Ser ut som det blir brudd, har ingen å snakke med

[AnonymBruker]

Har levd sammen i 10 år, 2 barn og nå tror jeg kanskje det ikke går mer. 
Det har vært så mye sjalusi. Krangler og misforståelser. Unnskyldninger, lovnader om å bli bedre og lysglimt i form av at han sier han vet dette ikke er riktig, men så går vi tilbake igjen til det samme mønsteret. Jeg føler meg så tom og alene, og klar for å leve uten han, men redd for å ta steget. Jeg vil være fri til å kle meg i hva jeg vil. Te meg som jeg vil, møte de jeg vil og skaffe meg en hobby. Men det føles milevis unna. Selge hus. Fortelle barna, kjøpe nytt, flytte og jeg bare ser så mye sorg i fremtiden hvis jeg står på dette. 
Han på sin side har sikkert det også veldig vondt. Han på sin side føler seg jo sikker også ikke sett, og at jeg har bidratt til dette, at jeg er egoist og selvsentrert, oppmerksomhetssyk og kald. Men jeg vet jo at jeg ikke er disse tingene bare fordi jeg vil gjøre overnevnte… 

Han trenger så mye bekreftelse på min kjærlighet, og sakte men sikkert har det blitt så mye vann under broen, så mange hendelser at vannet renner over. Kanskje jeg har tilgitt for fort fordi jeg bare vil at vi skal ha det fint, lagt tilrette for mye, holdt kjeft om for mye, for hvis jeg hadde tatt meg mer tid til å føle på hva jeg egentlig føler, fått han til å forstå, vært mer brutalt ærlig, gjort mer av hva jeg egentlig ville istedenfor å tilrettelegge for hans sjalusi og kontrollbehov bare for å slippe dårlig stemning, så kanskje han og hadde tatt mer tak i seg selv. Han er jo ikke ond. Vi har jo hatt det så mye fint. Enig om så mye, men nå er kjærligheten borte etter for mange kameler svelget og jeg vet ikke om jeg kan finne igjen kjærligheten og respekten for han lenger. Jeg kjenner det inni meg at jeg ikke respekterer han. Han lukter ikke like godt, jeg føler meg ikke like trygg i hans armer. Men det føles også så skummelt og ensomt å gå. Men det er også utrolig ensomt å leve i dette mellomstedet hvor jeg ikke tørr å si noe høyt. Bare holde alt inni meg tilfelle vi finner ut av det.. føler bare for å dunke hodet i veggen, eller dø.. 

Jeg trenger bare å si disse tingene før jeg sprekker av uryddige tanker og vonde følelser.. Alt er bare kaos og bråk. Stille og sort..Føler alt og ingenting. Hjelp.

Anonymkode: c7b83...58a

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️ Føler så med deg ❤️❤️❤️

Kan du kontakte familievernkontoret? Så du kan komme dit å snakke med dem? 

❤️❤️❤️

Anonymkode: 374f5...365

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er dumt å gi opp før hver stein er snudd når det er barn involvert. 
 

Har dere prøvd terapi? Jeg tror dere hadde hatt utrolig godt av det, kanskje hver for dere også. Emosjonsfokusert. Er det mannen din som sliter mest med sjalusi? I så fall burde i alle fall han ta tak i det med en terapeut. Men jeg tror også det hadde gjort deg godt å fått bearbeidet og bygget deg selv opp. 
 

Sender deg en klem, dette er tøffe tak❤️Ta vare på deg selv oppe i alt. 

Anonymkode: 37901...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

❤️❤️❤️ Føler så med deg ❤️❤️❤️

Kan du kontakte familievernkontoret? Så du kan komme dit å snakke med dem? 

❤️❤️❤️

Anonymkode: 374f5...365

Takk❤️ 

Jeg har ringt de. Vi skal på samtale der, men var 1 måned ventetid..

Anonymkode: c7b83...58a

[AnonymBruker]

Terapeut 

Anonymkode: c28ee...53c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker det er dumt å gi opp før hver stein er snudd når det er barn involvert. 
 

Har dere prøvd terapi? Jeg tror dere hadde hatt utrolig godt av det, kanskje hver for dere også. Emosjonsfokusert. Er det mannen din som sliter mest med sjalusi? I så fall burde i alle fall han ta tak i det med en terapeut. Men jeg tror også det hadde gjort deg godt å fått bearbeidet og bygget deg selv opp. 
 

Sender deg en klem, dette er tøffe tak❤️Ta vare på deg selv oppe i alt. 

Anonymkode: 37901...c95

Det er mannen som sliter med sjalusi og det jeg ville kaldt paranoide tanker.. har blitt beskyld så mye for utroskap. At jeg er ond og slem, får ting til å skje med vilje for å sverte han. Helt tilfeldig ting som skjer alle, når det skjer han og han er i ett visst humør så er det beskyldninger om at det er meg.. Sagt det foran barna.. Vi må selvfølgelig prøve. Jeg bare vet ikke om jeg klarer å finne tilbake til han og gi han all den bekreftelsen og kjærligheten han trenger. 
Han dukket plutselig opp på jobben min her, og jeg kysset han og snakket med han i 5 minutter men så måtte jeg gå, og da var det helt jævlig oppførsel av meg ifølge han. Han mener at jeg skulle sluppet alt i hendene mine og vært super begeistret for at han var der, og hvis man elsker noen gir man faen i jobben, man burde tenke at jeg kan godt miste jobben for jeg vil vise deg kjærlighet liksom. Mente han. Da måtte jeg nesten le for jeg synes bare det er så barnslig forventning når vi har vært sammen i 1 år..

 

TS

Anonymkode: c7b83...58a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det er mannen som sliter med sjalusi og det jeg ville kaldt paranoide tanker.. har blitt beskyld så mye for utroskap. At jeg er ond og slem, får ting til å skje med vilje for å sverte han. Helt tilfeldig ting som skjer alle, når det skjer han og han er i ett visst humør så er det beskyldninger om at det er meg.. Sagt det foran barna.. Vi må selvfølgelig prøve. Jeg bare vet ikke om jeg klarer å finne tilbake til han og gi han all den bekreftelsen og kjærligheten han trenger. 
Han dukket plutselig opp på jobben min her, og jeg kysset han og snakket med han i 5 minutter men så måtte jeg gå, og da var det helt jævlig oppførsel av meg ifølge han. Han mener at jeg skulle sluppet alt i hendene mine og vært super begeistret for at han var der, og hvis man elsker noen gir man faen i jobben, man burde tenke at jeg kan godt miste jobben for jeg vil vise deg kjærlighet liksom. Mente han. Da måtte jeg nesten le for jeg synes bare det er så barnslig forventning når vi har vært sammen i 1 år..

 

TS

Anonymkode: c7b83...58a

Ut i fra hva du beskriver her tenker jeg at dette ikke handler om forholdet deres eller deg. Dette koker ned til at han sliter med ting som må taes tak i med en terapeut. Jeg forstår så godt at du ikke har så mye mer å gi, jeg tror ikke at hans usunne mønster og reaksjoner har kommet nå nylig, men handler om en utrygghet fra langt tilbake. Kanskje hadde han en utrygg oppvekst?
 

Familievernkontoret er vel og bra for dere sammen, men i tillegg burde han virkelig få hjelp av en terapeut. Og det hadde jeg og satt som et krav og forutsetning for å fortsette forholdet. Det krever hjelp utenfra for å endre disse mønstrene hans. 

Anonymkode: 37901...c95

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har levd sammen i 10 år, 2 barn og nå tror jeg kanskje det ikke går mer. 
Det har vært så mye sjalusi. Krangler og misforståelser. Unnskyldninger, lovnader om å bli bedre og lysglimt i form av at han sier han vet dette ikke er riktig, men så går vi tilbake igjen til det samme mønsteret. Jeg føler meg så tom og alene, og klar for å leve uten han, men redd for å ta steget. Jeg vil være fri til å kle meg i hva jeg vil. Te meg som jeg vil, møte de jeg vil og skaffe meg en hobby. Men det føles milevis unna. Selge hus. Fortelle barna, kjøpe nytt, flytte og jeg bare ser så mye sorg i fremtiden hvis jeg står på dette. 
Han på sin side har sikkert det også veldig vondt. Han på sin side føler seg jo sikker også ikke sett, og at jeg har bidratt til dette, at jeg er egoist og selvsentrert, oppmerksomhetssyk og kald. Men jeg vet jo at jeg ikke er disse tingene bare fordi jeg vil gjøre overnevnte… 

Han trenger så mye bekreftelse på min kjærlighet, og sakte men sikkert har det blitt så mye vann under broen, så mange hendelser at vannet renner over. Kanskje jeg har tilgitt for fort fordi jeg bare vil at vi skal ha det fint, lagt tilrette for mye, holdt kjeft om for mye, for hvis jeg hadde tatt meg mer tid til å føle på hva jeg egentlig føler, fått han til å forstå, vært mer brutalt ærlig, gjort mer av hva jeg egentlig ville istedenfor å tilrettelegge for hans sjalusi og kontrollbehov bare for å slippe dårlig stemning, så kanskje han og hadde tatt mer tak i seg selv. Han er jo ikke ond. Vi har jo hatt det så mye fint. Enig om så mye, men nå er kjærligheten borte etter for mange kameler svelget og jeg vet ikke om jeg kan finne igjen kjærligheten og respekten for han lenger. Jeg kjenner det inni meg at jeg ikke respekterer han. Han lukter ikke like godt, jeg føler meg ikke like trygg i hans armer. Men det føles også så skummelt og ensomt å gå. Men det er også utrolig ensomt å leve i dette mellomstedet hvor jeg ikke tørr å si noe høyt. Bare holde alt inni meg tilfelle vi finner ut av det.. føler bare for å dunke hodet i veggen, eller dø.. 

Jeg trenger bare å si disse tingene før jeg sprekker av uryddige tanker og vonde følelser.. Alt er bare kaos og bråk. Stille og sort..Føler alt og ingenting. Hjelp.

Anonymkode: c7b83...58a

Begynn med å si at det er slutt mellom dere, at forholdet er over mellom deg og samboeren din. Avtal så at du tar kontakt med en megler som kan selge boligen deres.  

Endret 6 timer siden av Fighter83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det er mannen som sliter med sjalusi og det jeg ville kaldt paranoide tanker.. har blitt beskyld så mye for utroskap. At jeg er ond og slem, får ting til å skje med vilje for å sverte han. Helt tilfeldig ting som skjer alle, når det skjer han og han er i ett visst humør så er det beskyldninger om at det er meg.. Sagt det foran barna.. Vi må selvfølgelig prøve. Jeg bare vet ikke om jeg klarer å finne tilbake til han og gi han all den bekreftelsen og kjærligheten han trenger. 
Han dukket plutselig opp på jobben min her, og jeg kysset han og snakket med han i 5 minutter men så måtte jeg gå, og da var det helt jævlig oppførsel av meg ifølge han. Han mener at jeg skulle sluppet alt i hendene mine og vært super begeistret for at han var der, og hvis man elsker noen gir man faen i jobben, man burde tenke at jeg kan godt miste jobben for jeg vil vise deg kjærlighet liksom. Mente han. Da måtte jeg nesten le for jeg synes bare det er så barnslig forventning når vi har vært sammen i 1 år..

 

TS

Anonymkode: c7b83...58a

Dette høres ut som min eks! Jeg vet så godt hvor sliten og tom man blir, av å alltid måtte forklare alt man gjør og ikke gjør, sier og ikke sier, og alle beskyldninger om utroskap. Min sa (og sier) det samme om meg, jeg er ond og slem, jeg elsket han ikke fordi xxx. Eksempelet ditt om å gå tilbake til jobben kunne vært mitt. Jeg tenker at mannen din ikke høres helt frisk ut. Og at du vil ha godt av å snakke ut om dette med noen profesjonelle 

Anonymkode: 286ac...cd7

[Sannhetsøkende]

Følg ønsket ditt om å flytte for deg selv og lev livet. Mannen din må jobbe med seg selv, mest sannsynlig med litt hjelp utenfra som flere her sier. 

Han har utrolig lite forståelse for hvordan samfunnet fungerer hvis han tror han bare kan dukke opp på jobben din og forvente at du skal kaste alt du har i hendene og bare la kollegaene dine gjøre dine oppgaver.  Sånn fungerer det ikke. Dere må ha et hjem, varme og mat på bordet også. Jobber han selv?  Hadde han isåfall kastet alt han hadde i hendene for deg hvis du dukket opp på jobben hans?

Og det å beskylde deg for utroskap er helt feil. Det er ikke sånn du skal leve. Virker som han tar deg for gitt og tror han kan si og gjøre hva han vil, nettopp fordi du har vært veldig snill mot han.  Han trenger en wake up call!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ut i fra hva du beskriver her tenker jeg at dette ikke handler om forholdet deres eller deg. Dette koker ned til at han sliter med ting som må taes tak i med en terapeut. Jeg forstår så godt at du ikke har så mye mer å gi, jeg tror ikke at hans usunne mønster og reaksjoner har kommet nå nylig, men handler om en utrygghet fra langt tilbake. Kanskje hadde han en utrygg oppvekst?
 

Familievernkontoret er vel og bra for dere sammen, men i tillegg burde han virkelig få hjelp av en terapeut. Og det hadde jeg og satt som et krav og forutsetning for å fortsette forholdet. Det krever hjelp utenfra for å endre disse mønstrene hans. 

Anonymkode: 37901...c95

Ja, jeg har sagt det mange ganger, at han trenger hjelp, men han oppsøker det ikke.. Må vel bare prøve igjen, som ett siste forsøk før kroken på døra… 

jeg mente selvfølgelig 10* år og ikke 1.

TS

Anonymkode: c7b83...58a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette høres ut som min eks! Jeg vet så godt hvor sliten og tom man blir, av å alltid måtte forklare alt man gjør og ikke gjør, sier og ikke sier, og alle beskyldninger om utroskap. Min sa (og sier) det samme om meg, jeg er ond og slem, jeg elsket han ikke fordi xxx. Eksempelet ditt om å gå tilbake til jobben kunne vært mitt. Jeg tenker at mannen din ikke høres helt frisk ut. Og at du vil ha godt av å snakke ut om dette med noen profesjonelle 

Anonymkode: 286ac...cd7

Ja, akkurat sånn. Så mange spørsmål, og han grubler på alt, jeg får jo helt vondt av han og hvis jeg gir slipp på sinnet jeg føles for å bli mistrodd på denne måten. Jeg har ikke gitt han noen grunn til å ikke tro på meg, og når beskyldningene kommer blir jeg enten sint, eller bare lei meg og iblandt når jeg har vært ordentlig nedbrutt har jeg fått en sånn ekkel følelse av at *nå må jeg passe på hvordan utrykk jeg har i ansiktet, så jeg ikke ser skyldig ut* selvom jeg ikke har gjort noe galt.. litt sånn som når noen blir beskyld for noen avhør hos politiet mange nok ganger så bare tilstår de, for å slippe. Det er veldig vondt. Ikke at jeg har gjort det da. Sagt at jeg har gjort noe jeg ikke har gjort liksom, men jeg har følt meg skyldig selvom det ikke er sant. Har jo begynt å lure innimellom. Om jeg virkelig er ond og manipulerende. Men jeg har sagt det mange ganger. At jeg kan ikke leve med en person som proklamerer at jeg er noe jeg ikke kjenner meg selv igjen i i det hele tatt. Jeg føler på en måte at jeg må bare komme meg vekk, for å bevare meg selv og ikke gå til grunne..

TS

Anonymkode: c7b83...58a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ja, jeg har sagt det mange ganger, at han trenger hjelp, men han oppsøker det ikke.. Må vel bare prøve igjen, som ett siste forsøk før kroken på døra… 

jeg mente selvfølgelig 10* år og ikke 1.

TS

Anonymkode: c7b83...58a

Ja, orker du å ha den samtalen en siste gang er det raust av deg. Men det du forteller her vitner jo om at du virkelig har prøvd over tid❤️Kanskje du må redde deg selv før du går helt til grunne. Du har også barn å følge opp i alt dette.

 

Hvordan fungerer han med dem? Klarer han å være en stabil og engasjert omsorgsperson for dem? Han virker så dysregulert og ustabil ut i fra det du skriver. 

Anonymkode: 37901...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, orker du å ha den samtalen en siste gang er det raust av deg. Men det du forteller her vitner jo om at du virkelig har prøvd over tid❤️Kanskje du må redde deg selv før du går helt til grunne. Du har også barn å følge opp i alt dette.

 

Hvordan fungerer han med dem? Klarer han å være en stabil og engasjert omsorgsperson for dem? Han virker så dysregulert og ustabil ut i fra det du skriver. 

Anonymkode: 37901...c95

Ja. Det er så veldig Berg og dalbane liksom. Når vi finner hverandre igjen etter en krangel, sier unnskyld og tilgir har vi det så fint, men det ligger liksom der og ulmer, og vi har det bare fint over tid hvis jeg bestemmer meg for det, hvis du skjønner. Hvis jeg velger å ikke gjøre eller snakke om enkelte ting, si imot enkelte ting og lignende.. Så jeg holder jo bare det ut en stund, også er det rett vest igjen..

Han er en kjenne fin pappa, kjærlig og morsom, men han legger seg veldig oppi ting med barna, litt mye pirking på dem synes jeg, og veldig mye meninger om han eldste. Hvilke klær han kan/ikke kan gå med, hvem av vennene fra klassen han bør holde seg unna etc. etc. Og når det gjelder planlegging av ting er det jo jeg som må holde styr på det meste.. Han kan være ganske bastant, vanskelig å si imot han der og da, men når han roer seg og jeg får sagt hva jeg mener mykner han som regel opp. Han kan være litt uforutsigbar og jeg merker eldste er veldig opptatt av pappa sin mening og kan slite med å ta egne valg når pappa er der, fordi han har så steke meninger.. Jeg er jo bekymret og for alt han har hørt pappan si. Dritt om meg, til meg eller om min mor eller lignende. I dag morges når jeg ordnet meg og han måtte på do og ville at jeg skulle gå ut av badet sa han eldste «hvorfor må du sminke deg sånn egentlig? Du skal jo ikke akkurat på fest..!?» og den kommentaren har jeg hørt så mange ganger fra faren. Da sa jeg skikkelig ifra om at man ikke snakker sånn til jenter/kvinner og at jeg ikke synes noe om sånne kommentarer fra faren og hvor respektløst det er. At jeg bestemmer over meg selv, mitt ansikt og min kropp, akkurat som at jeg synes han selv skal få bestemme over sin kropp og klær (så lenge han ikke prøver å gå i shorts og tskjorte i -10) Han skjønte det. Det knuste hjertet mitt litt..

 

TS

Anonymkode: c7b83...58a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja. Det er så veldig Berg og dalbane liksom. Når vi finner hverandre igjen etter en krangel, sier unnskyld og tilgir har vi det så fint, men det ligger liksom der og ulmer, og vi har det bare fint over tid hvis jeg bestemmer meg for det, hvis du skjønner. Hvis jeg velger å ikke gjøre eller snakke om enkelte ting, si imot enkelte ting og lignende.. Så jeg holder jo bare det ut en stund, også er det rett vest igjen..

Han er en kjenne fin pappa, kjærlig og morsom, men han legger seg veldig oppi ting med barna, litt mye pirking på dem synes jeg, og veldig mye meninger om han eldste. Hvilke klær han kan/ikke kan gå med, hvem av vennene fra klassen han bør holde seg unna etc. etc. Og når det gjelder planlegging av ting er det jo jeg som må holde styr på det meste.. Han kan være ganske bastant, vanskelig å si imot han der og da, men når han roer seg og jeg får sagt hva jeg mener mykner han som regel opp. Han kan være litt uforutsigbar og jeg merker eldste er veldig opptatt av pappa sin mening og kan slite med å ta egne valg når pappa er der, fordi han har så steke meninger.. Jeg er jo bekymret og for alt han har hørt pappan si. Dritt om meg, til meg eller om min mor eller lignende. I dag morges når jeg ordnet meg og han måtte på do og ville at jeg skulle gå ut av badet sa han eldste «hvorfor må du sminke deg sånn egentlig? Du skal jo ikke akkurat på fest..!?» og den kommentaren har jeg hørt så mange ganger fra faren. Da sa jeg skikkelig ifra om at man ikke snakker sånn til jenter/kvinner og at jeg ikke synes noe om sånne kommentarer fra faren og hvor respektløst det er. At jeg bestemmer over meg selv, mitt ansikt og min kropp, akkurat som at jeg synes han selv skal få bestemme over sin kropp og klær (så lenge han ikke prøver å gå i shorts og tskjorte i -10) Han skjønte det. Det knuste hjertet mitt litt..

 

TS

Anonymkode: c7b83...58a

Ja, han bærer tydelig på mye vondt som lurer seg fram i form av et enormt kontrollbehov. Det er jo tydelig masse frykt for å miste som ligger bak. Får vondt av deg som må bite tennene sammen og tåle og tåle. 
 

Hvis du tenker å ha en siste prat med ham om å gå i terapi, hva med at du undersøker muligheter og egnede terapeuter? Da har du noe konkret å legge fram for ham i den samtalen, slik at det blir lettere å ta tak. Og være tydelig på at dette er siste sjanse. 

Jeg vil anbefale deg å undersøke muligheten for å gå privat, det er der den beste og raskeste hjelpen er å få. Jeg skrev lenger oppe at jeg anbefalte emosjonsfokusert terapi, du kan jo google litt og se hva som finnes i nærheten av dere, og evt på nett. Det går fint an å ha terapi via teams etc, det har jeg fått. 

 

Har du noe nettverk rundt deg? En venn du kan prate med? Det koster å åpne seg om slike sårbare ting til andre, men dette er det ikke godt for deg å bære på alene. 

Anonymkode: 37901...c95

[AnonymBruker]

Vet du, det finnes så mange som har hatt det som deg og kommet styrket ut av det. Jeg har brutt ut av et langvarig forhold to ganger i løpet av livet og begynner å bli en godt voksen dame. Begge gangene gjorde jeg det slutt flere år på overtid. Fordi jeg var så redd for om jeg skulle klare meg alene. Og hva ville han si og gjøre. Og hva ville andre tenke om meg. Jeg var redd for alt. Alt fra om jeg aldri skulle ha råd til å eie mitt eget hus igjen, til hvem som skulle hjelpe meg når jeg hadde problemer med den gamle hålken av en bil jeg hadde på den tiden. 

Fra min første mann rømte jeg nærmest. Jeg hadde med meg klærne mine og bøkene mine og ett sett sengetøy. Alt annet lot jeg være igjen. Jeg bodde i en bitteliten, ganske stygg leilighet, men herregud så koselig det var der likevel. Fordi jeg var FRI. Etter et par år hadde jeg kjøpt en leilighet. Og noen år senere kjøpte jeg hus. Alene. 

Mitt andre brudd var mindre dramatisk fordi jeg allerede eide alt alene, men redd var jeg likevel. 

Jeg er klar over at ting ikke er så lett i dagens økonomi, men du vil bli overrasket over hvor greit det kommer til å gå. Tenk så mange som er alene, hvorfor skulle ikke DU greie det. Selvsagt greier du det. 

Du har ingen å snakke med sier du, snakk med oss her inne hvis du ikke finner noen venner eller kollegaer å dele det med. 

Og så har jeg lyst til å anbefale deg en podcast, hvis du ikke allerede hører på den. Relasjonspodden. Først og fremst er det deilig å høre på noen snakke så man ikke kjenner seg så alene. Og så vil du få noen gode råd, for det er mange som har problemer som dine. Og kanskje du kommer til å føle deg mer sikker og trygg i valget ditt. 

Masse lykke til. 

 

Anonymkode: 8aede...d29

[AnonymBruker]

Dette høres ut som et veldig usunt forhold og med en mann som ikke er snill med deg. Barna vil klare seg og jeg er sikker på at du vil få det bedre og være lykkelig å slippe gå på eggeskall! Jeg har selv gått gjennom samlivsbrudd med barn og det er en befrielse å slippe kaste bort energien og lykkel på en mann! Livet er for kort til å gå rundt å ikke ha det bra over flere år! Tross alt et stygt brudd og en stk bitter eks, klarer vi samarbeide bra og rundt barna i dag. Det tok ca 1,5-2 år før det gikk seg til. Det er så verdt det den tøffe tiden i etterkant og jeg ser fram tydelig i etterkant at jeg tilpasset meg hans behov og hans ønsker i livet..

Anonymkode: 38aab...757

[AnonymBruker]

Reis om man ikke trives. Gjorde det, så mye enklere ☺️

Anonymkode: 9685b...584

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si en ting, og det er ikke for å skremme deg. Vær forsiktig når du flytter ut! Sånne menn kan det klikke for når de blir forlatt. Så pass på at du og barna er trygge når du drar fra ham.

Jeg levde med knallhard psykisk vold, noe. tilfeller av fysisk vold og ukentlige drapstrusler i 5 år etter at jeg dro fra mannen min. Det er egentlig et under at jeg ikke fikk PTSD og ble skadet for livet. Han var riktignok ikke god før jeg dro, men han ble 1000 ganger verre etterpå.

Så vær forsiktig TS ❤️. Pass på at du og barna har god støtte rundt dere.

Anonymkode: 1567a...101

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, han bærer tydelig på mye vondt som lurer seg fram i form av et enormt kontrollbehov. Det er jo tydelig masse frykt for å miste som ligger bak. Får vondt av deg som må bite tennene sammen og tåle og tåle. 
 

Hvis du tenker å ha en siste prat med ham om å gå i terapi, hva med at du undersøker muligheter og egnede terapeuter? Da har du noe konkret å legge fram for ham i den samtalen, slik at det blir lettere å ta tak. Og være tydelig på at dette er siste sjanse. 

Jeg vil anbefale deg å undersøke muligheten for å gå privat, det er der den beste og raskeste hjelpen er å få. Jeg skrev lenger oppe at jeg anbefalte emosjonsfokusert terapi, du kan jo google litt og se hva som finnes i nærheten av dere, og evt på nett. Det går fint an å ha terapi via teams etc, det har jeg fått. 

 

Har du noe nettverk rundt deg? En venn du kan prate med? Det koster å åpne seg om slike sårbare ting til andre, men dette er det ikke godt for deg å bære på alene. 

Anonymkode: 37901...c95

Ja, takk for tips. Jeg har sett litt på det nå. Vi må bare betale for det selv tenker jeg, hvis han vil bli med på det, for det kan ikke vente lenger nå.. 

Jeg har en venninne som vet endel, men hun har mye selv nå og jeg merker hun ikke svarer så mye på snap etc. (helt dagligdagse snapper, prøver å ikke overdrive og snakke for mye om dette så hun blir sliten av meg, men hun har liksom vært en støttespiller over tid) og det er nok fordi hun har mye selv om dagen, men jeg skal prøve å ringe henne i morgen tror jeg. Men jeg kan jo ikke prate om dette med henne når han er hjemme. Hvis han får høre at jeg deler våre problemer med noen.. da blir det månelyst.. 

Jeg kan selvfølgelig snakke med andre venninner om det, men tror det kommer litt som ett sjokk og de vil aldri kunne se på han på samme måte igjen, og det vil han merke, da vi er endel sammen med de andre venninne mine og partnerene deres, så føles som ett større svik å dele dette med de som kjenner han, fordi det er så veldig avslørende om han som person. I tillegg til at jeg føler jeg kanskje vil få veldig ensidig respons fordi de vare hører min side av saken. Jeg er redd jeg skal bli så farger av min opplevelse av alt og ikke lenger se at det er ett menneske som lider bak denne oppførselen, at det lukker døren helt for at vi skal få til å holde sammen hvis du skjønner.. Det høres jo veldig fælt ut alt sammen når jeg samler det sammen og nyansene forsvinner. Men jeg ser det jo selv også, at uansett er det ikke riktig at jeg skal ha det sånn, noe må endres og jeg har holdt ut lenge nå..

 

TS

Anonymkode: c7b83...58a