Ville du gått fra dette forholdet? Internettet influerer meg til å hige etter mer.

[AnonymBruker]

Har vært sammen i åtte år med mannen min. 
Han er en sånn mann som blir beskrevet som drømmemann, hva angår lojalitet og verdier. Han er kjekk i tillegg, hardtarbeidende, viser hver dag at han elsker meg både med ord og affeksjon. Lager mat, god mat, til oss. Gir meg massasje hver kveld uten at jeg trenger å spørre. Listen er lang.
Vi har våre ‘hinder’ i veien vi også, men disse er kanskje av den overfladiske arten? Som at han kanskje ikke bidrar så mye i hjemmet uten å bli bedt om det (skal sies han nøler ikke med å gjennomføre om jeg spør han om noe, han reiser seg fra sofaen umiddelbart og spør gjerne etter han er ferdig om det er noe mer jeg vil han skal gjøre). Han er heller ikke så veldig handy av seg, med bil og oppussing f.eks. Han får til litt, men det er mye mer han ikke har peiling på. 
Så har vi lite å snakke om. Det er liksom ikke dype samtaler til langt utpå natten, og generelt lite av det. Han er en enkel og ganske ukomplisert mann, men for meg så føles det som om noe mangler? Føler meg ikke lykkelig. 
Så ser jeg disse mentale guruene på internettet som f.eks sier at hvis det føles feil så er livet for kort til å ikke undersøke andre veier. Det er nok til at jeg begynner å overbevises om at dette forholdet ikke er rett for meg.

Men jeg er redd jeg har havnet i en depressiv boble og ikke klarer å tenke klart. Vi har hatt et litt ‘kjedelig’ liv de siste tre årene, og jeg higer kanskje etter noe mere inntrykk i livet? Har jeg romantisert kjærligheten for mye med å se på nettet, slik at det jeg har virker kjedlig og ikke nok?
 

Han er klar over hvilke tanker jeg sitter med, men står like støtt ved min side likevel, og han mener selv det sikkert er en fase jeg får igjennom som etterhvert vil forsvinne. Hvordan skal jeg finne ut av dette her?

Anonymkode: 47167...cfd

[AnonymBruker]

Jeg glemte å legge til at jeg er en kvinne på 40 år. Ts

Anonymkode: 47167...cfd

[AnonymBruker]

Når jeg kom til at dere har lite å snakke om og at du ikke er lykkelig så tenker jeg at det kanskje ikke er mannen for deg? Dere kan jo prøve å finne på mer spennende ting og se om det hjelper på følelsene du sitter med, men jeg tror egentlig ikke forholdet er for deg, men at du kanskje ikke er helt der at du ønsker å forlate det.

Anonymkode: 509b5...f9f

[AnonymBruker]

Det er kun du som kan vurdere om du vil bli mer lykkelig alene eller med noen andre. 

Men det perfekte forholdet finnes ikke. Den perfekte mann finnes ikke. Du er neppe perfekt selv. 
Hva gjør du selv for å øke spenningen i forholdet? Hvilke grep har du selv tatt for "få mer inntrykk i livet" ? 

Så hvis du velger gå, så bør du også være forberedt på å være alene en stund, og måtte kysse mange frosker før du møter en ny prins. Og så lenge du leter etter det perfekte, så bør du også være forberedt på å aldri finne det. 
Men du har nok ett forhold veldig mange vil misunne deg, så du vil kunne gjøre mange andre kvinner lykkelig ved å slippe han fri. 
 

Anonymkode: 912c3...219

[AnonymBruker]

Gå dersom du ikke ønsker å være i forholdet du er i. Ikke gå bare fordi du på sikt kan finne noe udefinert "annet". 

At han ikke er handy osv høres ut som du bare leter opp negative ting for å fylle ut minussiden på pluss-og-minus-listen. Ingen kan alt, det meste kan man enten få andre til å gjøre eller lære seg. Hvis du er mer handy kan du ta de oppgavene? 

Ang dype samtaler: har dere aldri hatt dette? Hva med å prøve å få igang noen sånne samtaler? Mitt beste tips er Fuelbox for par. Den åpner for mange fine samtaler. 
Når man har vært sammen i noen år er det lett å falle inn i en rutine der hverdagen bare flyter, og man glemmer litt ut å være kjærester. Si at du har lyst til at dere skal komme litt nærmere hverandre (igjen?), du har lyst til å få innblikk i hans tanker og drømmer.  

Anonymkode: 495b9...0af

[AnonymBruker]

En av tingene jeg merket i de forholdene jeg til slutt avsluttet(inkludert ekteskapet) var den biten med at jeg ikke følte jeg hadde et dypt bånd med dem. Å ikke kunne prate om alt mulig og ha en bestevenn i partneren min. 

Jeg giftet meg relativt ung og hadde helt andre preferanser i hva jeg trodde jeg trengte i et forhold, men da jeg bikket 40 og følte meg ensom i ekteskapet var det på tide å dra ut pluggen.

Jeg møtte så mannen i mitt liv. Forskjellen på vårt forhold og tidligere forhold er enorm. Han er min go to i alle situasjoner. Det jeg prater med venninner om kan jeg prate med han om. 

Jeg merker jo også at med han blir jeg en pusekatt. Hun som aldri var romantisk eller var kosete har blitt som en eiesyk katt som henger på han som en klegg 🤭 Sexlivet er helt vil og vi har det utrolig gøy sammen selv om vi bare sitter lenket i stuen på kvelden med totalt 3 særkullsbarn. 

Med han er livet spennende, morsomt, interessant og gir meg enormt med trygghet og ro.

Det er ingen tvil eller usikkerhet. Ingen dårlig magefølelse eller en liten stemme av tvil.

Alt bare klikket på plass med han.

 

Anonymkode: 69604...a94

[AnonymBruker]

Ingen kan være 100% det du dtømmer om. Hvis han her er 80% og mangler 20%… så vol neste fyr også mangle noe, bare det er noe annet enn den han her har.

F.eks Handy men ikke så kjekk

Anonymkode: 8ec25...89f

[AnonymBruker]

Altså.. handy, det går vel an å leve uten... man kan ikke få alt.

Men som andre, så stopper jeg også opp på det at dere ikke har noe å snakke om. 

En partner skal være ens beste venn, som man kan snakke med alt om og aldri blir "ferdigsnakket" med. Mener jeg da.

Man skal jo også trives i stillhet sammen, og alle samtaler er ikke verdens dypteste heller, men på generell basis, har man ikke den gode samtalen i bunn så skjønner jeg ikke hvorfor man er sammen egentlig. Hva er alt det andre da, han er kjekk og lager mat? Betyr jo ingenting om det ikke er et dypere bånd.

Anonymkode: 2304e...af2