Er det pysete/egoistisk av meg å være sliten av mannens pendlerjobb?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, altså, jeg ofrer ikke min karriere for at en mann skal kunne ha en bestemt jobb. Huset flyter. Barna går på én aktivitet hver, men de er i den alderen da man har mange treninger, kamper osv. De kan ikke komme seg på aktivitet på egen hånd, da det er 20 km til aktiviteten, og ingen kollektiv transport. 

Mannen har denne jobben fast. Det er den jobben han kommer til å ha fremover i uoverskuelig fremtid, hvis han ikke skifter jobb. Ingen mulighet til forfremmelse, eventuelt samme arbeidstid hvis han blir arbeidsleder. To av barna er mine fra før, og vi fikk tvillinger sammen. 

Han er mye sliten, sover mye når han er hjemme. Han liker jobben sin, og har jobbet som rørlegger hele livet - ser seg ikke i noe annet yrke enn det. 

Anonymkode: 3879b...063

Nei, nei.

Man må ofte velge mellom karriere og småbarnslivet, det er ikke forenelig å få begge samtidig, særlig om begge ønsker karrieren. Da sliter man seg ut. Og det ser det ut som dere driver med. 

Om ingen vil trappe ned på noe, eller ofre noe, så går det nok bare én vei. Dere begge ønsker å bli i deres nåværende jobb, sa da blir det jo ikke noen endringer på det området. Hva med å ansette en som kan passe barna av og til, leke med de ute, en som gjør ærend eller tar husvask? 

Kan virke som det er dårlig planlegging og realitetsorientering som kommer til overflaten her. 

Jeg tenker ikke at det er feil av deg å spørre mannen din om det kan være muligheter for et jobbytte, men du kan ikke forvente at han tar ansvaret og gjør det. Da må du selv gjøre noe for din egen situasjon. Jeg synes absolutt at du bør fortelle han hvordan du har det, og hvordan det livet dere har planlagt, ikke fungerer for deg. Han har all interesse av å vite at du ikke har det bra sånn ting har blitt. Dere bør nok begge belage dere på å endre noe for at dere begge skal være passe fornøyde, kanskje kan ingen av dere få det akkurat slik dere ønsker for at familien skal gå rundt. Mest sannsynlig må dere begge endre noe og finne nye løsninger som er tilfredsstillende for begge. 

Anonymkode: 22251...1d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, nei.

Man må ofte velge mellom karriere og småbarnslivet, det er ikke forenelig å få begge samtidig, særlig om begge ønsker karrieren. Da sliter man seg ut. Og det ser det ut som dere driver med. 

Om ingen vil trappe ned på noe, eller ofre noe, så går det nok bare én vei. Dere begge ønsker å bli i deres nåværende jobb, sa da blir det jo ikke noen endringer på det området. Hva med å ansette en som kan passe barna av og til, leke med de ute, en som gjør ærend eller tar husvask? 

Kan virke som det er dårlig planlegging og realitetsorientering som kommer til overflaten her. 

Jeg tenker ikke at det er feil av deg å spørre mannen din om det kan være muligheter for et jobbytte, men du kan ikke forvente at han tar ansvaret og gjør det. Da må du selv gjøre noe for din egen situasjon. Jeg synes absolutt at du bør fortelle han hvordan du har det, og hvordan det livet dere har planlagt, ikke fungerer for deg. Han har all interesse av å vite at du ikke har det bra sånn ting har blitt. Dere bør nok begge belage dere på å endre noe for at dere begge skal være passe fornøyde, kanskje kan ingen av dere få det akkurat slik dere ønsker for at familien skal gå rundt. Mest sannsynlig må dere begge endre noe og finne nye løsninger som er tilfredsstillende for begge. 

Anonymkode: 22251...1d7

Og med "karriere" mener jeg vanlig jobb. Jeg går ikke ned i stilling og får dårligere pensjon for at mannen skal trives. Vi har heller ikke råd til å ansette noen, med to vanlige lønninger. Tiden når kvinner ofret pensjon og inntekt for mannen, er for lengst forbi. 

Anonymkode: 3879b...063

[SynneD]

Jeg mener du kan forvente at han bytter jobb om han skal fortsette å bo sammen med dere. Det høres jo ut som du bare får enda en unge i helgene, at han ikke engang ser hvor mye du tar ansvar for når du er borte og tar ansvaret når han kommer hjem. 

 Men alt dette starter jo med at du snakker med han. Fortell hvor sliten du er. Fortell hvordan det går utover forholdet deres. Hør hvordan han tenker det kan løses. Prøv å starte en dialog.

Endret 15. januar av SynneD

[Blueturtle]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han har gjennomsnittlig lønn. Ikke dårlig, men gjennomsnittlig (ca. 650 000 kroner per år). Jeg tjener 100 000 mer.

Anonymkode: 3879b...063

Det høres jo helt vilt ut, du sliter deg jo halvt i hjel og kunne like gjerne vært alenemor sånn som dere har det,. Håper virkelig du ser at du verken er pysete eller egoistisk, men han derimot er det sistnevnte hvis han ikke ser at dette ikke er holdbart. Du kan jo vise han denne tråden i helgen, jeg er helt sikker på at det store flertallet som svarer vil bekrefte deg i dine følelser. Håper dere finner ut av det ❤️ 

[AnonymBruker]

Faren min var rørlegger og jobbet i lange perioder borte, han var borte man-tors i flere år. Men forskjellen var at mine foreldre snakket sammen på tlf hver kveld, når han kom hjem torsdager så bidro han med husarbeid, laget mat, var med på familie ting osv. Skole og aktiviteter var det i hovedsak vår mor som måtte bidra på, men vi syklet, satt på med venner på tur osv. Tror aldri moren vår klaget over det, nettopp fordi han bidro veldig når han var hjemme, pluss at pendlerlønn var betydelig bedre enn når han hadde dagjobb. Så synes mannen din tjener lite.

Anonymkode: 4b8e9...ecf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, nei.

Man må ofte velge mellom karriere og småbarnslivet, det er ikke forenelig å få begge samtidig, særlig om begge ønsker karrieren. Da sliter man seg ut. Og det ser det ut som dere driver med. 

Om ingen vil trappe ned på noe, eller ofre noe, så går det nok bare én vei. Dere begge ønsker å bli i deres nåværende jobb, sa da blir det jo ikke noen endringer på det området. Hva med å ansette en som kan passe barna av og til, leke med de ute, en som gjør ærend eller tar husvask? 

Kan virke som det er dårlig planlegging og realitetsorientering som kommer til overflaten her. 

Jeg tenker ikke at det er feil av deg å spørre mannen din om det kan være muligheter for et jobbytte, men du kan ikke forvente at han tar ansvaret og gjør det. Da må du selv gjøre noe for din egen situasjon. Jeg synes absolutt at du bør fortelle han hvordan du har det, og hvordan det livet dere har planlagt, ikke fungerer for deg. Han har all interesse av å vite at du ikke har det bra sånn ting har blitt. Dere bør nok begge belage dere på å endre noe for at dere begge skal være passe fornøyde, kanskje kan ingen av dere få det akkurat slik dere ønsker for at familien skal gå rundt. Mest sannsynlig må dere begge endre noe og finne nye løsninger som er tilfredsstillende for begge. 

Anonymkode: 22251...1d7

Hvorfor skal kvinnen gå ned i lønn og pensjonspoeng for at mannen skal bo på en eller annen slags form for semihotell hele året med bare 650.000 kroner i lønn? Det er jo spinnvillt å i det hele tatt tenke noe slikt. Hadde han i det minste jobbet 2-4, med hele 8 måneder fri i året der han kan bidra kjempemye de fire ukene han er hjemme, PLUSS den ekstra kompensasjonen i form av høyere lønn fordi han jobber turnus og er borte totalt 4 måneder, i året så er det greit. Men en slik turnus som det beskrives her for 650.000? Det er det jo ikke verdt for absolutt noen. Ikke for barna som ikke får særlig omgang med far, ikke for far som ikke får følge med på oppveksten til sine barn eller samliv med sin kone, ikke for mor som må ta alt på hjemmebane og heller ikke får noe særlig samliv med sin mann. For et tapsprosjekt både økonomisk og ikke minst i livet! Hadde han i det minste tjent såpass at der var råd til å leie inn hjelp og i tillegg var frisk og rask når han kom hjem til helga og klar for, og ikke minst med et ønske om, å bidra. 

Nei nei nei. 

Anonymkode: f04c0...c04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Mannen pendler hver uke, mandag-torsdag. Noen ganger mandag-fredag. I denne perioden faller selvfølgelig alt med hus, barn og dyr på meg. Jeg er også i full jobb, og jobber noen ganger overtid. Jeg begynner å slite med en slik tilværelse, etter å ha hatt det slik i 7 år. Barna er i den aktive alderen, har masse treninger, stevner, det må jobbes dugnad, gås på foreldremøter både på skolen og i idretten, de må selvfølgelig ha mat, klær osv. Lekser, lesing på senga, aktiviteter hjemme. I tillegg til alt av husarbeid, snømåking, vedlikehold (lyspærer, tette sluk mv), bil på service, ta imot rørlegger/elektriker mv. Selvfølgelig ryker vaskemaskinen, krana eller noe annet som MÅ fikses straks, på mandag eller tirsdag. Da sitter jeg med det mutters alene. Logistikken i form av treninger, møter og dugnader er også oftest mellom mandag og torsdag (eller fredag). Jeg har begynt å bli deprimert av det hele, må ofte sove en halvtime når jeg kommer hjem, før kveldshelvete med kjøring, henting og alt det andre begynner. Føler ikke glede over noe som helst, og er konstant stresset.

I tillegg kommer dette med rutiner og vaner. Jeg blir vant til at mannen er mye borte, og har egne rutiner, som forstyrres når han kommer hjem. Jeg har også sluttet å savne ham helt, for slik følelsesmessig berg og dal-bane blir altfor slitsomt. Vi prater veldig lite i løpet av uka, da han jobber lange dager, og er ofte sliten/sover på kvelden. 

Er jeg egoistisk og pysete som blir deprimert og utslitt av slik tilværelse? Blir det feil av meg å spørre mannen om han kan vurdere annen type jobb? Jeg føler at jeg har begynt å miste følelsene for ham, sånn gradvis, grunnet det livet jeg har nå.

P.S. Vi har ingen besteforeldre, tanter, onkler eller nære venner å hjelpe meg.

Anonymkode: 3879b...063

Når man er en etablert familie, så synes jeg at man er et team, som sammen finner de beste løsningene for teamet. De fleste vil nok hevde at alle har sitt liv å tenke, jeg tenker ikke slik. Jeg har selv, med utgangspunkt i familiesituasjonen, valgt å gå fra lederstilling til rådgiver. Koster oss som familie 200K i året, men er verdt det. Jeg har mye mer tid til familien, har vanlig 08-1530 som jobbtid. I lederstillingen var det forventet at jeg jobbet mye ekstra. 

Anonymkode: 7c83c...47b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mannen pendler hver uke, mandag-torsdag. Noen ganger mandag-fredag. I denne perioden faller selvfølgelig alt med hus, barn og dyr på meg. Jeg er også i full jobb, og jobber noen ganger overtid. Jeg begynner å slite med en slik tilværelse, etter å ha hatt det slik i 7 år. Barna er i den aktive alderen, har masse treninger, stevner, det må jobbes dugnad, gås på foreldremøter både på skolen og i idretten, de må selvfølgelig ha mat, klær osv. Lekser, lesing på senga, aktiviteter hjemme. I tillegg til alt av husarbeid, snømåking, vedlikehold (lyspærer, tette sluk mv), bil på service, ta imot rørlegger/elektriker mv. Selvfølgelig ryker vaskemaskinen, krana eller noe annet som MÅ fikses straks, på mandag eller tirsdag. Da sitter jeg med det mutters alene. Logistikken i form av treninger, møter og dugnader er også oftest mellom mandag og torsdag (eller fredag). Jeg har begynt å bli deprimert av det hele, må ofte sove en halvtime når jeg kommer hjem, før kveldshelvete med kjøring, henting og alt det andre begynner. Føler ikke glede over noe som helst, og er konstant stresset.

I tillegg kommer dette med rutiner og vaner. Jeg blir vant til at mannen er mye borte, og har egne rutiner, som forstyrres når han kommer hjem. Jeg har også sluttet å savne ham helt, for slik følelsesmessig berg og dal-bane blir altfor slitsomt. Vi prater veldig lite i løpet av uka, da han jobber lange dager, og er ofte sliten/sover på kvelden. 

Er jeg egoistisk og pysete som blir deprimert og utslitt av slik tilværelse? Blir det feil av meg å spørre mannen om han kan vurdere annen type jobb? Jeg føler at jeg har begynt å miste følelsene for ham, sånn gradvis, grunnet det livet jeg har nå.

P.S. Vi har ingen besteforeldre, tanter, onkler eller nære venner å hjelpe meg.

Anonymkode: 3879b...063

Det er bare noe du må finne deg i. Menn jobber mer enn kvinner. Det nytter ikke sitte å sutre. Er det forferdelig for deg, for du flytte ut. 

Anonymkode: a1e68...7d2

[Hansehan]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er bare noe du må finne deg i. Menn jobber mer enn kvinner. Det nytter ikke sitte å sutre. Er det forferdelig for deg, for du flytte ut. 

Anonymkode: a1e68...7d2

Hvem skal ta seg av barna hvis hun flytter ut?

[AnonymBruker]

Jeg fikk bare ett barn pga av en slik situasjon. Jeg var alene med alt uka gjennom. Måtte ha småen med på personalmøter ol fordi barnehagen var stengt. 

Jeg synes ikke du er pysete, men veldig god!

Dere må ha jobb på samme sted, i praksis vil det betyr at han må bytte til en stasjonær jobb på stedet dere bor.

 

 

Anonymkode: b065b...0e7

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt! Jeg har en mann som jobber langvakter og på uker hvor det er flere en én av disse blir jeg kaputt og må avspasere eller ta en feriedag (har små barn som ikke sover gjennom natta).

JEG synes det så vidt er verdt det med en mann som tjener det dobbelte av din og hvor vi har felles økonomi slik at det også er mine penger.

Jeg hadde satt ned foten kraftig, spør ham om lønna er verdt å miste det lille familielivet han får med seg og minn ham på at den ENESTE grunnen til at han kan jobbe slik er fordi at DU er hjemme. Forsvinner du, forsvinner jobben. Nå har han sjansen til å holde på én av delene eller miste begge.

Anonymkode: 8afe6...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det er bare noe du må finne deg i. Menn jobber mer enn kvinner. Det nytter ikke sitte å sutre. Er det forferdelig for deg, for du flytte ut. 

Anonymkode: a1e68...7d2

Han hverken jobber mer, eller tjener godt. Han jobber bare på en mer upraktisk måte enn henne. Hadde værr noe annet om han tjente grovt med penger.

Anonymkode: ae5d1...d70

[AnonymBruker]

Ble veldig provosert av å lese siste del av innlegget ditt. At han tror at han kan kreve å ligge å dra seg hele helga fordi han er sliten, uten å ofre deg en tanke, er helt sykt. Du er da også sliten, men har viljen, robustheten og ikke minst fornuften til å likevel ta vare på dine egne barn og få hverdagen til å gå rundt. Eneste han kan unnskyldes med er om han er sjuk. Og alt dette for en så dårlig lønn?

Dere burde røsket opp i dette for årevis siden. Din feil er at du har godtatt dette tullet alt for lenge. Nå må du sette ned foten, sørge for at han virkelig forstår hvordan det er for deg å leve oppi dette. Eller, du lever jo faktisk ikke, du bare eksisterer og jobber. 

Anonymkode: b57da...faa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det er bare noe du må finne deg i. Menn jobber mer enn kvinner. Det nytter ikke sitte å sutre. Er det forferdelig for deg, for du flytte ut. 

Anonymkode: a1e68...7d2

Han jobber jo ikke mer enn meg? Han jobber de samme timene, men borte. Noen måneder jobber jeg flest timer. Og hvorfor skal JEG flytte når jeg eier huset? Eller mener du at jeg skal gi huset mitt til ham gratis og flytte ut, som takk for at "menn jobber mer enn kvinner"?

Anonymkode: 3879b...063

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Skjønner deg godt! Jeg har en mann som jobber langvakter og på uker hvor det er flere en én av disse blir jeg kaputt og må avspasere eller ta en feriedag (har små barn som ikke sover gjennom natta).

JEG synes det så vidt er verdt det med en mann som tjener det dobbelte av din og hvor vi har felles økonomi slik at det også er mine penger.

Jeg hadde satt ned foten kraftig, spør ham om lønna er verdt å miste det lille familielivet han får med seg og minn ham på at den ENESTE grunnen til at han kan jobbe slik er fordi at DU er hjemme. Forsvinner du, forsvinner jobben. Nå har han sjansen til å holde på én av delene eller miste begge.

Anonymkode: 8afe6...4a4

Vi er samboere. Vi har etter avtale felles økonomi, men ved brudd blir det jo fordelt etter hvem som har kjøpt hva.

Anonymkode: 3879b...063

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Det er bare noe du må finne deg i. Menn jobber mer enn kvinner. Det nytter ikke sitte å sutre. Er det forferdelig for deg, for du flytte ut. 

Anonymkode: a1e68...7d2

Ja, stakkars mannen hennes som jobber fire dager i uka og bor på hotell hjemme i fritiden. 

En jobb unnskylder ikke ansvar for familielivet. Uansett kjønn. 

Anonymkode: 73eb5...a03

[AnonymBruker]

Jeg er også forundret over lønnen hans - er du sikker på at dette er riktig, Ts? Han skal jo kompenseres godt for å ha så lange vakter og bo borte fra familien. Vet du hvordan livet hans er der han jobber?

For meg høres det ut som om denne mannen har meldt seg ut av familien og forholdet. Han er borte fire av syv dager i uken, og når han kommer hjem melder han seg i realiteten også ut av familien og også da overlater alt til deg alene. Ikke bidrar han ekstra med husarbeid, ikke bidrar han ekstra med barna, ikke gjør han noe i helgene som vil avlaste deg i hverdagene han ikke er der, ikke gjør han noe for forholdet. Og da er det et legitimt spørsmål - hvorfor holder han egentlig sammen med deg og du med ham?

Skal en slik arbeidsordning som han har fungere, så må den som jobber borte også bidra dessto mer og være dessto mer tilstedeværende for familien de dagene han faktisk er hjemme. Dette for å ta vare på forholdet, både til kona og til barna.

Jeg tror at hvis du hadde vært alene med alle barna, så tror jeg faktisk du ville vært mindre sliten. For da hadde du sluppet å hele tiden føle deg alene i forholdet og tatt for gitt. Og du ville sluppet å irritere deg over at du i helgene i realiteten må varte opp han som ikke selv gidder å bidra hverken med mat, hus eller barn i helgene heller.

Skal dere få snudd dette så må dere snakke sammen, og han må begynne å bidra nok til at det avlaster deg litt i ukedagene, og dere som familie må bruke tid sammen. I tillegg bør dere ha noe kontakt de dagene han er borte - for å ta vare på forholdet. Nå har dere i realiteten knapt et forhold overhodet. Og da er det kanskje ikke så rart at du blir frustrert, for da er han mer en belastning enn en som er på lag med deg.

Snakk sammen, hør hvordan han har det med denne ordningen. Spør hvordan han ser for seg fremtiden med jobb og tid for familien. Og fortell ham saklig hvor sliten du er av denne ordningen og hva du føler det gjør med forholdet og familien. Og hør om han har noen tanker om hvordan han kan bidra mer, ev. bytte jobb.

Det minste han bør gjøre er å ta ordentlig helgevask på fredager, bidra til matlaging i helgene og være sammen med deg og ungene. Han bør også planlegge at han tar andre ting som må ordnes, som krever avtaler med eksterne, på fredager. Og han bør bidra til klesvask også i helgene. Sammen kan dere lage mat i store porsjoner slik at det kan fryses ned, slik at det blir enkelt for deg mtp. middag minst en dag mens han er borte.

Anonymkode: 62ec4...dab

[Jadaomatte]

Rørleggere er etterrspurt, så hvorfor han har en reisejobb skjønner jeg ikke. Han vil nok tjene det samme om han ikke reiser. 
Jeg synest også det virker som om han har meldt seg helt utav familien. 
 

[Blueturtle]

Hva bruker han egentlig all fritiden sin på? Etter hva jeg kan forstå har han ganske normal arbeidstid. Hvis han stiller seg fullstendig på bakbeina og nekter å se etter en vanlig jobb lokalt ville jeg virkelig begynt å lure på hva som foregikk. Hva gjør han resten av døgnet? Han har åpenbart veldig liten kontakt med TS.

I beste fall har han blitt ekstremt bortskjemt av all fritiden. Jeg kunne ALDRI ha latt mannen ta byrden for en så stor del av Familien AS mens jeg selv hang med kollegaer/trente/gamet/whatever hele ettermiddagen/kvelden hver uke. Han må jo se at TS er helt utslitt. Så sinnsykt egoistisk, slett ikke rart TS ikke savner han noe særlig.

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke gidda TS. Min mann jobber noe lignende som mannen din så jeg kjenner på følelsen av at alt faller på meg når han er på jobb. Min mann har derimot en lønning som gjør at det likevel føles ut som om det er verdt det. Jeg kan pga hans lønning jobbe  redusert og har derfor mer tid til å hente meg inn enn det du har. Men å leve et sånt liv for en lønning på 650K høres jo helt vilt ut! 

Anonymkode: 2e129...bd6