Sorg over å ikke ha møtt kjæresten tidligere i livet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg kjenner også på det, enda vi ikke var såååå gamle da vi møttes. Jeg traff mannen min da jeg var 33. 

Vi var jo heldige som møttes så tidlig at vi kunne få felles barn. Men jeg kjenner på en sorg over at jeg ble "gammel mor"; jeg skulle så gjerne vært minst fem år yngre da jeg fikk ungene mine. 

Jeg kjenner også på en sorg over å ikke ha fått mer tid sammen bare oss to. 

Anonymkode: 049a7...b16

Jeg kjenner også på de samme tingene som deg og ts. Jeg møtte mannen i mitt liv i fjor, var også 33 år da og han 32, og for oss begge var det sånn «åh der er du jo» når vi møttes. Full klaff og det blir oss to! Det blir også barn etter hvert, og nettopp pga alder kan vi ikke vente så lenge. I min familie kommer man også tidlig i overgangsalder. Jeg føler også på dette med at jeg skulle ønske jeg møtte han for 10 år siden så vi kunne levd litt sammen og vært unge. 

MEN her har vi snakket mye sammen om at nettopp pga ting vi har opplevd og utviklet oss på i akkurat de årene, så kan det hende det var nettopp derfor vi endte opp med å bli så riktige for hverandre til slutt. Det er godt mulig vi begge ville avvist hverandre for 10 år siden. Riktig tid og sted, sant? Så for meg var det nå egentlig godt å lese innlegget til TS, fordi vi jo er såpass unge enda så vi har muligheten til å skape en familie sammen, uten andre i bildet som vi må dele unger med. Og vi har fortsatt tid til å kose oss i forholdet selv om det kommer barn til. 

Takk ts, for perspektivet du ga meg. Samtidig håper jeg det er greit å vite at du ikke er alene. Alt er relativt, noen møtes ikke før de er pensjonister. En tidligere, nå pensjonert, kollega av meg sin sorg er at hun ikke møtte drømmemannen før nå, og så skal han dø av kreft. Du har jo mannen din forhåpentligvis i mange år til. Skriv ned alt det positive og husk på det i stedet for det negative. 
 

Anonymkode: 85037...be9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Har dere fått felles barn?

Anonymkode: 3aac6...21c

Hva har det med saken å gjøre?

Men nei. Vi har barn og er ferdig med barn.

Anonymkode: 2a93f...ea8

[Stor pike]

Mange som synes det er viktig å være spydig her. Veldig unødvendig. 

Ts, jeg forstår nøyaktig hva du mener. Men her er det jeg som er "den gamle". Ja, jeg skulle så gjerne ha møtt ham for ti eller femten år siden. Men det gjorde vi ikke. Og jeg velger å tro på at vi traff hverandre akkurat da vi skulle. Og alt er bra nå. Vi elsker hverandre og fremtiden kjenner ingen. 

[SPOCA]

Jeg forstår deg ts, jeg opplever det samme. Møtte mannen da jeg var 35 (nesten 36), og han 36 (nesten 37). Han har et barn fra før jeg elsker høyt.

Allikevel, jeg kjenner på det samme. Jeg kjenner på en viss misunnelse på at han og eksen fikk så mye alenetid sammen, de fikk bruke nesten fire år sammen uten barn. Selv om jeg elsker hans barn, skulle jeg ønske jeg fikk oppleve den tida uten barn og studentlivet de hadde sammen.

Samtidig, man må skifte fokus også. I motsetning til da har jo mannen og jeg veldig mye bedre råd, så vi reiser og prøver å "ta igjen det tapte" når vi først har tid sammen. Vi har gjort mer sammen enn folk har gjort på 15-20 år. Og vi har nok gjort mye mer sammen enn det han og eksen noen gang fikk gjort. Blant annet har vi giftet oss, kjøpt hus, pusset opp, flyttet, reist veldig mye og deler mange interesser. Mye av dette hadde han aldri med eksen. Noe som sånn sett er en slags trøst.

Det eneste som egentlig gjenstår nå er barn, så vi holder på med prøverør. 

Jeg forstår deg veldig godt, men du får ikke gjort om på dette. Jeg vet det kan være vanskelig, men prøv å fokusere på alt dere får gjort, og hvor heldige dere er som har hverandre. Det er ikke lett, jeg vet.

Endret 14. januar av SPOCA

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (48 minutter siden):

Jeg forstår deg ts, jeg opplever det samme. Møtte mannen da jeg var 35 (nesten 36), og han 36 (nesten 37). Han har et barn fra før jeg elsker høyt.

Allikevel, jeg kjenner på det samme. Jeg kjenner på en viss misunnelse på at han og eksen fikk så mye alenetid sammen, de fikk bruke nesten fire år sammen uten barn. Selv om jeg elsker hans barn, skulle jeg ønske jeg fikk oppleve den tida uten barn og studentlivet de hadde sammen.

Samtidig, man må skifte fokus også. I motsetning til da har jo mannen og jeg veldig mye bedre råd, så vi reiser og prøver å "ta igjen det tapte" når vi først har tid sammen. Vi har gjort mer sammen enn folk har gjort på 15-20 år. Og vi har nok gjort mye mer sammen enn det han og eksen noen gang fikk gjort. Blant annet har vi giftet oss, kjøpt hus, pusset opp, flyttet, reist veldig mye og deler mange interesser. Mye av dette hadde han aldri med eksen. Noe som sånn sett er en slags trøst.

Det eneste som egentlig gjenstår nå er barn, så vi holder på med prøverør. 

Jeg forstår deg veldig godt, men du får ikke gjort om på dette. Jeg vet det kan være vanskelig, men prøv å fokusere på alt dere får gjort, og hvor heldige dere er som har hverandre. Det er ikke lett, jeg vet.

Takk for dette svaret, og så fint at dere får reist og gjort fine ting sammen. Lykke til med prøverør. Hvor gamle er dere nå egentlig? Jeg fantaserer jo om felles barn fremdeles, men jeg er 42 så det toget har nok gått.

Anonymkode: 3aac6...21c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kjenner også på det, enda vi ikke var såååå gamle da vi møttes. Jeg traff mannen min da jeg var 33. 

Vi var jo heldige som møttes så tidlig at vi kunne få felles barn. Men jeg kjenner på en sorg over at jeg ble "gammel mor"; jeg skulle så gjerne vært minst fem år yngre da jeg fikk ungene mine. 

Jeg kjenner også på en sorg over å ikke ha fått mer tid sammen bare oss to. 

Anonymkode: 049a7...b16

Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du beskriver minus det å henge seg oppi livet han hadde før deg. Jeg også er sammen med en som er eldre enn meg selv typ 11 år. Jeg har det så bra med han, mer enn jeg har hatt med noen annen og kjenner derfor kanskje på litt sorg av at jeg skulle hatt møtt han før for å slippe alle de usunne relasjoner jeg har hatt med noen menn. Men velger å være glad for at jeg i en alder av 40 fant den «rette» for meg og nå er det min tur til å være heldig, selvom jeg noen ganger er redd han er for god til å være sann . Er en mening i alt som skjer vil jeg tro. Tror du må fokusere på at du er heldig som har han i livet ditt nå og sette pris på at han faktisk er din, det er jo det som betyr noe nå. Vi alle har en fortid, du skal ta det som et stort kompliment at andre mennesker skryter av han til deg. Du er heldig! Fokuser på nuet. 

Anonymkode: 79bf6...3c7

[AnonymBruker]

Det er mange ting som man vil ha, som man kan gå etter. Å prøve å gjøre om på fortida er ikke en av dem. Den må man leve med, og gjøre det beste ut av nåtida. Min mann hadde masse hår før jeg traff ham, var visst mer viril og hadde andre damer. Det tenker jeg aldri på. Det har jo ingenting å gjøre med at jeg har valgt ham i nåtida. Og jeg selv var opptatt med andre enn ham, og visste ikke at han fantes en gang. Vi har begge lært av våre erfaringer og hadde kanskje vært andre mennesker om vi møttes 10-20 år før? 

Jeg tror ikke min kjære var en stor berikelse for alle rundt ham før han møtte meg. Men det er jo ingen lettelse, det, at det var jeg som måtte til for at han ble mer sosial og generøs. Kan bli lei meg på hans vegne når jeg tenker på hvordan han trolig har hatt det. Det har vært mye jobb for meg å nå inn til ham. 

Hvis du trenger et barn må du nok finne noen andre enn han på 64. Eller ta det meste av jobben selv. Den gode nyheten er at han snart blir pensjonist, da. 

Anonymkode: 5fe9e...703

[AnonymBruker]

Jeg er like gammel som partneren min,  men skulle forsåvidt ønske jeg møtte ham før han rakk å gjøre en rablende gal dame gravid etter fylle-ONS. Det har dessverre ikke kommet mye godt ut av det farskapet for hans del, og båndet til barnet gjør mor sitt beste for å sabotere, så det er jo bare trist alt sammen.

Anonymkode: 51364...636

[AnonymBruker]

Jeg tenker du kunne hatt nytte av noen timer hos psykolog, for du har åpenbart noen issues du sliter med, inkludert sjalusi og å henge seg opp i fortiden. Få hjelp til å rydde opp i hodet ditt.

Anonymkode: ee091...88b

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Takk for dette svaret, og så fint at dere får reist og gjort fine ting sammen. Lykke til med prøverør. Hvor gamle er dere nå egentlig? Jeg fantaserer jo om felles barn fremdeles, men jeg er 42 så det toget har nok gått.

Anonymkode: 3aac6...21c

Jeg er 38, han er 39. Vi fyller 39 og 40 senere i år.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er like gammel som partneren min,  men skulle forsåvidt ønske jeg møtte ham før han rakk å gjøre en rablende gal dame gravid etter fylle-ONS. Det har dessverre ikke kommet mye godt ut av det farskapet for hans del, og båndet til barnet gjør mor sitt beste for å sabotere, så det er jo bare trist alt sammen.

Anonymkode: 51364...636

Minner litt om kjæresten min har; han har også et barn med en dame han overhodet ikke ville ha barn med, men som tuklet med prevensjonen. Og ja, han har ikke noen gode ting å si om henne, men barnet er det jo ikke noe feil med. Ville vært fint å ha møtt han tidligere, og kunne fått et felles barn ønsket av begge, og hatt et familieliv sammen.

 

Anonymkode: 3aac6...21c

[Lorieen]

Vær heller glad for at du faktisk har møtt ham, enn å konstruere problemer så du kan ha noe å sutre over. Mange lever ensomme hele livet og møter aldri den rette. 

[AnonymBruker]

Jeg vet at mannen min er slik med alle han snakker med. Jeg får høre det ofte at han er en fantastisk mann. Jeg svarer at hun er ikke så verst kona hans å sjø men et glimt i øyet. Jeg bryr meg ikke så mye om det. Er bare slik han er når han snakker. Han er ikke perfekt han heller som oss alle andre😉

Anonymkode: 29921...948

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Minner litt om kjæresten min har; han har også et barn med en dame han overhodet ikke ville ha barn med, men som tuklet med prevensjonen. Og ja, han har ikke noen gode ting å si om henne, men barnet er det jo ikke noe feil med. Ville vært fint å ha møtt han tidligere, og kunne fått et felles barn ønsket av begge, og hatt et familieliv sammen.

 

Anonymkode: 3aac6...21c

Vi var "bare" 30 år da vi møttes, så vi har fått et felles, ønsket barn og har et stabilt familieliv. Barnet vårt får dessverre ikke et nært forhold til sitt eldre søsken nå i oppveksten, på grunn av mors oppførsel, og det er sårt for h*n. Jeg lever i håpet om at de kan knytte bånd når de blir unge voksne. Det er bare to års aldersforskjell mellom dem, og de er samme kjønn.

Anonymkode: 51364...636

[Red]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener TS. Jeg var inderlig forelsket i en mann som var 17 år eldre enn meg. Til forskjell fra deg fikk jeg ham ikke, og aldersforskjellen var blant den største grunnen til det. Han mener han ikke kan holde følge med meg og være det jeg trenger. 

 

Men i den tiden vi var sammen tenkte jeg også på det. Alt jeg hadde gått glipp av med ham. Det endret selvsagt ikke på det faktum at jeg ønsket å være sammen med ham men det innebar en viss sorg - å bare få livets solnedgang sammen med ham. Jeg kunne også kjenne på en sorg over å ikke kunne få hans barn - til tross for at jeg også var for gammel til å få flere barn selv. Tanken på å ha en del av ham, som også lever videre etter ham... var en tanke som noen ganger stakk. Kanskje særlig på grunn av aldersforskjellen. Siden jeg visste at jeg mest sannsynlig måtte leve videre lenge uten ham. 

 

Så jeg kjenner igjen det du føler. Jeg følte meg dog aldri som lite spesiell eller en i rekken - det gjorde jeg ikke. Og jeg så yst på fremtiden sammen med ham, og hadde innstilt meg på å leve etter hans tempo. Vi var ikke så ulike der som han ville ha det til. Det er klart det var mange ting jeg måtte ta standpunkt til ang det at han var eldre - og noe av det var nettopp å komme over denne sorgen - og fokusere på en fremtid sammen med ham. Jeg tenker at man elsker den man elsker - med alle fordeler og ulemper som finnes. Noen ganger forelsker man seg i en som blir alvorlig syk like etter, det kan også skje. Man forlater jo ikke personen eller slutter å elske dem for det. Sånn må man tenke med aldre også. MEN på lik linje med at man kan sørge over at feks sykdom kan ta fra oss noe kan man også på en måte sørge over at alder tar fra en noe. Men så må man også velge å leve videre og se fremover. 

 

Så du kan jo være glad for at du i det hele tatt fikk ham. Det er ikke så kjekt for han å kjenne seg gammel sammen med deg heller, du kan få ham til å kjenne seg eldre enn han er også. Så vær glad for at han vil ha deg og at dere kan dele kanskje 15 gode år sammen enda. Det er langt mer enn hva jeg fikk

[Roci]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er 42, og kjæresten min er 64. Vi har vært sammen i snart 5 år. Elsker han inderlig, men iblant kjenner jeg på en sorg fordi vi ikke møtte hverandre tidligere i livet.

Har ikke fortalt han dette, fordi det er jo ikke rettferdige tanker overfor han. At jeg skulle ønske jeg møtte han for 10, 15 år siden f.eks., mens han var litt yngre og hadde mer energi. Det er slemt å fortelle han det, så jeg lar være.

Er det andre som sliter med slike tanker? Føler iblant sjalusi overfor de kvinnene som møtte han da han var yngre. Han er en virkelig kjekk, flott mann, og var sikkert enda flottere da han var 40 eller 50 - og så "gikk jeg glipp av" han da, er det jeg føler på.

Vil absolutt ikke bytte han ut med noen, men disse tankene om at jeg kunne ha møtt han tidligere er vonde. At vi kunne hatt barn sammen f.eks, men ikke kommer til å oppleve det. At han har et barn med en annen, fordi hun møtte han før meg. Det er vondt.

Han er i tillegg veldig intelligent, har en bra jobb og er morsom, spennende. Når han ser på meg og vi har en samtale, føles det som om jeg er den heldigste i verden fordi akkurat han snakker med meg. Han lever seg veldig inn i øyeblikket, og det gjør det på en måtte verre: Var han slik med de han møtte før meg også? Fikk de også den følelsen når de var sammen med han; at han så inn i dem og at de var verdens heldigste, den utvalgte? 

Er menn (eller kvinner) som er veldig tilstede i øyeblikkene, slik mot alle de møter? Eller bare noen få, den ene? Det var ei dame som kontaktet meg for et par år siden, fordi hun så at han var i et forhold med meg, og skrev at "NN er et av de fineste menneskene jeg kjenner, du er så heldig som har han i livet ditt." For meg var det veldig vondt å lese, betyr det at han er akkurat lik med alle han har møtt, at jeg ikke betyr noe spesielt, bare er den siste i rekka, kunne vært hvem som helst? Spurte han om henne og det hun skrev, og han mente at fint hun likte han, men at for han var det bare en kort datingperiode på noen måneder han ikke tenker noe på? Vet ikke hva jeg skal tro.

Før hun kontaktet meg den gangen, levde jeg i en boble og trodde at det var bare med meg han var så fantastisk, men kanskje det har vært akkurat det samme med alle? 

 

Anonymkode: 3aac6...21c

Det kan være forståelig at du kjenner på disse følelsene, samtidig er jo ikke dette ting du får gjort noe med nå. Han høres ut som en flott mann, og jeg vil tro at han er en slik person som evner å få folk rundt seg til å føle seg spesielle. Samtidig må du huske på at han har valgt deg nå, og det er du som får nyte godt av denne spesielle evnen hans, og ingen andre. For å snu litt på problemstillingen - tror du så dårlig om den mannen du har valgt å være sammen med, og som har valgt å være sammen med deg - at du tror at han ser deg som "en i rekka"? Er det ikke helt fantastisk å ha en partner som andre synes er et fint menneske? 

Om du ikke ønsker å snakke med mannen din om dette, tror jeg du bør snakke med noen, kanskje en psykolog, for å få hjelp med usikkerheten din. Verken du eller mannen din fortjener at disse tankene ødelegger for det fine forholdet deres.

[AnonymBruker]

Altså, akkurat det med å møte hverandre "sent" kan jeg kjenne på. Min store kjærlighet møtte jeg faktisk da jeg var veldig ung. Men det ble aldri noe seriøst, jeg var pysete og han var sikkert det samme. Så ble jeg sammen med en annen og ja.. Livet skjedde. Men jeg glemte han aldri. Nå vi var  40+ tok vi opp tråden. Jeg har "gått glipp av" så mye med han som sikkert alltid var den rette for meg, men vi har resten av livet da... Skulle likevel ønske at det var han jeg hadde fått barn med og nå blitt gammel med. Men hvem vet hva som hadde skjedd. Man kan ikke gjøre om på fortiden. 

 

Det andre du skriver om har jeg ikke noe kommentarer til. Hadde ikke bekymret meg om ekser og lignende, fortid har vi alle, det har ikke noe med "sorgen" over årene vi gikk glipp av å gjøre. 

Anonymkode: 482c9...32e

[Uanonym bruker]

Jeg kan forstå tankene dine, samtidig som om jeg synes du fokuserer veldig på det negative her. Og jeg skjønner heller ikke hvorfor det er negativt at andre liker ham/han er hyggelig med andre? Ville vel vært mye verre om en tidligere date eller eks fortalte deg hvor kjip og slem han var?

Du kan uansett ikke endre fortida, det kan ingen. Du må velge å leve med det du har og være fornøyd med det, eller du må gjøre det slutt og evt. finne en annen, yngre mann.

[AnonymBruker]

Gjort er gjort. Jeg er selv passert 50 og har en partner med mye levd liv før meg. Vil snu på det å si at vi sikkert ikke hadde blitt sammen om vi hadde møttes som unge. Jeg har endret meg mye gjennom livets ups and downs….

Hun dama som kontaktet deg prøvdre kanskje å gjøre deg sjalu? Merkelig å si noe sånt til hans nye dame spør du meg. 

Anonymkode: 01a4f...b73

[AnonymBruker]

Jeg kjenner bittelitt å det samme ned min kjæreste. Han er 62 og fortsatt veldig kjekk. Men selvsagt ikke som da han var yngre. Når jeg ser på bilder av han fra da han var yngre, blir jeg helt sjenert, så kjekk var han. Og så er jeg litt sjalu på alle som har kjent han siden ungdommen og har felles historie med han som jeg ikke har. 

Anonymkode: 81f59...737