Jeg skal bli i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig

[Stor pike]

Jeg gikk da sønnen vår var 19 år. Han hadde i mange år hatt skilsmisse som den største skrekken. Nå skylder han alt på meg og uttrykker glede, faktisk, over at jeg er ute av huset. Far og jeg har egentlig ikke samarbeids issues, heldigvis. Bare om når huset skal selges. Vi hadde ikke vært kjærester på mange år, men jeg tenkte ikke på å bryte opp, før plutselig en dag, og da gikk det fort. Så fort det tar å pakke en koffert. Nå går all kommunikasjon gjennom advokater. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Du er en idiot om du velger å gå i de årene man allerede vet er tøffest i oppveksten. 
 

gå nå. Ikke vær martyr. Ingen takker deg for det. Snarere tvert om.

Anonymkode: e9fc4...8ed

[Nonstop1]

Husk at dere er deres barns fremste forbilder. Mye av det dere gjør og viser dem kommer de til å ta med seg inn i eget voksenliv.

Ønsker du at dine barn skal bli i et kjærlighetsløst forhold i over ett 10år? Ønsker du de skal "ofre seg" på den måten for egne barn? Hvordan vil du vise dem at ett forhold og partnerskap skal være? Husk at dere setter forventningene.

Jeg ønsker at mine barn skal finne seg noen de elsker og som elsker dem. Noen de kan dele hengivenhet, omsorg og latter med. Derfor kan jeg heller ikke akseptere mindre av mitt eget forhold.

Min mor forlot min far når jeg var 5år. Jeg likte ikke å bo i bag annenhver helg. Men synes likevel det er en av de bedre avgjørelsene hun har tatt. Min far og hans koner har vist meg hva jeg absolutt ikke ønsker meg i ett forhold, mens min mor og stefar har satt standarden for hvordan ting bør være. De elsker hverandre og har satt oss barna og hverandre høyst hele veien. Min mann ser også på dem som forbilder mtp. familierelasjoner. Og jeg er glad vi har noen som dem å se til.

[Flintis]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Hei, jeg leste i en tråd om to som hadde beholdt barnas hjem der de bodde hele tiden og kjøpt/leid noe mindre der de voksne byttet på å bo. Er dette en mulighet?

Endret 12. januar av Flintis

[AnonymBruker]

Dere gjør ikke bare hverandre ulykkelige, dere gjør også barna ulykkelige. Du lærer barna dine at de skal godta at folk er stygg med de, slik du godtar at mannen din er stygg mot deg.

Det er ingen som kommer til å takke deg for at barna dine måtte vokse opp med en "vissen" mor.

Anonymkode: cf4a8...15c

[AnonymBruker]

Jeg tenkte også jeg skulle holde ut, sånn som deg, ts. Det endte med at jeg gråt i bilen hver dag hjem fra jobb,jeg ble en skygge av meg selv, og tenkte alle fikk det bedre om jeg ikke var her lenger. Jeg, som alltid har vært positiv, trygg, og glad i livet. 

Så jeg gikk da barna var 4,5 og 7. Det er ikke optimalt for barna å ha to hjem og det er noen ganger jeg lurer på om det er verdt det. Samtidig følte jeg en enorm lettelse og livsglede etter bruddet, og jeg tror oppriktig at barna har det bedre nå, enn med en mørk og veldig ulykkelig mamma. For å avslutte med en klisje; man lever bare en gang. Det er vondt å tenke på at mange vurderer å ofre de beste årene av livene sine på denne måten.

Anonymkode: 89d1c...bb0

[AnonymBruker]

Loving what is av Byron Katie, og I need your love - Is that true? av samme forfatter. 

Internal family systems. Begynn å fylle din egen kopp. 

Laura Doyle, the empowered wife. 

Hva er en ting du kan gjøre i dag for å kjenne deg tilfreds? ❤️ 

Anonymkode: 0a239...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

 

 

Jeg vet ikke. Føler jeg må stå i valget, når magefølelsen min fortalte meg at noe var «feil» også før barn. Likevel gikk jeg for det, og da må jeg sette meg selv og mine behov til sides (mulig straff/martyr?).
 

Har lest så mange tråder her i det siste om at skilsmisse aldri er bra for barna, at de som velger å gå er egoistiske. Jeg tror jeg er god på å være overfladisk, late som at ting er bra. Den masken har jeg alltid vært god på å bruke. Alltid skjult følelsene mine, fremstår glad og lykkelig selv om jeg er trist og lei meg. Klart barna får det med seg i noen grad.

Tenkte det var bedre når de var eldre, kanskje må jeg vente i 15 år da. Da er de 19 og 21 😮‍💨

Anonymkode: 02870...c86

Tenker den beste gaven du kan gi barna dine er å jobbe med deg selv og være autentisk. Du lærer de å være martyrer i sitt eget liv. Offeret ditt kommer mest sannsynlig ikke til å bli satt pris på heller. Kan være de skylder på deg fordi du ikke gikk tidligere . 

Anonymkode: 2a96d...c51

[AnonymBruker]

Utrolig trist at du er som 80 % av norske damer! Det kalles fasade og handler ikke om barna dine men at du ikke tør å bli singel. Hadde dette vært en mann ville han gått på flekken. Regner med at du har en tafatt mann og sliter med det tredje skiftet. Hvis du blir vil jentene dine bli akkurat som deg! Vil du virkelig det?? Huff 🤦🏻‍♀️

Anonymkode: 7c122...2bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Foreldrene til en venninne ventet med å gå fra hverandre til yngste søskenet var 16. Da hadde det vært årevis med tung stemning, krangling, stillhet og ulykkelige foreldre. Alle ønsket at de bare skulle gitt faen før.

Det er ikke alltid best for barna å vokse opp med begge foreldrene. 

Anonymkode: b8091...6bc

[AnonymBruker]

Det er jo ikke sånn, slik det fremstilles her at man kun har valget mellom å bli og være ulykkelig,  eller gå og bli lykkelig. Du har minst to muligheter til:

Du kan kjempe for å få liv i kjæresteforholdet igjen, ved hjelp at parterapi eller litteratur eller ved å endre deg selv.

Eller du kan akseptere et «familien as»-forhold der dere jobber sammen for barnas beste, men uten å være kjærester. (Da må du slutte å forvente trøst og klemmer og kos og oppmerksomhet).

Anonymkode: cef26...ffa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er jo ikke sånn, slik det fremstilles her at man kun har valget mellom å bli og være ulykkelig,  eller gå og bli lykkelig. Du har minst to muligheter til:

Du kan kjempe for å få liv i kjæresteforholdet igjen, ved hjelp at parterapi eller litteratur eller ved å endre deg selv.

Eller du kan akseptere et «familien as»-forhold der dere jobber sammen for barnas beste, men uten å være kjærester. (Da må du slutte å forvente trøst og klemmer og kos og oppmerksomhet).

Anonymkode: cef26...ffa

Det slutter aldri å forundre meg hvordan noen tror at om de går fra en nytrekt perfekt kopp kaffi blir den god som ny igjen etter en runde i mikroen når de har ventet så lenge den er kald.. 😝 bare de.....kjemper for å få liv i den igjen.. 

Anonymkode: 203a3...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det slutter aldri å forundre meg hvordan noen tror at om de går fra en nytrekt perfekt kopp kaffi blir den god som ny igjen etter en runde i mikroen når de har ventet så lenge den er kald.. 😝 bare de.....kjemper for å få liv i den igjen.. 

Anonymkode: 203a3...96c

Vel, hvis man har levd noen år og sett litt av hvert, så vet man at ikke alle blir lykkelige av å skilles, og ikke minst så har vi sett mange eksempler på at forhold på felgen har blitt reparert.

 

Anonymkode: cef26...ffa

[AnonymBruker]

Man romantiserer nok veldig den forestillingen om at det er best for barna at forelderen holder sammen, men forskning viser vel at barn har det best når de ikke opplever ulykkelige hjem. 

Tips til hvordan takle det, vet jeg ei da vi nå står i en situasjon her i familien hvor ALLE rundt (og eldste barnet) ser at et par i familien skulle gått hvert til sitt..

Håper ikke du taper deg selv fullstendig og at barna ikke lærer at de må ofte egen lykke senere i livet 🤗

Anonymkode: 969b7...143

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er jo ikke sånn, slik det fremstilles her at man kun har valget mellom å bli og være ulykkelig,  eller gå og bli lykkelig. Du har minst to muligheter til:

Du kan kjempe for å få liv i kjæresteforholdet igjen, ved hjelp at parterapi eller litteratur eller ved å endre deg selv.

Eller du kan akseptere et «familien as»-forhold der dere jobber sammen for barnas beste, men uten å være kjærester. (Da må du slutte å forvente trøst og klemmer og kos og oppmerksomhet).

Anonymkode: cef26...ffa

Det har de jo alt prøvd!

Når man har gitt opp å bli lykkelig eller har innsett at ting ikke kan fungere, vil det jo kun være snakk om å holde ut.. 

Hva er det du tenker er mirakelet?

Anonymkode: 969b7...143

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du kan velge å bli. Men hvis du gjør det, så får du holde kjeft om det og deale med det 100% selv. 

Dvs, ikke snakke om hvor tungt det er til familie og venner, ikke klage på han til noen, ikke blåse ut frustrasjon. Og ikke skrive innlegg på kg. 

En martyr lider i stillhet. Plager ikke andre med sitt valg 

Anonymkode: 23e81...94b

Hva betyr det deg?? 

Hvis ts har pårørende som deg, synes jeg synd på henne. 

Føler du deg bedre nå som du fikk vært stygg mot et ukjent menneske bak en anonym profil? 

Anonymkode: 969b7...143

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det har de jo alt prøvd!

Når man har gitt opp å bli lykkelig eller har innsett at ting ikke kan fungere, vil det jo kun være snakk om å holde ut.. 

Hva er det du tenker er mirakelet?

Anonymkode: 969b7...143

Men TS har jo bestemt seg for å bli. Da må hun endre innstilling og forventninger.

Anonymkode: cef26...ffa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

? Hvorfor tror du det jeg skriver er troll? At jeg skal stå i det til tross for at jeg er ulykkelig?

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, samtidig som det er årsaker til at jeg og mannen min har pratet om at det er vanskelig for noen av oss å gå akkurat nå.

Vi har 3 barn. De er mellom 4-6 år. Det er sykdom i bildet hos noen av barna, ønsker ikke å gå inn i detaljer på et offentlig forum av naturlige årsaker. Det å bli aleneforeldre til tre små barn er noe jeg tenker er vanskelig å få til uten ekstra støtte. Vi har pratet om at hvis vi likevel går er vi avhengig av et tettere samarbeid enn mange andre må gjøre, for at det skal være praktisk og forsvarlig gjennomførbart. 
 

Jeg blir lei meg av at min historie, og ja, mørke og litt depressive tanker gjør at du tenker dette er troll. Nei. Det er faktisk livet mitt. Men det sier vel litt om hva jeg står i, tross alt.

Ts

Anonymkode: 02870...c86

Men det å være ulykkelig er faktisk noe du velger selv. Det er ingen andre som pålegger deg følelsen av ulykke og depresjon. Du kan endre innstilling, du kan be om helsehjelp, du kan lære teknikker.

Og din følelse av ulykke og depresjon går ut over de andre, og kan ødelegge barnas liv.

Så her er det faktisk DU som er problemet. 

Anonymkode: a556c...d1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror det er både og. Hvis vi ikke hadde hatt barn og situasjonen var som den var, så hadde jeg gått uten å snu meg tilbake. Det er skummelt å være alene når man har et barn med ekstra hjelpebehov, fordi det blir reellt vanskeligere med tanke på å ta hensyn til alle barna. Det er et faktum. Så da står jeg i spagaten på hva som blir «verst». Gå, eller ikke gå. Mulig både jeg og faren til barna har gått oss litt fast i de tankene der, at vi begge føler oss litt fastlåste. 

Tusen takk for mange fine vekkere! Jeg skal ta praten igjen i kveld om hvordan vi kan løse det praktiske. Som jeg har nevnt må vi begge være villige til å hjelpe den andre, samarbeide mer enn hva mange andre må i samlivsbrudd tror jeg. Men hvis begge er innstilt på det, så kan det gå. Bare tenker at det aldri er så «enkelt» å samarbeide etter brudd som man først tror det er. At det blir vanskeligere enn man tror. Begge må være innstilt på å svelge noen kameler.

Jeg gråt i hele natt. Ensom og alene. Jeg tror ikke jeg vil føle meg mer ensom alene enn jeg allerede gjør. Uansett så unner jeg han alt godt, og en kjæreste som gjør han god. Så uansett om han er den eneste som finner ny unner jeg barna mine å se hva «god kjærlighet» er. Bare trist og lei meg for at vi ikke klarte det.

Ts

Anonymkode: 02870...c86

Bra å høre du er på andre tanker nå  

Anonymkode: a556c...d1d

[AnonymBruker]

Å herregud.... SKAFF DEG RYGGRAD KVINNE!!!!!!!

Du lærer barna dine at lykke ikke er viktig, så stygg opplæring du gir. Du lærer barna dine at man rett og slett skal bli i forhold man ikke har det bra i. Kjempe bra!!

Prisen for verdens beste mamma går selvfølgelig til deg, du er jo så flink atte! Lærer barna dine dumme ting ❤️❤️❤️ 

Anonymkode: 9d35b...3b6