Er dette en oppvekst med omsorgssvikt eller bare en litt selvopptatt mor?

[AnonymBruker]

Ting blir til, tenker eg. Hadde mange av de samme opplevelsane som barn. Men eg hadde far og var ikke skoleflink .Han slo i bordet og prøvde rope inn leksene mine. Eg var so redd eg tørte nesten ikkje være heime når han var der. Det som eg har tenkt er at dei gjorde det dei kunne ,med den kunnskapen dei hadde. Eg tenker det blir feil å dømme for den kunnskapen vi har no. Sammtidig er det lov å annerkjenne at en har hatt ein vond bardom  og med ein annan oppvekst kunne ting vore annerledes.

Anonymkode: 7229c...efa

[AnonymBruker]

Jeg vil si det var omsorgssvikt å overlate deg til deg selv på den måten. Hun var ikke så ung heller, 23. Hun burde visst bedre. Hun er en egoist. Du er et løvetannbarn, som mot oddsene har klart deg bra. 
 

Hvis den kontakten dere har i dag gir deg ubehag, så kan du redusere. Og du trenger ikke føle på plikt for å følge opp når hun blir gammel - hun har vel TV. 

Anonymkode: a6692...31c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ting blir til, tenker eg. Hadde mange av de samme opplevelsane som barn. Men eg hadde far og var ikke skoleflink .Han slo i bordet og prøvde rope inn leksene mine. Eg var so redd eg tørte nesten ikkje være heime når han var der. Det som eg har tenkt er at dei gjorde det dei kunne ,med den kunnskapen dei hadde. Eg tenker det blir feil å dømme for den kunnskapen vi har no. Sammtidig er det lov å annerkjenne at en har hatt ein vond bardom  og med ein annan oppvekst kunne ting vore annerledes.

Anonymkode: 7229c...efa

Jeg tror ikke alle gjør sitt beste. Noen vet bedre, men har dårlig følelsesregulering, så lar de sinnet styre. Det er jo mye enklere enn å ta seg sammen. 

Anonymkode: a6692...31c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Foreldre var annerledes på den tiden. Noe av dette er likt med min barndom fra nittitallet. Mange var mer selvstendig gikk til og fra skolen og hadde litt mer ansvar for å klare seg selv ifht lekser. Jeg har også tenkt på mor som litt fraværende og selvopptatt. Men den som utførte største omsorgssvikten i historien din er jo din far. Kanskje moren din var deprimert eller slet psykisk. Å ha det vanskelig gjør At man ikke er sin beste versjon. Det at du var mye alene kunne også være fordi hun hadde lite nettverk og få alternativer der hun bodde. Kanskje du fokuserer mest på det negative og det som hun gjorde feil. Det gikk jo greit med deg tross alt. I dag er mange helt motsatt, veldig innstendige foreldre som Bruker mye tid med barna. Så kontrasten er stor. En mellomting er kanskje best, for man trenger å kjenne på litt mestring og for å få selvtillit. Jeg har akseptert at jeg har mine foreldre med sine feil og sin bagasje. Men viktig å være bevisst på at ting kanskje ikke var optimalt i barndom hvis man sliter i voksen alder.

Anonymkode: 0d227...97b

Jeg er født på 80-tallet og kan være enig i at ting var annerledes på den tiden. Jeg er vokst opp i et borettslag hvor det var omsorgssvikt i flere husholdninger. I dag hadde barnevernet vært på pletten mye tidligere enn den gangen. Folk passet seg selv og vegret seg for å melde ifra. Barnehage var ikke like vanlig som i dag, og skolene hadde ikke nok kunnskap til å fange opp de sårbare barn. Folk brydde seg ikke i den grad som man gjør nå.  Man skulle ikke blande seg, det var holdningene den gangen. Men det unnskylder ingenting. TS har likefullt blitt utsatt for omsorgssvikt.

Og en mellomting er best? 6 år og å være alene hjemme frem til leggetid?  Å bli oversett og å bli bedt om å holde kjeft? I stor grad bli overlatt til seg selv gjennom hele sin barndom? For det er det TS har opplevd! Og det er neglisjering, forsømmelse og emosjonell omsorgssvikt og det skal TS ha anerkjennelse for å ha opplevd. Helt enig i at selvstendighet og mestring er viktig, men det TS har opplevd har ingenting med det å gjøre da det læres til barna gjennom tilstedeværelse, omsorg og læring etter modenhet og alder. TS ble selvstendig gjennom å bli oversett og forsømt! 

Vil også gjerne legge til at det også var  foreldre med god omsorgsevne som fulgte opp barna sine også på den tiden.

Ønsker trådstarter alt godt, og vær stolt av deg selv! Det livet du har skapt har du skapt fordi du er en sterk og tøff person!

Anonymkode: 97173...bef

[AnonymBruker]

Jeg sier ja. Av både mor og far. Alder på mor har ingenting å si. Hvilket tiår du vokste opp har ingenting å si. Lærere, annen familie og andre voksne rundt deg har også sviktet.

Anonymkode: da4b5...cef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Lærere, annen familie og andre voksne rundt deg har også sviktet.

Det er helt klart ingen en ideell oppvekst, men om disse andre rundt hadde meldt om omsorgssvikt til barnevernet, ville livet og oppveksten da nødvendigvis blitt bedre?

Anonymkode: 4dadf...18e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er født på begynnelsen av 1990-tallet og var enebarn. Mine foreldre gikk ifra hverandre rett etter at jeg ble født. Mamma ble alenemor som 23 åring. Jeg antar at det var veldig tøft for henne, da faren min gikk ifra henne og hun endte opp med all omsorgen. Hun bodde i Oslo sammen med meg, mens hele familien hennes holdt til på den andre siden av Norge. 
 

Jeg husker at jeg tidlig ble vant til å være alene hjemme. Allerede da jeg gikk i første klasse som seksåring var jeg alene hjemme 3-4 timer flere ganger i uka. Mamma pleiede å komme hjem kl.19.30-20.00. Jeg pleide å gå alene hjem fra SFO og låse meg inn. Ordne meg brødmat og egentlig bare vente til at mamma kom hjem. Hadde bare TV-en som selskap. I helgene var jeg ofte hjemme alene mamma pleide å dra på Shopping, finne ting sammen med venner, dra ut på byen etc. 

Husker at hun ofte kjeftet eller skjelte meg ut hvis jeg prøvde å føre en samtale med henne eller «maste». Det var mye «hold kjeft og se på tv». Husker at jeg var redd for at hun skulle bli sinna. Vi hadde få rundt oss og jeg var mye alene gjennom oppveksten. Hadde som regel TV-en som selskap. Husker at jeg startet i førsteklasse med barnehagesekken, hun kjøpte sekk til meg etter hvert. Brukte en av hennes sminkepunger som pennal. Husker at jeg ble ertet for det på skolen, da kjøpte hun vanlig pennal til meg. Husker at jeg var veldig selvstendig og flink til å få med meg ting. Gjorde alltid lekser alene og spurte lærere på skolen hvis jeg lurte på noe. Elsket lærerne og skolen. Var såkalt flink pike som husket alt og ordnet alt på egenhånd. Hun møtte aldri opp på foreldremøter, skoleavslutninger og andre ting. Etterhvert begynte jeg å dra på avslutninger alene.  Husker jeg dro til juleavslutningen alene i 3.klasse. Ble redd på vei hjem fordi det var så mørkt. Jeg har aldri hatt noen fritidsaktiviteter fordi mamma ikke ville bruke tid på å kjøre meg til og fra. Jeg seilte litt i min egen sjø hele barndommen, mamma gjorde minimalt for å følge meg opp, men tror aldri jeg gikk under radaren til skolens ansatte fordi jeg var så selvstendig. Ordnet det meste selv, inkludert matpakker, gymtøy, utstyr til turdager,gikk til og fra bursdager selv. Lekte mye ute alene. 
 

Nå som jeg er mamma selv, så ser jeg tilbake på oppveksten min som veldig trist og vond. Synes jeg gikk glipp av mye omsorg og oppmerksomhet, sammenlignet med det barna mine får nå. Skjønner enda ikke hvordan hun kunne glemme å kjøpe ny skolesekk til meg til skolestart. Skolestart er jo en stor begivenhet i barns liv, en milepæl for foreldre. Jeg har to unger selv nå, og de får mye oppmerksomhet, de har aldri vært alene uten tilsyn av voksne de er trygge på. Min eldste er 5 år og vi snakker allerede om skolen. Selvfølgelig følger vi opp det som skjer i barnehagen. Sørger for at han og yngste har alt de behøver til enhver tid. 
 

Jeg klarer ikke å tilgi mamma for oppveksten min. Hun var ung og ville leve livet. Jeg var ikke et planlagt barn og hun ble alene med meg. Mamma er en person som prioriterer seg selv og har gjort det hele veien. Det sier seg selv at hun ikke er den mest engasjerte bestemoren. Men passer på å ta mange bilder og poste på sosiale medier de få gangene hun ser barnebarna i løpet av året, som regel bursdag og jul. Hun har aldri sittet barnevakt eller engasjert jeg i ungene mine eller meg. Husker at hun begynte å mase om at jeg skulle flytte ut allerede som 17 åring. Måtte begynne å betale leie fra jeg var 18 år, og flytte ut med en gang jeg fullførte VGS.

 

Det har gått bra med meg. I dag sitter jeg godt i det, har både mann og 2 barn. Jeg har gode mennesker rundt meg. Men mamma er ikke en av dem. Jeg har ikke kuttet kontakten med henne, vi sees hver jul og ved bursdager. Utenom dette er kontakten at hun liker det jeg poster på sosiale medier og sender snap innimellom. 
 

Moren min drakk ikke, jeg ble ikke utsatt for overgrep eller mishandlet. Hun holdt til og med kjærestene sine unna meg, kan ikke huske at hun tok med seg noen menn hjem. Men jeg hadde ikke den mest optimale oppveksten kan man si.

Hva tenker dere om oppveksten min? Var dette omsorgssvikt eller bare en litt selvopptatt mor?

Anonymkode: 5c6d3...994

Er du også en ung alenemor uten noen familie i nærheten som kan hjelpe deg eller avlaste litt?

 

Jeg leser at din mor var en selvstendig kvinne, som klarte å kombinere jobb og barn. Hun oppdro barnet slik det var vanlig på den tiden. Altså som en selvstendig barn fra skolealder som klærer å komme seg hjem, løse opp døra og vente til mamma er tilbake fra jobb/ærrend.

Ikke glem at vi ikke hadde nettjennester, så mye av tiden gikk til å besøke kontorene fysisk hvis det trengtes.

 

Betale leie fra 18 år eller flytte ut etter vgs er det mest normale nå også.

 

Anonymkode: 7f216...e7f

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er født på begynnelsen av 1990-tallet og var enebarn. Mine foreldre gikk ifra hverandre rett etter at jeg ble født. Mamma ble alenemor som 23 åring. Jeg antar at det var veldig tøft for henne, da faren min gikk ifra henne og hun endte opp med all omsorgen. Hun bodde i Oslo sammen med meg, mens hele familien hennes holdt til på den andre siden av Norge. 
 

Jeg husker at jeg tidlig ble vant til å være alene hjemme. Allerede da jeg gikk i første klasse som seksåring var jeg alene hjemme 3-4 timer flere ganger i uka. Mamma pleiede å komme hjem kl.19.30-20.00. Jeg pleide å gå alene hjem fra SFO og låse meg inn. Ordne meg brødmat og egentlig bare vente til at mamma kom hjem. Hadde bare TV-en som selskap. I helgene var jeg ofte hjemme alene mamma pleide å dra på Shopping, finne ting sammen med venner, dra ut på byen etc. 

Husker at hun ofte kjeftet eller skjelte meg ut hvis jeg prøvde å føre en samtale med henne eller «maste». Det var mye «hold kjeft og se på tv». Husker at jeg var redd for at hun skulle bli sinna. Vi hadde få rundt oss og jeg var mye alene gjennom oppveksten. Hadde som regel TV-en som selskap. Husker at jeg startet i førsteklasse med barnehagesekken, hun kjøpte sekk til meg etter hvert. Brukte en av hennes sminkepunger som pennal. Husker at jeg ble ertet for det på skolen, da kjøpte hun vanlig pennal til meg. Husker at jeg var veldig selvstendig og flink til å få med meg ting. Gjorde alltid lekser alene og spurte lærere på skolen hvis jeg lurte på noe. Elsket lærerne og skolen. Var såkalt flink pike som husket alt og ordnet alt på egenhånd. Hun møtte aldri opp på foreldremøter, skoleavslutninger og andre ting. Etterhvert begynte jeg å dra på avslutninger alene.  Husker jeg dro til juleavslutningen alene i 3.klasse. Ble redd på vei hjem fordi det var så mørkt. Jeg har aldri hatt noen fritidsaktiviteter fordi mamma ikke ville bruke tid på å kjøre meg til og fra. Jeg seilte litt i min egen sjø hele barndommen, mamma gjorde minimalt for å følge meg opp, men tror aldri jeg gikk under radaren til skolens ansatte fordi jeg var så selvstendig. Ordnet det meste selv, inkludert matpakker, gymtøy, utstyr til turdager,gikk til og fra bursdager selv. Lekte mye ute alene. 
 

Nå som jeg er mamma selv, så ser jeg tilbake på oppveksten min som veldig trist og vond. Synes jeg gikk glipp av mye omsorg og oppmerksomhet, sammenlignet med det barna mine får nå. Skjønner enda ikke hvordan hun kunne glemme å kjøpe ny skolesekk til meg til skolestart. Skolestart er jo en stor begivenhet i barns liv, en milepæl for foreldre. Jeg har to unger selv nå, og de får mye oppmerksomhet, de har aldri vært alene uten tilsyn av voksne de er trygge på. Min eldste er 5 år og vi snakker allerede om skolen. Selvfølgelig følger vi opp det som skjer i barnehagen. Sørger for at han og yngste har alt de behøver til enhver tid. 
 

Jeg klarer ikke å tilgi mamma for oppveksten min. Hun var ung og ville leve livet. Jeg var ikke et planlagt barn og hun ble alene med meg. Mamma er en person som prioriterer seg selv og har gjort det hele veien. Det sier seg selv at hun ikke er den mest engasjerte bestemoren. Men passer på å ta mange bilder og poste på sosiale medier de få gangene hun ser barnebarna i løpet av året, som regel bursdag og jul. Hun har aldri sittet barnevakt eller engasjert jeg i ungene mine eller meg. Husker at hun begynte å mase om at jeg skulle flytte ut allerede som 17 åring. Måtte begynne å betale leie fra jeg var 18 år, og flytte ut med en gang jeg fullførte VGS.

 

Det har gått bra med meg. I dag sitter jeg godt i det, har både mann og 2 barn. Jeg har gode mennesker rundt meg. Men mamma er ikke en av dem. Jeg har ikke kuttet kontakten med henne, vi sees hver jul og ved bursdager. Utenom dette er kontakten at hun liker det jeg poster på sosiale medier og sender snap innimellom. 
 

Moren min drakk ikke, jeg ble ikke utsatt for overgrep eller mishandlet. Hun holdt til og med kjærestene sine unna meg, kan ikke huske at hun tok med seg noen menn hjem. Men jeg hadde ikke den mest optimale oppveksten kan man si.

Hva tenker dere om oppveksten min? Var dette omsorgssvikt eller bare en litt selvopptatt mor?

Anonymkode: 5c6d3...994

Jeg tenker at det er omsorgssvikt ja 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg hadde også en oppvekst som jeg ser tilbake på som trist nå etter å ha fått egne barn. Tror ikke det var omsorgssvikt i mitt tilfelle, men kjenner meg igjen i en del av det du skriver. 

Ble tidlig selvstendig. Måtte ordne matpakke selv hele barneskolen. Jeg gjorde det som oftest ikke så gikk de fleste skoledager uten mat. Måtte ordne til turdager, gym osv. selv så manglet ofte nødvendig utstyr fordi jeg ikke tenkte over at jeg trengte det/glemte. Måtte skifte selv på senga, som meget sjelden ble gjort. Hadde ikke varme på soverom så det var iiiskaldt om vinteren og husker jeg samlet alle dyner jeg kunne finne så sov med 3-4 dyner oppå meg. Fikk aldri bind/tamponger (brukte papir) og skammet meg over mensen fordi jeg ikke visste hva det var. Mange sånne eksempler.. 

Tenkte ikke over det der og da, og egentlig ikke før jeg ble mor selv i 30-årene. Når jeg ser på barnet mitt nå så tenker jeg på min mor og hvordan hun hadde samvittighet til å la det være sånn  Er veldig bitter på henne. 

Anonymkode: 1ffe0...c5d

Jeg kjenner meg sånn igjen i dette. Ikke matpakke og ikke bind. Takk for at du delte.

Anonymkode: 94385...ecf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er helt klart ingen en ideell oppvekst, men om disse andre rundt hadde meldt om omsorgssvikt til barnevernet, ville livet og oppveksten da nødvendigvis blitt bedre?

Anonymkode: 4dadf...18e

Kanskje det! Derfor melder man!

Anonymkode: 34c1a...fc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er helt klart ingen en ideell oppvekst, men om disse andre rundt hadde meldt om omsorgssvikt til barnevernet, ville livet og oppveksten da nødvendigvis blitt bedre?

Anonymkode: 4dadf...18e

Jeg har et familiemedlem som neglisjerer sitt barn. Kort fortalt er barnet altfor mye etterlatt til seg selv, veldig likt ts sin barndom (med unntak av at mor går på foreldremøter). Vi har snakket med moren om det flere ganger, og sagt rett ut hva vi mener om det. Mor forbedrer seg i kanskje et par uker, og så er det tilbake i samme tralten. Vi prøver å følge opp barnet så godt vi kan, men det er grenser for hva vi kan gjøre når barnet ikke bor hos oss.

Nå har vi tenkt å fortelle moren at vi kommer til å melde fra til barnevernet. Vi håper jo at dette vil få moren til å innse at hun må endre mønster og faktisk følge opp barnet. Vi vet hun elsker barnet, men hun klarer virkelig ikke å følge henne opp slik hun skal. Så da tar hun seg forhåpentligvis sammen hvis en offentlig instans kommer inn i bildet.

I verste fall (hvis barnevernet mener omsorgsovertakelse er best), er vi klare til å ta imot barnet.

Uansett, man melder selvsagt fra ved sånne tilfeller. 

Anonymkode: cec07...9e5

[AnonymBruker]

Kjære TS,

du har blitt utsatt for neglekt og omsorgssvikt.

Mødre på 90-tallet var litt annerledes ja.

Jeg kjenner meg igjen i din barndom, selv om jeg tror jeg er litt eldre enn deg. Min mor var også alenemor, vi var flere søsken.

Hun var nok mer hjemme enn din mor, men det var ikke mye omsorg å få. Det var alltid for lite mat, en av søskenene måtte spise borte hver dag ellers var det for lite middag. Hvis en av oss hadde med en venn hjem, ble det neste håndgemeng for da måtte vi dele det lille vi hadde med en til. Vi skjønte ikke selv at dette kunne vært annerledes hvis hun hadde kjøpt mer mat, vi trodde det var oss det var noe feil med.

Jeg fikk ikke varme klær for å dra på tur i skolesammenheng, som 11-åring pakket jeg alt selv. Jeg ble skjelt ut dersom jeg spurte etter ullsokker eller andret ting. Jeg måtte ordne det selv, mamma var for sliten til det. Jeg fikk frostskader på tærne fordi jeg var på fjelltur i gummistøvler og bomullssokker. Jeg skjønte ikke selv at dette kunne vært annerledes før jeg ble voksen selv.

Jeg fikk aldri emosjonell støtte. Jeg opplevde aldri at mamma ville være sammen med oss, eller ville at vi skulle komme hjem til middag eller om det var noe spesielt. Hun var alltid sliten og ville at vi skulle holde oss borte.

Vi fikk ikke lov å skifte sengetøy, det ble for mye å vaske. Jeg skiftet sengetøy i smug fordi hun ble sint om hun oppdaget det. Jeg vasket det selv uten at hun skulle merke det. Fra jeg var 11-12 år. 

Jeg tror mye var annerledes på 90-tallet. 

Anonymkode: d7192...648

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjære TS,

du har blitt utsatt for neglekt og omsorgssvikt.

Mødre på 90-tallet var litt annerledes ja.

Jeg kjenner meg igjen i din barndom, selv om jeg tror jeg er litt eldre enn deg. Min mor var også alenemor, vi var flere søsken.

Hun var nok mer hjemme enn din mor, men det var ikke mye omsorg å få. Det var alltid for lite mat, en av søskenene måtte spise borte hver dag ellers var det for lite middag. Hvis en av oss hadde med en venn hjem, ble det neste håndgemeng for da måtte vi dele det lille vi hadde med en til. Vi skjønte ikke selv at dette kunne vært annerledes hvis hun hadde kjøpt mer mat, vi trodde det var oss det var noe feil med.

Jeg fikk ikke varme klær for å dra på tur i skolesammenheng, som 11-åring pakket jeg alt selv. Jeg ble skjelt ut dersom jeg spurte etter ullsokker eller andret ting. Jeg måtte ordne det selv, mamma var for sliten til det. Jeg fikk frostskader på tærne fordi jeg var på fjelltur i gummistøvler og bomullssokker. Jeg skjønte ikke selv at dette kunne vært annerledes før jeg ble voksen selv.

Jeg fikk aldri emosjonell støtte. Jeg opplevde aldri at mamma ville være sammen med oss, eller ville at vi skulle komme hjem til middag eller om det var noe spesielt. Hun var alltid sliten og ville at vi skulle holde oss borte.

Vi fikk ikke lov å skifte sengetøy, det ble for mye å vaske. Jeg skiftet sengetøy i smug fordi hun ble sint om hun oppdaget det. Jeg vasket det selv uten at hun skulle merke det. Fra jeg var 11-12 år. 

Jeg tror mye var annerledes på 90-tallet. 

Anonymkode: d7192...648

Dette var ikke normalt på nittitallet. Det var ikke sååå annerledes. Du hadde det dårlig hjemme. Ikke vanlig at alle barn hadde det slik

[AnonymBruker]

Uten tvil omsorgssvikt. All ære til deg TS som har klart deg så bra i livet på tross av det. 

Og nå er jeg virkelig lel av alle de som skriver at alt var så annerledes på nittitallet. Det er altså ikke SÅ lenge siden nittitallet, og ting har på ingen måte endret seg så grunnleggende som folk skriver her. 

Selvfølgelig skulle barn følges opp både følelsesmessig og praktisk også den gangen. Jeg jobbet som vikar i skole og barnehage på nittitallet samt hadde små søsken som vokste opp, og har masse erfaring med foreldre fra den tiden. De var akkurat like engasjerte og opptatt av å følge opp fritidsaktiviteter, foreldremøter og skole som i dag. Mødrene var i jobb og ungene i barnehage, og etter skoletid var det SFO, akkurat som i dag.

Det virker som om mange blander sammen nittitallet med søttitallet og tidlig åttitall? Dengang man hadde begreper som nøkkelbarn, f.eks. 

Anonymkode: 998de...63d

[Kranken]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg er født på begynnelsen av 1990-tallet og var enebarn. Mine foreldre gikk ifra hverandre rett etter at jeg ble født. Mamma ble alenemor som 23 åring. Jeg antar at det var veldig tøft for henne, da faren min gikk ifra henne og hun endte opp med all omsorgen. Hun bodde i Oslo sammen med meg, mens hele familien hennes holdt til på den andre siden av Norge. 
 

Jeg husker at jeg tidlig ble vant til å være alene hjemme. Allerede da jeg gikk i første klasse som seksåring var jeg alene hjemme 3-4 timer flere ganger i uka. Mamma pleiede å komme hjem kl.19.30-20.00. Jeg pleide å gå alene hjem fra SFO og låse meg inn. Ordne meg brødmat og egentlig bare vente til at mamma kom hjem. Hadde bare TV-en som selskap. I helgene var jeg ofte hjemme alene mamma pleide å dra på Shopping, finne ting sammen med venner, dra ut på byen etc. 

Husker at hun ofte kjeftet eller skjelte meg ut hvis jeg prøvde å føre en samtale med henne eller «maste». Det var mye «hold kjeft og se på tv». Husker at jeg var redd for at hun skulle bli sinna. Vi hadde få rundt oss og jeg var mye alene gjennom oppveksten. Hadde som regel TV-en som selskap. Husker at jeg startet i førsteklasse med barnehagesekken, hun kjøpte sekk til meg etter hvert. Brukte en av hennes sminkepunger som pennal. Husker at jeg ble ertet for det på skolen, da kjøpte hun vanlig pennal til meg. Husker at jeg var veldig selvstendig og flink til å få med meg ting. Gjorde alltid lekser alene og spurte lærere på skolen hvis jeg lurte på noe. Elsket lærerne og skolen. Var såkalt flink pike som husket alt og ordnet alt på egenhånd. Hun møtte aldri opp på foreldremøter, skoleavslutninger og andre ting. Etterhvert begynte jeg å dra på avslutninger alene.  Husker jeg dro til juleavslutningen alene i 3.klasse. Ble redd på vei hjem fordi det var så mørkt. Jeg har aldri hatt noen fritidsaktiviteter fordi mamma ikke ville bruke tid på å kjøre meg til og fra. Jeg seilte litt i min egen sjø hele barndommen, mamma gjorde minimalt for å følge meg opp, men tror aldri jeg gikk under radaren til skolens ansatte fordi jeg var så selvstendig. Ordnet det meste selv, inkludert matpakker, gymtøy, utstyr til turdager,gikk til og fra bursdager selv. Lekte mye ute alene. 
 

Nå som jeg er mamma selv, så ser jeg tilbake på oppveksten min som veldig trist og vond. Synes jeg gikk glipp av mye omsorg og oppmerksomhet, sammenlignet med det barna mine får nå. Skjønner enda ikke hvordan hun kunne glemme å kjøpe ny skolesekk til meg til skolestart. Skolestart er jo en stor begivenhet i barns liv, en milepæl for foreldre. Jeg har to unger selv nå, og de får mye oppmerksomhet, de har aldri vært alene uten tilsyn av voksne de er trygge på. Min eldste er 5 år og vi snakker allerede om skolen. Selvfølgelig følger vi opp det som skjer i barnehagen. Sørger for at han og yngste har alt de behøver til enhver tid. 
 

Jeg klarer ikke å tilgi mamma for oppveksten min. Hun var ung og ville leve livet. Jeg var ikke et planlagt barn og hun ble alene med meg. Mamma er en person som prioriterer seg selv og har gjort det hele veien. Det sier seg selv at hun ikke er den mest engasjerte bestemoren. Men passer på å ta mange bilder og poste på sosiale medier de få gangene hun ser barnebarna i løpet av året, som regel bursdag og jul. Hun har aldri sittet barnevakt eller engasjert jeg i ungene mine eller meg. Husker at hun begynte å mase om at jeg skulle flytte ut allerede som 17 åring. Måtte begynne å betale leie fra jeg var 18 år, og flytte ut med en gang jeg fullførte VGS.

 

Det har gått bra med meg. I dag sitter jeg godt i det, har både mann og 2 barn. Jeg har gode mennesker rundt meg. Men mamma er ikke en av dem. Jeg har ikke kuttet kontakten med henne, vi sees hver jul og ved bursdager. Utenom dette er kontakten at hun liker det jeg poster på sosiale medier og sender snap innimellom. 
 

Moren min drakk ikke, jeg ble ikke utsatt for overgrep eller mishandlet. Hun holdt til og med kjærestene sine unna meg, kan ikke huske at hun tok med seg noen menn hjem. Men jeg hadde ikke den mest optimale oppveksten kan man si.

Hva tenker dere om oppveksten min? Var dette omsorgssvikt eller bare en litt selvopptatt mor?

Anonymkode: 5c6d3...994

Dette var som å lese om meg selv, bare at jeg er født ti år tidligere. Og ja, det er en form for omsorgssvikt. Jeg har kontakt med moren min, men på en armlengdes avstand. Man ser sin egen barndom i et nytt perspektiv når en selv får barn, og det kan være veldig tøft for man ser hva man selv ikke fikk og kan ikke fatte hvordan ens egen mor kunne være så fraværende og likegyldig. 

Endret 13. januar av Kranken

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Uten tvil omsorgssvikt. All ære til deg TS som har klart deg så bra i livet på tross av det. 

Og nå er jeg virkelig lel av alle de som skriver at alt var så annerledes på nittitallet. Det er altså ikke SÅ lenge siden nittitallet, og ting har på ingen måte endret seg så grunnleggende som folk skriver her. 

Selvfølgelig skulle barn følges opp både følelsesmessig og praktisk også den gangen. Jeg jobbet som vikar i skole og barnehage på nittitallet samt hadde små søsken som vokste opp, og har masse erfaring med foreldre fra den tiden. De var akkurat like engasjerte og opptatt av å følge opp fritidsaktiviteter, foreldremøter og skole som i dag. Mødrene var i jobb og ungene i barnehage, og etter skoletid var det SFO, akkurat som i dag.

Det virker som om mange blander sammen nittitallet med søttitallet og tidlig åttitall? Dengang man hadde begreper som nøkkelbarn, f.eks. 

Anonymkode: 998de...63d

Jeg var en av de som skrev dette, og jeg mente det ikke sånn egentlig.

Kanskje er det mer som en slags beskyttelsesmekanisme, eller "overlevelsesmekanisme" for å slippe å se seg selv i speilet, og på en måte innrømme for seg selv hvor lite tilstedeværende min egen mor var.

Det blir på en måte en prosess det også hvis det gir mening ... For meg har det vært en sorgprosess å se og fatte faktisk hvor lite min mor stilte opp for meg, og jeg har laget unnskyldninger for henne i lang tid. "Hun var jo alene med oss", "hun hadde jo ingen støtte fra sine foreldre igjen", osv. Og kanskje har en av disse unnskyldningene vært "jaja, det var jo på 90-tallet". 

Anonymkode: d7192...648

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg var en av de som skrev dette, og jeg mente det ikke sånn egentlig.

Kanskje er det mer som en slags beskyttelsesmekanisme, eller "overlevelsesmekanisme" for å slippe å se seg selv i speilet, og på en måte innrømme for seg selv hvor lite tilstedeværende min egen mor var.

Det blir på en måte en prosess det også hvis det gir mening ... For meg har det vært en sorgprosess å se og fatte faktisk hvor lite min mor stilte opp for meg, og jeg har laget unnskyldninger for henne i lang tid. "Hun var jo alene med oss", "hun hadde jo ingen støtte fra sine foreldre igjen", osv. Og kanskje har en av disse unnskyldningene vært "jaja, det var jo på 90-tallet". 

Anonymkode: d7192...648

Det forstår jeg godt ❤️

Anonymkode: 998de...63d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Uten tvil omsorgssvikt. All ære til deg TS som har klart deg så bra i livet på tross av det. 

Og nå er jeg virkelig lel av alle de som skriver at alt var så annerledes på nittitallet. Det er altså ikke SÅ lenge siden nittitallet, og ting har på ingen måte endret seg så grunnleggende som folk skriver her. 

Selvfølgelig skulle barn følges opp både følelsesmessig og praktisk også den gangen. Jeg jobbet som vikar i skole og barnehage på nittitallet samt hadde små søsken som vokste opp, og har masse erfaring med foreldre fra den tiden. De var akkurat like engasjerte og opptatt av å følge opp fritidsaktiviteter, foreldremøter og skole som i dag. Mødrene var i jobb og ungene i barnehage, og etter skoletid var det SFO, akkurat som i dag.

Det virker som om mange blander sammen nittitallet med søttitallet og tidlig åttitall? Dengang man hadde begreper som nøkkelbarn, f.eks. 

Anonymkode: 998de...63d

Jeg er en av de som har kommentert at det var annerledes på 90-tallet. Mange skriver at foreldre var like engasjerte som i dag og det er veldig bra. Men jeg vokste opp i et nabolag hvor folk gjerne fikk 1-2 barn mer enn de hadde råd og kapasitet til. Mødrene var hjemme. Det var ikke økonomiske ordninger slik som i dag, så barnehage og SFO kunne vi bare glemme. Jeg har aldri gått i verken barnehage, SFO eller fritidsaktiviteter. Jeg var som TS, jeg elsket skolen. Satt der som et tent lys og elsket å lese og lære og ha voksne som brydde seg. 

Jeg har mange barndomsvenner som vokste opp som meg. Man vet aldri hva som foregår innenfor husets 4 vegger, men barna var like lite sammen med voksne som meg og vi var stort sett bare ute sammen. I tillegg snakket andres foreldre kun til oss, ikke med oss. Foreldrene våre oppførte seg som om vi var irritasjonsmomenter i livene deres.

Dette er min erfaring fra et nabolag som var på "feil side av byen". Jeg er glad for at de fleste vokste opp med bedre foreldre, økonomi og vilkår. Det positive i dag er at velferdsstaten tar seg av disse barna i mye større grad. Mine foreldre burde nok fått mye mer økonomisk støtte enn de gjorde. Og familier med dårlig råd kan få gratis eller veldig billig barnehage. Så disse barna som på 90-tallet ville vært hjemme med en syk forelder faktisk blir ivaretatt på dagtid i barnehage. Jeg tror det hjelper mange. 

Anonymkode: 897c7...353

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er født på begynnelsen av 1990-tallet og var enebarn. Mine foreldre gikk ifra hverandre rett etter at jeg ble født. Mamma ble alenemor som 23 åring. Jeg antar at det var veldig tøft for henne, da faren min gikk ifra henne og hun endte opp med all omsorgen. Hun bodde i Oslo sammen med meg, mens hele familien hennes holdt til på den andre siden av Norge. 
 

Jeg husker at jeg tidlig ble vant til å være alene hjemme. Allerede da jeg gikk i første klasse som seksåring var jeg alene hjemme 3-4 timer flere ganger i uka. Mamma pleiede å komme hjem kl.19.30-20.00. Jeg pleide å gå alene hjem fra SFO og låse meg inn. Ordne meg brødmat og egentlig bare vente til at mamma kom hjem. Hadde bare TV-en som selskap. I helgene var jeg ofte hjemme alene mamma pleide å dra på Shopping, finne ting sammen med venner, dra ut på byen etc. 

Husker at hun ofte kjeftet eller skjelte meg ut hvis jeg prøvde å føre en samtale med henne eller «maste». Det var mye «hold kjeft og se på tv». Husker at jeg var redd for at hun skulle bli sinna. Vi hadde få rundt oss og jeg var mye alene gjennom oppveksten. Hadde som regel TV-en som selskap. Husker at jeg startet i førsteklasse med barnehagesekken, hun kjøpte sekk til meg etter hvert. Brukte en av hennes sminkepunger som pennal. Husker at jeg ble ertet for det på skolen, da kjøpte hun vanlig pennal til meg. Husker at jeg var veldig selvstendig og flink til å få med meg ting. Gjorde alltid lekser alene og spurte lærere på skolen hvis jeg lurte på noe. Elsket lærerne og skolen. Var såkalt flink pike som husket alt og ordnet alt på egenhånd. Hun møtte aldri opp på foreldremøter, skoleavslutninger og andre ting. Etterhvert begynte jeg å dra på avslutninger alene.  Husker jeg dro til juleavslutningen alene i 3.klasse. Ble redd på vei hjem fordi det var så mørkt. Jeg har aldri hatt noen fritidsaktiviteter fordi mamma ikke ville bruke tid på å kjøre meg til og fra. Jeg seilte litt i min egen sjø hele barndommen, mamma gjorde minimalt for å følge meg opp, men tror aldri jeg gikk under radaren til skolens ansatte fordi jeg var så selvstendig. Ordnet det meste selv, inkludert matpakker, gymtøy, utstyr til turdager,gikk til og fra bursdager selv. Lekte mye ute alene. 
 

Nå som jeg er mamma selv, så ser jeg tilbake på oppveksten min som veldig trist og vond. Synes jeg gikk glipp av mye omsorg og oppmerksomhet, sammenlignet med det barna mine får nå. Skjønner enda ikke hvordan hun kunne glemme å kjøpe ny skolesekk til meg til skolestart. Skolestart er jo en stor begivenhet i barns liv, en milepæl for foreldre. Jeg har to unger selv nå, og de får mye oppmerksomhet, de har aldri vært alene uten tilsyn av voksne de er trygge på. Min eldste er 5 år og vi snakker allerede om skolen. Selvfølgelig følger vi opp det som skjer i barnehagen. Sørger for at han og yngste har alt de behøver til enhver tid. 
 

Jeg klarer ikke å tilgi mamma for oppveksten min. Hun var ung og ville leve livet. Jeg var ikke et planlagt barn og hun ble alene med meg. Mamma er en person som prioriterer seg selv og har gjort det hele veien. Det sier seg selv at hun ikke er den mest engasjerte bestemoren. Men passer på å ta mange bilder og poste på sosiale medier de få gangene hun ser barnebarna i løpet av året, som regel bursdag og jul. Hun har aldri sittet barnevakt eller engasjert jeg i ungene mine eller meg. Husker at hun begynte å mase om at jeg skulle flytte ut allerede som 17 åring. Måtte begynne å betale leie fra jeg var 18 år, og flytte ut med en gang jeg fullførte VGS.

 

Det har gått bra med meg. I dag sitter jeg godt i det, har både mann og 2 barn. Jeg har gode mennesker rundt meg. Men mamma er ikke en av dem. Jeg har ikke kuttet kontakten med henne, vi sees hver jul og ved bursdager. Utenom dette er kontakten at hun liker det jeg poster på sosiale medier og sender snap innimellom. 
 

Moren min drakk ikke, jeg ble ikke utsatt for overgrep eller mishandlet. Hun holdt til og med kjærestene sine unna meg, kan ikke huske at hun tok med seg noen menn hjem. Men jeg hadde ikke den mest optimale oppveksten kan man si.

Hva tenker dere om oppveksten min? Var dette omsorgssvikt eller bare en litt selvopptatt mor?

Anonymkode: 5c6d3...994

Ville kalt det selvopptatt og egosentrert  mor, ikke omsorgssvikt. Tidene endres. I dag ville det blitt kalt omsorgssvikt  men ikke den gang. Tror ganske mange født på samme tid ville kunne si omsorgssvikt etter dagens standard VS den gang.. 

Anonymkode: d3a2a...2ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er du også en ung alenemor uten noen familie i nærheten som kan hjelpe deg eller avlaste litt?

 

Jeg leser at din mor var en selvstendig kvinne, som klarte å kombinere jobb og barn. Hun oppdro barnet slik det var vanlig på den tiden. Altså som en selvstendig barn fra skolealder som klærer å komme seg hjem, løse opp døra og vente til mamma er tilbake fra jobb/ærrend.

Ikke glem at vi ikke hadde nettjennester, så mye av tiden gikk til å besøke kontorene fysisk hvis det trengtes.

 

Betale leie fra 18 år eller flytte ut etter vgs er det mest normale nå også.

 

Anonymkode: 7f216...e7f

Var ikkje vanlig på 1990 tallet med nøkkelbarn. Sfo var begynt å komme også.

Anonymkode: b9d8c...e19