Normalt å få en nedtur etter barnefri? 😢r

[AnonymBruker]

Hvis du blir så utslitt av så store barn, vil jeg tro at du enten har problemer med helsa (lavt stoffskifte, vitaminmangel, deprimert, utbrent?) eller at barna dine er uvanlig krevende. Eller en blanding.

 

Anonymkode: 032d3...145

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er gift og har to barn i barneskole alder. Hverdagen er hektisk og jeg er mye sliten. Mannen og jeg er så heldig å ha barnevakt hos besteforeldre relativt ofte; som regel en helg annenhver mnd. Da slapper jeg virkelig av og senker skuldrene.

Men, når de kommer hjem igjen så opplever jeg ofte å få en slags nedtur 😢Får så utrolig dårlig samvittighet for det, for de er verdens beste barn og jeg elsker dem. Men jeg blir sliten igjen så fort de kommer inn døra nesten, og tar meg i å grue meg til en ny hektisk uke osv. Føler livet bare er jobb, og blir faktisk verre etter å ha hatt helt fri en helg. 
 

Er dette normalt?? 😢

TS 
 

Anonymkode: be9bb...93b

Ikke hør på de dømmende damene her inne. Barn og Familie er vel forumet med mest ondskap, i mangel på bedre ord. Kanskje de er så utslitte at de har mistet empati og evne til refleksjon et sted på veien.

Det er en kjent sak at man får nerver etter hver ferie eller på søndager før jobb. Det er vel kanskje det du gjennomgåe. Du har vært i balanse, roet ned etter intense dager der du har følt deg overveldet konstant og drevet av adrenalin, så får du hvile og stresset slipper taket, men så er det på’en igjen. Selv er jeg i en god driv i ukedagene og ting går smidig. Jeg bare står i det, men etter en lang ferie der vi faktisk hadde barnepass, returnerte jeg til jobb med en klump i halsen og har ikke kommet helt tilbake til driven jeg var i. Om den driven er sunn, det tviler jeg imidlertid på
 

Jeg kan forstå deg. Jeg elsker å være sammen med barna, men det er intents og jeg har behov for mye ro. Har man barn med mye energi og sterk vilje, blir det jo selvsagt slitsomt om eget energinivå er på bånn.

Har du vurdert å jobbe mindre? Har du mulighet til en form for tilrettelegging i hverdagen? 
 

Vi har aldi barnevakt, så misunnet deg det.

Anonymkode: 94f62...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ikke hør på de dømmende damene her inne. Barn og Familie er vel forumet med mest ondskap, i mangel på bedre ord. Kanskje de er så utslitte at de har mistet empati og evne til refleksjon et sted på veien.

Det er en kjent sak at man får nerver etter hver ferie eller på søndager før jobb. Det er vel kanskje det du gjennomgåe. Du har vært i balanse, roet ned etter intense dager der du har følt deg overveldet konstant og drevet av adrenalin, så får du hvile og stresset slipper taket, men så er det på’en igjen. Selv er jeg i en god driv i ukedagene og ting går smidig. Jeg bare står i det, men etter en lang ferie der vi faktisk hadde barnepass, returnerte jeg til jobb med en klump i halsen og har ikke kommet helt tilbake til driven jeg var i. Om den driven er sunn, det tviler jeg imidlertid på
 

Jeg kan forstå deg. Jeg elsker å være sammen med barna, men det er intents og jeg har behov for mye ro. Har man barn med mye energi og sterk vilje, blir det jo selvsagt slitsomt om eget energinivå er på bånn.

Har du vurdert å jobbe mindre? Har du mulighet til en form for tilrettelegging i hverdagen? 
 

Vi har aldi barnevakt, så misunnet deg det.

Anonymkode: 94f62...48f

Er det virkelig intenst å være sammen med barn på 9 og 12 år? 
Det skjønner jeg ingenting av. Jeg kan da lese bøker i mange timer, de er med venner og på rommet, og når vi er sammen så er det veldig koselige samtaler. De kan jo også fint være alene hjemme en god stund. Har aktiviteter de går på. Hjelper til med husarbeid.

1-2-3 åringer kan være intense, men så store barn skjønner jeg ikke at kan være slitsomt. Hva er det som er så krevende?

Anonymkode: f3100...b71

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg! Det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør at man føler det slik, men man mister luften liksom.

Jeg er vekk man-tors hver 5. uke pga jobb. Det funker bra, og jeg elsker å være alene. Bor på hotell, kan spise når jeg vil, kan se tv når jeg vil på ettermiddagen etc, samtidig savner jeg ungene ekstremt mye og syns det er grusomt å være vekk fra de. Men hver gang jeg kommer hjem, så går liksom luften ut av meg. Kommer rett hjem til kjøring og henting, klesvask og lekser. Barna er store og det er jo ikke de som er problemet, men alt barn drar med seg. Jeg tror man blir minnet på hvor mye man egentlig gjør.. og derfor er det så tungt. 

Anonymkode: 63e8b...c23

[AnonymBruker]

Jeg kjenner på det samme! Tror det er normalt ja

Anonymkode: 0caef...3cf

[AnonymBruker]

Pinkee skrev (5 timer siden):

Du er totalt utslitt av to så store barn, at du føler for å grine når ny uke starter? Her tror jeg første steg er en tur til lege, for å sjekke at du har god helse og bra vitamin/mineral status. Hadde det vært snakk om 2 og 3 år, hadde jeg sagt; hold ut, det blir bedre

Enig. Og ikke minst er det på tide å se på arbeidsfordeling i hjemmet, inkludert det tredje skiftet, om dere har unødig høy standard på husarbeid, om en eller begge jobber altfor mye (mer enn 100%), og generelt om det er tidstyver dere kan gjøre noe med. Gir dere rom til hverandre i hverdagen? Gjør du noe som gjør deg glad? Med to barn som er så store burde det være mulig. Har dere altfor hardt kjør med aktiviteter? Det er IKKE nødvendig med 3+ treninger per barn per uke. 

Anonymkode: 94810...aff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Er det virkelig intenst å være sammen med barn på 9 og 12 år? 
Det skjønner jeg ingenting av. Jeg kan da lese bøker i mange timer, de er med venner og på rommet, og når vi er sammen så er det veldig koselige samtaler. De kan jo også fint være alene hjemme en god stund. Har aktiviteter de går på. Hjelper til med husarbeid.

1-2-3 åringer kan være intense, men så store barn skjønner jeg ikke at kan være slitsomt. Hva er det som er så krevende?

Anonymkode: f3100...b71

Enig. Vi har to tenåringer og en på 8. Åtteåringen har Asperger, noe som er krevende. Uten diagnose hadde det vært null problem… Ni og 12 er jo egentlig selve gullalderen, med unntak av hvis 12-åringen har rukket å komme i puberteten. 

Anonymkode: 94810...aff

[Ny Bruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er gift og har to barn i barneskole alder. Hverdagen er hektisk og jeg er mye sliten. Mannen og jeg er så heldig å ha barnevakt hos besteforeldre relativt ofte; som regel en helg annenhver mnd. Da slapper jeg virkelig av og senker skuldrene.

Men, når de kommer hjem igjen så opplever jeg ofte å få en slags nedtur 😢Får så utrolig dårlig samvittighet for det, for de er verdens beste barn og jeg elsker dem. Men jeg blir sliten igjen så fort de kommer inn døra nesten, og tar meg i å grue meg til en ny hektisk uke osv. Føler livet bare er jobb, og blir faktisk verre etter å ha hatt helt fri en helg. 
 

Er dette normalt?? 😢

TS 
 

Anonymkode: be9bb...93b

Har de mange aktiviteter utenom skole som du må følge opp?

Vår løsning var å droppe aktivitetene og ha rolige hjemmedager fra kl. 16 hver dag.

Endret 13. januar av Ny Bruker

[AnonymBruker]

Jeg føler det også sånn, og på min omgangskrets virker det som det er ganske vanlig. 

Vi har ikke så god tilgang til barnepass, så det blir kanskje 3-4 barnefrie dager i året. 

Nedturen er kanskje fordi det er så lenge til neste gang? Det er så ufattelig deilig når vi endelig får en dag for oss selv.. En dag uten trassing og krangling og det å hele tiden måtte sette egne behov og ønsker på sisteplass.. Det er så godt å kjenne på det, og da blir det så nedtur når man vet at nå er det gjerne et par-tre måneder til neste gang man får "friheten" til å sitte i sofaen i stillhet med en bok og en kopp varm kaffe.. 

Anonymkode: 102af...b61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg er gift og har to barn i barneskole alder. Hverdagen er hektisk og jeg er mye sliten. Mannen og jeg er så heldig å ha barnevakt hos besteforeldre relativt ofte; som regel en helg annenhver mnd. Da slapper jeg virkelig av og senker skuldrene.

Men, når de kommer hjem igjen så opplever jeg ofte å få en slags nedtur 😢Får så utrolig dårlig samvittighet for det, for de er verdens beste barn og jeg elsker dem. Men jeg blir sliten igjen så fort de kommer inn døra nesten, og tar meg i å grue meg til en ny hektisk uke osv. Føler livet bare er jobb, og blir faktisk verre etter å ha hatt helt fri en helg. 
 

Er dette normalt?? 😢

TS 
 

Anonymkode: be9bb...93b

Jeg får det selv, når jeg har vært bortreist en uke med jobb og kommer hjem. Synes det er slitsomt, irriterende og skjønner ikke at jeg valgte dette livet, haha. 

 

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er ganske normalt hos de med flere barn. Skjønner ikke at noen velger å få mer enn ett.

Anonymkode: a6c2b...6a4

Fordi ett barn blir satt på en høy hest og utvikler seg helt skeivt sosialt når det kun er fokus på det ene barnet. Det er usunt. Søskenrelasjon har gitt oss mye mer "fri" enn om vi bare skulle hatt en unge.

Anonymkode: 5167f...bb1

[AnonymBruker]

Pinkee skrev (15 timer siden):

Du er totalt utslitt av to så store barn, at du føler for å grine når ny uke starter? Her tror jeg første steg er en tur til lege, for å sjekke at du har god helse og bra vitamin/mineral status. Hadde det vært snakk om 2 og 3 år, hadde jeg sagt; hold ut, det blir bedre

Herregud, skjerp deg. 

 

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

  Vis skjult innhold

 

Jeg tenker skjerp dere.

Dere har barnefri hver andre helg? Luksus tenker jeg

Anonymkode: 3bad6...7d4

Skjerp DEG.

Anonymkode: 5167f...bb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvis du blir så utslitt av så store barn, vil jeg tro at du enten har problemer med helsa (lavt stoffskifte, vitaminmangel, deprimert, utbrent?) eller at barna dine er uvanlig krevende. Eller en blanding.

 

Anonymkode: 032d3...145

 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er det virkelig intenst å være sammen med barn på 9 og 12 år? 
Det skjønner jeg ingenting av. Jeg kan da lese bøker i mange timer, de er med venner og på rommet, og når vi er sammen så er det veldig koselige samtaler. De kan jo også fint være alene hjemme en god stund. Har aktiviteter de går på. Hjelper til med husarbeid.

1-2-3 åringer kan være intense, men så store barn skjønner jeg ikke at kan være slitsomt. Hva er det som er så krevende?

Anonymkode: f3100...b71

 

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg så for meg at du snakket om små barn, og da tenkte jeg at jeg forstår deg. Men så store barn? Jeg tenker du bør nyte tiden, før du vet ordet av det så flytter jo eldste ut. 

Er de veldig lite selvgående? 

Anonymkode: 1b810...5fe

 

Pinkee skrev (15 timer siden):

Du er totalt utslitt av to så store barn, at du føler for å grine når ny uke starter? Her tror jeg første steg er en tur til lege, for å sjekke at du har god helse og bra vitamin/mineral status. Hadde det vært snakk om 2 og 3 år, hadde jeg sagt; hold ut, det blir bedre

Alderen på barna spiller ingen rolle her. Det er kontrasten mellom det å «være fri» og det å «være låst» som er vanskelig. 

 

Anonymkode: 533c1...ac5

[AnonymBruker]

Det virker som de fleste ikke tenker på at små barn krever noe helt annet enn eldre barn. En 9+ åring kan kreve ekstremt mye mentalt og følelsesmessig. Den delen er enkel med små barn, for de er fremdeles veldig avhengig av foreldrene sine, søker til dem osv. Større barn har langt større frihetsfølelse, og det krever langt mer av foreldre å være til stede, både mentalt og følelsesmessig. 

Jeg får nedtur etter ferie. Alltid. Jeg kan ha den deiligste sommerferien, men så fort hverdagen begynner, så smeller det hardt og jeg er utmattet i ukevis. Å gå fra fred og ro, til å måtte være til stede med hele seg på et annet nivå enn med partner/alene, kan ta skikkelig på. 

Jeg tenker også at det kan være lurt å ta en tur til lege og få sjekket at alt er greit, og muligens få hjelp til hvordan håndtere situasjonen.

Anonymkode: 86feb...bda

[AnonymBruker]

Ts skriver at hun har en hektisk hverdag og er mye sliten. Hun skiver at hun føler livet kun er jobb. Hun skriver også at hun har verdens beste barn.

Hvorfor fokuserer flere på alderen på barna? Hvorfor tolke det som om det er barna som er problemet? Det er virkelig noen stygge og rare svar her. 

Det er flere som syns hverdagen er slitsom ts. Jeg leser daglig innlegg i avisene om slitne foreldre som gjør endringer. De orker ikke leve i hansterhjulet lenger. 

Du er ikke unormal. 

https://www.vg.no/nyheter/i/XbAMKg/ut-av-hamsterhjulet

https://www.vg.no/nyheter/i/0Vb6yg/veien-ut-av-hamsterhjulet

 

Anonymkode: 0b6ea...611

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg føler det også sånn, og på min omgangskrets virker det som det er ganske vanlig. 

Vi har ikke så god tilgang til barnepass, så det blir kanskje 3-4 barnefrie dager i året. 

Nedturen er kanskje fordi det er så lenge til neste gang? Det er så ufattelig deilig når vi endelig får en dag for oss selv.. En dag uten trassing og krangling og det å hele tiden måtte sette egne behov og ønsker på sisteplass.. Det er så godt å kjenne på det, og da blir det så nedtur når man vet at nå er det gjerne et par-tre måneder til neste gang man får "friheten" til å sitte i sofaen i stillhet med en bok og en kopp varm kaffe.. 

Anonymkode: 102af...b61

Det er helt uforståelig! Hvordan har dere oppdratt barna egentlig? Er det virkelig ikke mulig å sitte i sofaen med en kopp kaffe og en bok? Det høres helt sykt ut.  Det går da helt fint, i hvert fall fra tre års alder. 
Jeg skjønner ikke at folk vil ha et hjem der de ikke trives selv. Da har du gjort noe veldig feil.

Anonymkode: f3100...b71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er helt uforståelig! Hvordan har dere oppdratt barna egentlig? Er det virkelig ikke mulig å sitte i sofaen med en kopp kaffe og en bok? Det høres helt sykt ut.  Det går da helt fint, i hvert fall fra tre års alder. 
Jeg skjønner ikke at folk vil ha et hjem der de ikke trives selv. Da har du gjort noe veldig feil.

Anonymkode: f3100...b71

Da kan jeg opplyse deg om at barnas hjerne ikke er ferdig utviklet i tre-årsalderen, og at den delen av hjernen som styrer impulskontrollen overhodet ikke er utviklet når et barn er tre år. Derfor kan det være vanskelig å få sitte i fred om man har småbarn, som har sterkt behov for kontakt, og ikke impulskontroll til å stagge impulsen når den kommer. 

Ei heller er det realistisk å forlange at små barn som får beskjed om å "leke selv" skal være stille mens de gjør det - og det er DET jeg skrev, at jeg ville ha koppen i STILLHET.... Jeg kan helt fint drikke en kopp kaffe i sofaen, men det er altså overhodet ikke stillhet og ro mens jeg gjør det. Noe som er helt normalt når man har barnehagebarn. 

Her er det dine forventninger til småbarn som er helt feil. Foreslår at du leser deg litt opp på utviklingen av barns hjerne før du hoier og kauker om dårlig oppdragelse. 

Anonymkode: 102af...b61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hver andre MÅNED. 
TS 

Anonymkode: be9bb...93b

Det er likevel luksus, de fleste jeg kjenner som har barn har ikke overnattings-barnevakt  i det hele tatt. Dere er veldig heldige som har en hel helg annenhver mnd. Men leit at du føler en så sterk nedtur når de kommer hjem igjen. Kanskje du er utbrent, rett og slett? Jobber du veldig mye? ❤️

Anonymkode: 4b7f5...be7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er gift og har to barn i barneskole alder. Hverdagen er hektisk og jeg er mye sliten. Mannen og jeg er så heldig å ha barnevakt hos besteforeldre relativt ofte; som regel en helg annenhver mnd. Da slapper jeg virkelig av og senker skuldrene.

Men, når de kommer hjem igjen så opplever jeg ofte å få en slags nedtur 😢Får så utrolig dårlig samvittighet for det, for de er verdens beste barn og jeg elsker dem. Men jeg blir sliten igjen så fort de kommer inn døra nesten, og tar meg i å grue meg til en ny hektisk uke osv. Føler livet bare er jobb, og blir faktisk verre etter å ha hatt helt fri en helg. 
 

Er dette normalt?? 😢

TS 
 

Anonymkode: be9bb...93b

Nyt å ha fri mens du kan, ikke alle har den muligheten noensinne... Hverdagen tar deg nok igjen, kan være tungt ,følelser er lov! Tenk positivt!

Anonymkode: 85bbf...169

[AnonymBruker]

Klart det er nedtur å gå fra noe positivt tip noe negativt.

Anonymkode: 12502...419

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er det virkelig intenst å være sammen med barn på 9 og 12 år? 
Det skjønner jeg ingenting av. Jeg kan da lese bøker i mange timer, de er med venner og på rommet, og når vi er sammen så er det veldig koselige samtaler. De kan jo også fint være alene hjemme en god stund. Har aktiviteter de går på. Hjelper til med husarbeid.

1-2-3 åringer kan være intense, men så store barn skjønner jeg ikke at kan være slitsomt. Hva er det som er så krevende?

Anonymkode: f3100...b71

Jeg har en søster med to barn på 12 og 16 år. Hun er helt utslitt. Hun elsker barna sine og gjør alt for dem, og utsletter seg selv i prosessen. Kjører den overalt, hjelper dem med lekse (så egentlig er deres leksetid og hennes  leksetid, og bundet opp til det, for hun er 100% tilgjengelig for dem), så er det middagslaging, rydding etter middag, alltid noe som må gjøres etter det, kjøring til fritidsinteresser, ordne til på shoppingsenteret, osv osv. Jeg skjønner ikke at det går an å slite seg sånn ut i dette, det må da finnes en bedre måte? Når man blir så utslitt som mamma at man ikke orker noe annet enn å være mamma?

Anonymkode: 4b7f5...be7