Manglende empati som ungdom? Jente 14. Blir så lei meg pga henne

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, hvorav den ene nærmer seg 15. Siste par årene er hun blitt mer og mer ego og kald når det kommer alt alt annet enn hva som gjelder henne selv. Hun har ingen naturlig omsorg for den yngre broren sin lenger, i forhold til hva hun hadde før. 

For eksempel nå brakk den yngre broren noe på glatta, ikke alvorlig brudd heldigvis, men likevel. Han ville så gjerne låne en av hennes store putebamser for å ligge med armen hevet, men da ble hun sur og ville nekte. Han spurte henne om hun ikke brydde seg om han lenger, og hun bare furta og gikk på rommet. 

For noen uker siden opplevde jeg symptomer som kunne forveksles med slag (men viste seg å være et kraftig migreneanfall). Jeg ble innlagt på sykehuset en dag. Da jeg kom hjem var hun helt likegyldig og gikk ikke fra spillet sitt en gang. 

Det er så vondt å oppleve en slik kulde. Jeg vet at kanskje ungdomsårene er litt slik, så ville sjekke om flere opplevde lignende? Og andre som kanskje opplevde at det går over som regel? 

Jeg er redd at den enpatiske og omtenksomme delen av henne har krepert på veien mot voksenlivet. Får vondt i mamma hjertet. Det var ikke slik som dette jeg trodde det skulle bli å være mamma til en ungdomsjente. 

Anonymkode: 20e20...4f8

[AnonymBruker]

Er vel bare tenåringsnykker, tenker jeg. Skjønner det er vondt, da. 

Anonymkode: 165ac...ba2

[AprilLudgate]

Ja, og det er ikke kjønnsbasert. Høres normalt ut. 

Man har toppnivå hormoner kombinert med hjerne som ikke er ferdig utvikla. 
 

Ta en prat med henne om hvordan dette oppleves, og om hun kan forsøke å velge sine kamper litt. At du skjønner hun kkke mener det kjipt, men det blir sånn. 
 

Så må du og være litt rausere på hva du tar personlig. 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (7 minutter siden):

Ja, og det er ikke kjønnsbasert. Høres normalt ut. 

Man har toppnivå hormoner kombinert med hjerne som ikke er ferdig utvikla. 
 

Ta en prat med henne om hvordan dette oppleves, og om hun kan forsøke å velge sine kamper litt. At du skjønner hun kkke mener det kjipt, men det blir sånn. 
 

Så må du og være litt rausere på hva du tar personlig. 

Er dette virkelig normalt? Jeg reagerer slik som ts egentlig. Jeg derimot har hatt en barndom full av omsorgssvikt så vet ikke helt hva som var normale hormoner og hva som var som følge av omsorgssvikt og reaksjon på det. Har ikke barn enda selv men det er faktisk noe jeg har tenkt over. Hva er "normalt" og hva er unormalt?

Anonymkode: 3ef8b...880

[fru Alving]

Hvordan er hun med venner? Ofte gir de mest omsorg til de som er nære venner mens familien tas for gitt(les, går for lut og kaldt vann..)

[AnonymBruker]

Høres ut som en helt normal tenåring, TS. Det er tøft å stå i, men hun trenger at du som mor tåler henne i denne tiden. Høres ut som om du trenger å øve litt på å ikke ta det personlig. Det er ikke personlig ment mot deg, dette er hjernen hennes under «ombygging»/utvikling.

Har du venninner el lignende du kan lufte frustrasjonen med? Lettere å stå i det som voksen når man kan lufte ut tanker og følelser med andre voksne.

Anonymkode: 17534...f11

[AnonymBruker]

Har hatt flere tenåringer. Litt ulikt når det slår inn, men fra 13-14 (ungdomskole) så blir venner viktigere enn familie. Og det kan komme en tid der de har trass (litt sånn ny trassalder) De tester grenser, og de går «motsatt» av det du forventer.

Med småbarn i trass kan omvendt psykologi virke, men tenåringer er for smarte og gjennomskuer foreldrene lett. Dersom vennene mener noe er de tilbøyelige til å få samme meninger og teste disse hjemme. Noen er tidlig ute med festing.

Uansett hva du møter på så ikke gå inn i en rolle der du er offer eller stakkars, og hun er skurk eller slem. La henne teste selvstendigheten og gi henne heller litt mer ansvar. Typ en jobb hun kan få lønn for eller oppgaver hun er flink til.

Ha en åpen og nysgjerrig innstilling, om hun kan prate om alt hjemme så blir det lettere.

Anonymkode: 80b19...334

[AnonymBruker]

Jeg går litt mot strømmen her og mener at det ikke er akseptabelt å være drittsekk selv om man har 1000 gode forklaringer på hvorfor ditt og hvorfor datt. 
Ja, hun er full av hormoner, ja, hun løsriver seg fra familien. 
Det er ikke dermed fripass for å oppføre seg som man vil. 
Har en datter på samme alder som din. Hun kan ha tendens til samme oppførsel, men sklir det ut tar hun seg kraftig sammen etter en samtale. 
Du er ikke ferdig med å være mamma på flere år enda. Og det er fortsatt riktig å irettesette dårlig oppførsel. 

Anonymkode: 3721f...0da

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Er dette virkelig normalt? Jeg reagerer slik som ts egentlig. Jeg derimot har hatt en barndom full av omsorgssvikt så vet ikke helt hva som var normale hormoner og hva som var som følge av omsorgssvikt og reaksjon på det. Har ikke barn enda selv men det er faktisk noe jeg har tenkt over. Hva er "normalt" og hva er unormalt?

Anonymkode: 3ef8b...880

Dette er normalt ja.

Voksne og kan være rimelig gretne og vrange pga hormoner. Og alt annet.

Vi bare har lært oss måter å legge skyld på andre/ta det utover noen som ikke forstår situasjonen osv. 

Rimelig mange sure voksne drager på jobb/hjemme osv. 

Så kommer midtlivskrisa, (peri) menopause, livet i det hele tatt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg går litt mot strømmen her og mener at det ikke er akseptabelt å være drittsekk selv om man har 1000 gode forklaringer på hvorfor ditt og hvorfor datt. 
Ja, hun er full av hormoner, ja, hun løsriver seg fra familien. 
Det er ikke dermed fripass for å oppføre seg som man vil. 
Har en datter på samme alder som din. Hun kan ha tendens til samme oppførsel, men sklir det ut tar hun seg kraftig sammen etter en samtale. 
Du er ikke ferdig med å være mamma på flere år enda. Og det er fortsatt riktig å irettesette dårlig oppførsel. 

Anonymkode: 3721f...0da

Jeg er enig med deg. Jeg har tenåringer, og joda hormonene raser innemellom, men ikke sånn som det her. De har vist masse empati både med søsken og besteforeldre når det har skjedd liknende ting som du beskriver. 
 

Jeg hadde tatt en alvorlig prat. Kanskje særlig om det med broren. Fullstendig uakseptabelt å være ego og drama queen i en slik situasjon. 

Anonymkode: 1343e...c00

[AnonymBruker]

Du må ikke la henne styre stemningen i huset.

Er ganske typisk tenåring. Da jeg var tenåring og var kjip med lillebror så fikk jeg kjeft eller streng beskjed om å slutte å være kjip. Helt greit. Så lenge man også husker å se tenåringens andre behov. Er lov å være sur tenåring med hormoner, men et sted går grensa.

Du må også slutte å forsøke å hente sympati fra datteren din. Hun skal ikke komme i et slags merkelig og forvirrende maktforhold overfor deg der det blir viktig for deg å få dette fra henne. Det gi henne en merkelig kombinasjon av dårlig samvittighet, skyldfølelse og forakt for deg. Det er ikke sunt for deg eller henne. Fucker med rollefordelingen.

Har selv hatt en mor som guiltet meg og følte seg forsmådd når jeg ikke reagerte som hun ønsket. Det ble helt feil. Min mening.

Anonymkode: 9c878...429

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg går litt mot strømmen her og mener at det ikke er akseptabelt å være drittsekk selv om man har 1000 gode forklaringer på hvorfor ditt og hvorfor datt. 
Ja, hun er full av hormoner, ja, hun løsriver seg fra familien. 
Det er ikke dermed fripass for å oppføre seg som man vil. 
Har en datter på samme alder som din. Hun kan ha tendens til samme oppførsel, men sklir det ut tar hun seg kraftig sammen etter en samtale. 
Du er ikke ferdig med å være mamma på flere år enda. Og det er fortsatt riktig å irettesette dårlig oppførsel. 

Anonymkode: 3721f...0da

Jeg sa ikke «aksepter alt», jeg sa «snakk med henne og gi henne muligheten til å reflektere».

Om man gir noen kun kjeft lærer de lite av hvorfor - og vil sjeldent forsøke å justere. Fordi skam/stolthet. 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (2 minutter siden):

Dette er normalt ja.

Voksne og kan være rimelig gretne og vrange pga hormoner. Og alt annet.

Vi bare har lært oss måter å legge skyld på andre/ta det utover noen som ikke forstår situasjonen osv. 

Rimelig mange sure voksne drager på jobb/hjemme osv. 

Så kommer midtlivskrisa, (peri) menopause, livet i det hele tatt.

Du sier noe der ja! 🤣 

 

Anonymkode: 3ef8b...880

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er dette virkelig normalt? Jeg reagerer slik som ts egentlig. Jeg derimot har hatt en barndom full av omsorgssvikt så vet ikke helt hva som var normale hormoner og hva som var som følge av omsorgssvikt og reaksjon på det. Har ikke barn enda selv men det er faktisk noe jeg har tenkt over. Hva er "normalt" og hva er unormalt?

Anonymkode: 3ef8b...880

Tenåringer har mindre empati på en måte...fordi hjernen er i STOR utvikling. Samtidig som at impulskontrollene er lave...

Anonymkode: 3a3d4...1ea

[AnonymBruker]

Ungdommer har ikke ferdig utviklet empati. Det beste du kan gjøre er selv å være empatisk mot barna dine for å bygge opp deres

Anonymkode: 70086...914

[AnonymBruker]

For alt du vet oppfører hun seg slik fordi hun synes denne typen ting er vanskelig, trist og sårt og vil ikke vise følelsene sine til noen. Å ignorere blir en måte å ordne det slik at "det ikke har skjedd". Forsøk å snakk med henne om hva hun tenker og føler. 

Hilsen noen som var en svært emosjonell oh empatisk tenåring som ikke ville snakke med noen.

Anonymkode: 4eb44...dec

[AnonymBruker]

Jeg husker så godt selv den tiden der. Viste ikke følelser, var frekk, men hadde mye dårlig samvittighet. Var jo egentlig ikke slik jeg ville være, men når jeg møtte på de sol jeg var trygewr på klarte jeg ikke å stagge meg. Dette går over og hun tåler å høre hun oppfører seg dårlig. 

Anonymkode: 96c15...9c0

[AnonymBruker]

Dump henne.

Anonymkode: 1a897...233

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har to barn, hvorav den ene nærmer seg 15. Siste par årene er hun blitt mer og mer ego og kald når det kommer alt alt annet enn hva som gjelder henne selv. Hun har ingen naturlig omsorg for den yngre broren sin lenger, i forhold til hva hun hadde før. 

For eksempel nå brakk den yngre broren noe på glatta, ikke alvorlig brudd heldigvis, men likevel. Han ville så gjerne låne en av hennes store putebamser for å ligge med armen hevet, men da ble hun sur og ville nekte. Han spurte henne om hun ikke brydde seg om han lenger, og hun bare furta og gikk på rommet. 

For noen uker siden opplevde jeg symptomer som kunne forveksles med slag (men viste seg å være et kraftig migreneanfall). Jeg ble innlagt på sykehuset en dag. Da jeg kom hjem var hun helt likegyldig og gikk ikke fra spillet sitt en gang. 

Det er så vondt å oppleve en slik kulde. Jeg vet at kanskje ungdomsårene er litt slik, så ville sjekke om flere opplevde lignende? Og andre som kanskje opplevde at det går over som regel? 

Jeg er redd at den enpatiske og omtenksomme delen av henne har krepert på veien mot voksenlivet. Får vondt i mamma hjertet. Det var ikke slik som dette jeg trodde det skulle bli å være mamma til en ungdomsjente. 

Anonymkode: 20e20...4f8

Mangel på empati skyldes som oftest at man ikke selv har opplevd at livet kan være vanskelig. Har du skjemt bort og skånet datteren din for kjipe ting i livet? Hvis du har det så kan litt "tough love" være en motgift. 

Anonymkode: a9234...1b1

[Brukerano]

Jeg tenker at dette ikke nødvendigvis er normalt. Men kanskje hennes reaksjon på noe? 
Hvorfor spør bror om hun ikke bryr seg? Det er jo merkelig med sånn type manipulering for å få viljen sin. 
Og hvordan ønsker du at hun skal reagere på at du har migrene/vondt i hode?