Kunne du vært venninne med noen med høytfungerende autisme?

[AnonymBruker]

Stusser litt over fokuset på at hun er ufør, selv om hun er høytfungerende. Hun kan vel være det pga tilleggsproblemer, ikke direkte pga autismen? Hun skriver hun ble diagnostisert som voksen. Tenker det da er meget mulig at hun er utbrent/ depresjon / angst etc etter åresvis med maskering og prøven etter å takle alt likt som alle andre. Hadde hun vært diagnostisert som barn, hadde hun muligens ikke hatt denne tilleggsbelastningen gjennom livet, og kanskje fungert helt anderledes.  En del av eksemplene jeg leser her kan ikke være høytfungerende, dere beskriver tydelig mennesker med mer fremtrende symptomer. Jeg kommenterte tidligere om min fetter, han er i full jobb, sosial og har familie. Her og nå er det ingen grunn til at han skulle blitt ufør «bare» pga diagnosen sin. Dette utelukker selvsagt ikke at han ikke senere kan bli syk både fysisk eller psykisk som alle andre. 

Anonymkode: b07e2...6f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Min søster ringer når hun vet st jeg er midt oppi noe som krever mye av meg. Blant annet å ha alle barna inne en hel dag pga været. Helt greit å ringe i blant, men når hun skal prate så SKAL hun prate. Så da ringes det gjerne 10 ganger eller mer. Når jeg likevel ikke tar den så får jeg sms "ring meg så fort du kan." Jeg tror jo da at nå har det skjedd noe med noen i familien og kaster fra meg alt jeg har i hendene. Ringer henne opp og spør hva som skjer og hun svarer "Nei, jeg ville bare skravle litt. Hvordan går det?" 

Slik opplever alle det. Samme om hun har fått en ide, men hun trenger hjelp av to andre så ringes de ned. Om de ikke svarer som hun ønsker prøver hun å bli bestemt, men ender opp med å kjefte. 

Når man prøver å forklare en alvorlig sak til henne så går det ikke inn. 

Hun ønsker en ny kjæreste, jeg får høre hvem hun har i siktet og forklarer henne hvorfor det ikke vil gå. Da svarer hun bestemt at hun er hans nye drømmedame. Selv uten å ha pratet noe særlig med han.

Når hun har sett for seg en sak, hvordan noen velger å leve livet sitt eller lignende, så er det sånn. Hun er ikke åpen for at det er ikke slik hun tror. "Jeg har ikke sett det du forklarer, jeg har egentlig ikke sett noe, men jeg tror det er sånn og da er det sånn." Blant annet etter noen i familien døde var hun overbevist om at det kun var hun som sørget. For hun hadde ikke sett at andre sørget så hun var sint på alle for at familienedlemmet var så glemt. Men det var jo absolutt ikke sånn, så må man jobbe hardt i en samtale for å få henne til å forstå mer. 

Det er enkelte temaer jeg ikke ønsker å prate om, dette har jeg vært veldig tydelig på. Desverre må jeg gjenta meg selv hver gang vi prater sammen. Hun vil prate om det, så da blir det sånn.

En periode ønsket jeg ikke besøk av noen, da var hun på døren hver eneste dag. Jeg ringte henne å sa ifra at nå ønsker jeg ikke besøk fremover. Hun mente at det forsto hun, jeg svarte at jeg ønsker heller ikke besøk av deg for jeg har ikke overskudd nå. Det var ok sa hun, 15 timer senere sto hun på døren igjen. Har flere ganger forsøkt å sende henne avgårde der og da, men hun nekter og da kommer sinnet hennes frem.

Joda, empati har hun, men ikke forståelse. Hun er god på mange måter og helt utrolig med de svakere eller dyrene. Når hun har bestemt seg for noe har hun en sterk indre drivkraft og får det gjort. Hun kan ha humor enkelte dager. Men resten gjør det så vanskelig. 

Anonymkode: bd432...1dd

Oi, dette hørtes slitsomt ut, og jeg kan ikke si jeg kjenner meg igjen i noe av dette..

Anonymkode: 21107...857

[AnonymBruker]

Ja selvfølgelig!

Er høytfungerende autist selv så.

Anonymkode: 34819...f48

[AnonymBruker]

Ja, jeg foretrekker å snakke med interessante mennesker med interesser og dybdekunnskap framfor smalltalk, så det passer fint.

Anonymkode: 6f43a...625

[AnonymBruker]

Jeg har ingen aversjon mot å ha venninner med autisme, eller med andre skader, lyter, diagnoser... fordi man ikke er diagnosen/skaden/lyten. Ei heller, er det aktivitetsstatus som avgjør om vi kan være venninner. Jeg er veldig tolerant og forståelsesfull ovenfor andre mennesker, så jeg har ingen slike kriterier for folk jeg blir kjent med. 

Anonymkode: 567af...b70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Da er jeg og de 

 

Hun høres vanvittig slitsom ut. Enten er hun ikke høytfungerende, ellers har hun tilleggproblematikk/diagnose, for det du beskriver er ikke noe jeg forbinder med høytfungerende. Jeg hadde nok blitt smågal av å noe sånt hengende over skuldrene som har null respekt for deres utfordringer og følelser og turer på med skylapper og ikke evner å bry seg om andres grenser.  Jeg har selv autisme, men jeg har i allefall evnen til å maskere og har lagt i ganske mye innsats for å lese rommet, lære meg å  fungere og forstå omgivelsene. Det har  lønnet seg.  Jeg bruker mye tid på å planlegge livet og hverdagen, strukturere, ikke overtenke, etc....Jeg er ganske sikker på at plagsom og invaderende ikke er ord folk forbinder meg med. Autisme er ingen unnskyldning for å oppføre seg rævva mot sine aller nærmeste. Og gudskjelov er ikke alle oss Forrest Gump og Mr Bean 

Anonymkode: 79f8d...e3e

Hun maskerer for alle andre enn meg, jeg får alt. Pappa får mye, men ikke alt. 

Anonymkode: bd432...1dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Oi, dette hørtes slitsomt ut, og jeg kan ikke si jeg kjenner meg igjen i noe av dette..

Anonymkode: 21107...857

Det er godt å vite på mange måter, jeg liker ikke å mislike en diagnose, men føler hun er den typen som kan ødelegge synet folk har på diagnose. 

Anonymkode: bd432...1dd

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor man er så ekstremt opptatt av diagnoser hele tiden.

Jeg har venner som trolig har diagnoser, og oppfører seg likt du beskriver men jeg er venn med de fordi jeg liker personligheten dems. Gir faen om det er diagnose eller ei inni bildet. Er du ett oppegående menneske, og er snill og grei, så holder vel det???

Anonymkode: b550e...23e

[AnonymBruker]

Mine venner ER venner med en høytfungerende autist, uten å vite om det Jeg har ikke fortalt noen andre enn mannen om diagnosen min, så vennene mine vet ikke om at jeg er autist. 

Og sånn er det for mange: det er mange som ikke forteller omgivelsene om en diagnose, og følgelig mange som hver dag forholder seg til autister uten å vite det. 

Anonymkode: e0fa0...915

[AnonymBruker]

Selvfølgelig. Hvis vi trives i hverandres selskap. Tror faktisk jeg har en venninne som er i hvert fall litt autist noen ganger. Plager ikke meg.

Anonymkode: 629bc...ca1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Selvfølgelig. Hvis vi trives i hverandres selskap. Tror faktisk jeg har en venninne som er i hvert fall litt autist noen ganger. Plager ikke meg.

Anonymkode: 629bc...ca1

Man er ikke "litt autist" og "noen ganger". Man er autist, og det er man hele tiden. 

Anonymkode: e0fa0...915

[AnonymBruker]

Jeg har det. Men de jeg kjenner har ikke merket at jeg har hatt det. Når jeg fortalte det ble de overrasket. Så forteller jeg det ikke til folk så merker de det neppe. Diagnoser er vel ingenting man har plikt til å fortelle om til andre. 

Anonymkode: 8cf3d...22b

[AnonymBruker]

Ja, hvis de gir meg noe å være sammen med. Gode samtaler, delte opplevelser, le sammen. 

Anonymkode: 921f2...ab6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2025 den 14.03):

Det er godt å vite på mange måter, jeg liker ikke å mislike en diagnose, men føler hun er den typen som kan ødelegge synet folk har på diagnose. 

Anonymkode: bd432...1dd

Håper du ikke faktisk lar det ødelegge, for jeg er svært langt unna det der.  Vi er like forskjellige som folk flest.  Hos meg utarter det seg som sterkt angst og overstimuli.  Jeg får ofte kløe og smerter jeg ikke klarer å sette fingeren på hva er fordi jeg ikke klarer å bearbeide stress på samme måte som folk flest.  Men jeg har fast jobb, nære venner,  daglige rutiner i hverdagen huslån etc..alt man liksom forbinder med det normale voksenlivet. Men jeg er på motsatt side av søsteren din. Jeg går hele tiden og er redd for å ta for mye plass, krenke noen, tør ikke  ta meg til rette eller være i veien. Så som du forstår, er vi svært forskjellige og kommer i alle  varianter 

Anonymkode: 79f8d...e3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.1.2025 den 0.33):

Håper du ikke faktisk lar det ødelegge, for jeg er svært langt unna det der.  Vi er like forskjellige som folk flest.  Hos meg utarter det seg som sterkt angst og overstimuli.  Jeg får ofte kløe og smerter jeg ikke klarer å sette fingeren på hva er fordi jeg ikke klarer å bearbeide stress på samme måte som folk flest.  Men jeg har fast jobb, nære venner,  daglige rutiner i hverdagen huslån etc..alt man liksom forbinder med det normale voksenlivet. Men jeg er på motsatt side av søsteren din. Jeg går hele tiden og er redd for å ta for mye plass, krenke noen, tør ikke  ta meg til rette eller være i veien. Så som du forstår, er vi svært forskjellige og kommer i alle  varianter 

Anonymkode: 79f8d...e3e

Du beskriver deg selv på samme måte som jeg ville beskrevet en av mine beste venninner. Hun er riktignok ikke i jobb, mye pga angst. Hun ble ikke diagnostisert med autisme før hun var nærmere 40, og hadde før det blitt feildiagnostisert flere ganger, noe som trolig har bidratt til angstproblematikk og at hun ikke er i jobb i dag. Hun har mange interesser, er smart og er sosial på sine premisser. Vi har kjent hverandre siden barneskolen, hun er en jeg kan fortelle alt til, hun har herlig, mørk, humor (ref. et svar lenger oppe), og vi vet at vi alltid vil være der for hverandre, tross svært ulike livssituasjoner. Så nei, ingen autister er like, og det er jo også litt av det vanskelig/fantastiske med denne diagnosen. 

Anonymkode: ad27e...22d

[AnonymBruker]

Jeg antar det, men det beror på oppførselen da. Jeg er ganske rund i kantene, men har nylig måttet ta avstand fra to veninner pga oppførselen mot meg. Svarer frekt, respekterer ikke grensene mine etc. Men altså mange utenfor spekteret er også slik, så jeg utelukker ikke vennskap i fremtiden☺️

Anonymkode: fdcfd...cf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.1.2025 den 0.33):

Håper du ikke faktisk lar det ødelegge, for jeg er svært langt unna det der.  Vi er like forskjellige som folk flest.  Hos meg utarter det seg som sterkt angst og overstimuli.  Jeg får ofte kløe og smerter jeg ikke klarer å sette fingeren på hva er fordi jeg ikke klarer å bearbeide stress på samme måte som folk flest.  Men jeg har fast jobb, nære venner,  daglige rutiner i hverdagen huslån etc..alt man liksom forbinder med det normale voksenlivet. Men jeg er på motsatt side av søsteren din. Jeg går hele tiden og er redd for å ta for mye plass, krenke noen, tør ikke  ta meg til rette eller være i veien. Så som du forstår, er vi svært forskjellige og kommer i alle  varianter 

Anonymkode: 79f8d...e3e

Dette kjenner jeg meg 100% igjen i.

Trådstarter

Anonymkode: 21107...857