Sønn med alvorlig sosial angst

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

De må jo nesten starte en plass, og da kan hjemmebesøk være en fin plass å starte.

Anonymkode: 87dc2...5c8

Det er ingen fastleger som har tid til å dra hjem til folk med angst. Du må oppsøke og gå/kjøre/sykle til behandling selv. Hva skal en fastlege komme hjem til han å si, som han ikke allerede vet? 

Jeg ventet på at noen skulle komme å redde meg i 15 år. Satt inne med ekstremt hemmende angst. Så dagslys kanskje én gang i måneden. Det er jo ingen som kommer hjem å redder oss fra oss selv. Det er veldig skummelt å innse at man må gjøre det selv.

Det er desverre ingen operasjon, eller en mirakelpille, som hjelper mot sin egen feilprogramerte hjerne. Det eneste som kurerer denne type angst, er å eksponere seg. Det er et fysisk og psykisk smertehelvete, som kan ta flere år. 

Det er bare to valg. Et liv i isolasjon, eller å trosse angsten. Å stille opp personlig på legekontoret, er første skritt mot bedring.

Ingen kan redde deg. Man må ville ta opp kampen selv. Blir alt tilrettelagt for at angsten kan vokse og sette dype røtter, så kommer man aldri til å se nødvendigheten i å ta opp den kampen. Det er ingen opplegg som hjelper om personen selv ikke er motivert til å faktisk følge opplegget. 

Om sønnen til ts finner sin motivasjon/inspirasjon til bedring, så finnes det masse forskjellige angst tilbud, men han må UT av gutterommet. 

 

Anonymkode: f2aea...960

[megda]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hva med fact-team fra dps?

Anonymkode: 7ca8a...0a2

jeg tror faktisk dette ville fungert.

han virker redd, umoden og isolert. Det oppleves som han kun trenger noen "støttehjul" for å bryte eget mønster slik at han kan blomstre i samfunnet. 

[AnonymBruker]

Hver gang jeg prøver å snakke med han om fremtiden og at han må ta grep og han må gjøre noe for å komme seg videre, så lukker han seg, blir mørk til sinns, smilet og den morsomme tøysete fyren bare forsvinner liksom. Han begynner å snakke om at det er bedre å ta sitt eget liv, at han ser ingen vits med livet, at han er ikke som andre... Og så vil han bare være alene. Vil ikke snakke. Sier at han trenger å være alene. Tror han gråter da...

Har blitt til at jeg vegrer meg ekstremt for å ta slike samtaler. Kommer _aldri_ noe positivt ut av det 😩 Det eneste jeg oppnår er en gutt som virker deprimert...

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er desverre ingen operasjon, eller en mirakelpille, som hjelper mot sin egen feilprogramerte hjerne. Det eneste som kurerer denne type angst, er å eksponere seg. Det er et fysisk og psykisk smertehelvete, som kan ta flere år. 

Anonymkode: f2aea...960

Mirakelpille, nei, det finnes ikke. Medisinering som kan gjøre at man blir frisk nok til å greie å motta hjelp, ja, det finnes. Det heter antidepressiva og det brukes i behandling av angst.

Anonymkode: 37678...f76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hver gang jeg prøver å snakke med han om fremtiden og at han må ta grep og han må gjøre noe for å komme seg videre, så lukker han seg, blir mørk til sinns, smilet og den morsomme tøysete fyren bare forsvinner liksom. Han begynner å snakke om at det er bedre å ta sitt eget liv, at han ser ingen vits med livet, at han er ikke som andre... Og så vil han bare være alene. Vil ikke snakke. Sier at han trenger å være alene. Tror han gråter da...

Har blitt til at jeg vegrer meg ekstremt for å ta slike samtaler. Kommer _aldri_ noe positivt ut av det 😩 Det eneste jeg oppnår er en gutt som virker deprimert...

Anonymkode: b6a44...40e

Å virke deprimert er jo ingenting i forhold til å være så syk at man ikke greier å gå ut av huset eller møte på en legetime. Det er denne alvorlige sosiale angsten som er det farlige her. Det er den som setter livet hans i fare. Ikke samtaler om hvordan han kan få det bedre.

Det er ikke bedre å ta sitt eget liv enn å ta en tablett hver morgen. Du må jo gi han kontra på dette, når han kommer med ulogiske påstander som dette.

Akkurat nå tilrettelegger du for at han kan fortsette å ha en alvorlig sykdom. Det virker ikke som om du tar dette på alvor.

Anonymkode: 37678...f76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hver gang jeg prøver å snakke med han om fremtiden og at han må ta grep og han må gjøre noe for å komme seg videre, så lukker han seg, blir mørk til sinns, smilet og den morsomme tøysete fyren bare forsvinner liksom. Han begynner å snakke om at det er bedre å ta sitt eget liv, at han ser ingen vits med livet, at han er ikke som andre... Og så vil han bare være alene. Vil ikke snakke. Sier at han trenger å være alene. Tror han gråter da...

Har blitt til at jeg vegrer meg ekstremt for å ta slike samtaler. Kommer _aldri_ noe positivt ut av det 😩 Det eneste jeg oppnår er en gutt som virker deprimert...

Anonymkode: b6a44...40e

En mann som har isolert seg fra verden i flere år, er selvfølgelig alvorlig deprimert. Å finne motivasjon til bedring er utrolig vanskelig, når man er deprimert. Hva kom først? Angsten eller depresjonen? De jobber mot hverandre. Ond sirkel. 

Anonymkode: f2aea...960

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hver gang jeg prøver å snakke med han om fremtiden og at han må ta grep og han må gjøre noe for å komme seg videre, så lukker han seg, blir mørk til sinns, smilet og den morsomme tøysete fyren bare forsvinner liksom. Han begynner å snakke om at det er bedre å ta sitt eget liv, at han ser ingen vits med livet, at han er ikke som andre... Og så vil han bare være alene. Vil ikke snakke. Sier at han trenger å være alene. Tror han gråter da...

Har blitt til at jeg vegrer meg ekstremt for å ta slike samtaler. Kommer _aldri_ noe positivt ut av det 😩 Det eneste jeg oppnår er en gutt som virker deprimert...

Anonymkode: b6a44...40e

Men det er ikke farlig å være redd, bekymret og lei seg! Hvorfor beskytter du gutten mot helt normale følelser? 

Dere burde snakke mye mer om dette, så han lærer å takle vonde følelser. Livet er ikke bare fryd og glede. Du som forelder må jo lære han å takle alt i livet. 

Anonymkode: 2d80f...216

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Mirakelpille, nei, det finnes ikke. Medisinering som kan gjøre at man blir frisk nok til å greie å motta hjelp, ja, det finnes. Det heter antidepressiva og det brukes i behandling av angst.

Anonymkode: 37678...f76

Der får vi være enig om å være uenige. Jeg er nok mer enig i Modum Bad sin måte å jobbe med angsten på. 

Anonymkode: f2aea...960

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Å virke deprimert er jo ingenting i forhold til å være så syk at man ikke greier å gå ut av huset eller møte på en legetime. Det er denne alvorlige sosiale angsten som er det farlige her. Det er den som setter livet hans i fare. Ikke samtaler om hvordan han kan få det bedre.

Det er ikke bedre å ta sitt eget liv enn å ta en tablett hver morgen. Du må jo gi han kontra på dette, når han kommer med ulogiske påstander som dette.

Akkurat nå tilrettelegger du for at han kan fortsette å ha en alvorlig sykdom. Det virker ikke som om du tar dette på alvor.

Anonymkode: 37678...f76

At han blir deprimert og ønsker å dø _i tillegg_ til å være så invalidisert av angst at han bare sitter hjemme, fremstår enda mer alvorlig  for meg ihvertfall. Så blir automatisk til at jeg vegrer meg. Føler at jeg slukker den siste livsgnisten i han liksom, når jeg serverer livets realiteter. Men så klart tar jeg det opp likevel. Må jo det. Men det knyter seg i meg hver gang og blir så redd for at han faktisk skal gå så langt en dag. Og siden jeg aldri oppnår noe positivt med disse "samtalene" (som oftest blir en enetale fordi han lukker seg), så føles det jo til slutt bare meningsløst også.

Ts

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

Send ham linken til denne tråden.

Anonymkode: 2c994...d88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette hjelper jo bare med å opprettholde angsten. 

Han kan få mat levert på døra, bli ufør, bo gratis hos mamma, legen kan komme hjem å snakke til han gjennom døra litt innimellom, han kan ta medisiner som gjør han apatisk og gir enda mer faen i livet utenfor gutterommet. Alt dette mater angsten/kreften. Svulsten blir bare større og større.

Anonymkode: f2aea...960

Man må starte et sted, og behandlingen starter uansett ikke før psykolog er inni bildet. Fastlegen kan ikke behandle psykiske lidelser, det er psykologens spesialfelt. Så det at legen rykker ut for å vurdere/henvise, er jo helt på sin plass når situasjonen er som den er!

Anonymkode: b39c3...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

At han blir deprimert og ønsker å dø _i tillegg_ til å være så invalidisert av angst at han bare sitter hjemme, fremstår enda mer alvorlig  for meg ihvertfall. Så blir automatisk til at jeg vegrer meg. Føler at jeg slukker den siste livsgnisten i han liksom, når jeg serverer livets realiteter. Men så klart tar jeg det opp likevel. Må jo det. Men det knyter seg i meg hver gang og blir så redd for at han faktisk skal gå så langt en dag. Og siden jeg aldri oppnår noe positivt med disse "samtalene" (som oftest blir en enetale fordi han lukker seg), så føles det jo til slutt bare meningsløst også.

Ts

Anonymkode: b6a44...40e

Du tenker jo ikke verken logisk eller langsiktig. Jeg må bare håpe at noen kan hjelpe både deg og gutten din. Du sier du har vært i terapi, men jeg foreslår at du prøver på nytt. Kommunens psykiske helsetjeneste, legen din, hvem som helst. Spør dem hvordan du bør håndtere en alvorlig syk voksen sønn som kommer med selvmordstrusler. Her er et hint: svaret er ikke å gi sønnen mer av det som gjør han syk i utgangspunktet.

Anonymkode: 37678...f76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Der får vi være enig om å være uenige. Jeg er nok mer enig i Modum Bad sin måte å jobbe med angsten på. 

Anonymkode: f2aea...960

Jeg synes også Modum Bad er kjempebra. Men han vi snakker om her er ikke frisk nok på langt nær til å få hjelp ved Modum Bad, så det har svært lite å si.

Anonymkode: 37678...f76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hver gang jeg prøver å snakke med han om fremtiden og at han må ta grep og han må gjøre noe for å komme seg videre, så lukker han seg, blir mørk til sinns, smilet og den morsomme tøysete fyren bare forsvinner liksom. Han begynner å snakke om at det er bedre å ta sitt eget liv, at han ser ingen vits med livet, at han er ikke som andre... Og så vil han bare være alene. Vil ikke snakke. Sier at han trenger å være alene. Tror han gråter da...

Har blitt til at jeg vegrer meg ekstremt for å ta slike samtaler. Kommer _aldri_ noe positivt ut av det 😩 Det eneste jeg oppnår er en gutt som virker deprimert...

Anonymkode: b6a44...40e

Skjønner unngåelsen din her, når han får så vondt av å snakke om det. Men de samtalene er faktisk også eksponering. Fordi de får frem følelsene han bærer på, og det er mye bedre å åpne opp, og belyse vanskelige temaer, sånn at det blir mulig å nærme seg dem. Ved å unngå å snakke med ham om dette er du med på å opprettholde unngåelsen han har som trygghetsstrategi. Så ikke gi deg, forsøk å prate med ham. Hvis han fortsetter å true med selvmord må du få mer hjelp, det skal ingen stå med alene. 

Anonymkode: d28ae...ef0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Der får vi være enig om å være uenige. Jeg er nok mer enig i Modum Bad sin måte å jobbe med angsten på. 

Anonymkode: f2aea...960

Men medisin ved psykiske lidelser skal helst brukes som en måte å gjøre en person tilgjengelig for annen behandling. Gjelder både angst og depresjon. Hvis man ikke klarer å gjennomføre behandling kan man midlertidig få noe hjelp medikamentelt, sånn at det er noe lettere å møte de vanskelige følelsene. Så får man nye erfaringer, som letner videre behandling igjen, og så er man inne i en god spiral. Så medisin har absolutt sin plass, og kan ha det også ved angstbehandling ved Modum.

Anonymkode: d28ae...ef0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hver gang jeg prøver å snakke med han om fremtiden og at han må ta grep og han må gjøre noe for å komme seg videre, så lukker han seg, blir mørk til sinns, smilet og den morsomme tøysete fyren bare forsvinner liksom. Han begynner å snakke om at det er bedre å ta sitt eget liv, at han ser ingen vits med livet, at han er ikke som andre... Og så vil han bare være alene. Vil ikke snakke. Sier at han trenger å være alene. Tror han gråter da...

Har blitt til at jeg vegrer meg ekstremt for å ta slike samtaler. Kommer _aldri_ noe positivt ut av det 😩 Det eneste jeg oppnår er en gutt som virker deprimert...

Anonymkode: b6a44...40e

Jeg beklager, men han hadde ikke greid å komme så langt uten din "hjelp". Det er tydelig for meg at dette er noe som har foregått i årevis allerede. At han ramlet helt utpå allerede på ungdomsskolen uten at noen fanget han opp?! Her skulle dere ha gjort noe annet enn å være passive. Passiviteten dere viser er med på å bekrefte i hans hode at de tankene og følelsene hans er korrekt. Dere gjør et minimalt fremstøt som han selvsagt avviser og så rygger dere alle fra styggheten og lar guttungen drukne i sitt eget sinn.

Nei jeg forstår ikke "klarer ikke". Slutt å muliggjøre sykdommen hans, når han ikke vil eller kan ta et tak så MÅ dere som foreldre brette opp ermene. Angst er som alle andre sykdom der ute: det gjør livet vanskeligere men en må fortsette å leve. Tilrettelegge for mestring, ikke for sykdommen. Enten han råtner bort slik han gjør nå eller om han gjør alvor av truslene om selvskading: dere har allerede mistet ham! Kjemp for å få han tilbake!! 

Anonymkode: a3628...7c8

[AnonymBruker]

Kjære ts, 

Det er klart dette er vanskelig. Men hvis sønnen din hadde hatt kreft, så hadde du neppe godtatt at han lot være å ta cellegift fordi han blir kvalm og dårlig. Det er tøft men man må bare stå i det. Samme gjelder psykisk sykdom. Han kommer ikke til å gjøre alvor av truslene om å dø, det er en måte for han å fortelle deg hvor jævlig han føler det. De som slenger ut den typen utsagn i frustrasjon mener ikke at de faktisk ønsker å dø. 

Anonymkode: c4760...c79

[AnonymBruker]

Hvis han truer med selvmord burde du få han tvangsinnlagt, ev tvangsundersøkelse hos lege. Da kan ambulanse ev. ved hjelp av politiet hente ham med tvang, og han har ikke annet valg enn å forlate huset og å snakke med helsepersonell. 

Anonymkode: 01b24...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjære ts, 

Det er klart dette er vanskelig. Men hvis sønnen din hadde hatt kreft, så hadde du neppe godtatt at han lot være å ta cellegift fordi han blir kvalm og dårlig. Det er tøft men man må bare stå i det. Samme gjelder psykisk sykdom. Han kommer ikke til å gjøre alvor av truslene om å dø, det er en måte for han å fortelle deg hvor jævlig han føler det. De som slenger ut den typen utsagn i frustrasjon mener ikke at de faktisk ønsker å dø. 

Anonymkode: c4760...c79

Dette aner du faktisk ingenting om, og det er farlig med slike holdninger! 

Anonymkode: 01b24...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

At han blir deprimert og ønsker å dø _i tillegg_ til å være så invalidisert av angst at han bare sitter hjemme, fremstår enda mer alvorlig  for meg ihvertfall. Så blir automatisk til at jeg vegrer meg. Føler at jeg slukker den siste livsgnisten i han liksom, når jeg serverer livets realiteter. Men så klart tar jeg det opp likevel. Må jo det. Men det knyter seg i meg hver gang og blir så redd for at han faktisk skal gå så langt en dag. Og siden jeg aldri oppnår noe positivt med disse "samtalene" (som oftest blir en enetale fordi han lukker seg), så føles det jo til slutt bare meningsløst også.

Ts

Anonymkode: b6a44...40e

Har dere noen gang snakket om hvordan dette er for deg? Hard realitetsorientering. Dette påvirker ditt liv kraftig. Forstår han det? Forstår han mors redsel når han sier sånne ting? 

Anonymkode: 651f8...f4c