Dere som har vært sammen med noen som er tilknytningsskadd,'avoident' som det så fint kalles. Hvordan var forholdet?

[Pingvinen]

Ja, det var forferdelig. Aldri mer. Ble ødelagt av det

[AnonymBruker]

Det finnes flere typer "avoidant". Så hvis man ikke har giddet å sette seg inn i dette så bør man la være å sette merkelapper. 

For å bestemme hva man er bør man gjøre undersøkelse med en psykolog som kan dette. Det finnes ressurser på nett for det. Noen er useriøse mens andre er bedre. 

Teorien bygger på at alle andre tilknytningsstiler enn "secure" /trygg sannsynligvis er forårsaket av traumer eller svikt i barndommen. (eller senere). 

Det kan være helt andre årsaker til at noen trekker seg unna eller er hot/cold og alt det der. 

Man bør helst starte med seg selv i stedet for å sette merkelapper på andre uten særlig kunnskap om temaet. 

 

Anonymkode: 3f251...860

[AnonymBruker]

Å være i en relasjon til noen med tilknytningsforstyrrelse er bare helt forferdelig. Jeg har prøvd, samboer, barn osv. jeg var helt alene. Ble oversett, overhørt og ignorert. Ikke bruk livet ditt på dette, det er ikke verdt det. Jeg lever lykkelig alene nå. 

Anonymkode: f38f1...364

[AnonymBruker]

Har ikke vært i forhold med noen med avoidant tilknytningsstil, men har fearful avoidant selv. Jeg vil se for meg at det er ekstremt utfordrende for en partner, men det er mulig å endre om begge partnerene er villige til å legge en del arbeid i det. Et forhold med noen med hvilken som helst utrygg tilknytningsstil som ikke er bevisst det selv og villig til å jobbe hardt med det, vil jeg aldri anbefale. 

Anonymkode: 4d0b5...362

[AnonymBruker]

Forskjell på en som er narsissist og en som er unnvikende er primært at narsissister er veldig intense, de suger deg inn med love bombing og avviser deg hardt etterpå når du ikke gjør det de vil. Deres hot cold taktikk er manipulering på høyt nivå…

En person som er unnvikende har ikke tillit til andre enn seg selv og føler seg tryggest alene. De stoler ikke helt på at noen vil dem vel. Derfor holder de avstand, men de blir da heller ikke intense eller nærgående.

 

Anonymkode: 097da...307

[AnonymBruker]

Hadde en kjæreste som bodde først i fosterhjem da hun var liten og så mye på barnevernsinstitusjon som ung.

Hun har absolutt tilknytningsforstyrrelser, men ikke «avoident». Hun hadde en periode en histrionisk personlighetsforstyrrelse.

Hun hadde et nesten destruktivt forhold til nærhet, sex og intimitet. Hun taklet nei eller avvisning svært dårlig. Gikk rett i kjelleren og kunne gråte og/eller bli sint om hun ikke fikk bekreftelse på ting som at hun så bra ut, sex osv. Hun var av typen «DU ELSKER MEG IKKE!» om jeg ikke orket sex den dagen. Jævlig slitsomt.

Hun var veldig «stor» eller mye, i sine følelsesuttrykk og forventet de samme dramatiske kjærlighetserklæringene tilbake. Hun måtte samtidig være i sentrum av begivenhetene til en hver tid.

Personlighetsforstyrrekser, tilknytningsforstyrrelser osv er ingen spøk for de rundt. Ting vi andre sjeldent tenker på og har et ukomplisert forhold til, kan plutselig bli helt avgjørende for den personens velvære.

Anonymkode: f96c7...21d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hadde en kjæreste som bodde først i fosterhjem da hun var liten og så mye på barnevernsinstitusjon som ung.

Hun har absolutt tilknytningsforstyrrelser, men ikke «avoident». Hun hadde en periode en histrionisk personlighetsforstyrrelse.

Hun hadde et nesten destruktivt forhold til nærhet, sex og intimitet. Hun taklet nei eller avvisning svært dårlig. Gikk rett i kjelleren og kunne gråte og/eller bli sint om hun ikke fikk bekreftelse på ting som at hun så bra ut, sex osv. Hun var av typen «DU ELSKER MEG IKKE!» om jeg ikke orket sex den dagen. Jævlig slitsomt.

Hun var veldig «stor» eller mye, i sine følelsesuttrykk og forventet de samme dramatiske kjærlighetserklæringene tilbake. Hun måtte samtidig være i sentrum av begivenhetene til en hver tid.

Personlighetsforstyrrekser, tilknytningsforstyrrelser osv er ingen spøk for de rundt. Ting vi andre sjeldent tenker på og har et ukomplisert forhold til, kan plutselig bli helt avgjørende for den personens velvære.

Anonymkode: f96c7...21d

Dette er en minst like destruktiv atferd som "avoidant". Den vil og mest sannsynlig trigge avoidant atferd frem i mange, fordi det blir ekstremt slitsomt å forholde seg til irrasjonell usikkerhet og skepsis hos partner. Det ligger en voldsom - mest trolig ubevisst egoisme i det. En partner har i en slik verden kun det å skape trygghet som funksjon. Det blir ekstremt drenerende og spiser energien din opp. Som et sort hull som suger til seg alt. Personen vil ikke holde deg i hånden fordi det er en fin ting å overfor partner og å føle seg nære, vise omsorg mot partner. Det er kun for å føle på egen trygghet. Dette behovet overskygger alle behov. Er til dels i et slikt forhold. Har nok litt avoidant-tendenser selv, men partner har en ganske ekstrem atferd. Forferdelig slitsomt. 

Anonymkode: 09bc5...a95

[AnonymBruker]

Da jeg ble sammen med nåværende følte jeg lettelse. Har alltid syntes at alle ekser (særlig min første, som nok har engstelig tilknytning) var klengete, men ikke hatt ord for det. Har vel heller tenkt at det var noe feil med meg, som ikke likte dem så tett innpå hele tida og som trengte aleinetid i forholdet. 

Han jeg er sammen med har behov for aleinetid og jobber mye. Var bakpå med å si at vi var sammen, gi gaver osv. Og samtidig så sjalu i starten (har spurte ham om han alltid er sånn i forhold. men han sa aldri før. Han ble like overrasket som meg). I starten ble jeg frustrert og følte meg avvist, men så følte jeg frihet gjennom tid til hobbier/venner og tid til å jobbe mye (og tjene bra). Og jeg så at han reagerte bra på å være for seg selv. Og at han langsomt ble glad i meg, og jeg i han (jeg forelsker meg egentlig lett men noe skjedde etter siste bruddet, så tok tid for meg også). I starting ga jeg ham mange oppgaver om ting han skulle gjøre eller tåle fra meg. Det er cred til ham at han faktisk tok de utfordringene, og jobbet med seg selv. Han skrøt ikke, bare jobbet med det. Det var tydelig at han begynte å stole mer på meg.

Det er spesielt 2 ting som trigger ham: når noe ytre skjer (som dødsfall, problemer på jobb etc) og når noe indre "skjer" i forholdet. Det indre kan feks være hans egne følelser og/eller at vi kommer nærmere på en eller annen måte. Da trekker han seg unna og kan bli vag og nesten slem. Da det skjedde første gang ble jeg vanvittig såret og kald og slo nesten opp - som gjorde ham kjærlighetsfull. Da det skjedde 2.gang så sa jeg, du kan velge: skjerpe deg eller ikke møte meg mer. Dette er det jeg forventer nå bla bla. Han mangler liksom rammer rundt følelsene eller hva jeg skal si. Men han responderer veldig bra på å få de rammene. Og jeg blir ikke såret mer. Jeg ser ham akkurat sånn som han er.

Det er absolutt ikke et forhold for hvem som helst. Men fordi jeg trives med frihet og trives å gi ham rammer, fungerer det. 

Anonymkode: dd7c6...e71

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, TS ❤️ Var i flere år sammen med en som såret og avviste meg gang på gang, 

Jeg vil først råde deg til å også være kritisk til informasjonen du kommer over om disse temaene på nett. Dette med å "fikse tilknytningsstilen sin" og "jobbe med seg selv" kan fort bli et navlebeskuende prosjekt som ikke leder noe sted. Da jeg først forsøkte å ta tak i dette ble jeg litt for oppslukt av mine egne traumer, feil og utilstrekkeligheter, og grublet masse uten å klare å gjøre noe med det.

For min del besto det viktigste arbeidet i å bli bevisst at den voldsomme tiltrekningen jeg følte mot enkelte menn, egentlig handlet om at de ikke kunne gi meg den kjærligheten og omsorgen jeg trenger. I flere år var jeg sammen med en som såret og avviste meg gang på gang og ikke klarte å binde seg, 

Anonymkode: 38b55...898

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg føler med deg, TS ❤️ Var i flere år sammen med en som såret og avviste meg gang på gang, 

Jeg vil først råde deg til å også være kritisk til informasjonen du kommer over om disse temaene på nett. Dette med å "fikse tilknytningsstilen sin" og "jobbe med seg selv" kan fort bli et navlebeskuende prosjekt som ikke leder noe sted. Da jeg først forsøkte å ta tak i dette ble jeg litt for oppslukt av mine egne traumer, feil og utilstrekkeligheter, og grublet masse uten å klare å gjøre noe med det.

For min del besto det viktigste arbeidet i å bli bevisst at den voldsomme tiltrekningen jeg følte mot enkelte menn, egentlig handlet om at de ikke kunne gi meg den kjærligheten og omsorgen jeg trenger. I flere år var jeg sammen med en som såret og avviste meg gang på gang og ikke klarte å binde seg, 

Anonymkode: 38b55...898

Klarte å poste ved en feil før jeg ble ferdig å redigere 😅 Han såret meg igjen og igjen, men tenkte alltid at det var meg det var noe galt med, at jeg var overfølsom eller vanskelig å være sammen med. Jeg hadde et så enormt stort ønske om at han skulle velge meg og gi meg det jeg trengte, jeg ville overbevise ham om at jeg var verdt å elske, nettopp fordi han ikke klarte å vise det. Det handler om bagasje jeg har med meg fra barndommen, og det tok langt tid å akseptere. 

Det at jeg ble bevisst på dette gjorde at jeg kunne ta bedre valg rundt partnere, og ta avstand fra menn som vekket disse følelsene i meg. Men det var minst like viktig å endre atferden min også i andre relasjoner - mindre peoplepleasing, si mer nei, ikke unnskylde meg unødvendig, sette grenser også overfor familie, jobb og venner. For å unngå å havne i en sånn relasjon igjen er jeg nødt til å behandle meg selv med større verdighet, og det er nok noe jeg blir nødt til å jobbe med hele livet. 

Anonymkode: 38b55...898