Flytte fra alt og starte på nytt

[AnonymBruker]

Vi er en familie på (snart) 4. Bor i stor villa i Oslo, men ønsker oss et enklere liv. Er veldig fristet til å selge og flytte på landet, men så står vi liksom litt å holder igjen.

Jeg er ufør så for min del er det det samme jobbmessig og min mann har en jobb som har avdelinger rundt i hele Norge. Han har en viktig nøkkelposisjon så vi regner med at de er villig til å forhandle om han ønsker å jobbe fra en annen lokasjon.

Likevel. Det er noe skummelt med å forlate det trygge og kjente.

Barna er små og har ikke sosialt nettverk enda.

Noen som har gjort et lignende hopp og vil dele erfaringer?  

Anonymkode: e061a...1f5

[AnonymBruker]

Hva med hytte ?

Anonymkode: ab358...54d

[AnonymBruker]

"Julenissen følger med påflytte lasset" sa en klok mann engang......

Anonymkode: d299f...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

"Julenissen følger med påflytte lasset" sa en klok mann engang......

Anonymkode: d299f...5c5

*"Julenissen følger med på flyttelasset"

Anonymkode: d299f...5c5

[StumpyHero]

Å bo på landet er ikke for alle. Det er på en måte en egen livsstil og du må trives med stor grad av selvstendighet. Hvis man gjør det, så er livet på landet en drøm. Jeg flyttet fra byen til landet og angrer ikke et sekund. Hvis du er innforstått med at kollektivtilbudet er dårlig og kulturtilbudet begrenset så sier jeg bare go for it

Det er også en stoooor fordel om du er glad i natur! 

Lykke til 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

"Julenissen følger med påflytte lasset" sa en klok mann engang......

Anonymkode: d299f...5c5

Nissen følger med på lasset, et gammelt uttrykk. 
 

Julenissen har ingenting å gjøre i det uttrykket, fordi han var nok ikke oppfunnet den gangen uttrykket oppstod. 

Anonymkode: 60c7c...e64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nissen følger med på lasset, et gammelt uttrykk. 
 

Julenissen har ingenting å gjøre i det uttrykket, fordi han var nok ikke oppfunnet den gangen uttrykket oppstod. 

Anonymkode: 60c7c...e64

Hæ?

Anonymkode: d299f...5c5

[AnonymBruker]

Hva ved livet i Oslo er det som ikke føles enkelt? Som en over nevner, er det mye som ikke er så enkelt på landet. Som f.eks transport.

Vi flytta fra Oslo til en mindre by hvor vi hadde lite nettverk. Blant annet for å få et litt enklere liv. Og ikke minst, for å få bedre økonomi (fordi boligkostnadene er MYE lavere). Vi angrer ikke! Var på jobbtur til Oslo for litt siden og stod i en stappfull forsinka t-bane og tenkte at «dette savner jeg ikke».

Anonymkode: a28fd...e13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hæ?

Anonymkode: d299f...5c5

Det er tittelen på en bok av Frank Rosavik. 

Anonymkode: 60c7c...e64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er tittelen på en bok av Frank Rosavik. 

Anonymkode: 60c7c...e64

Hva er tittelen på bok?

Anonymkode: d299f...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er tittelen på bok?

Anonymkode: d299f...5c5

https://www.ark.no/produkt/boker/dokumentar-og-faktaboker/hae-9788241963278?gad_source=1&gbraid=0AAAAAD22RQEmbfGvQ0ophFu4vu803lckz&gclid=EAIaIQobChMIurv4u9PsigMVNRiiAx33UQGMEAAYASAAEgKYXvD_BwE

Anonymkode: 60c7c...e64

[AnonymBruker]

Kjenner to familier som gjorde slik du drømmer litt om. Ene familien hadde barn på 4 og 8 år som begge var ‘bitre’ i oppveksten/ungdommen fordi de ikke fikk oppleve å vokse opp i byen. De flyttet begge hjemmefra allerede da de begynte på vgs i byen. Slik jeg opplevde/opplever barna så var/er de av typen med litt lopper i blodet og på jakt etter fart og spenning. Litt ‘fuckings jævla Åmål typen😅 Den andre familien flyttet for to år siden og barna går i barnehage og 2 klasse. De føler de har funnet meningen med livet på landet og angrer på at de ikke flyttet før i mens barna var enda mindre. Dama er sykepleier og jobber i hjemmesykepleien der i mens mannen beholdt jobben sin i byen. En times kjøretur, men han parkerer bilen i nærheten av tog/holdeplass og tar toget til jobben. Da er han fremme på 20 min og sparer både tid, penger og miljø med månedskort til kollektivtransport.

Om drømmen er et liv på landet og man bor i Oslo som er den optimale kontrasten fra liv på landet, så er det Bate å komme seg avgårde. Livet er for kort til å utsette noe sånn tenker jeg;)

Anonymkode: 9f063...415

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

*"Julenissen følger med på flyttelasset"

Anonymkode: d299f...5c5

Og mannen ville frå nissen flytte. Men høgt frå vognlasset nissen lo: " Eg trur me flytter i dag, me to"

Anonymkode: 6a6fd...480

[AnonymBruker]

Dere eier en villa i Oslo (?), har snart to barn, du er uføretrygdet og han har en god og trolig litt fleksibel stilling. Ønsker et litt enklere liv med romsligere økononomi. Jeg vet ikke hva som holder dere tilbake men tenker bare: "do it"!

Akkurat den pakken med å bo i roligere strøk og kanskje ha god plass til å anlegge en liten grønnsakshage, sette opp et moderat drivhus og holde noen høner (som jo må være er et skikkelig gode for barn å være med og sysle med) - det passer mange.

"Landet" kan være så mangt, det kan være et trivelig tettbebyggelse med et lite "kjøpesenter", kafe, frisør og selvfølgelig barnehage og skole. Eller det kan være skikkelig ruralt, med litt kjørevei til fasilitetene. Jeg tror dere vet veldig godt hva dere vil trives med i hverdagen. Men for økonomiens del, frihetsfølelsen og oppvekstvilkårenes del tenker jeg at det kan være veldig positivt å flytte ut av storbyens kjas og mas.

Jeg og ektefellen er i en annen livssituasjon, i og med at vi ikke har barn p.dd. Vi er begge uføretrygdede i øvre 30-årene. Vi har hatt en urban oppvekst, og har lenge bodd i by. For et par år siden sto vi litt på samme sted som dere: vi ønsket å flytte ut på landet og i vårt tilfelle handlet det om å gi oss selv en enda bedre økonomi og samtidig kunne sysle med selvhold og beredskap. Jeg tror vi begge hadde blitt litt deprimerte av å bo i en storby som uføretrygdede, fordi byene har et annet tempo og aktivitetsnivå enn det vi har, slik at vi ikke helt klarer å falle til ro. Det gjør vi her ute på landet hvor vi bor. Vi har tatt flere økonomi- og livsstilsgrep og opplever egentlig at vi har en ganske romslig økonomi fordi de faste kostnadene er kuttet betydelig. Vi kan spare rundt halve inntekten og det har vi mål om å gjøre i noen år.

Anonymkode: 69acf...f74

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale dere å tenke på hva som er viktig for dere. Hva er verdiene dere setter høyt? Hva er «det enkle liv» for dere? Er fin natur viktig for at dere skal ha det bra? Hvordan vektlegger dere valgmuligheter for ungene (mtp fritidsinteresser, vgs etc)? Hvilke typer mennesker trives dere sammen med? Er det viktig med kulturtilbud? Og hva mener du med landet? Som en annen her sier, så kan jo det bety både et lite tettsted og ei bittelita bygd langt fra andre mennesker. Vi har bodd på landet, men mistrivdes enormt. Veldig tungvint med lange avstander til alt og ikke-eksisterende kollektivtilbud, kjempedårlig kulturtilbud (noe som er viktig for meg), veldig tungvint hvis man hadde behov for spesialisthelsetjeneste for eksempel, dårlig utvalg av fritidsaktiviteter, veldig få lekekamerater for ungene (små barnekull, så få å velge mellom), veldig homogen befolkning med stortsett relativt lav utdanning, veldig vanskelig å komme inn i miljøet.  Fin natur, men for vår del er ikke det viktig for å ha det bra. Vi flyttet tilbake til byen og har ikke angret et sekund. For vår del er det mye enklere her.

Anonymkode: e171a...61d

[AnonymBruker]

Takk for mange konstruktive tilbakemeldinger og perspektiver!

Det er nok definitivt kollektivtilbudet, Wolt, kulturtilbudet og alle de andre behagelighetene Oslo byr på som holder oss igjen.

Det som trekker mot å flytte er at jeg har stort behov for nærhet til natur, som nevnt er jeg ufør og det å være ute i naturen er balsam for meg. Jeg driver med hund og er mye i Oslomarka, men det hadde vært deilig å ha naturen mer tilgjengelig - også for resten av familien. Vi ønsker også flere dyr, bl.a høner, katt og flere hunder.

Når det gjelder aktivitet for barna tenker vi vel egentlig at vi uansett ønsker å bo innen 30-60 min kjøring til nærmeste by, så mulighetene finnes. Tenker heller ikke bosette oss midt i ingenmannsland men kanskje i utkanten av et tettsted. 

Vi er selvfølgelig veldig bekymret for det noen nevnte lenger opp med miljøet i skolen på små steder, mobbing, homogenitet etc. Vi er jo vant til å leve i en by med stor takhøyde for at alle er forskjellige.

Synes det er så mye som veier for og imot. Føler vi aldri kommer til å bestemme oss og bare bli boende i byen mens vi dagdrømmer oss i mellom 🙈

Anonymkode: e061a...1f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Vi er en familie på (snart) 4. Bor i stor villa i Oslo, men ønsker oss et enklere liv. Er veldig fristet til å selge og flytte på landet, men så står vi liksom litt å holder igjen.

Jeg er ufør så for min del er det det samme jobbmessig og min mann har en jobb som har avdelinger rundt i hele Norge. Han har en viktig nøkkelposisjon så vi regner med at de er villig til å forhandle om han ønsker å jobbe fra en annen lokasjon.

Likevel. Det er noe skummelt med å forlate det trygge og kjente.

Barna er små og har ikke sosialt nettverk enda.

Noen som har gjort et lignende hopp og vil dele erfaringer?  

Anonymkode: e061a...1f5

Enklere på landet enn i byen? 

Regner med at barnet deres er lite, men ha i bakhodet at det er veldig mye mer jobb med (særlig litt større) barn på landet enn i byen. Antakelig må de kjøres til venner og aktiviteter og alt som skjer, og det er mye kjøring altså. Dere har snart to barn, så begge blir involvert i det. I byen går barna selv til skolen, altiviteter og venner og alt er i nærheten.

Anonymkode: 59f7d...519

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Enklere på landet enn i byen? 

Regner med at barnet deres er lite, men ha i bakhodet at det er veldig mye mer jobb med (særlig litt større) barn på landet enn i byen. Antakelig må de kjøres til venner og aktiviteter og alt som skjer, og det er mye kjøring altså. Dere har snart to barn, så begge blir involvert i det. I byen går barna selv til skolen, altiviteter og venner og alt er i nærheten.

Anonymkode: 59f7d...519

Men dette handler vel litt om å begrense antall aktiviteter også? Mine barn kommer ikke til å få lov til å gå på håndball, fotball, basket og ski. De får velge 1 ting hver. Mulig det er ondskapsfullt etter dagens standard, men både jeg og min mann er oppvokst med at vi måtte velge. 

Jeg er i tillegg oppvokst på et mindre sted selv og gikk både til barneskolen, ungdomsskolen og de fleste vennene mine. Dette kommer jo helt an på hvordan man er bosatt, fullt mulig å bo i ok avstand til det viktigste selv om man ikke bor midt i Oslo. Som nevnt ønsker vi nærhet til et tettsted, tenker ikke flytte dit ingen skulle tru at nokon kunne bu 😅

Anonymkode: e061a...1f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men dette handler vel litt om å begrense antall aktiviteter også? Mine barn kommer ikke til å få lov til å gå på håndball, fotball, basket og ski. De får velge 1 ting hver. Mulig det er ondskapsfullt etter dagens standard, men både jeg og min mann er oppvokst med at vi måtte velge. 

Jeg er i tillegg oppvokst på et mindre sted selv og gikk både til barneskolen, ungdomsskolen og de fleste vennene mine. Dette kommer jo helt an på hvordan man er bosatt, fullt mulig å bo i ok avstand til det viktigste selv om man ikke bor midt i Oslo. Som nevnt ønsker vi nærhet til et tettsted, tenker ikke flytte dit ingen skulle tru at nokon kunne bu 😅

Anonymkode: e061a...1f5

De må uansett velge mellom disse aktivitetene etterhvert. Sønnen min på 12 spiller hpndball. Det er 4 treninger i uka + kamp hver eneste uke. På landet får du fort mange timer å kjøre til og fra kamp. Her i Oslo er det også ofte langt: Sarpsborg, Enebakk, Bjørkelangen, Jessheim, Lommedalen osv… Fotball er garantert minst like mange treninger. Skal du si nei for du vil ikke kjøre? Da er landet ikke for deg (eller barna dine hvertfall). Mine barn satser ikke, men det blir fort mye likevel. Og er de ikke på aktiviteter er de med venner, så det er ikke sånn at om man ikke skal noe er man hjemme.

Så tenk deg godt om mtp dette. Vanskelig å tro hvor mye det blir etterhvert når man har små barn, særlig om du har flere barn som alle skal på noe. Barnehagebarn skal ingenting og trenger ikke vennebesøk, dette behovet blir først stort på skolen. Vår skolekrets er relativt liten, men ser likevel at de som leker sammen er de som bor nært nok til at barna får gå selv.

Og så er det veldig stor forskjell på å bo på bygda men i et tettsted rett ved siden av skolen og fotballbanen, og på å bo «ordentlig på landet». Men så lenge barnas venner er langt unna må du kjøre uansett. 

Anonymkode: 59f7d...519

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

De må uansett velge mellom disse aktivitetene etterhvert. Sønnen min på 12 spiller hpndball. Det er 4 treninger i uka + kamp hver eneste uke. På landet får du fort mange timer å kjøre til og fra kamp. Her i Oslo er det også ofte langt: Sarpsborg, Enebakk, Bjørkelangen, Jessheim, Lommedalen osv… Fotball er garantert minst like mange treninger. Skal du si nei for du vil ikke kjøre? Da er landet ikke for deg (eller barna dine hvertfall). Mine barn satser ikke, men det blir fort mye likevel. Og er de ikke på aktiviteter er de med venner, så det er ikke sånn at om man ikke skal noe er man hjemme.

Så tenk deg godt om mtp dette. Vanskelig å tro hvor mye det blir etterhvert når man har små barn, særlig om du har flere barn som alle skal på noe. Barnehagebarn skal ingenting og trenger ikke vennebesøk, dette behovet blir først stort på skolen. Vår skolekrets er relativt liten, men ser likevel at de som leker sammen er de som bor nært nok til at barna får gå selv.

Og så er det veldig stor forskjell på å bo på bygda men i et tettsted rett ved siden av skolen og fotballbanen, og på å bo «ordentlig på landet». Men så lenge barnas venner er langt unna må du kjøre uansett. 

Anonymkode: 59f7d...519

Utrolig hva som har skjedd på den aktivitetsfronten de siste 20-30 årene 🙄

Da jeg var liten selv gikk jeg på håndball og dans, det var 1 trening pr uke pr aktivitet. Altså 2 treninger i uken. Håndball var 2 cuper i året og en kamp i mnd. Dans 1 NM pr år.

Jeg kan garantere 100% at jeg ikke kommer til å bruke livet mitt på å kjøre til og fra treninger og kamper med 2 barn. Vi kom oss til og fra på 90-tallet og det må da jammen være mulig å få til på 2000-og-what-not også.

Det der aktivitetsgreiene er hysteri. Har en nabo med en sønn på 8. Hun er i ferd med å brenne seg ut med alle aktivitetene hans, oppfølging og dugnader og div som følger med.

Og jada, da har jeg vel formulert meg feil. Men når man er vant til å bo i Oslo blir et tettsted med 15 000 innbyggere landet. 

Anonymkode: e061a...1f5