandsk? 

Anonymkode: a9fa8...cd9

Jeg hadde en helt lik etnisk norsk eks. Folk er sjalu uansett hvor i verden de kommer fra.

Anonymkode: 3f45f...069