Jeg skal bli i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Utrolig trist at du er som 80 % av norske damer! Det kalles fasade og handler ikke om barna dine men at du ikke tør å bli singel. Hadde dette vært en mann ville han gått på flekken. Regner med at du har en tafatt mann og sliter med det tredje skiftet. Hvis du blir vil jentene dine bli akkurat som deg! Vil du virkelig det?? Huff 🤦🏻‍♀️

Anonymkode: 7c122...2bd

Hvordan er 80% av norske kvinner?

Anonymkode: 26d52...550

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du ts? Jeg har en eks venninne som blir i ett forhold hvor hun ikke elsker mannen sin. Hun slenger drit om han bak ryggen hans, forteller om gaver han kommer med som hun ler av eller syns er teit.. snakker gaver som Kondomeriet julekalender osv. han forsøkte å holde gnisten.. så forteller hun meg at de gangene de har s** så tenker hun på andre. Har vært vitne til at hun er utro flere ganger. Ler og koser seg. Og dette foran meg, som faktisk dro fra mannen fordi jeg følte meg som ett spøkelse og ikke ville ha det sånn. 
 

klarte ikke være venninne med dette mennesket, som tviholder på forholdet. Det blir for mye for meg å være vitne til. Men hun er mest opptatt av status og fasade. Sånn har det vært over flere år og sånn skal det antakelig bli i alle år. Hun kommer ikke til å gå. Hun er ikke bygget på samme måten som meg, thats for sure. 

Anonymkode: 74007...2ea

[Uanonym bruker]

At foreldrene går fra hverandre, er mye vanskeligere å takle for en tenåring enn for en 6-åring! Så hvis du/dere er helt sikre på at forholdet ikke er noe å redde, er det mye bedre for barna at dere skiller dere nå enn om 10 år.

Skal man først skille seg, er det best for barna at det skjer mens de er små, i god tid før de kommer i puberteten.

[AnonymBruker]

Skill deg for barnas skyld nå! Å vente til barna er ungdommer er det dummeste en kan gjøre. 
Men mange tenker sånn, for å «holde ut» 

 

Anonymkode: 7dae4...2b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

❤️ Takk! Jeg er også skilsmissebarn. Men jeg husker ikke noe av det da jeg var så liten. Bodde hos mamma og stefar, og besøkte pappa i ferier. Har alltid følt meg heldig som har to fedre som er der for meg, uansett hva. 
 

En annen ting som jeg føler har blitt borte er humor og letthet. Det er ganske tyngende stemning, og selv om vi ikke krangler merker de jo det.

Takk alle! Føler mine depressive tanker i gårkveld/natt har tatt en annen form nå. Han sier at han aldri kommer til å gå, så hvis vi skal gå er det mitt valg. Vet ikke. Men jeg føler meg mer motivert nå til å bare hoppe i det og ta et valg 💪🏻🙏🏻

Ts

Anonymkode: 02870...c86

Det barna merker med meg og kjæresten er den ekstreme kjærligheten de ser, kjenner og føler på. Hvordan vi ler, koser, klemmer og måten vi behandler hverandre på. 

De har blitt mer kosete og kjærlige også og vi viser følelser med ord og handling hele tiden. Jeg ser at vi er et godt forbilde for dem mht hva slags forhold de en gang vil søke etter og ikke minst hvordan en mann og kvinne skal behandle hverandre. 

 

Anonymkode: 884da...6aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er jo ikke sånn, slik det fremstilles her at man kun har valget mellom å bli og være ulykkelig,  eller gå og bli lykkelig. Du har minst to muligheter til:

Du kan kjempe for å få liv i kjæresteforholdet igjen, ved hjelp at parterapi eller litteratur eller ved å endre deg selv.

Eller du kan akseptere et «familien as»-forhold der dere jobber sammen for barnas beste, men uten å være kjærester. (Da må du slutte å forvente trøst og klemmer og kos og oppmerksomhet).

Anonymkode: cef26...ffa

Jeg tror de fleste som svarer at de gikk, har vært gjennom flere runder med hard jobbing for forholdet, inkludert profesjonell hjelp. Det var i hvert fall vi. Er ikke så enkelt som å si at om man bare går så blir alt perfekt. For meg var årene med jobbing for forholdet og tankekjøret om jeg skulle bli eller gå, det desidert verste med bruddet. Jeg tror det på enkelte områder er verre for den som bestemmer seg for å gå, enn for den som blir forlatt, for det er et veldig vanskelig valg å lande på at man må gå, spesielt når det er barn i bildet.

 

Anonymkode: 89d1c...bb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

 

 

Jeg vet ikke. Føler jeg må stå i valget, når magefølelsen min fortalte meg at noe var «feil» også før barn. Likevel gikk jeg for det, og da må jeg sette meg selv og mine behov til sides (mulig straff/martyr?).
 

Har lest så mange tråder her i det siste om at skilsmisse aldri er bra for barna, at de som velger å gå er egoistiske. Jeg tror jeg er god på å være overfladisk, late som at ting er bra. Den masken har jeg alltid vært god på å bruke. Alltid skjult følelsene mine, fremstår glad og lykkelig selv om jeg er trist og lei meg. Klart barna får det med seg i noen grad.

Tenkte det var bedre når de var eldre, kanskje må jeg vente i 15 år da. Da er de 19 og 21 😮‍💨

Anonymkode: 02870...c86

Jeg har lest (og hørt) at en skilsmisse ofte er verre for eldre "barn" enn yngre.
Min samboer sine foreldre ble skilt sa han var 21 år, og han følte at grunnen under føttene hans forsvant. 
Han har aldri kommet over det. (Det gjør man vel strengt tatt aldri da men...)
Hans 10 år yngre bror tok det mye bedre.

Anonymkode: 29496...485

[AnonymBruker]

Wow.. Ganske kvasse og stygge kommenterer hos enkelte her, håper det er litt deilig å sparke noen som allerede ligger nede 🫠

Jeg er absolutt ikke redd for å bli singel, og som jeg sier så er jeg helt sikker på at nettverket mitt hjelper meg om det er utfallet. Jeg er ikke bekymret for økonomi og alt det «ukjente». Nei, problemet er ikke at han er tafatt, sitter på sofaen og spiller TV-spill, det hadde jeg ikke falt for i utgangspunktet.

Problemet er sammensatt og komplekst. Jeg har over tid godtatt mye stygt fra han, som jeg nå har begynt å sette grense for ikke er greit. Han skylder på at det er lite søvn og at livet føles overveldende. Han gjør for mye, har vanskelig med å sette egne grenser. Sier ja til alt, han blir sliten og han får en utrolig kort lunte. Ikke den beste versjonen av seg selv de siste årene. Jeg er også sliten, og jobber med å senke egne krav til meg selv. Jeg er blant annet meget opptatt av å ha det ryddig, trene nok, lage mat fra bunn. Flink-pike. Med det setter jeg også for høye krav til de i rundt meg, og det er ikke rettferdig. Så hva har skjedd? Vi har mistet hverandre og nærheten på veien. Han har «stengt seg av», altså veldig emosjonelt og fysisk utilgjengelig for meg. Jeg har forsøkt desperat å vekke ting til liv, men uten hell. Så hvor er jeg nå? Jeg har mistet håpet. Ser mer og mer at jeg også er den som har vært limet, eller den som har reparert mellom oss. Når jeg nå har gitt opp, er det vissent og tomt.

Jeg fortalte igjen til mannen min at vi må se på praktiske løsninger. Jeg fortalte ærlig alt jeg føler (igjen), og ga han mulighet for å fortelle sitt syn på saken. Han er ordknapp i slike situasjoner, så han blir mer taus og lei seg. Akkurat når jeg har motet oppe og er motivert til å gå, SÅ viser han mer nærhet, og endrer seg. Det er mønsteret. Så blir jeg forvirret, tenker «kanskje dette bare er en fase», kanskje det blir bedre når alle ytre faktorer han sier må på plass er på plass. Derfor går jeg ikke. Men jeg klarer ikke å være sterk så mye lenger, eller være den som holder alt oppe, humøret oppe eller å følge opp alt som skal følges opp. Så når jeg er nede nå, kollapser alt føles det som. Det er skremmende å kjenne på. Jeg må være den sterke. Alltid.

Ts

Anonymkode: 02870...c86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Tusen takk for svar.

Han elsker ikke meg lengre. Han kan aldri ønske å gifte seg med meg. Sier ofte hva som er feil med meg, og jeg gjør kanskje det samme?

Det er ingen emosjonell eller fysisk nærhet. Han viser lite interesse i meg og mine behov/tanker. Han føler det som mas, at jeg er vanskelig. Han har ikke elsket meg på mange år, og mulig jeg ikke har gjort det til han heller? Føles fremmed og rart når vi kysser og er nær. Altså det er så mange årsaker til at jeg føler meg ulykkelig, og det samme gjør og sier han. Han gleder seg til jeg er ute av livet hans.

Hva om gresset ikke er grønnere på andre siden? Hva om nye bekymringer som økonomi osv blir større enn de jeg har i dag?

Jeg er forøvrig sosial av meg, har et godt og stødig nettverk rundt meg. Har stabil jobb med mange gode kolleger. Han familie som står med meg uansett hva. Jeg er aktiv og henter små påfyll av glede og lykke utenfor. Det er blant annet turer med mine barn, og opplevelser sammen med de. Men i det siste har jeg følt meg mer nedstemt og tom enn før. Følelsen av panikk/angst har steget, jeg føler noen ganger jeg ikke får puste hjemme. Begynner å gråte helt ut av det blå. Er bare i bunn og grunn skikkelig skikkelig lei meg over at det har blitt som det har blitt, og føler meg fastlåst i en situasjon. Jeg er sint på meg selv for å ha havnet her. 

Anonymkode: 02870...c86

Grunnen til at du begynner å gråte helt ut av det blå er depresjon. Du sier selv du er ulykkelig. Grunnen til at du får panikk og angst er fordi du ikke lytter til følelsen av du er ulykkelig og gjør noe med det. Da utvikler det seg til angst. Du har gjerne ikke 10-15 år på deg. Høres ikke ut som om du kommer til å klare holde ut så lenge. Og ikke burde du heller. Lytt til kroppen din og kom deg bort så fort du kan. Du er et godt forbilde for barna dine hvis du gjør det. Ellers kan det være de velger feil partner og bare blir de også. Det er ofte sånn at vi velger de samme som foreldrene våre og gjentar deres feil. Fordi vi blir sammen med det vi er kjent med og bor med som virker kjent. Tenk så mye latter og glede du kan ha i et annet hjem sammen med barna dine og en eventuell annen partner. 

Forstår det skummelt med alt som er ukjent og økonomien din vil jo gå ned og ikke opp når du er alene. Men tenk så godt å slippe en mann som sier han bare gleder seg til han er kvitt deg. Han bryter deg også psykisk ned med å fortelle deg alt som er galt med hele tiden. Med tiden vil du begynne å tro på det han sier. 😥

Du er sterk, dette klarer du 💪💪 og du er ikke egoistisk med å gå. Du redder muligens livet ditt. For du blir syk av å bli. 🙁 Og gresset på andre siden i din situasjon er grønnere uansett. 

Anonymkode: c4136...a86

[AnonymBruker]

Gikk når barnet var 10. Kunne ønsker at jeg hadde gått når var nyfødt(for forholdet var ødelagt allerede da). Du får ingen premie for å holde ut...du ødelegger bare deg selv. Hadde vært mye bedre for barnet, og meg.

Anonymkode: b5480...054

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tror vi gjør hverandre ulykkelig egentlig. Vi er ikke god match, jeg trigger noe i han og motsatt. Hvis jeg er lei meg, har hatt en tung dag eller det har skjedd noe på jobb så står han å ser på telefonen sin, gir meg lite trøst og oppmerksomhet generelt. Han har aldri tålt at jeg gråter, han blir sur av det. Han har kalt meg utrolig mye stygt i konflikter, og sagt mye sårende ting. Han er var for kritikk, og jeg føler det er lite som skal til for at han går i forsvar. Igjen, hvis han er ulykkelig er det jo ikke så rart. Samtidig tror jeg at jeg kan være rask med å kommentere ting, noe han opplever som mas og kritikk. Som jeg gjør mer av for at jeg er generelt misfornøyd. 
Han ønsker å sitte alene på kveldene, tar ikke på meg for han mener jeg ikke har gjort meg fortjent til det. Han kan være sint på meg i dagesvis fordi han mener jeg er urimelig og vært vanskelig. Da vi var på ferie i sommer ville han ligge alene på et rom med AirPods og se på film, i stedet for å sitte ute med meg.

Så ergo føler jeg meg tom, og ensom. Vi prater ikke sammen. Jeg er en veldig veldig utadvendt og pratsom person, så det er nok mer ødeleggende for meg enn jeg tror.

Ts

Anonymkode: 02870...c86

Høres ut som han liker å være stygg med deg. Du må finne deg en som er glad i deg. At du har orket å være sammen med denne fyren så lenge, jeg synes så synd på deg. Han vil deg ikke godt. Du må komme deg vekk. Dette er ikke atferden til en mann som bryr seg om deg. Ikke rart du gråter og føler deg ensom. 😓😓😓😓 Gresset vil være så mye grønnere på andre siden at du vil bare sitte og smile for deg selv bare fordi du er kvitt han og slipper å høre hvor håpløs du er. Om du så sitter der med nudlene dine fordi du ikke har så god råd så vil du tenke at fy søren så godt det er å bli kvitt han. 

Jeg snakker av erfaring. Jeg gråt av glede når jeg ble kvitt min som ligner på din. 

Anonymkode: c4136...a86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Men det å være ulykkelig er faktisk noe du velger selv. Det er ingen andre som pålegger deg følelsen av ulykke og depresjon. Du kan endre innstilling, du kan be om helsehjelp, du kan lære teknikker.

Og din følelse av ulykke og depresjon går ut over de andre, og kan ødelegge barnas liv.

Så her er det faktisk DU som er problemet. 

Anonymkode: a556c...d1d

Så du tror at man bare kan velge å være lykkelig, i uansett hvilken situasjon? Det virker ikke som partneren til ts er så snill mot henne akkurat. Å være rundt noen hele tiden som omtrent ikke tåler trynet ditt, legger jo ikke akkurat til rette for lykke.

Anonymkode: 0fe44...73a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Akkurat når jeg har motet oppe og er motivert til å gå, SÅ viser han mer nærhet, og endrer seg. Det er mønsteret. Så blir jeg forvirret, tenker «kanskje dette bare er en fase», kanskje det blir bedre når alle ytre faktorer han sier må på plass er på plass. Derfor går jeg ikke.

Dette viser bare at han vet hva eller hvordan han må være for å beholde deg. Skikkelig dårlig gjort. Han bare holder på deg og haler alt ut. Du må finne deg en som er fin og god og viser nærhet hele tiden. Og så høres det ut som om du har god innsikt i hva du ikke skal gjenta i neste forhold. Og jeg pleide også å være helt stresset med det der at jeg alltid fikk beskjed av familie og en eks som alltid maste på at mat måtte være laget fra bunn. Det er skikkelig tull. Lag toro og steik frossenpizza. Og husarbeidet må alltid deles på på to med en partner. Det er dealbraker for meg ihvertfall. Nå sa du ikke om det var et problem for deg, men jeg fikk nok av å vaske for andre når vi var to voksne funksjonsfriske mennesker i samme hus.

Anonymkode: c4136...a86

[AnonymBruker]

Han kommer ikke til å gå sier han mest sannsynlig fordi han vil ikke være den "slemme" som bryter opp familien. Den jobben sparer han til deg. Slik at han kan være offeret. Pappa var en ubrukelig ektemann og da mamma valgte å gå passet han på å gjøre slik at vi barna skulle synes synd i ham. Egoistisk rett og slett

Anonymkode: 84ce0...a9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 1.39):

? Hvorfor tror du det jeg skriver er troll? At jeg skal stå i det til tross for at jeg er ulykkelig?

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, samtidig som det er årsaker til at jeg og mannen min har pratet om at det er vanskelig for noen av oss å gå akkurat nå.

Vi har 3 barn. De er mellom 4-6 år. Det er sykdom i bildet hos noen av barna, ønsker ikke å gå inn i detaljer på et offentlig forum av naturlige årsaker. Det å bli aleneforeldre til tre små barn er noe jeg tenker er vanskelig å få til uten ekstra støtte. Vi har pratet om at hvis vi likevel går er vi avhengig av et tettere samarbeid enn mange andre må gjøre, for at det skal være praktisk og forsvarlig gjennomførbart. 
 

Jeg blir lei meg av at min historie, og ja, mørke og litt depressive tanker gjør at du tenker dette er troll. Nei. Det er faktisk livet mitt. Men det sier vel litt om hva jeg står i, tross alt.

Ts

Anonymkode: 02870...c86

I HI hadde du 2 barn, om ikke 2 er tvillinger da. Jeg gikk når barna var 4 og 6, Aldri angret og barna tok det veldig bra- Ville aldri blitt i et forhold som var dårlig som du forteller. 

Vi hadde aldri 50/50, det hadde aldri vætr aktuelt, så barna har bodd stort sett kun hos meg med ,30% hos far og 70 hos meg

Anonymkode: da174...ecd

[AnonymBruker]

Jeg er som deg, ulykkelig i et forhold med en mann som har brutt tillitt og stadig kommer med små løgner og halvveise sannheter. Jeg har også valgt å bli, pga barna. Jeg vet at eldste ville slitt noe veldig hvis vi ikke skulle være en familie mer. Men mine barn er 14 og 17. Mulig jeg går den dagen de har flytta ut. Det er tunge dager, ingen livsglede, det meste er et ork. Men å ikke se barna hver dag, at jeg ikke skal være med de , ikke være der hver bursdag og jul og andre merkedager, det orker jeg ikke. Så da blir man da. For barnas skyld. Smiler og later som alt er bra. 

Anonymkode: 45121...f82

[AnonymBruker]

Uff va med å bare gå så alle blir lykkelig. Man er ikke sammen bare pga barn. Da har man virkelig feilet som mor far. 

Anonymkode: 7fa47...bd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 0.43):

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 6 år, søsteren min 10 og broren min 14. Jeg er den av søsknene mine som har hatt minst problemer med skilsmissen. Det var helt klart verst for min bror og min søster, jeg gråt ikke og har aldri hatt noen problemer med det nettopp fordi jeg var så ung. Så jeg tror du gjør barna dine en bjørnetjeneste ved å vente. Man er veldig tilpasningsdyktig som 6 åring kontra tenåring! 

Anonymkode: 61270...7ef

Nå er det ikke en fasit på dette da. 

Anonymkode: 11f32...859

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.1.2025 den 10.59):

Jeg tror det er både og. Hvis vi ikke hadde hatt barn og situasjonen var som den var, så hadde jeg gått uten å snu meg tilbake. Det er skummelt å være alene når man har et barn med ekstra hjelpebehov, fordi det blir reellt vanskeligere med tanke på å ta hensyn til alle barna. Det er et faktum. Så da står jeg i spagaten på hva som blir «verst». Gå, eller ikke gå. Mulig både jeg og faren til barna har gått oss litt fast i de tankene der, at vi begge føler oss litt fastlåste. 

Tusen takk for mange fine vekkere! Jeg skal ta praten igjen i kveld om hvordan vi kan løse det praktiske. Som jeg har nevnt må vi begge være villige til å hjelpe den andre, samarbeide mer enn hva mange andre må i samlivsbrudd tror jeg. Men hvis begge er innstilt på det, så kan det gå. Bare tenker at det aldri er så «enkelt» å samarbeide etter brudd som man først tror det er. At det blir vanskeligere enn man tror. Begge må være innstilt på å svelge noen kameler.

Jeg gråt i hele natt. Ensom og alene. Jeg tror ikke jeg vil føle meg mer ensom alene enn jeg allerede gjør. Uansett så unner jeg han alt godt, og en kjæreste som gjør han god. Så uansett om han er den eneste som finner ny unner jeg barna mine å se hva «god kjærlighet» er. Bare trist og lei meg for at vi ikke klarte det.

Ts

Anonymkode: 02870...c86

Jeg har vært i lignende situasjon. Han gikk, barna var 2 og 3, ene med veldig stort omsorgsbehov. Hadde både pleiepenger og hjelpestønad. 

Jeg var knust, men jeg greide  det. Jeg var alene, han hadde annenhver helg frem til de ble 16, 16 da startet vi med 50/50. Samarbeidet med barna gikk overraskende greit, tiltross for at han gikk pga en annen kvinne (bestevennenen min). Jeg var bare 22 år, og hadde ikke utdanning. I dag er begge store, selvstendige, med både utdannelse og jobb. Meg og far har etterhvert utviklet et nært vennskap og barna forholder seg til oss som om vi en en familie. Det er vi på en måte også, selvom jeg og far ikke bor sammen eller er kjærester. 

Begge har i perioder hatt kjærester og samboer, det har aldri vært et problem.

Hvis begge er innstilt på å finne gode løsninger så går dette veldig fint. Var faktisk enklere å  være alene med barna, uten å forholde seg til et vanskelig kjærlighetsliv.

Anonymkode: f5389...de8

[AnonymBruker]

Hei alle.

Jeg ville komme med en oppdatering på situasjonen. Vi hadde en ny hendelse forrige uke som absolutt ikke var god. Dette var en vekker for oss, da det føles som konfliktene eskalerer til neste nivå. 
Nå har vi endret timene våre til familievernkontoret til mekling, og har nå revet av plasteret og går til hvert vårt. Det er beintøft, og jeg har brukt hele helga til å gråte, nye bekymringer for hvordan livet fremover blir.

Samtidig er vi begge innstilt på et godt samarbeid (selv om jeg vet det er enklere sagt enn gjort), men ingen av oss er bitre eller sinte, men lei oss for at vi ikke fikk til å være den riktige for hverandre. Som dere har skrevet tror jeg ikke barna vil ha det verre i to hjem, enn i et hjem hvor ting er trykkende og med en del konflikter. Vi håper på å gjøre overgangen god, trygge og støtte de på at selv om vi ikke er kjærester, så vil vi alltid være her for de. Min håp er at vi kan være så siviliserte som mulig, og for meg er det som den største selvfølge at vi skal feire bursdager osv sammen, selv om han får seg ny kjæreste. Håper vi kan være så «moderne» familie som mulig, hvor barna alltid vil føle at de har mange rundt dem som elsker dem og er glade i de.

Men fy, det er og kommer til å bli en tøff prosess for oss alle sammen.. Selv om jeg har grått i hele helga, føler jeg likevel på en slags «lettelse» over at valget er tatt. 
 

Ts

Anonymkode: 916e2...cee