Vennskap og psykiskhelse

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat passert 30 år og har frem til nå ikke hatt noen tett på med psykisk sykdom. Kan lite om det. 
For fem år siden fikk jeg mitt første barn og for 16 mnd siden min andre. Ble i barselgruppe kjent med en hyggelig, sterk og smart dame som jeg har hatt mye kontakt med. Mange hyggelige trilleturer og hyggelige stunder med en kopp kaffe. I høst så opplevde jeg henne som forandret, at hun var veldig ivrig og engasjert. Også forduftet hun. Tok kontakt med mannen hennes før jul og han var ærlig og åpen om at hun var innlagt på psykiatrisk sykehus. Det hadde blitt for mye å komme tilbake til jobb med to barn osv.  Nå denne uken ba hun meg på besøk, hun er fortsatt innlagt. Det hun fortalte skremte meg skikkelig. Både om hvordan hun ble tvangsinnlagt, hvordan hennes realitet hørtes virkeligfjern ut, og det var lite empati og omsorg for de hjemme.

Er det bare meg som har vært så forskånet og ikke hatt kjennskap til psykiske lidelser, eller er det slik at jeg skal lytte til magefølelsen og holde litt mer avstand? Er blitt glad i denne jenta og hennes familie. Men det skremte meg noe voldsomt dette. 

Anonymkode: 53187...ad4

[AnonymBruker]

Hun er syk, altså ikke seg selv. Det hun sier nå er sykdommen som snakker. 
Hun får jo nå hjelp og behandling og vil bli seg selv igjen. Jeg jobber på akutt psyk og man blir absolutt seg selv igjen med riktig og god behandling. 
Jeg synes det er ufint å dømme henne for det hun sier nå som syk. Vis heller empati og omsorg. 

Anonymkode: afce1...fab

[MusikkErLivet]

Enig i at det høres ut som hun vil bli seg selv igjen. Vil også påpeke at hvis hun inviterer deg på besøk på sykehuset så kan man anta at hun stoler godt på deg, samt setter pris på det dere har sammen.

[AnonymBruker]

Du har vært heldig om du ikke har vært borti psykisk sykdom før nå.

Det er tungt, og for dem på utsiden (sånne som deg) kan det virke skummelt, og sårende. Men vær klar over at det er sykdom. Det er komplekst. Ikke døm henne.

Anonymkode: e7390...b38