Jeg skal bli i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig

[AnonymBruker]

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

[RC]

Tror du virkelig barna dine får det bedre av å se sin mor/sine foreldre ulykkelig i mange, mange år framover? Tror du gjør både deg selv, mannen din og selvfølgelig barna dine en stor bjørnetjeneste.

[AnonymBruker]

Barna får med seg at du ikke har det bra. Og hvorfor planlegger du å gå, når de er i tenårene? Er jo mye bedre å gå nå da.

Her så gikk jeg da barna var 9 og 2 år, og 9 åringen slet virkelig med det. 2 åringen slet ikke med det.

Anonymkode: 766fb...cc3

[AnonymBruker]

Du hjelper ingen ved å være martyr.

Anonymkode: e909c...ac3

[AnonymBruker]

RC skrev (3 minutter siden):

Tror du virkelig barna dine får det bedre av å se sin mor/sine foreldre ulykkelig i mange, mange år framover? Tror du gjør både deg selv, mannen din og selvfølgelig barna dine en stor bjørnetjeneste.

 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Barna får med seg at du ikke har det bra. Og hvorfor planlegger du å gå, når de er i tenårene? Er jo mye bedre å gå nå da.

Her så gikk jeg da barna var 9 og 2 år, og 9 åringen slet virkelig med det. 2 åringen slet ikke med det.

Anonymkode: 766fb...cc3

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du hjelper ingen ved å være martyr.

Anonymkode: e909c...ac3

Jeg vet ikke. Føler jeg må stå i valget, når magefølelsen min fortalte meg at noe var «feil» også før barn. Likevel gikk jeg for det, og da må jeg sette meg selv og mine behov til sides (mulig straff/martyr?).
 

Har lest så mange tråder her i det siste om at skilsmisse aldri er bra for barna, at de som velger å gå er egoistiske. Jeg tror jeg er god på å være overfladisk, late som at ting er bra. Den masken har jeg alltid vært god på å bruke. Alltid skjult følelsene mine, fremstår glad og lykkelig selv om jeg er trist og lei meg. Klart barna får det med seg i noen grad.

Tenkte det var bedre når de var eldre, kanskje må jeg vente i 15 år da. Da er de 19 og 21 😮‍💨

Anonymkode: 02870...c86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Tror du det er lettere for barna å takle når de er tenåringer? Mye bedre å gå nå. I tillegg kaster du ikke bort 10+ år i et forhold du ikke ønsker å være i.

Anonymkode: 17f07...c81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

 

Jeg vet ikke. Føler jeg må stå i valget, når magefølelsen min fortalte meg at noe var «feil» også før barn. Likevel gikk jeg for det, og da må jeg sette meg selv og mine behov til sides (mulig straff/martyr?).
 

Har lest så mange tråder her i det siste om at skilsmisse aldri er bra for barna, at de som velger å gå er egoistiske. Jeg tror jeg er god på å være overfladisk, late som at ting er bra. Den masken har jeg alltid vært god på å bruke. Alltid skjult følelsene mine, fremstår glad og lykkelig selv om jeg er trist og lei meg. Klart barna får det med seg i noen grad.

Tenkte det var bedre når de var eldre, kanskje må jeg vente i 15 år da. Da er de 19 og 21 😮‍💨

Anonymkode: 02870...c86

Eventuelt kan du ta ansvar nå. Om du mener at du tok en feil avgjørelse før barn, så blir det ikke bedre av å fortsette på det som er feil. 

Du har ett liv. Barna dine har èn barndom. Du kan gjøre deg og dem lykkelig, eller du kan slite deg gjennom fordi du mener det "er riktig." Hvorfor skal du utsette både deg og dem for det? Når dere kan være lykkelige i stedet? Spesielt. 

Det er mye enklere for barna med en splitt nå enn når de er tenåringer eller unge voksne.

Anonymkode: e909c...ac3

[Trolltunge]

For barna er det nok bedre at du går nå enn i de sårbare tenårene. Dette valget tar du ikke for barna. 

Endret 5 timer siden av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har bestemt meg å stå i forholdet til tross for at jeg er ulykkelig. Jeg skal stå i det for at mine barn skal slippe at oppveksten deres blir i en bag.

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, og nå etter familievernkontoret ser jeg at de er ufikselige årsaker. Så her må jeg bare ta et valg om å stå i det. Jeg føler meg tom og vissen på innsiden, som at en del av meg dør og visner.

Har dere noen tips til hvordan man holder ut? Jeg skal vente i 10 år med å gå, da er barna 14 og 16 år. 

Anonymkode: 02870...c86

Vet ikke hvilke tips som funker for deg. 

Jeg er der selv, jeg tenker at ikke faen om jeg skal fortsette denne tilværelsen etter barna har flyttet ut eller blitt store. 

Når jeg blir gammel så skal jeg være min egen sjef, og kose meg! Skal neimen ikke vaske og stelle for det største barnet her til jeg kreperer! 

Jeg skal gi meg selv en sjangs til å ha det bra.

Se fremover, kos deg i hverdagen, gjør som du vil og som gagner deg og barna!

Få deg en hobby eller tre, vær sosial med andre!

Anonymkode: f3e7c...7d9

[AnonymBruker]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 6 år, søsteren min 10 og broren min 14. Jeg er den av søsknene mine som har hatt minst problemer med skilsmissen. Det var helt klart verst for min bror og min søster, jeg gråt ikke og har aldri hatt noen problemer med det nettopp fordi jeg var så ung. Så jeg tror du gjør barna dine en bjørnetjeneste ved å vente. Man er veldig tilpasningsdyktig som 6 åring kontra tenåring! 

Anonymkode: 61270...7ef

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar.

Han elsker ikke meg lengre. Han kan aldri ønske å gifte seg med meg. Sier ofte hva som er feil med meg, og jeg gjør kanskje det samme?

Det er ingen emosjonell eller fysisk nærhet. Han viser lite interesse i meg og mine behov/tanker. Han føler det som mas, at jeg er vanskelig. Han har ikke elsket meg på mange år, og mulig jeg ikke har gjort det til han heller? Føles fremmed og rart når vi kysser og er nær. Altså det er så mange årsaker til at jeg føler meg ulykkelig, og det samme gjør og sier han. Han gleder seg til jeg er ute av livet hans.

Hva om gresset ikke er grønnere på andre siden? Hva om nye bekymringer som økonomi osv blir større enn de jeg har i dag?

Jeg er forøvrig sosial av meg, har et godt og stødig nettverk rundt meg. Har stabil jobb med mange gode kolleger. Han familie som står med meg uansett hva. Jeg er aktiv og henter små påfyll av glede og lykke utenfor. Det er blant annet turer med mine barn, og opplevelser sammen med de. Men i det siste har jeg følt meg mer nedstemt og tom enn før. Følelsen av panikk/angst har steget, jeg føler noen ganger jeg ikke får puste hjemme. Begynner å gråte helt ut av det blå. Er bare i bunn og grunn skikkelig skikkelig lei meg over at det har blitt som det har blitt, og føler meg fastlåst i en situasjon. Jeg er sint på meg selv for å ha havnet her. 

Anonymkode: 02870...c86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tusen takk for svar.

Han elsker ikke meg lengre. Han kan aldri ønske å gifte seg med meg. Sier ofte hva som er feil med meg, og jeg gjør kanskje det samme?

Det er ingen emosjonell eller fysisk nærhet. Han viser lite interesse i meg og mine behov/tanker. Han føler det som mas, at jeg er vanskelig. Han har ikke elsket meg på mange år, og mulig jeg ikke har gjort det til han heller? Føles fremmed og rart når vi kysser og er nær. Altså det er så mange årsaker til at jeg føler meg ulykkelig, og det samme gjør og sier han. Han gleder seg til jeg er ute av livet hans.

Hva om gresset ikke er grønnere på andre siden? Hva om nye bekymringer som økonomi osv blir større enn de jeg har i dag?

Jeg er forøvrig sosial av meg, har et godt og stødig nettverk rundt meg. Har stabil jobb med mange gode kolleger. Han familie som står med meg uansett hva. Jeg er aktiv og henter små påfyll av glede og lykke utenfor. Det er blant annet turer med mine barn, og opplevelser sammen med de. Men i det siste har jeg følt meg mer nedstemt og tom enn før. Følelsen av panikk/angst har steget, jeg føler noen ganger jeg ikke får puste hjemme. Begynner å gråte helt ut av det blå. Er bare i bunn og grunn skikkelig skikkelig lei meg over at det har blitt som det har blitt, og føler meg fastlåst i en situasjon. Jeg er sint på meg selv for å ha havnet her. 

Anonymkode: 02870...c86

..Tips fra dame som gikk da barna var 10, 8 og to. Skulle gjort det mye før, og bruddet var mest vanskelig for eldste. Det yngste barnet har ikke vært påvirket av det i det hele tatt, og hen har vokst opp med en lykkelig og fri mamma.

Anonymkode: b1dfc...f08

[AnonymBruker]

Troll

Anonymkode: b2e0d...441

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Troll

Anonymkode: b2e0d...441

? Hvorfor tror du det jeg skriver er troll? At jeg skal stå i det til tross for at jeg er ulykkelig?

Det er mange årsaker til at jeg er ulykkelig, samtidig som det er årsaker til at jeg og mannen min har pratet om at det er vanskelig for noen av oss å gå akkurat nå.

Vi har 3 barn. De er mellom 4-6 år. Det er sykdom i bildet hos noen av barna, ønsker ikke å gå inn i detaljer på et offentlig forum av naturlige årsaker. Det å bli aleneforeldre til tre små barn er noe jeg tenker er vanskelig å få til uten ekstra støtte. Vi har pratet om at hvis vi likevel går er vi avhengig av et tettere samarbeid enn mange andre må gjøre, for at det skal være praktisk og forsvarlig gjennomførbart. 
 

Jeg blir lei meg av at min historie, og ja, mørke og litt depressive tanker gjør at du tenker dette er troll. Nei. Det er faktisk livet mitt. Men det sier vel litt om hva jeg står i, tross alt.

Ts

Anonymkode: 02870...c86

[monican94]

jeg var 19 når mine foreldre ble skilt, skulle ønske de gjorde det når jeg var 5...

[AnonymBruker]

Vær så snill å ikke vent med å gå TS. Du kommer til å gå på en smell. Og hvem klarer å være en god mamma da? Jeg var i dine sko. Barna blir ikke lykkeligere av å ha en ulykkelig mamma,tro meg. Jeg gikk. Beste valget jeg kunne ta

Anonymkode: 9cc7e...71c