dere som har vært sammen med en narssisist/psykopat.

[AnonymBruker]

Hvordan har dere kommet dere helt ut av forholdet og hvordan har dette påvirket dere i ettertid? 

Jeg er så påvirket av alt at jeg sitter for det meste alene og alt er tungt. Har blitt en bitter sur dame som egentlig er i mine beste år. Greier ikke gå videre for å finne  en ny partner selv om jeg ikke ønsker å være alene. Er også redd for hva vedkommende er truende til om jeg finner meg en ny. Han har enda makten og kontrollen over meg.. Har rett og slett gitt opp livet. 

Er ødelagt av den psykiske mishandlingen om alt som er feil med meg som menneske, og utad har han gjort meg til den gale og syke. Blir jeg frustrert og sint for reelle ting er det jeg som er psykopaten. 
 

Har fått høre at jeg fortjener ingenting. At jeg er dum, stygg og listen videre er lang.. skammer meg for at jeg har vært så dum og stadig falt tilbake. Føler meg utnyttet og brukt. Som en brukt vaskefille og at jeg ikke fortjener bedre. Alt med meg er feil, imens han er feilfri. Jeg er den som måtte forklare meg i detalj, og stadig si unnskyld. 

Når jeg har forsøkt å forklare eller legge mine følelser på bordet så blir alt snudd over på han, og hans følelser. 

Mange advarte meg og kunne si jeg fortjener bedre men allikevel falt jeg stadig tilbake. Alle vennskapene jeg har mistet pga dette. 

Ja,  jeg får hjelp og snakker ut hos psykolog men føler det er lite til hjelp. Min selvtillit er knust og jeg har innsett at det vil ta tid å bygge den opp igjen.

Er så sint på meg selv for alt dette og at det håpet jeg hadde om at dette menneske en dag skulle bli som før. All den smerten jeg har påført meg selv 🥺

Hvordan skal man kunne bli glad igjen? Og ikke minst stole på et menneske på nytt?

Anonymkode: 55ef2...e92

[AnonymBruker]

Som en som har vært gjennom det samme, slutt å tenk at du skal finne en ny i allefall, bruk tid på å bli bedre og få kontakt med egne følelser, få verdi i deg selv og se verdi livet.

Er 8 år siden det ble slutt med min, jeg har enda ikke blitt sammen med noen nye, jeg velger å ikke gjøre det. Det forholdet tok mange år av livet mitt, nå vil jeg leve, kose meg, nyte det. Men det tok noen år å sørge, bearbeide, komme over det. Ikke minst jobbe med meg selv hver dag.

Hvis han enda plager deg kan du involvere politi og krisesenter for råd

Jeg er glad du er ute. Godt jobba. 

Anonymkode: 8ee2d...bf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan har dere kommet dere helt ut av forholdet og hvordan har dette påvirket dere i ettertid? 

Jeg er så påvirket av alt at jeg sitter for det meste alene og alt er tungt. Har blitt en bitter sur dame som egentlig er i mine beste år. Greier ikke gå videre for å finne  en ny partner selv om jeg ikke ønsker å være alene. Er også redd for hva vedkommende er truende til om jeg finner meg en ny. Han har enda makten og kontrollen over meg.. Har rett og slett gitt opp livet. 

Er ødelagt av den psykiske mishandlingen om alt som er feil med meg som menneske, og utad har han gjort meg til den gale og syke. Blir jeg frustrert og sint for reelle ting er det jeg som er psykopaten. 
 

Har fått høre at jeg fortjener ingenting. At jeg er dum, stygg og listen videre er lang.. skammer meg for at jeg har vært så dum og stadig falt tilbake. Føler meg utnyttet og brukt. Som en brukt vaskefille og at jeg ikke fortjener bedre. Alt med meg er feil, imens han er feilfri. Jeg er den som måtte forklare meg i detalj, og stadig si unnskyld. 

Når jeg har forsøkt å forklare eller legge mine følelser på bordet så blir alt snudd over på han, og hans følelser. 

Mange advarte meg og kunne si jeg fortjener bedre men allikevel falt jeg stadig tilbake. Alle vennskapene jeg har mistet pga dette. 

Ja,  jeg får hjelp og snakker ut hos psykolog men føler det er lite til hjelp. Min selvtillit er knust og jeg har innsett at det vil ta tid å bygge den opp igjen.

Er så sint på meg selv for alt dette og at det håpet jeg hadde om at dette menneske en dag skulle bli som før. All den smerten jeg har påført meg selv 🥺

Hvordan skal man kunne bli glad igjen? Og ikke minst stole på et menneske på nytt?

Anonymkode: 55ef2...e92

Jeg har vært sammen med flere av de der. Men de var alle veldig forskjellige, så jeg ante ikke at de var narcissister før det var alt for sent.

Kom meg bare ut fordi jeg fant en annen hver gang, og det tvang de til å la meg gå. Det var der eneste som hjalp, for jeg prøvde å slå opp flere ganger men de nektet.

Siste gangen ble jeg dratt ut av det, av tredjepart. Og nå bor jeg alene lykkelig! Ingen flere skal eie meg.

Anonymkode: b9937...efe

[AnonymBruker]

Litt usikker på om jeg noen gang vil komme helt over det, men det går sakte fremover. Jeg har brukt så langt tid på å sette grenser for meg selv, lære meg at jeg ikke trenger å gå på tå med høye skuldre hele tiden, at det er greit at jeg sier nei til noe, at jeg er trygg hjemme osv. Jeg bygger opp meg, og har absolutt ikke behov for noen annen mann i livet mitt. Gjør alt for deg selv❤️

Anonymkode: 404ff...f36

[AnonymBruker]

Var sammen med en i 7 år. Har barn med han og han har derfor fremdeles makt over meg selv om jeg dro for 2 år siden. På slutten av forholdet var jeg et aspeløv og helt på bunn. Det som holdt meg fra å dra var at jeg tenkte jeg sikkert fortjente dette og at ting kom til å bli bedre. At det hvertfall ikke gikk utover barna. 
han kunne slå i vegger om han ble sur, sa alt var bedre uten meg, nekta å hjelpe med hus/hjem/barn selv da jeg var nyoperert. 
det som til slutt fikk meg til å tørre å dra var at han begynte å behandle meg stygt foran barna så derfor bestemte jeg meg for at jeg hvertfall skulle gi dem en trygg mamma og et rolig hverdag 50% av tiden.. i etterkant har både familiekontor og psykolog brukt ordet psykisk mishandling og narsissisme for å forklare det jeg ble utsatt for. 
 

 

Anonymkode: 6ff8d...6bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Var sammen med en i 7 år. Har barn med han og han har derfor fremdeles makt over meg selv om jeg dro for 2 år siden. På slutten av forholdet var jeg et aspeløv og helt på bunn. Det som holdt meg fra å dra var at jeg tenkte jeg sikkert fortjente dette og at ting kom til å bli bedre. At det hvertfall ikke gikk utover barna. 
han kunne slå i vegger om han ble sur, sa alt var bedre uten meg, nekta å hjelpe med hus/hjem/barn selv da jeg var nyoperert. 
det som til slutt fikk meg til å tørre å dra var at han begynte å behandle meg stygt foran barna så derfor bestemte jeg meg for at jeg hvertfall skulle gi dem en trygg mamma og et rolig hverdag 50% av tiden.. i etterkant har både familiekontor og psykolog brukt ordet psykisk mishandling og narsissisme for å forklare det jeg ble utsatt for. 
 

 

Anonymkode: 6ff8d...6bf

Jeg har forøvrig funnet ny partner. Måtte jobbe mye med meg selv for å klare å stole på noen igjen. Det å faktisk oppleve at noen bryr seg om meg , tar vare på meg ved sykdom, husker småting (sånn som for eksempel favoritt smågodt) er ting jeg verdsetter utrolig høyt. 

Anonymkode: 6ff8d...6bf

[AnonymBruker]

Jeg har kommet ut for narsisssister som "venner" et par gange, og det har seriøst gitt meg en smell i forhold til å stole på mennesker, og det å stole på meg selv også, for jeg har blitt påvirket til å gjøre ting som jeg ellers ikke ville gjort, og som jeg angrer bittert på. Vet ikke hvordan man kommer over det altså.

Anonymkode: ee957...337

[Ellah]

Om dere ikke har barn er det første du må gjøre å kutte all kontakt. Blokk han fra alt, og om du er redd få deg et besøksforbud. Jeg vet det er vanskelig, og vondt, men det må til. Selv tok det meg over et år etter brudd før jeg kuttet all kontakt. Det året kom jeg meg ingen vei, selvtilliten var så dårlig og jeg følte meg mislykket som ikke klarte kutte han. Så lenge han fortsatt har kontroll vil han utnytte den, og du vil aldri komme deg videre. Han må ikke vite hva som skjer i ditt liv. 

Er du sikker på at vennskapene er tapt? Har du forsøkt å snakke med de? Jeg mistet ikke venner pga forholdet, men kontakten var ikke like hyppig, de kontaktet andre om de ville finne på noe - jeg kunne jo aldri uansett. Når jeg gikk fortalte jeg de hva jeg hadde levd i, har aldri følt meg så støttet noen gang. 
 

Man kommer nok aldri helt over det. Han har ødelagt mye av det som var meg, men man kommer seg videre, som en litt annen versjon. Det trenger ikke nødvendigvis være dårligere. 
 

Jeg er i dag samboer med en ny mann, som er snill og god mot meg. Det tok tid før jeg var klar for det. Det er ikke noe å haste med, forsøk først å få deg fint med å bare være deg. 

[Irak]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg har forøvrig funnet ny partner. Måtte jobbe mye med meg selv for å klare å stole på noen igjen. Det å faktisk oppleve at noen bryr seg om meg , tar vare på meg ved sykdom, husker småting (sånn som for eksempel favoritt smågodt) er ting jeg verdsetter utrolig høyt. 

Anonymkode: 6ff8d...6bf

Så godt å lese ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan har dere kommet dere helt ut av forholdet og hvordan har dette påvirket dere i ettertid? 

Jeg er så påvirket av alt at jeg sitter for det meste alene og alt er tungt. Har blitt en bitter sur dame som egentlig er i mine beste år. Greier ikke gå videre for å finne  en ny partner selv om jeg ikke ønsker å være alene. Er også redd for hva vedkommende er truende til om jeg finner meg en ny. Han har enda makten og kontrollen over meg.. Har rett og slett gitt opp livet. 

Er ødelagt av den psykiske mishandlingen om alt som er feil med meg som menneske, og utad har han gjort meg til den gale og syke. Blir jeg frustrert og sint for reelle ting er det jeg som er psykopaten. 
 

Har fått høre at jeg fortjener ingenting. At jeg er dum, stygg og listen videre er lang.. skammer meg for at jeg har vært så dum og stadig falt tilbake. Føler meg utnyttet og brukt. Som en brukt vaskefille og at jeg ikke fortjener bedre. Alt med meg er feil, imens han er feilfri. Jeg er den som måtte forklare meg i detalj, og stadig si unnskyld. 

Når jeg har forsøkt å forklare eller legge mine følelser på bordet så blir alt snudd over på han, og hans følelser. 

Mange advarte meg og kunne si jeg fortjener bedre men allikevel falt jeg stadig tilbake. Alle vennskapene jeg har mistet pga dette. 

Ja,  jeg får hjelp og snakker ut hos psykolog men føler det er lite til hjelp. Min selvtillit er knust og jeg har innsett at det vil ta tid å bygge den opp igjen.

Er så sint på meg selv for alt dette og at det håpet jeg hadde om at dette menneske en dag skulle bli som før. All den smerten jeg har påført meg selv 🥺

Hvordan skal man kunne bli glad igjen? Og ikke minst stole på et menneske på nytt?

Anonymkode: 55ef2...e92

Føler meg mindre dum og stygg bare av å ha flyttet fra han. Jeg bruker mer tid på mine ting nå enn før, det hjelper endel for selvtilliten. 

Fokuser på egen mestringsfølelse. 

Har du ingen andre i livet ditt? Venner, familie, kollegaer? Kan du stole på de så vet du jo at det finnes masse mennesker som ikke er psykopat. 

Fornekt hver negative tanke, ikke la de ta plass i hodet ditt.

Anonymkode: 683f0...e0c