Er dette en oppvekst med omsorgssvikt eller bare en litt selvopptatt mor?

[AnonymBruker]

Jeg er født på begynnelsen av 1990-tallet og var enebarn. Mine foreldre gikk ifra hverandre rett etter at jeg ble født. Mamma ble alenemor som 23 åring. Jeg antar at det var veldig tøft for henne, da faren min gikk ifra henne og hun endte opp med all omsorgen. Hun bodde i Oslo sammen med meg, mens hele familien hennes holdt til på den andre siden av Norge. 
 

Jeg husker at jeg tidlig ble vant til å være alene hjemme. Allerede da jeg gikk i første klasse som seksåring var jeg alene hjemme 3-4 timer flere ganger i uka. Mamma pleiede å komme hjem kl.19.30-20.00. Jeg pleide å gå alene hjem fra SFO og låse meg inn. Ordne meg brødmat og egentlig bare vente til at mamma kom hjem. Hadde bare TV-en som selskap. I helgene var jeg ofte hjemme alene mamma pleide å dra på Shopping, finne ting sammen med venner, dra ut på byen etc. 

Husker at hun ofte kjeftet eller skjelte meg ut hvis jeg prøvde å føre en samtale med henne eller «maste». Det var mye «hold kjeft og se på tv». Husker at jeg var redd for at hun skulle bli sinna. Vi hadde få rundt oss og jeg var mye alene gjennom oppveksten. Hadde som regel TV-en som selskap. Husker at jeg startet i førsteklasse med barnehagesekken, hun kjøpte sekk til meg etter hvert. Brukte en av hennes sminkepunger som pennal. Husker at jeg ble ertet for det på skolen, da kjøpte hun vanlig pennal til meg. Husker at jeg var veldig selvstendig og flink til å få med meg ting. Gjorde alltid lekser alene og spurte lærere på skolen hvis jeg lurte på noe. Elsket lærerne og skolen. Var såkalt flink pike som husket alt og ordnet alt på egenhånd. Hun møtte aldri opp på foreldremøter, skoleavslutninger og andre ting. Etterhvert begynte jeg å dra på avslutninger alene.  Husker jeg dro til juleavslutningen alene i 3.klasse. Ble redd på vei hjem fordi det var så mørkt. Jeg har aldri hatt noen fritidsaktiviteter fordi mamma ikke ville bruke tid på å kjøre meg til og fra. Jeg seilte litt i min egen sjø hele barndommen, mamma gjorde minimalt for å følge meg opp, men tror aldri jeg gikk under radaren til skolens ansatte fordi jeg var så selvstendig. Ordnet det meste selv, inkludert matpakker, gymtøy, utstyr til turdager,gikk til og fra bursdager selv. Lekte mye ute alene. 
 

Nå som jeg er mamma selv, så ser jeg tilbake på oppveksten min som veldig trist og vond. Synes jeg gikk glipp av mye omsorg og oppmerksomhet, sammenlignet med det barna mine får nå. Skjønner enda ikke hvordan hun kunne glemme å kjøpe ny skolesekk til meg til skolestart. Skolestart er jo en stor begivenhet i barns liv, en milepæl for foreldre. Jeg har to unger selv nå, og de får mye oppmerksomhet, de har aldri vært alene uten tilsyn av voksne de er trygge på. Min eldste er 5 år og vi snakker allerede om skolen. Selvfølgelig følger vi opp det som skjer i barnehagen. Sørger for at han og yngste har alt de behøver til enhver tid. 
 

Jeg klarer ikke å tilgi mamma for oppveksten min. Hun var ung og ville leve livet. Jeg var ikke et planlagt barn og hun ble alene med meg. Mamma er en person som prioriterer seg selv og har gjort det hele veien. Det sier seg selv at hun ikke er den mest engasjerte bestemoren. Men passer på å ta mange bilder og poste på sosiale medier de få gangene hun ser barnebarna i løpet av året, som regel bursdag og jul. Hun har aldri sittet barnevakt eller engasjert jeg i ungene mine eller meg. Husker at hun begynte å mase om at jeg skulle flytte ut allerede som 17 åring. Måtte begynne å betale leie fra jeg var 18 år, og flytte ut med en gang jeg fullførte VGS.

 

Det har gått bra med meg. I dag sitter jeg godt i det, har både mann og 2 barn. Jeg har gode mennesker rundt meg. Men mamma er ikke en av dem. Jeg har ikke kuttet kontakten med henne, vi sees hver jul og ved bursdager. Utenom dette er kontakten at hun liker det jeg poster på sosiale medier og sender snap innimellom. 
 

Moren min drakk ikke, jeg ble ikke utsatt for overgrep eller mishandlet. Hun holdt til og med kjærestene sine unna meg, kan ikke huske at hun tok med seg noen menn hjem. Men jeg hadde ikke den mest optimale oppveksten kan man si.

Hva tenker dere om oppveksten min? Var dette omsorgssvikt eller bare en litt selvopptatt mor?

Anonymkode: 5c6d3...994

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å si, men jeg hadde en likedan mor og tenker egentlig selvopptatt mor, ikke omsorgssvikt. Foreldre i dag er annerledes enn før.

Anonymkode: b44b0...be2

[AnonymBruker]

Du er sterk ❤️ Jeg vil kalle det omsorgssvikt. Har selv en seksåring og ville aldr latt ham ta vare på seg selv på den måten.

Anonymkode: 94385...ecf

[AnonymBruker]

Omsorgssvikt, helt klart!

Som forelder skal man ikke bare ta vare på barna praktisk men også emosjonelt, det er den viktigste delen.

Min venninne, som jobber i barnevernet ser de ser større skader hos barn som ikke har hatt følelsesmessig tilknytning som barn enn de som har opplevd seksuelt misbruk.

Anonymkode: 8eeed...949

[AnonymBruker]

Jeg ville ha sagt at det du opplevde var omsorgssvikt med en så fraværende mor. Fint du har klart deg så bra

Anonymkode: d31ca...205

[liil]

Vondt å lese! All ære til deg som har klart å snu dette ❤️

[AnonymBruker]

Jeg synes du hadde en dårlig oppvekst, og det høres ut som du hadde få ressurser rundt deg. Det er ikke ok å la et såpass lite barn være alene i timevis fordi man prioriterer venner eller shopping. Du har rett til å være sint, og man kan godt kalle det omsorgssvikt.

Anonymkode: 88c0a...758

[AnonymBruker]

Syns det var omsorgssvikt 💔

 

Anonymkode: f78cd...cd2

[AnonymBruker]

Mye av dette er ganske vanlig for 90-tallsmødre, vil jeg si. Jeg kjenner meg iallfall godt igjen. 

Anonymkode: 897c7...353

[AnonymBruker]

Blir litt satt ut av enkelte av svarene du får her som er litt ambivalente til hvorvidt dette var omsorgssvikt, for jeg tenker jo definitivt at det var det - uten tvil. Blir oppriktig lei meg av å tenke tanken på at noen barn skal oppleve noe sånt. 

Har selv opplevd omsorgssvikt, men dette gikk ikke ordentlig opp for meg før jeg selv fikk barn (selv om jeg bl.a. opplevde tidvis vold). Det er når man selv får ansvaret for noen små, forsvarsløse og godhjerta barn (for det er jo alle små i bunn og grunn), at det demrer for en hva man har opplevd. Det er noe med å tenke tanken på at sine egne barn skulle opplevd det man selv har opplevd... Da skjønner man virkelig hvor galt det var. 

Synes det er viktig at du selv ikke betviler at det var omsorgssvikt. For man må la seg selv sørge over den uretten man ble utsatt for. Og trøste seg selv for det, tenker jeg.

Anonymkode: cec07...9e5

[AnonymBruker]

Vel. Høres mest ut som du savner å ha muligheten til å være med i klubben av de med barndomstraumer selv om det egentlig går bra med deg. 

Høres ikke ut som moren din er enngod mor. Kanskje det har gitt deg noen traumer. Kanskje det har lært deg "The hard way" hvor viktig det er å være en bedre mor enn henne. 

Anonymkode: 2c70f...eae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Mye av dette er ganske vanlig for 90-tallsmødre, vil jeg si. Jeg kjenner meg iallfall godt igjen. 

Anonymkode: 897c7...353

Nei, virkelig ikke.

Anonymkode: 3b8e8...800

[Mizzy]

Var hun glad i deg tror du? Hun høres ut som en som bare bryr seg om seg selv dessverre. Kan ikke fatte at folk kan behandle barna sine sånn….og hun innser det ikke i etterkant heller?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, virkelig ikke.

Anonymkode: 3b8e8...800

Mødre der jeg vokste opp var stort sett hjemmeværende og røykte inne mens de snakket med venninner på telefonen. Jeg husker min mor pleide å låse seg inne på vaskerommet for å være i fred. 

Barna ble jaget ut og ingen foreldre brydde seg om hvor barna var eller hvem de var med. 

Anonymkode: 897c7...353

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vel. Høres mest ut som du savner å ha muligheten til å være med i klubben av de med barndomstraumer selv om det egentlig går bra med deg. 

Høres ikke ut som moren din er enngod mor. Kanskje det har gitt deg noen traumer. Kanskje det har lært deg "The hard way" hvor viktig det er å være en bedre mor enn henne. 

Anonymkode: 2c70f...eae

Herregud, for en stygg ting å lire av seg... Hvorfor føler du at det er greit å skrive sånt til et annet menneske? 

Har du selv barn? Hva tenker du i så fall om at de skulle ha vokst opp sånn?

Og mange med traumer klarer seg fint til tross for traumene, så det er ikke sånn at traumer utelukker å klare seg bra. 

Jeg har en venninne som er et ekte løvetannbarn, det er virkelig hjerteskjærende hva hun har vært igjennom. Men allikevel har hun to bachelorgrader og holder nå på med en master. Har fått mann og barn, og er bare et nydelig menneske tvers igjennom. Så hun har klart seg bra. Men barndommen hennes er virkelig helt jævlig...

Anonymkode: cec07...9e5

[AnonymBruker]

Omsorgssvikt! Din oppvekst gjorde at jeg fikk vondt inni meg og ble skikkelig lei meg på dine vegne. Jeg tror ikke din mor bryr seg om deg helt ærlig. Og at hun var ung og du ikke var planlagt er ingen unnskyldning. Hun valgte å få deg. Selvbestemt abort har eksistert lenge. Og så at hun poster på fb og later som hun er god bestemor. Hun bryr seg åpenbart ikke om verken deg eller barnebarna.

Anonymkode: 41664...d89

[AnonymBruker]

Nei, dette har aldri vært vanlig. De fleste mødre har det i seg å ta godt vare på barna sine. Det her var altfor dårlig. Klem ♥️

Anonymkode: 34ad8...447

[AnonymBruker]

Jo, jeg vil si dette er alvorlig emosjonell omsorgssvikt. Du var for liten til å bli overlatt helt til deg selv, barn må ha oppfølging og tilstedeværende voksne. Et barn på småtrinnet må jo ha voksne som følger barnet opp, er der for dem, uansett hvor selvstendig de er. At du var såpass selvstendig ble nok en konsekvens av omsorgsvikten du opplevde, tenker jeg. Du måtte lære deg å "overleve" Jeg er mor selv, og klarer ikke for alt i verden å forstå hvordan en mor kan gjøre slikt mot sitt barn 💔

 

Anonymkode: 082c6...868

[AnonymBruker]

Mizzy skrev (3 minutter siden):

Var hun glad i deg tror du? Hun høres ut som en som bare bryr seg om seg selv dessverre. Kan ikke fatte at folk kan behandle barna sine sånn….og hun innser det ikke i etterkant heller?

Det er mange som er veldig glad i barna sine og likevel ikke er gode omsorgspersoner. Min mor var slik, jeg har aldri tvilt på at hun er glad i meg og har hatt de beste intensjoner, samtidig som hun ikke klarte å sette egne behov og følelser til side og var enormt egofokusert gjennom hele barndommen min. Vil ikke kalle det omsorgssvikt, men det kunne heller aldri falt meg inn å kopiere hennes måte å være forelder på.

Tror også litt handler om tidsånd, kjenner igjen eksemplene her i tråden fra åtti- og nittitallet. 

Anonymkode: 65213...123

[AnonymBruker]

Du ble utsatt for omsorgssvikt. Din mors alder, eller det at du ble født på 90-tallet har ingen betydning. Det er slik din mor er, uansett tid og alder.  Men det er fint å lese at du har klart deg godt, og at dine barn opplever en helt annerledes mor enn det du gjorde.

Anonymkode: b9cc2...b49