Hvordan ville du vernet barn med forelder som har alvorlig sinnslidelse og vært tvangsinnlagt på psyk?

[AnonymBruker]

Hvordan skal man verne barn som har alvorlig psyke foreldre? 
 

Når ene foreldren har vært tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus flere ganger og lider av alvorlig sinnslidelse.

Dette er fortsatt tabu og dermed skal ingen vite. Ingen er koblet på utenfor det nærmeste familie. I dette tilfelle er det en forelder igjen og tre barn under 8 år. 

Anonymkode: 38eca...dd3

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare på. Hvem er du i forhold til barna, og hvor ofte ser du de? Vet de noe som helst, eller er bare den ene forelderen "borte"? Hva mener den andre forelderen om hvordan dette skal håndteres? 

Anonymkode: c6012...9aa

[AnonymBruker]

Helsevesenet skal kartlegge om alvorlig syke pasienter har umyndige barn, og så ivareta dem samtidig. Så du/dere kan be om veiledningstime hvor temaet er barna.

Anonymkode: 85e1a...243

[AnonymBruker]

Jeg ville Definitivt søkt hjelp hos barneverntjenesten som kan gi hjelp og støtte for å ivareta barnas behov for forståelse, medvirkning i eget liv, trygghet, forutsigbarhet og samvær med under tilsyn med den aktuelle forelderen. 
 

det vil garantert forverre barnas situasjon å fortie situasjonen. Barna må få aldersadekvat informasjon fra noen med kompetanse, ikke fra øvrig familie. De må ivaretas med hjelp fra et system som er designet for å hjelpe dem. Om bvtj er for «skummelt», så bør andre med spisskompetanse oppsøkes. Husk at situasjonen kan drøftes anonymt med både bvtj og andre instanser.

skolen/bhg må underrettes snarest, mulig den andre forelderen kan få hjelp i form av sykemelding, pårørendestøtte etc. det finnes masse hjelp, men det fordrer at man er ærlig om situasjonen. 

Anonymkode: ae58e...b26

[AnonymBruker]

Høres ut som min oppvekst, få de ut av huset, ring barnevernet og hva faen du kan komme på.

Alle skulle ivareta min foreldre og ingenting skulle ut utenfor huset. Jeg var lojal og hjernevasket, og sitter jer som snart 40 åring med et liv med dårlig samvittighet og traumer, og ikke en dritt på stell.

Hvis de ungene er utsatt den den psyke voksne, gjør det til ditt livs mission å få de vekk. Eneste som fungerer. 

Anonymkode: e7f00...bb8

[AnonymBruker]

Det er barnekartlegging og plikt til å følge opp pårørende og mindreårige barn når foreldre er pasienter i psykisk helsevern. Jobber selv som psykolog på en døgninstitusjon og det blir alltid gjennomført kartlegging og vurderinger om hvorvidt det er behov for mer støtte rundt familien. Noen (ofte) ganger er det likevel slik at det beste for familien og barna er at det nærmeste nettverket stiller litt mer opp, og det er ikke behov for barneverntjeneste inn. Det er jo gjerne i tilfellene med rus at barnevernet må inn. Det er ikke slik at barnevernet kan trylle mor frisk, og far er kanskje den beste omsorgspersonen for barna i periodene mor er innlagt. Vil uansett tror det er barnesamtaler sammen med mor og far, og at barna etterhvert som de blir eldre får mer og mer innsilt i problematikken, samt uttale seg om hva de trenger i form av støtte for egen del. Det er ikke alltid best for verken pasient eller familien med full åpenhet. Det er knyttet en del stigma til alvorlige psykiske lidelser, så at de vil ha kontroll på hvem som vet, skjønner jeg veldig godt.

Anonymkode: 608ab...83b

[AnonymBruker]

Til dere to over her så er det altså mange som er i en slik situasjon der den ene forelderen er syk, enten med alvorlig psykisk sykdom eller noe fysisk (kreft, hjerteinfarkt) o.l. der det ikke er nødvendig å koble på offentligetjenester. Det handler jo også om hvordan de rundt den syke håndterer dette og hvor ressurssterke de er. Er det en god flokk rundt familien med ressurssterke mennesker som håndterer dette på en fin måte er det ikke behov for å koble på bvtj. Er de derimot ressurssvake og barna blir gående rundt for lut og kaldt vann så er det noe annet. 

TS har gitt for lite info til å vurdere dette, og det er viktig at dere som svarer ikke bare ser situasjonen med deres egen bagasje på slep. Det er mange som har fine og gode oppvekster selv om den ene forelderen er alvorlig syk. Det blir en vanvittig krisrmaksimering her uten at dere vet om det er nødvendig å gå så hardt ut, fordi dere tror at denne situasjonen er prikk lik deres egen oppvekst. Det er slettes ikke sikkert. 

Anonymkode: c6012...9aa

[AnonymBruker]

Det er helt individuelt og umulig å go noe konkret svar på. Det er derfor barnevernet gjennomfører undersøkelser, ikke bare hiver inn et tiltak.

Det vesentlige er om dette påvirker barnet negativt og eventuelt hvordan. Først når man vet det, kan man vurdere hvilke tiltak som kan være aktuelle. 

Anonymkode: dd105...8b5

[AnonymBruker]

Her er det veldig viktig å kople på fagpersonell. Hør med de som jobber der forelderen er innlagt  de har garantert et system for pårørende. Veldig merkelig om den innlagte sin familie ikke allerede er innlemmet i et oppfølgingssystem, egentlig. Veldig viktig med god oppfølging, spesielt da psykiske lidelser er sterkt arvelig. 

Anonymkode: fb1ed...ed2

[AnonymBruker]

Barna skal ivaretas som «barn som pårørende». Det er en rettighet barna har. Helsepersonellet har ansvar og kartlegger om pasienten har barn ved innleggelse. Så om du ikke er mor/far til disse barna her så har du ingen grunn til å blande deg. Eneste du kan blande deg i er dersom du mistenker at barna er utsatt for omsorgssvikt e.l. av den andre forelderen i mellomtiden mens den andre forelderen er innlagt.

 

Anonymkode: 4c4c3...6ee

[AnonymBruker]

Få koblet på fagkompetanse så fort som mulig.

Jeg vokste opp med psyk mor som ble tvangsinnlagt flere ganger og fortsatt hadde omsorgen for oss. Dette skulle ikke snakkes om i det hele tatt at hun plutselig ikke var der, og så bo hos andre til hun kom tilbake… Det er ikke bra!! Mye bedre at det kan komme aldersadekvat informasjon, tenker jeg.

Anonymkode: cc21a...3d3

[AnonymBruker]

Barnevernet pleier å hjelpe til i slike saker. Helsestasjonen, fastlege, man får et team rundt familielivet og bør ta i mot dette. 

Har selv vært den sterke trygge moren med to barn sammen med en psykisk syk mann. Han er nå eks, for jeg orket ikke å bo i det mer. Vi har støtteapparat som hjelper meg med temaet rundt barna. 

Faren har ikke vært lagt inn ennå, men det har vært mange våkenetter der jeg er usikker på om han faktisk tar livet sitt denne gangen. Jeg har privatnummeret til fastlegen hans. Det verste er at de første 3 årene vi var sammen fungerte alt fint. Når jeg 5 år senere gikk gravid med nummer to slo han helt om. Det var som om han byttet personlighet totalt. 

Det er mange ganger jeg har fått kommentarer på "han kan umulig ha vært perfekt på forhånd, din egen skyld som fikk barn med han." Derfor ble det holdt innenfor familien når det sto på som verst. 

Han har paranoia, hallusinasjoner, ocd, angst, depresjoner, sinneproblemer, null konsentrasjon, dårlig hukommelse, følelser i sving 10 ganger om dagen. 

Så det kan være perioder der samværet er hjemme hos meg eller med hans familie til stedet. Perioder uten samvær. Perioder der det fungerer med annen hver helg igjen.

Etter 1 år behandling var han ikke lengre så sint, fikk en bedre måte å håndtere sinnet. Han har blitt lettere ift ocd. Han er obs på hallusinasjoner, spør i blant om jeg hører det samme som han. 

De dårligste periodene blir barna skjermet og det var som om de forsto at nå er det bare mamma, men snart er det gøy å være med pappa igjen. Det er å forklare når de er store nok at pappa har en sykdom som ikke syns utenpå. Da trenger pappa å få hjelp av legen til det en stund. Jeg prøver å ikke si at pappa er snart tilbake eller si noe om tid rundt dette. 

Når han har sine bedre perioder er han en fantastisk god pappa og den mannen jeg en gang falt for. 

Anonymkode: 696af...04d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Barnevernet pleier å hjelpe til i slike saker. Helsestasjonen, fastlege, man får et team rundt familielivet og bør ta i mot dette. 

Har selv vært den sterke trygge moren med to barn sammen med en psykisk syk mann. Han er nå eks, for jeg orket ikke å bo i det mer. Vi har støtteapparat som hjelper meg med temaet rundt barna. 

Faren har ikke vært lagt inn ennå, men det har vært mange våkenetter der jeg er usikker på om han faktisk tar livet sitt denne gangen. Jeg har privatnummeret til fastlegen hans. Det verste er at de første 3 årene vi var sammen fungerte alt fint. Når jeg 5 år senere gikk gravid med nummer to slo han helt om. Det var som om han byttet personlighet totalt. 

Det er mange ganger jeg har fått kommentarer på "han kan umulig ha vært perfekt på forhånd, din egen skyld som fikk barn med han." Derfor ble det holdt innenfor familien når det sto på som verst. 

Han har paranoia, hallusinasjoner, ocd, angst, depresjoner, sinneproblemer, null konsentrasjon, dårlig hukommelse, følelser i sving 10 ganger om dagen. 

Så det kan være perioder der samværet er hjemme hos meg eller med hans familie til stedet. Perioder uten samvær. Perioder der det fungerer med annen hver helg igjen.

Etter 1 år behandling var han ikke lengre så sint, fikk en bedre måte å håndtere sinnet. Han har blitt lettere ift ocd. Han er obs på hallusinasjoner, spør i blant om jeg hører det samme som han. 

De dårligste periodene blir barna skjermet og det var som om de forsto at nå er det bare mamma, men snart er det gøy å være med pappa igjen. Det er å forklare når de er store nok at pappa har en sykdom som ikke syns utenpå. Da trenger pappa å få hjelp av legen til det en stund. Jeg prøver å ikke si at pappa er snart tilbake eller si noe om tid rundt dette. 

Når han har sine bedre perioder er han en fantastisk god pappa og den mannen jeg en gang falt for. 

Anonymkode: 696af...04d

Når jeg skriver dette med 3 år og 5 år, så vil det si at jeg merket noe, men ikke i den grad.

Jeg merket at etter vi fikk første barnet, 3 år inn i forholdet så håndterte han våkenetter dårlig. Jaja, så ikke alle tåler å våkne flere ganger om natten. Han husket dårlig beskjeder og alt som skal med til barnehagen, men det hørte nok sammen med adhd. Han var likevel en flink pappa som holdt rutinen hjemme med mat og leggetid. Flink til å ta med barnet på alt han drev med og ga masse kos. Så var han etter vært kraftig stresset, men byttet jobb for å finne løsningen. 

Sett i ettertid var det et og et steg videre til det han nå sliter med. Ting som ellers kunne blitt forklart som stress fra jobb, lite overskudd, sliten kropp fra prolaps og annen kronisk sykdom, etc. Som sagt, først ved graviditet nummer to det skjærte seg helt. Det var som å leve under psykisk vold helt til jeg dro og han fikk hjelp. 

Anonymkode: 696af...04d