Jeg skal bli i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 0.17):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Følger deg gjerne! Vi kan dele erfaringer. Jeg gjør akkurat det samme. Jeg må bare slutte å stritte i mot, klare å ikke krangle. Klare å ikke irritere meg. Men hvordan?

Anonymkode: 134a7...d06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 0.32):

 

 

Jeg vet ikke. Føler jeg må stå i valget, når magefølelsen min fortalte meg at noe var «feil» også før barn. Likevel gikk jeg for det, og da må jeg sette meg selv og mine behov til sides (mulig straff/martyr?).
 

Har lest så mange tråder her i det siste om at skilsmisse aldri er bra for barna, at de som velger å gå er egoistiske. Jeg tror jeg er god på å være overfladisk, late som at ting er bra. Den masken har jeg alltid vært god på å bruke. Alltid skjult følelsene mine, fremstår glad og lykkelig selv om jeg er trist og lei meg. Klart barna får det med seg i noen grad.

Tenkte det var bedre når de var eldre, kanskje må jeg vente i 15 år da. Da er de 19 og 21 😮‍💨

Anonymkode: 02870...c86

Det er forskjell på å prøve å bedre forholdet, jobbe med seg selv og forholdet kontra det å velge å gi opp og være ulykkelig.

Du velger å gi opp og å være ulykkelig i ti år.

Det du skulle valgt er å jobbe for å leve lykkelig enten i ekteskapet eller å avslutte det og bli lykkelig alene.

Barn trenger at foreldrene har det bra.

Anonymkode: c229f...176

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Følger deg gjerne! Vi kan dele erfaringer. Jeg gjør akkurat det samme. Jeg må bare slutte å stritte i mot, klare å ikke krangle. Klare å ikke irritere meg. Men hvordan?

Anonymkode: 134a7...d06

Lykke til med prosessen du står i ❤️ Kjenner meg så godt igjen i det du sier med å prøve å ikke krangle. Jeg klarte det dessverre ikke, og vi har nå gått til brudd. Håper det er bedre utsikter for deg. Masse lykke til.

Hvis jeg noen gang blir sammen med noen andre, så har jeg tenkt at jeg trenger hjelp til å «velge» mine kamper. Der har jeg dessverre ikke vært så god. Så jeg er like mye ansvarlig for at det gikk dit det gikk.

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 0.17):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Det beste du kan gi dine barn er en lykkelig forelder. Redd du kommer til å bli syk av å bite sammen tennene . Jeg prøvde , å det endte i syv svulster i brystene. Just sayin . De trenger ikke bo i en bag . De kan bo mest med en av dere. Barnets beste skal være i fokus i barnefordeling . Å barnets beste er vertfall ikke  å vokse opp med en dypt ulykkelig mor . 

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (3 minutter siden):

Det beste du kan gi dine barn er en lykkelig forelder. Redd du kommer til å bli syk av å bite sammen tennene . Jeg prøvde , å det endte i syv svulster i brystene. Just sayin . De trenger ikke bo i en bag . De kan bo mest med en av dere. Barnets beste skal være i fokus i barnefordeling . Å barnets beste er vertfall ikke  å vokse opp med en dypt ulykkelig mor . 

Huff, så brutalt 💔 Håper det går bra med deg nå. Jeg er også 100 % enig i alt du skriver, og jeg har forstått at jeg må lytte til følelsene mine. Det har allerede satt seg symptomer i kroppen som angst (aldri hatt), leddgikt (autoimmun sykdom), osv. 

Vet ikke om man legger merke til at jeg kom med en oppdatering av situasjonen, så jeg skriver den igjen her:

Hei alle.

Jeg ville komme med en oppdatering på situasjonen. Vi hadde en ny hendelse forrige uke som absolutt ikke var god. Dette var en vekker for oss, da det føles som konfliktene eskalerer til neste nivå. 
Nå har vi endret timene våre til familievernkontoret til mekling, og har nå revet av plasteret og går til hvert vårt. Det er beintøft, og jeg har brukt hele helga til å gråte, nye bekymringer for hvordan livet fremover blir.

Samtidig er vi begge innstilt på et godt samarbeid (selv om jeg vet det er enklere sagt enn gjort), men ingen av oss er bitre eller sinte, men lei oss for at vi ikke fikk til å være den riktige for hverandre. Som dere har skrevet tror jeg ikke barna vil ha det verre i to hjem, enn i et hjem hvor ting er trykkende og med en del konflikter. Vi håper på å gjøre overgangen god, trygge og støtte de på at selv om vi ikke er kjærester, så vil vi alltid være her for de. Min håp er at vi kan være så siviliserte som mulig, og for meg er det som den største selvfølge at vi skal feire bursdager osv sammen, selv om han får seg ny kjæreste. Håper vi kan være så «moderne» familie som mulig, hvor barna alltid vil føle at de har mange rundt dem som elsker dem og er glade i de.

Men fy, det er og kommer til å bli en tøff prosess for oss alle sammen.. Selv om jeg har grått i hele helga, føler jeg likevel på en slags «lettelse» over at valget er tatt. 
 

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

[NiceOrNothing]

Uanonym bruker skrev (På 12.1.2025 den 14.35):

At foreldrene går fra hverandre, er mye vanskeligere å takle for en tenåring enn for en 6-åring! Så hvis du/dere er helt sikre på at forholdet ikke er noe å redde, er det mye bedre for barna at dere skiller dere nå enn om 10 år.

Skal man først skille seg, er det best for barna at det skjer mens de er små, i god tid før de kommer i puberteten.

Enig , har en veninne der foreldre skilte seg mens barna var sent i tenårene , fordi de hadde «ventet «. Hun sa hun syns det var helt forferdelig å vite at de ( barna) var grunnen til at moren valgte å lide seg gjennom det. 

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Huff, så brutalt 💔 Håper det går bra med deg nå. Jeg er også 100 % enig i alt du skriver, og jeg har forstått at jeg må lytte til følelsene mine. Det har allerede satt seg symptomer i kroppen som angst (aldri hatt), leddgikt (autoimmun sykdom), osv. 

Vet ikke om man legger merke til at jeg kom med en oppdatering av situasjonen, så jeg skriver den igjen her:

 

Hei alle.

Jeg ville komme med en oppdatering på situasjonen. Vi hadde en ny hendelse forrige uke som absolutt ikke var god. Dette var en vekker for oss, da det føles som konfliktene eskalerer til neste nivå. 
Nå har vi endret timene våre til familievernkontoret til mekling, og har nå revet av plasteret og går til hvert vårt. Det er beintøft, og jeg har brukt hele helga til å gråte, nye bekymringer for hvordan livet fremover blir.

Samtidig er vi begge innstilt på et godt samarbeid (selv om jeg vet det er enklere sagt enn gjort), men ingen av oss er bitre eller sinte, men lei oss for at vi ikke fikk til å være den riktige for hverandre. Som dere har skrevet tror jeg ikke barna vil ha det verre i to hjem, enn i et hjem hvor ting er trykkende og med en del konflikter. Vi håper på å gjøre overgangen god, trygge og støtte de på at selv om vi ikke er kjærester, så vil vi alltid være her for de. Min håp er at vi kan være så siviliserte som mulig, og for meg er det som den største selvfølge at vi skal feire bursdager osv sammen, selv om han får seg ny kjæreste. Håper vi kan være så «moderne» familie som mulig, hvor barna alltid vil føle at de har mange rundt dem som elsker dem og er glade i de.

Men fy, det er og kommer til å bli en tøff prosess for oss alle sammen.. Selv om jeg har grått i hele helga, føler jeg likevel på en slags «lettelse» over at valget er tatt. 
 

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

Ååå, beklager , gikk meg hus forbi denne🫶. Dette kommer til å gå bra, det høres som begge er innstilt på et godt samarbeid . Skriv dagbok å gå i terapi å vær snill med deg selv . Innfør egenpleie -dag, og nye koselige rutiner for både barna og deg selv ❤️. Det at du føler lettelse er et  tegn på at avgjørelse var riktig . Ingen brudd er enkle , men smerten  etter et brudd er midlertidig . Å stå i et dårlig forhold er permanent vondt . Tenk på denne prosessen  som et sår som skal gro , det trenger tid , pleie og ro❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 0.32):

 

 

Jeg vet ikke. Føler jeg må stå i valget, når magefølelsen min fortalte meg at noe var «feil» også før barn. Likevel gikk jeg for det, og da må jeg sette meg selv og mine behov til sides (mulig straff/martyr?).
 

Har lest så mange tråder her i det siste om at skilsmisse aldri er bra for barna, at de som velger å gå er egoistiske. Jeg tror jeg er god på å være overfladisk, late som at ting er bra. Den masken har jeg alltid vært god på å bruke. Alltid skjult følelsene mine, fremstår glad og lykkelig selv om jeg er trist og lei meg. Klart barna får det med seg i noen grad.

Tenkte det var bedre når de var eldre, kanskje må jeg vente i 15 år da. Da er de 19 og 21 😮‍💨

Anonymkode: 02870...c86

Barn i tenårene e i allfall ekstremt hormonelle og sårbare!

Anonymkode: 0abc2...70b

[AnonymBruker]

Jeg håper du er god mot deg selv, det er tøffe tak du skal hanskes med nå i tiden fremover. Men det vil gå! Selv ble jeg kastet ut i noe som jeg ikke var forberedt på eller ønsket, det er snart to år siden. Veien har vært jævlig, men vi har store deler av tiden vært i høy konflikt og i perioder hatt så lite kontakt som mulig. I dag er vi ok, omgås og har grei kommunikasjon. Barna er fra 3-10 år, og minsten kan knapt nok huske noe annet en to hjem. For resten har det vært veldig vanskelig. Endret adferd til det negative, og ble i perioder utrolig klengete og redde. I dag har mye stabilisert seg, men nå bor de kun i ett hjem. 

Nå i ettertid når kroppen begynner å "virke" igjen kjenner jeg at det er mye lettere. Jeg har kun barna og meg selv å forholde meg til, og jeg slipper irritere meg over mann i tillegg. Det er godt å kjenne seg selvstendig og sterk! 

 

Forbered det du dere klarer, og bruk tredjepart i fordeling osv. 

 

Lykke til på reisen ❤️

 

Anonymkode: 5d0f7...e98

[AnonymBruker]

Nå kommer angsten, og de tankene på «er det riktig å avslutte??». Hva om vi prøver litt til? Hva om ting endrer seg nå, denne gangen?

Vil bare si at den episoden som skjedde sist endte i at han var fysisk mot meg. Ting eskalerte, og jeg vet jeg var en medvirkende faktor i situasjonen. Jeg er ikke redd han, og tror ikke han er narsissist, men en mann som sliter med sinnekontroll i noen situasjoner. Jeg vet det høres så mer alvorlig ut enn jeg føler selv?! 🤷🏻‍♀️

Men så hører jeg igjen folk sier «barn blir skadelidende av at foreldrene skiller lag. De som splitter en familie er egoistiske» osv osv.

Jeg tror også det som holder meg igjen er alt annet også. Som hva skjer med meg økonomisk? Hvordan blir bosituasjonen? 
 

Han har vært veldig fin de dagene her, og er slik som jeg husker han fra før, han jeg ble forelsket i. Vi har faktisk vært mer rause med hverandre begge to nå etter at vi ble enige om brudd. Er ikke det veldig merkelig? Så da vekkes håper igjen i meg. 
 

Men etter sist episode så kjenner jeg virkelig på meg at jeg må gå. Bare så vanskelig å stå i de vinglete tankene og følelsene, jeg er så splittet. På en side kjenner jeg lettelse, på den andre siden kjenner jeg på stor sorg og engstelse for fremtiden. Livet er ikke for pyser 😌

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 0.17):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Å vente til barna er tenåringer er det dummeste du kan gjøre! Det siste de trenger i en allerede vanskelig tid i livet, er at fundamentet deres blir rokket ved. Hvis du skal gå, gjør det lenge før puberteten, evt når de har blitt voksne 

Anonymkode: cc8f1...362

[AnonymBruker]

Jeg holdt ut i flere vanskelige år. For meg var valget enkelt! Jeg ville aldri flyttet min ulykke over på barna! De hadde blitt knust hvis vi gikk fra hverandre. Har erfaring som skilsmissebarn selv og det å flytte frem og tilbake fordi foreldrene skulle være lykkelig. Mange tårer og savn der i flere år!
Barna våre har aldri merket at jeg har vært ulykkelig! 2 av barna er godt voksne (stebarn), og de snakker om at vi er gode forbilder, og at de håper at de får like gode forhold når deres barn vokser opp. Jeg kom meg faktisk over kneiken, og er i dag veldig glad for at jeg holdt ut! I dag har jeg et helt annet forhold til meg selv og ikke minst mannen, og vi snakker sammen. Har aldri fortalt mannen min om at jeg var ulykkelig i flere år. 

Anonymkode: 2ac48...39a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg holdt ut i flere vanskelige år. For meg var valget enkelt! Jeg ville aldri flyttet min ulykke over på barna! De hadde blitt knust hvis vi gikk fra hverandre. Har erfaring som skilsmissebarn selv og det å flytte frem og tilbake fordi foreldrene skulle være lykkelig. Mange tårer og savn der i flere år!
Barna våre har aldri merket at jeg har vært ulykkelig! 2 av barna er godt voksne (stebarn), og de snakker om at vi er gode forbilder, og at de håper at de får like gode forhold når deres barn vokser opp. Jeg kom meg faktisk over kneiken, og er i dag veldig glad for at jeg holdt ut! I dag har jeg et helt annet forhold til meg selv og ikke minst mannen, og vi snakker sammen. Har aldri fortalt mannen min om at jeg var ulykkelig i flere år. 

Anonymkode: 2ac48...39a

Men sier du også dette hvis forholdet er preget av destruktivt mønster, preget av mye konflikter som eskalerer i både fysisk og psykisk vold? For jeg er enig med deg i det du sier med at man ikke skal sette sin egen ulykke over barna sine. Mine barn er spesielt knyttet til meg og samboeren min, men de har flere ganger spurt både meg og han om «er dere kjærester?» «er det fint å være kjæresten til mamma/pappa?». 
 

Føles som om jeg psykisk nå bekker over, tankekjøret verre enn det noen gang har vært. 
 

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

[AnonymBruker]

Jeg har tatt det samme valget. Jeg er veldig knyttet til barna mine og ønsker å få med meg hele barndommen deres, ikke bare på deltid. Jeg skal klare å holde ut i noen år til. Mine barn nærmer seg tenårene nå. Når barna flytter ut, gjør jeg det samme.

Anonymkode: 6781a...a40

[AnonymBruker]

Jeg tenkte at jeg skulle det også, men mistet meg selv totalt. Utslettelse rett og slett. Valgte å gå. Var et tøft første år, men nå har ting gått seg til. Både jeg og eks har truffet nye som vi passer bedre sammen med. Er faktisk godt å se at ex har det bra med noen igjen også. Vi unner hverandre alt godt og samarbeidet er helt supert. Barnet er lykkelig.

Anonymkode: 3432c...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg tenkte at jeg skulle det også, men mistet meg selv totalt. Utslettelse rett og slett. Valgte å gå. Var et tøft første år, men nå har ting gått seg til. Både jeg og eks har truffet nye som vi passer bedre sammen med. Er faktisk godt å se at ex har det bra med noen igjen også. Vi unner hverandre alt godt og samarbeidet er helt supert. Barnet er lykkelig.

Anonymkode: 3432c...7a5

Åå, så godt å høre!

Kjenner meg så godt igjen i din beskrive av å miste seg selv totalt, og være mentalt i ubalanse. Jeg unner han også noen som kan møte han bedre, og gjøre han til en bedre versjon av seg selv. Jeg får det ikke til, og har egentlig aldri fått det helt til.

Takk for at deler en positiv opplevelse ☺️

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Åå, så godt å høre!

Kjenner meg så godt igjen i din beskrive av å miste seg selv totalt, og være mentalt i ubalanse. Jeg unner han også noen som kan møte han bedre, og gjøre han til en bedre versjon av seg selv. Jeg får det ikke til, og har egentlig aldri fått det helt til.

Takk for at deler en positiv opplevelse ☺️

Ts

Anonymkode: 916e2...cee

Første tiden er en berg og dalbane av følelser. En fullstendig krise og stor familiesorg.  Der begge må svelge en del kameler. Være raus og fleksibel på samvær - Om den ene vil finne på noe med barna uken du har dem - gå med på det. Om far trenger pass pga date med ny kjæreste - ikke vær vanskelig. Felles bursdagsfeiring. Vi har også hatt felles julefeiring - med eksfamilie og det hele. Bare tenk at du får igjen - selv om det gjerne bare er ensidig raushet i starten. Er så utrolig viktig at barn ser at mamma og pappa fremdeles klarer å være de voksne. 

Den første tiden sov barna hos meg i sengen i ny leilighet. Være i sorgen med dem  - for ja - de sørger helt forferdelig. Men så går det gradvis bedre - når de ser at de fortsatt kan være seg selv og gjøre det de er vant til. Nå har det gått to år - og barna gleder seg over å være hos den ene og den andre - forskjellige kulturer i hvert hus. Finn egne tradisjoner som barna kan være med på å skape. Her har vi jentekveld torsdager - med film og popcorn. Tacofredag, etcetc

Anonymkode: 3432c...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Første tiden er en berg og dalbane av følelser. En fullstendig krise og stor familiesorg.  Der begge må svelge en del kameler. Være raus og fleksibel på samvær - Om den ene vil finne på noe med barna uken du har dem - gå med på det. Om far trenger pass pga date med ny kjæreste - ikke vær vanskelig. Felles bursdagsfeiring. Vi har også hatt felles julefeiring - med eksfamilie og det hele. Bare tenk at du får igjen - selv om det gjerne bare er ensidig raushet i starten. Er så utrolig viktig at barn ser at mamma og pappa fremdeles klarer å være de voksne. 

Den første tiden sov barna hos meg i sengen i ny leilighet. Være i sorgen med dem  - for ja - de sørger helt forferdelig. Men så går det gradvis bedre - når de ser at de fortsatt kan være seg selv og gjøre det de er vant til. Nå har det gått to år - og barna gleder seg over å være hos den ene og den andre - forskjellige kulturer i hvert hus. Finn egne tradisjoner som barna kan være med på å skape. Her har vi jentekveld torsdager - med film og popcorn. Tacofredag, etcetc

Anonymkode: 3432c...7a5

Jeg har helt samme grunnfølelser som deg her, og samme innstilling til hvordan løse det på best mulig måte når det først var brudd.

Jeg har flere barn da, men håper jeg får møtt de like godt som du gjorde. Får ha alle 3 i senga med meg, men opplever allerede nå «konkurranse» om oppmerksomhet. Vil ikke tro det blir mindre fremover nå 🥺 Jeg får finne en god løsning der slik at alle føler seg like sett, hørt og ivaretatt. Men det blir nok aldri så godt som 100 % hvis man har 1 barn. Jeg kan legge til rette for enetid med hvert barn hver uke. Om så bare 1 time i uka, som er «vår tid». Jeg skal klare det. 

Det at de er flere gjør også prosessen med å gå vanskeligere synes jeg. Tror vi må hjelpe hverandre ekstra mye i tiden fremover, og ikke være så bastante på «min uke og din uke». Jeg blir lykkelig over å se barna mine mer enn 50 %, så jeg kommer uansett til å stille gladelig opp!

Søkte du støtte og trøst hos noen den første tiden? 
 

Ts

 

Anonymkode: 916e2...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 0.32):

 

 

Jeg vet ikke. Føler jeg må stå i valget, når magefølelsen min fortalte meg at noe var «feil» også før barn. Likevel gikk jeg for det, og da må jeg sette meg selv og mine behov til sides (mulig straff/martyr?).
 

Har lest så mange tråder her i det siste om at skilsmisse aldri er bra for barna, at de som velger å gå er egoistiske. Jeg tror jeg er god på å være overfladisk, late som at ting er bra. Den masken har jeg alltid vært god på å bruke. Alltid skjult følelsene mine, fremstår glad og lykkelig selv om jeg er trist og lei meg. Klart barna får det med seg i noen grad.

Tenkte det var bedre når de var eldre, kanskje må jeg vente i 15 år da. Da er de 19 og 21 😮‍💨

Anonymkode: 02870...c86

Children do what children see.

Når dine barn ser deg lide gjennom dette, og opplever den spliden og konflikten (?), det uopprettelige mellom deg og din mann vil det bli deres normal. De vil finne seg partnere med samme dynamikken.

Anonymkode: 66e0a...9a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har tatt det samme valget. Jeg er veldig knyttet til barna mine og ønsker å få med meg hele barndommen deres, ikke bare på deltid. Jeg skal klare å holde ut i noen år til. Mine barn nærmer seg tenårene nå. Når barna flytter ut, gjør jeg det samme.

Anonymkode: 6781a...a40

«smart»🙄 pkt1. Det blir verre for barna dine.

pkt2. Du flytter ikke når de flytter.

 

Anonymkode: 7dae4...2b0