Burde jeg fortelle noen at jeg ble slått som barn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, jeg har aldri fortalt noen dette. Jeg føler så mye skam over det. Og har følt at slike ting holder man hemmelig. Fordi jeg visste at det ikke var lov, eller riktig. Jeg er veldig glad i mine foreldre, så det føles ut som et svik om jeg sier det høyt.Ts

Anonymkode: 4e57a...f01

Nå er du inne på noe. Det at du føler det som et svik å si det høyt betyr at de har en viss makt over deg. Du legger lokk på egne behov for foreldrene dines sin skyld og muligens av frykt også? 
 

Jeg har gått masse i terapi, og det hjelper. Ble ikke slått, men kommer fra en usunn familiedynamikk. Hvordan var din rolle ellers i familien? Fikk de deg til å føle deg bra nok, følte du deg prioritert? Hvilken rolle hadde du i søskenflokken (om du har søsken)? 
 

Å gå i terapi kan hjelpe deg å bli sjef i eget liv. Du kan lære å ta avgjørelser basert på hva du selv vil, fremfor å styres av hvilke reaksjoner du frykter fra andre. 

Anonymkode: 3a5b2...3c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå er du inne på noe. Det at du føler det som et svik å si det høyt betyr at de har en viss makt over deg. Du legger lokk på egne behov for foreldrene dines sin skyld og muligens av frykt også? 
 

Jeg har gått masse i terapi, og det hjelper. Ble ikke slått, men kommer fra en usunn familiedynamikk. Hvordan var din rolle ellers i familien? Fikk de deg til å føle deg bra nok, følte du deg prioritert? Hvilken rolle hadde du i søskenflokken (om du har søsken)? 
 

Å gå i terapi kan hjelpe deg å bli sjef i eget liv. Du kan lære å ta avgjørelser basert på hva du selv vil, fremfor å styres av hvilke reaksjoner du frykter fra andre. 

Anonymkode: 3a5b2...3c8

Samtidig er jeg veldig glad i de, og de har ikke sagt høyt at jeg skal holde det hemmelig. Men det er denne skammen. Og at jeg visste at det ikke var lov. Jeg ville jo ikke at det skulle få konsekvenser om jeg fortalte noen det da jeg var barn. Derfor holdt jeg det hemmelig fordi jeg visste at det kunne få konsekvenser og jeg var og er jo veldig glad i de. Og den følelsen kjenner jeg på fortsatt, det vil jo ikke få noen konsekvenser nå fordi jeg er voksen og trenger bare å forstå og bearbeide til å kunne se det store bilde. 
Selvom det ikke vil få noen konsekvenser så, så føler jeg fortsatt at jeg svikter de om jeg sier det høyt.
 

Anonymkode: 4e57a...f01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Samtidig er jeg veldig glad i de, og de har ikke sagt høyt at jeg skal holde det hemmelig. Men det er denne skammen. Og at jeg visste at det ikke var lov. Jeg ville jo ikke at det skulle få konsekvenser om jeg fortalte noen det da jeg var barn. Derfor holdt jeg det hemmelig fordi jeg visste at det kunne få konsekvenser og jeg var og er jo veldig glad i de. Og den følelsen kjenner jeg på fortsatt, det vil jo ikke få noen konsekvenser nå fordi jeg er voksen og trenger bare å forstå og bearbeide til å kunne se det store bilde. 
Selvom det ikke vil få noen konsekvenser så, så føler jeg fortsatt at jeg svikter de om jeg sier det høyt.
 

Anonymkode: 4e57a...f01

Jeg forstår at du er glad i de, og at de ikke har sagt dette høyt, det er vel som hos andre familier at dere ikke har snakket om dette i det hele tatt. Og instinktet til alle oss som er barn av noen er å beskytte foreldrene våre.
 

Men når man snakker om skam så blir den mindre, kanskje den også forsvinner helt. Du trenger ikke å snakke med gud og hvermann om dette, men f.eks terapeuten og en nær venn, gjerne en som ikke kjenner familien din. Skam er litt som troll. Den sprekker når den kommer frem i lyset. 
 

 

Anonymkode: 3a5b2...3c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Nei, jeg har aldri fortalt noen dette. Jeg føler så mye skam over det. Og har følt at slike ting holder man hemmelig. Fordi jeg visste at det ikke var lov, eller riktig. Jeg er veldig glad i mine foreldre, så det føles ut som et svik om jeg sier det høyt.Ts

Anonymkode: 4e57a...f01

Jeg var også tydelig på at jeg er glad i foreldrene mine, og at jeg hadde full forståelse for at dette var måten de klarte å stå i stress og overveldende som foreldre. For det ER tøft å være foreldre, og dersom dette var måten de selv var oppdratt så har jeg en forståelse for det. Det forsto psykiateren også, og vi kan snakke sammen om disse hendelsene uten at vi dømmer foreldrene mine. For dette handler om deg, ikke dem. De trenger ikke få vite noe. Kanskje du kan skrive det i et brev du gir psykologen din? Ellers trenger du ikke å ta dette opp heller. Ikke tenk at dette er så stort, og årsaken til alt i livet ditt. Men det er kanskje noe det er greit å lufte med en nøytral part. Og det er nå du er så heldig å ha en grafisk terapeut. Prøv å utnytt det.

Anonymkode: 31f1e...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det var svært ydmykende. Når jeg ble sinna som barn, så kunne jeg oppleve å få ørefik eller ris på rumpa. Dette er litt over 20 år siden. Jeg var generelt utrygg som barn, og i det siste har dette vært noe som har plaget meg. Jeg kan kjenne på en sorg/sinne når jeg tenker på det. Burde jeg fortelle noen?

Anonymkode: 4e57a...f01

Dersom du føler for et behov for å snakke om det så bør du fortelle noen om det.

Dersom du ikke vil snakke om det så ser jeg ikke helt poenget med å skulle si noe. 

Du er overhode ikke alene om å oppleve slikt i oppveksten for 20+++ år siden. 

Anonymkode: 69a1c...0be

[AnonymBruker]

Hvis du går til terapi hos DPS, så skal du selvsagt snakke og ut med alt. Det er ikke sikkert du har PTSD, men ubearbeidede opplevelser kan uansett sitte i og floke det til i nå-tiden. Så absolutt snakk for å bearbeide!

Du skylder ikke foreldrene dine å skjule det. Det er DINE opplevelser som du kan dele med hvem du vil.

Anonymkode: 52fbe...d06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det var svært ydmykende. Når jeg ble sinna som barn, så kunne jeg oppleve å få ørefik eller ris på rumpa. Dette er litt over 20 år siden. Jeg var generelt utrygg som barn, og i det siste har dette vært noe som har plaget meg. Jeg kan kjenne på en sorg/sinne når jeg tenker på det. Burde jeg fortelle noen?

Anonymkode: 4e57a...f01

Hvordan var oppveksten din ellers i hjemme?

Anonymkode: 39597...111

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Alkoholproblemer/problemer med rus? 

Anonymkode: b8d9b...7be

Nei, ikke i det hele tatt. Min mor ble selv grovt mishandlet som barn og førte dette videre, og min far elsket å ha kontroll. Dette til sammen førte til grove voldshandlinger både fysisk og psykisk av meg og mine søsken. 

Anonymkode: ef628...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvordan var oppveksten din ellers i hjemme?

Anonymkode: 39597...111

Føler det ellers var fint og trygt. Men mamma slet også veldig med angst. Noe som jeg også var mye bekymret over

Anonymkode: 4e57a...f01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Føler det ellers var fint og trygt. Men mamma slet også veldig med angst. Noe som jeg også var mye bekymret over

Anonymkode: 4e57a...f01

Greia her er at du har arvet din mors psykiske sårbarhet, slikt er arvelig har null og niks med de få opplevelsene som folk ellers takler i en fin og trygg oppvekst å gjøre. 

Anonymkode: e2889...fa9

[Paneera]

Herregud for noen svar her som bagatelliserer og legitimerer mishandling av barn. Håper ikke dere har barn selv!

Føler med deg ts ❤️ Du burde absolutt snakke med noen ❤️

[AnonymBruker]

Det kommer an på om du opplever at dette påvirker deg negativt i hverdagen. Har du barn eller skal få barn kan det være fornuftig å prate med noen om det da. Du kan trigges av det du har opplevd når du selv har eller får barn. I tillegg kan måten du håndterer følelser på og evt barnets følelser håndteres på en ugunstig måte om du ikke er bevisst på eventuelt egne reaksjoner i ulike situasjoner.

Anonymkode: 4cf3e...c98

[AnonymBruker]

Dessverre så var ris på rompa/pryl helt vanlig å få på 70-80 tallet da jeg vokste opp, jeg husker det som det var i går å kommer aldri til å glemme det, vokste opp i et kristent hjem på sørvestlandet dersom man hadde «skulket» søndagsskolen kunne pryl være straffen, sykt men tilfelle ja

Mine barn har aldri godt på søndagskolen, og jeg har heller aldri lagt min hånd på dem som fysisk avstraffelse 

en kjenning av meg takket sin far i voksen alder ved og si «takk for du har lært meg hvordan jeg skal banke ungene mine, men dette var akkurat samme kristne garden som kunne banke barna gule å blå fra man-lørdag for så å få tilgivelse på søndagen sykt men sant

 

 

Anonymkode: 35965...817

[AnonymBruker]

Ja, det hjelper å dele med andre.

Har selv en mor som ikke er norsk og hun kunne slå meg og mine søsken etter beina med en pinne eller hive etter oss med tøfler. Har vært åpent om opplevelsen til både venner og familie om at det ikke er den rette måte å oppdra barn på. På denne måten har jeg bearbeidet det. 

Anonymkode: 5fca2...d29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kanskje. Men i mitt tilfelle så gjaldt det veldig mange barn (70 tallet) ...og undelig nok har vi greid å gå videre uten å sutre så over det. 

Så du fikk en ørefik. Milliarder har overlevd det.

 

Anonymkode: 50ee0...207

Ja, de fleste har ikke dødd (inkludert tatt selvmord), men det betyr ikke at man ikke har tatt skade av det.
Slikt er gjerne ikke noe man er klar over selv.

Skriv gjerne her du TS! Kan hende det hjelper litt ❤️

 

Anonymkode: 7acdb...8f0

[Cartman]

Jeg ville ikke fortalt det videre. Min erfaring tilsier at mange mennesker er hyggelige, men du kan aldri vite om noen vil bruke det mot deg. Det som hendte deg var fælt og grusomt. Du ble utsatt for omsorgssvikt. Det er viktig å nullstille og se fremover. Blir du fanget av din fortid går.du glipp av nåtiden og med det fremtiden. 

[Meowmere]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Kanskje. Men i mitt tilfelle så gjaldt det veldig mange barn (70 tallet) ...og undelig nok har vi greid å gå videre uten å sutre så over det. 

Så du fikk en ørefik. Milliarder har overlevd det.

 

Anonymkode: 50ee0...207

Høres ut som det har gjort deg til en lite empatisk person.

[Natu]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det var svært ydmykende. Når jeg ble sinna som barn, så kunne jeg oppleve å få ørefik eller ris på rumpa. Dette er litt over 20 år siden. Jeg var generelt utrygg som barn, og i det siste har dette vært noe som har plaget meg. Jeg kan kjenne på en sorg/sinne når jeg tenker på det. Burde jeg fortelle noen?

Anonymkode: 4e57a...f01

Ja det burde du❤️ Få det ut til noen du stoler på. Kanskje fastlegen din kan hjelpe deg å finne noen du kan snakke med. Slike traumer setter seg i kroppen på ulike måter. Trekk deg ut av denne tråden, her er det jo åpenbart alvorlig syke mennesker som mobber deg for opplevelsene dine. Ikke les på det, visse folk er bare fulle av dritt dessverre 

[Helene1982]

TS: snakk med noen og la dem hjelpe deg med å planlegge en konstruktiv samtale med dine foreldre. Kanskje det er et brev?

En del innlegg i denne tråden sier: det skjedde med oss alle - slutt å sutre. Det viser ar det ikke gikk bra når en voksen omsorgsperson slår barn. Vold utført av en voksen mot en annen voksen er en straffbar handling, men noen ønsker å forsvare at en voksen slår et barn, som om et barn ikke har rettigheter. Det at noe var vanlig før, gjør det ikke rett. Vi som samfunn lærer, utvikler oss og endrer oppfatning ved å stille spørsmål til de som argumenterer med: fordi det alltid har vært sånn. 

[AnonymBruker]

Noen blir sint at du sliter pga det, og sinne er en sekundærfølelse og personene føler antagelig samme skam som deg, den er bare godt dekket over av sinne som taes ut på andre sårbare, akkurat som foreldrene deres gjorde mot de. De har blitt som foreldrene sine med andre ord.

Snakk med en TRYGG person i livet ditt. Skam vokser alene eller sammen med andre som disse. Internett er ikke stedet, her blir du bare påført mer skam. Du har allerede kommet langt ved å skrive dette innlegget, i motsetning til de over som sitter fast. Det skal du gi deg selv klapp på skuldra for.

Anonymkode: 24925...e2d

Fjernet sitering av slettet innhold, og svar til dette. Perelandra, mod. 

Endret 18. januar av Perelandra