Er dette en oppvekst med omsorgssvikt eller bare en litt selvopptatt mor?

[AnonymBruker]

Så vondt å lese🥲♥️ jeg føler litt med deg. Jeg var aldri aleine sånn som du, hadde fire søsken. Men jeg ble aldri pratet med eller gjort oppmerksom på at jeg er viktig og min stemme er viktig.

min mor var for det meste sur eller misfornøyd med noe. Og min far jobbet etter jobb. Vi hadde mat og klær men jeg føler meg emosjonelt sviktet. Vokste opp med å tro jeg ikke er verdt noe. Nå som jeg har fått barn selv så får jeg ikke sagt det nok ganger at jeg er glad i barnet mitt, jeg lytter til barnet mitt og prøver å gjøre barnet så sterkt og verdifullt som overhodet mulig. Det er ikke lett men jeg prøver. Håper du også med tiden, leger litt sår selv om det aldri går vekk♥️

Anonymkode: 002f4...bf4

[AnonymBruker]

Ja, dette er helt klart omsorgssvikt og de som skriver "usikker" eller at det ikke er omsorgssvikt må jo være helt sveiseblind.

Du er et løvetannbarn. Det kan være en idé å snakke med profesjonelle om det du har vært igjennom selv om du klarer deg fint slik ting er nå.

Anonymkode: 93225...2d0

[AnonymBruker]

Ja, dette er neglekt og omsorgssvikt, helt klart. Likner mye på min egen oppvekst, og jeg har ingen kontakt med min mor nå. Hun fikk meg også ung, og ble egentlig aldri voksen og har alltid hatt nok med seg selv. Det var veldig lite voksenkontakt, slik som du beskriver. Jeg kunne gå timevis i byen etter skolen som 7-8-åring uten at noen lurte. Gikk til barnehagen alene som 4-åring. Ingen har smurt matpakke noen gang. I tillegg skjelte hun meg ut og hadde ekstreme humørsvingninger. Hadde ikke noe utstyr som andre hadde. Jeg klarer ikke ha kontakt med moren min i dag, og det har vært flere brudd opp igjennom. Hun var ikke til å stole på, holdt ikke avtaler, og det gjorde meg altfor fort voksen og selvstendig i oppveksten.

Anonymkode: a4ba2...786

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg er født på begynnelsen av 1990-tallet og var enebarn. Mine foreldre gikk ifra hverandre rett etter at jeg ble født. Mamma ble alenemor som 23 åring. Jeg antar at det var veldig tøft for henne, da faren min gikk ifra henne og hun endte opp med all omsorgen. Hun bodde i Oslo sammen med meg, mens hele familien hennes holdt til på den andre siden av Norge. 
 

Jeg husker at jeg tidlig ble vant til å være alene hjemme. Allerede da jeg gikk i første klasse som seksåring var jeg alene hjemme 3-4 timer flere ganger i uka. Mamma pleiede å komme hjem kl.19.30-20.00. Jeg pleide å gå alene hjem fra SFO og låse meg inn. Ordne meg brødmat og egentlig bare vente til at mamma kom hjem. Hadde bare TV-en som selskap. I helgene var jeg ofte hjemme alene mamma pleide å dra på Shopping, finne ting sammen med venner, dra ut på byen etc. 

Husker at hun ofte kjeftet eller skjelte meg ut hvis jeg prøvde å føre en samtale med henne eller «maste». Det var mye «hold kjeft og se på tv». Husker at jeg var redd for at hun skulle bli sinna. Vi hadde få rundt oss og jeg var mye alene gjennom oppveksten. Hadde som regel TV-en som selskap. Husker at jeg startet i førsteklasse med barnehagesekken, hun kjøpte sekk til meg etter hvert. Brukte en av hennes sminkepunger som pennal. Husker at jeg ble ertet for det på skolen, da kjøpte hun vanlig pennal til meg. Husker at jeg var veldig selvstendig og flink til å få med meg ting. Gjorde alltid lekser alene og spurte lærere på skolen hvis jeg lurte på noe. Elsket lærerne og skolen. Var såkalt flink pike som husket alt og ordnet alt på egenhånd. Hun møtte aldri opp på foreldremøter, skoleavslutninger og andre ting. Etterhvert begynte jeg å dra på avslutninger alene.  Husker jeg dro til juleavslutningen alene i 3.klasse. Ble redd på vei hjem fordi det var så mørkt. Jeg har aldri hatt noen fritidsaktiviteter fordi mamma ikke ville bruke tid på å kjøre meg til og fra. Jeg seilte litt i min egen sjø hele barndommen, mamma gjorde minimalt for å følge meg opp, men tror aldri jeg gikk under radaren til skolens ansatte fordi jeg var så selvstendig. Ordnet det meste selv, inkludert matpakker, gymtøy, utstyr til turdager,gikk til og fra bursdager selv. Lekte mye ute alene. 
 

Nå som jeg er mamma selv, så ser jeg tilbake på oppveksten min som veldig trist og vond. Synes jeg gikk glipp av mye omsorg og oppmerksomhet, sammenlignet med det barna mine får nå. Skjønner enda ikke hvordan hun kunne glemme å kjøpe ny skolesekk til meg til skolestart. Skolestart er jo en stor begivenhet i barns liv, en milepæl for foreldre. Jeg har to unger selv nå, og de får mye oppmerksomhet, de har aldri vært alene uten tilsyn av voksne de er trygge på. Min eldste er 5 år og vi snakker allerede om skolen. Selvfølgelig følger vi opp det som skjer i barnehagen. Sørger for at han og yngste har alt de behøver til enhver tid. 
 

Jeg klarer ikke å tilgi mamma for oppveksten min. Hun var ung og ville leve livet. Jeg var ikke et planlagt barn og hun ble alene med meg. Mamma er en person som prioriterer seg selv og har gjort det hele veien. Det sier seg selv at hun ikke er den mest engasjerte bestemoren. Men passer på å ta mange bilder og poste på sosiale medier de få gangene hun ser barnebarna i løpet av året, som regel bursdag og jul. Hun har aldri sittet barnevakt eller engasjert jeg i ungene mine eller meg. Husker at hun begynte å mase om at jeg skulle flytte ut allerede som 17 åring. Måtte begynne å betale leie fra jeg var 18 år, og flytte ut med en gang jeg fullførte VGS.

 

Det har gått bra med meg. I dag sitter jeg godt i det, har både mann og 2 barn. Jeg har gode mennesker rundt meg. Men mamma er ikke en av dem. Jeg har ikke kuttet kontakten med henne, vi sees hver jul og ved bursdager. Utenom dette er kontakten at hun liker det jeg poster på sosiale medier og sender snap innimellom. 
 

Moren min drakk ikke, jeg ble ikke utsatt for overgrep eller mishandlet. Hun holdt til og med kjærestene sine unna meg, kan ikke huske at hun tok med seg noen menn hjem. Men jeg hadde ikke den mest optimale oppveksten kan man si.

Hva tenker dere om oppveksten min? Var dette omsorgssvikt eller bare en litt selvopptatt mor?

Anonymkode: 5c6d3...994

Dette ville jeg kalle omsorgssvikt. Moren din var en viktig voksenperson for deg, din hovedpårørende som skulle ivareta alle dine psykiske og fysiske behov utenfor skole og barnehage. Hun skulle lære deg sosiale koder utenfor skolen, hvordan familier skal fungere ang å støtte og være der for hverandre, hvordan man skal ivareta vennskap utenfor skole osv. Ikke minst så skal også denne hovedpårørende lære barna hvordan forholde seg til følelser. 

Trist å høre at du måtte seile din egen sjø uten hennes støtte og nærvær 💓 Det vil alltid være en stor sorg for deg å mangle denne delen, mest som ung men dessverre veldig merkbart nå som du selv er mor. Dette ville selvfølgelig sette preg på måten du oppdrar dem og ivaretar dem. Hvorfor moren din var som hun var mot deg kan du jo aldri vite uten å spørre henne. Hva du sitter igjen med av observasjoner og følelser tilknyttet din oppvekst er uansett alltid det som vil råde. Eneste du kan endre er å få mer kunnskaper om hvorfor det var som det var. Det kan jo gi deg litt fred på et vis men da må du nesten snakk med mammaen din om det. Begynne i det små "Mamma jeg husker at du ofte kom hjem rundt kl.19.30-20 om kveldene da jeg var liten, hva jobbet du med?", "Hadde du ikke muligheten til å kunne ta deg annen jobb eller var det akkurat det du ville drive med?", "Mamma, jeg er på foreldremøter for mine barn flere ganger i året. Hvordan var det med foreldremøter da jeg var liten? Var det mange av de hvert skoleår? Hva slags informasjon og hvilken setting var det rundt disse møtene?" "Jeg husker ikke så mye om skoleavslutningene mine til jul og sommer. Hvordan var de? Hadde vi forestillinger, gikk vi rundt juletreet? " Osv osv. Du må bare spørre og grave masse om du ønsker å få et større overblikk av hvordan moren din var og hva hun prioriterte. Jeg tenker også det er helt innafor å stille spørsmål om hvordan hun møte deg følelsesmessig når du slo deg og trengte trøst mm og hvordan du taklet å være alene så mye mellom sfo og hun kom hjem osv.

Man finner som regel ut om hun var egosentrisk eller ei ut fra svarene i grunn. Blir hun irritert og ikke vil svare så tyder jo det også på at hun kanskje ikke har noe svar eller føler seg kritisert/angrepet og går i forsvar. 

Virker foreløpig som du gjør en flott jobb med deg selv og barna dine. Pass på å ikke brenne seg selv helt ut nå da! Du er tydeligvis en altfor flink pike og forskning tilsier at slike veldig ofte blir det 💓

[AnonymBruker]

Foreldre var annerledes på den tiden. Noe av dette er likt med min barndom fra nittitallet. Mange var mer selvstendig gikk til og fra skolen og hadde litt mer ansvar for å klare seg selv ifht lekser. Jeg har også tenkt på mor som litt fraværende og selvopptatt. Men den som utførte største omsorgssvikten i historien din er jo din far. Kanskje moren din var deprimert eller slet psykisk. Å ha det vanskelig gjør At man ikke er sin beste versjon. Det at du var mye alene kunne også være fordi hun hadde lite nettverk og få alternativer der hun bodde. Kanskje du fokuserer mest på det negative og det som hun gjorde feil. Det gikk jo greit med deg tross alt. I dag er mange helt motsatt, veldig innstendige foreldre som Bruker mye tid med barna. Så kontrasten er stor. En mellomting er kanskje best, for man trenger å kjenne på litt mestring og for å få selvtillit. Jeg har akseptert at jeg har mine foreldre med sine feil og sin bagasje. Men viktig å være bevisst på at ting kanskje ikke var optimalt i barndom hvis man sliter i voksen alder.

Anonymkode: 0d227...97b

[Bacteria]

Omsorgssvikt eller ikke, kall det hva du vil, mora di var i dårlig mor. Det vi før kalte myrsnipemor. Nå vil nok en slik foreldreatferd karakteriseres som omsorgssvikt.
Hun var og er mest sannsynlig glad i deg, men maktet ikke å sette sine egne behov til side. Dette var ikke normalt på 80-90-tallet nei. Tøft å være alenemor, hun jobbet sikkert? Men ingen unnskyldning, særlig ikke for biten med at hun ikke snakket med deg noe særlig, veiledet deg og var oppmerksom på dine psykiske behov. Det er egentlig utrolig at det har gått så bra med deg som det har gjort!

Ironisk nok er nok din selvstendighet og livsdugelighet delvis en funksjon av hennes neglekt. At du var nødt. Og hadde i tillegg store ressurser i deg selv til å klare det. Har en mistanke om at en god del av dagens foreldre går i motsatt grøft, at de tilrettelegger hakket for mye for barna. En middelvei er kanskje best?

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Foreldre var annerledes på den tiden. Noe av dette er likt med min barndom fra nittitallet. Mange var mer selvstendig gikk til og fra skolen og hadde litt mer ansvar for å klare seg selv ifht lekser. Jeg har også tenkt på mor som litt fraværende og selvopptatt. Men den som utførte største omsorgssvikten i historien din er jo din far. Kanskje moren din var deprimert eller slet psykisk. Å ha det vanskelig gjør At man ikke er sin beste versjon. Det at du var mye alene kunne også være fordi hun hadde lite nettverk og få alternativer der hun bodde. Kanskje du fokuserer mest på det negative og det som hun gjorde feil. Det gikk jo greit med deg tross alt. I dag er mange helt motsatt, veldig innstendige foreldre som Bruker mye tid med barna. Så kontrasten er stor. En mellomting er kanskje best, for man trenger å kjenne på litt mestring og for å få selvtillit. Jeg har akseptert at jeg har mine foreldre med sine feil og sin bagasje. Men viktig å være bevisst på at ting kanskje ikke var optimalt i barndom hvis man sliter i voksen alder.

Anonymkode: 0d227...97b

Enig med alt du skriver!

[AnonymBruker]

Spiller ikke noen rolle. Du føler det du føler. Du trenger ikke tilgi moren din. Bare finne en måte å ikke være bitter på og finne en type emosjonell avstand og nærhet til henne som gjør at du takler relasjonen.

Anonymkode: 9fbe8...b2a

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en oppvekst som jeg ser tilbake på som trist nå etter å ha fått egne barn. Tror ikke det var omsorgssvikt i mitt tilfelle, men kjenner meg igjen i en del av det du skriver. 

Ble tidlig selvstendig. Måtte ordne matpakke selv hele barneskolen. Jeg gjorde det som oftest ikke så gikk de fleste skoledager uten mat. Måtte ordne til turdager, gym osv. selv så manglet ofte nødvendig utstyr fordi jeg ikke tenkte over at jeg trengte det/glemte. Måtte skifte selv på senga, som meget sjelden ble gjort. Hadde ikke varme på soverom så det var iiiskaldt om vinteren og husker jeg samlet alle dyner jeg kunne finne så sov med 3-4 dyner oppå meg. Fikk aldri bind/tamponger (brukte papir) og skammet meg over mensen fordi jeg ikke visste hva det var. Mange sånne eksempler.. 

Tenkte ikke over det der og da, og egentlig ikke før jeg ble mor selv i 30-årene. Når jeg ser på barnet mitt nå så tenker jeg på min mor og hvordan hun hadde samvittighet til å la det være sånn  Er veldig bitter på henne. 

Anonymkode: 1ffe0...c5d

[AnonymBruker]

Åh jeg får helt vondt av den lille jenta som var mye etterlatt til seg selv❤️‍🩹 

Du er sterk, ts. For et barn du var💪 Moren din fortjener deg ikke. Jeg ville tatt en lang prat med henne, om dette. Spurt henne ut om hvorfor oppveksten din var sånn. Har du gjort det før? 

Vis henne denne tråden.. 

Anonymkode: 8b5a4...517

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg er stolt av deg, TS. Blir rørt over hvor genuin og god du virker. Det fantes ikke noe vondt i deg. Du var et godhjertet og uskyldig barn hele veien som gjorde ditt beste i den situasjonen du var i, og du er i dag en god person, og ikke minst mor, som har klart deg mot alle odds. Jeg kan lese imellom linjene at det fins ikke noe vondt i deg, men du fortjente ikke alt du måtte gå igjennom. 

Er stolt over det du har klart. Og nå må du gjøre det som trengs for å lege sårene dine. For det fortjener du. Du fortjener å ha det bra og det har du alltid gjort. Husk det.

Anonymkode: 0543c...045

[AnonymBruker]

Helt klart omsorgssvikt. Det er gjennom foreldre du blir speilet på hvem du er gjennom alt du opplever.  Kudos og hurra til deg❤️

Sender en varm klem❤️

Anonymkode: 9ed0c...4bd

[Bålkaffe]

Per definisjon, så er dette omsorgssvikt, så det er det ingen tvil om:

Sitat

Omsorgssvikt er når barnet ikke får dekket fysiske, psykiske eller følelsesmessige behov, og barnet ikke får den omsorgen og beskyttelsen det trenger hjemme.

https://www.bufdir.no/barnevern/omsorgssvikt/

Når man blir forelder selv, så blir man ofte sittende å tenke tilbake på sin egen barndom og kan oppdage svikt fra egne foreldre som man ikke har tenkt på før.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mye av dette er ganske vanlig for 90-tallsmødre, vil jeg si. Jeg kjenner meg iallfall godt igjen. 

Anonymkode: 897c7...353

Nei det var virkelig ikkje vanlig. 

Anonymkode: b9d8c...e19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei det var virkelig ikkje vanlig. 

Anonymkode: b9d8c...e19

Enig.

Anonymkode: 9ed0c...4bd

[sommerbarnn]

Hei!

Kjenner deg ikke, men jeg kjente jeg ble stolt og ydmyk over at du har klart å snu ting! Sjukt bra jobba! ❤️ 

Jeg har en venn som holder på delvis slik du beskriver, og vennen min har barn. jeg har gitt beskjed til vennen min, at hvis det forsetter, så kommer jeg til å sende en bekymringsmelding til bvt. Dette handler om at vennes behov og ønsker ofte kommer i første rekke, og barn i andre rekke. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mødre der jeg vokste opp var stort sett hjemmeværende og røykte inne mens de snakket med venninner på telefonen. Jeg husker min mor pleide å låse seg inne på vaskerommet for å være i fred. 

Barna ble jaget ut og ingen foreldre brydde seg om hvor barna var eller hvem de var med. 

Anonymkode: 897c7...353

Sånn var det til oss også. Jeg ble jagd ut før jeg var bare i veien. Mor sto i telefonen med venninner hele dagen eller så på tv og da måtte jeg tie. Jeg skulle ikke bli sett eller hørt. Født beg av 80-tallet.
 

Da jeg ble tenåring, dro foreldrene mine til Spania på tur sammen, jeg ble latt hjemme alene i opptil to uker i gangen. De hadde gjerne to turer årlig og jeg fikk ikke bli med selv om jeg drømte om å få bli med, jeg også. Min far var så gjerrig at jeg hadde ikke klær å bruke på ungdomsskolen.
 

Har tenåring selv nå, og ville aldri ha gjort det samme. Er opptatt av å være 100% mentalt tilstede, vi voksne er de som barna har.
 

Tv og internett er ingen erstatter. Ja, jeg vil si du ble forsømt. 

Anonymkode: 2c998...249

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Åh jeg får helt vondt av den lille jenta som var mye etterlatt til seg selv❤️‍🩹 

Du er sterk, ts. For et barn du var💪 Moren din fortjener deg ikke. Jeg ville tatt en lang prat med henne, om dette. Spurt henne ut om hvorfor oppveksten din var sånn. Har du gjort det før? 

Vis henne denne tråden.. 

Anonymkode: 8b5a4...517

Jeg var ett veldig selvstendig barn, ble selvstendig fordi jeg ikke hadde noe annet valg. Måtte klare meg selv tidlig fordi mor ikke var emosjonelt tilstede.

Jeg har spurt mamma om oppveksten min flere ganger, og svaret jeg får er alltid det samme: Hun mener at hun hadde hendene fulle med full jobb og at jeg bare hadde godt av å bli litt selvstendig. Mamma mener at barn bare har godt av å klare seg selv og at dagens foreldre syr silkeputer under armene på barna sine. Hun anser ikke seg selv som en dårlig mor, tvert i mot pleier hun ofte å sole seg litt i glansen og si at hovedgrunnen til at jeg i dag har god jobb og «alt på stell» er fordi hun lærte meg å bli selvstendig og ta ansvar tidlig. 
 

Mamma ser bare seg selv og er seg selv nærmest. 

TS 

Anonymkode: 5c6d3...994

[Anonym28]

Dette er helt klart omsorgssvikt. Du fortjente bedre. Jeg er glad for å lese at du har det bedre nå. Ønsker deg all lykke videre i livet. Du er sterk🩷

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Litt vanskelig å si, men jeg hadde en likedan mor og tenker egentlig selvopptatt mor, ikke omsorgssvikt. Foreldre i dag er annerledes enn før.

Anonymkode: b44b0...be2

Vel, da har du også blitt utsatt for omsorgssvikt.

Er på ingen måte god omsorg å la små barn seile sin egen sjø, klare seg selv og å be de holde kjeft når de prøver å fortelle noe.

Og til ts: Du ble uten tvil neglisjert og utsatt for emosjonell omsorgssvikt. Er vel en grunn for at dette gnager deg? Du vet det nok godt selv, men hvis du trenger en bekreftelse utifra det du skriver så er det ingen tvil om at du har opplevd omsorgssvikt fra din mor.

Anonymkode: 97173...bef