Sønn med alvorlig sosial angst

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2025 den 23.13):

Takk for svar. Men jeg får han ikke med meg på noe. Han stenger av helt og det nytter ikke. Jeg har slitt med å prøve å få han med på ting i flere år nå. Det siste året på ungdomsskolen feks. møtte han ikke opp i det hele tatt og det nyttet ikke å få han dit. Bup, skolen, familien, alle prøvde. Uten hell. Kjempet i mange år nå med å prøve å hjelpe han. Min egen helse er helt tynnslitt. Selvfølgelig kommer jeg til å fortsette å tilby meg han å bli med til legen, ordne alt rundt det osv. Men jeg vet jo hva resultatet blir 😩

Anonymkode: b6a44...40e

Legen kan hvis han vil, ta timen på Teams. Det kan være at sønnen din kan ha god nytte av tablettbehandling. Det er håp.

Anonymkode: ea2b4...7dc

[AnonymBruker]

TS: jeg spør igjen. Har han fullført videregående? 
Hvis ikke, har Oppfølgingstjenesten et ansvar. Ta da kontakt med OT i dere fylke.  

Anonymkode: 36730...348

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

TS: jeg spør igjen. Har han fullført videregående? 
Hvis ikke, har Oppfølgingstjenesten et ansvar. Ta da kontakt med OT i dere fylke.  

Anonymkode: 36730...348

TS sier i #4 at sønnen ikke møtte opp i det hele tatt det siste året på ungdomsskolen, så det er lite trolig at han har fullført videregående. 

Anonymkode: 2a7b9...a85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

TS sier i #4 at sønnen ikke møtte opp i det hele tatt det siste året på ungdomsskolen, så det er lite trolig at han har fullført videregående. 

Anonymkode: 2a7b9...a85

Da er OT aktuelt. 

Anonymkode: 36730...348

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det tror dessverre jeg også.
Det blir veldig lett for utenforstående å si «du må jo gå ut.» Men de forstår ikke hvilket  jerngrep angsten har på en.

 

Anonymkode: 6d2f5...d95

Joda. Jeg forstår angst. Har selv hatt det, i perioder. Ikke sosial angst, men sterk helseangst. Helseangst kan man ikke unngå ved strategi, fordi det ikke hjelper å trekke seg unna mennesker. Et av problemene med sosial angst er at det er mulig å leve et såkalt "komfortabelt" liv ved å ikke ha noe med mennesker å gjøre. Dette gjorde eksen min i mange år. Det er en utfordring. Men så er dessverre løsningen det samme for all angdt: eksponering. Ikke overeksponering, men metodisk eksponering.

Jeg tror din sønn må få et bilde av hvordan det kan være å leve med mindre angst. Et klart og tydelig bilde som kan kan foretrekke fremfor den tilværelsen han har nå, som funker for han fordi han slipper å være redd. Og kanskje en form for act, forpliktelsesterapi, der han forplikter seg til et reelt forsøk på bedring.

Kan han lese og skrive? Jeg bare kaster ut ting her jeg, men er det mulig at du sammen med kommunen og helsetjeneste kan samle en mappe med informasjon, erfaringer fra andre med samme type grad av angst, lydbøker, podcasting eller lignende? Informasjon og erfaringer som han kan få og lytte til?

Anonymkode: 651f8...f4c

[AnonymBruker]

https://www.kognitiv.no/psykisk-helse/ulike-lidelser/angstlidelser/sosial-angstlidelse/

Her ligger det mye nyttig informasjon. Se gjerne videoen i toppen hvor to pasienter forteller om hvordan livet endret seg i løpet av deres behandling. Dette er ikke mennesker som har mistet kontroll eller er uten kontroll (slik sønnen din frykter), tvert i mot har de tatt tilbake kontrollen.

Anonymkode: 37678...f76

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke "klarer ikke". Hva da "klarer ikke" møte opp hos nav eller lege? Hva skjer da, liksom? Om han klikker er det nettopp rette stedet at det skjer så går legen og nav se problemet irl og skaffe han hjelp. Å la han fortsette å sitte inne og spinne sitt eget nett som han selv fanges opp i forstår jeg ikke. Han må jo ha hjelp og det å la han holde på som dette er ikke hjelp.

Anonymkode: a3628...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg forstår ikke "klarer ikke". Hva da "klarer ikke" møte opp hos nav eller lege? Hva skjer da, liksom? Om han klikker er det nettopp rette stedet at det skjer så går legen og nav se problemet irl og skaffe han hjelp. Å la han fortsette å sitte inne og spinne sitt eget nett som han selv fanges opp i forstår jeg ikke. Han må jo ha hjelp og det å la han holde på som dette er ikke hjelp.

Anonymkode: a3628...7c8

Angst er ikke rasjonelt, så det er vanskelig å forstå for folk som ikke har kjent det på kroppen selv. Noen har sammenliknet alvorlig angst med med å stå i et fly, i 10 000 fots høyde, og så åpner døren seg og noen forsøker å dytte deg ut, uten fallskjerm. Alt i kroppen stritter i mot, det handler om overlevelse. Behandling for angst innebærer å lære hjernen nye strategier og få nye minner som overvinner angsten.

Anonymkode: d28ae...ef0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Joda. Jeg forstår angst. Har selv hatt det, i perioder. Ikke sosial angst, men sterk helseangst. Helseangst kan man ikke unngå ved strategi, fordi det ikke hjelper å trekke seg unna mennesker. Et av problemene med sosial angst er at det er mulig å leve et såkalt "komfortabelt" liv ved å ikke ha noe med mennesker å gjøre. Dette gjorde eksen min i mange år. Det er en utfordring. Men så er dessverre løsningen det samme for all angdt: eksponering. Ikke overeksponering, men metodisk eksponering.

Jeg tror din sønn må få et bilde av hvordan det kan være å leve med mindre angst. Et klart og tydelig bilde som kan kan foretrekke fremfor den tilværelsen han har nå, som funker for han fordi han slipper å være redd. Og kanskje en form for act, forpliktelsesterapi, der han forplikter seg til et reelt forsøk på bedring.

Kan han lese og skrive? Jeg bare kaster ut ting her jeg, men er det mulig at du sammen med kommunen og helsetjeneste kan samle en mappe med informasjon, erfaringer fra andre med samme type grad av angst, lydbøker, podcasting eller lignende? Informasjon og erfaringer som han kan få og lytte til?

Anonymkode: 651f8...f4c

Det er ikke ts du siterer

Anonymkode: 6d2f5...d95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er ikke ts du siterer

Anonymkode: 6d2f5...d95

Takk for retting. Satser likevel på at det blir lest.

Anonymkode: 651f8...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det var noen som spurte om det finnes noen som vil kunne ta vare på han hvis jeg ble borte. Dette var et svar til det, og absolutt ikke noe jeg tenker på. Jeg håper for guds skyld at innen noen få år så er han i stand til å gjøre normale ting som å gå i butikken, slå av en prat med naboen eller ta en tlf til legen. Det er egentlig det jeg alltid ser for meg. Tanker om at han fortsatt sitter inne som i et fengsel når han er 30 er noe jeg bare slår fra meg. Det skal ikke skje. Det får ikke skje.

Anonymkode: b6a44...40e

Han blir ikke i stand til å gjøre noe mer hvis han ikke får skikkelig behandling.

Det beste ville nok vært at du kontaktet lege og fikk ordnet så han kan flytte inn på en institusjon som kan gi han nødvendig helsehjelp.

Anonymkode: 82c14...a3e

[AnonymBruker]

Kjenner noen med sosial angst, som siden samme alder som din sønn, og før, har vært ut av arbeidslivet. Alle disse har lukket seg mer og mer inne. Mistet alle venner. Mistet alt håp, og blir bare verre og verre. Å bli ufør og ‘få lov’ til å leve slik, hjelper ikke. 

Anonymkode: f9c87...248

[AnonymBruker]

Kan han få noe beroligende før møter med nav/lege?

Anonymkode: c8504...d25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Regner du med at disse personene vil ha et mer sunt omsorgsforhold for han? I så fall kan du gjøre det samme nå som du tror de andre vil gjøre når du er borte.

Hvis du derimot forventer at foreldrene dine utsletter seg selv på samme måte som du for at han skal ha det bra, så synes jeg du skal tenke deg om mange ganger. De må være ganske gamle. Det er rimelig kynisk å tenke at når du har ødelagt deg selv så mye for denne mannen at du ikke fungerer lenger, så skal foreldrene dine ta opp tråden og slite seg ut.

Som en annen sier, han er syk, han er ikke dum. Jeg tror ikke han ønsker å ta knekken på alle rundt seg heller.

Anonymkode: 52272...be0

Dette er et svar til noen som spurte om det finnes noen omsorgspersoner rundt oss som kunne hjelpe han dersom jeg i verste fall ble borte. Det er selvfølgelig ikke noe ønskelig at noen andre skal måtte ta seg av han! Men om jeg skulle dø i morgen liksom.

Ts

 

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har han fullført videregående? Hvis ikke så har Oppfølgingstjenesten i fylkeskommunen et ansvar. 

Anonymkode: 36730...348

Nei, ikke fullført ungdomsskolen heller. Oppfølgingstjenesten har vi fått en sms fra en gang i året om hvordan han kan søke seg inn på vgs. Det er alt.

Ts

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei! Jeg føler veldig med deg. Det må være veldig tungt å se barnet sitt på denne måten. Her er noen tanker fra meg. 
 

Er det slik at han ikke vil ha hjelp fordi han skammer seg så? Altså at han skammer seg over sin sosiale angst og alt han ikke har mestret, og dette har ført til en altoppslukende skam og angst? Og frykt for å bare mislykkes med alt fremover også? 

Har fastlegen mulighet til å være litt fleksibel? Kanskje han kan skrive en e-post til sønnen din, som sønnen din kan svare på? 

Kan du spørre sønnen din om du og han kan lage en dokumentar om sosial angst og bruke seg selv som eksempel? Den trenger selvsagt ikke å publiseres, det er ikke det viktige her. Det viktige er at han skal ha et prosjekt som krever litt arbeid og som gjør at han lærer noe nytt. Hvis dette kunne være noe, så kan han jo oppleve mestring og da er han et lite skritt på veien. 

Hvis han kunne mailet litt med en støttekontakt, eller gamet med en støttekontakt, så kanskje han kunne fått litt tillit etter hvert og kanskje turt å prate med?

 

Anonymkode: 17232...a20

Tusen takk for gode forslag og råd ❤️ Ja, du har nok rett i at her er det mye skam også. Han er en høy og kjekk gutt og han synes selv at personligheten ikke passer til utseende. Han har sagt før at han tror at når andre ser en fyr som han så forventer de kanskje at det er en selvsikker og sosial mann, og så er han ikke det. Han er veldig redd for å feks skulle treffe på folk fra fortiden, feks folk fra klassen, eller bli kjent med nye, fordi han tenker at de vil ha visse forventninger til han, kanskje at han har lykkes i livet og har en jobb og venner og slikt. Og at han vet hvordan man er sosial. Han hadde skammet seg intenst over å fremstå sjenert og flau og ikke ha noe sosial kompetanse. Og ikke ha kommet noe videre i livet. Så det blir en ond sirkel.

Jeg snakket nylig med fastlegen hans og spurte om det var noen mulighet for en skriftlig dialog. Han sa at da må sønnen i så fall skrive brev som må leveres på kontoret der. Skal prøve å få han til å gjøre det! Evt skrive sammen med han hvis han synes det blir umulig å gjøre det alene.

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Angst er ikke rasjonelt, så det er vanskelig å forstå for folk som ikke har kjent det på kroppen selv. Noen har sammenliknet alvorlig angst med med å stå i et fly, i 10 000 fots høyde, og så åpner døren seg og noen forsøker å dytte deg ut, uten fallskjerm. Alt i kroppen stritter i mot, det handler om overlevelse. Behandling for angst innebærer å lære hjernen nye strategier og få nye minner som overvinner angsten.

Anonymkode: d28ae...ef0

Jeg har KPTSD, klaustrofobi og høydeskrekk og tror jeg kan forstå hvordan det oppleves å ha angst, det jeg ikke forstår er hvorfor det har blitt greit å si: "jeg klarer ikke" eller "jeg har angst" uten at det stilles noen krav. Alle rygger for angst ja, det må en respektere. Men jeg er vokst opp på 80tallet der det var lite respektere for slike avvikende oppførsel og i mitt hode tenker jeg det må være en balanse mellom å ha respekt for probleme og å finne løsninger. Vi kan ikke bare stille oss i døren og si "å nei han klarer ikke, må jo la stakkaren være i fred". I fred med deg selv er noe av det verste som kan skje når du sliter psykisk for du "mater bare dyret" eller "spinner videre på ditt eget nett". Han må utfordres, han må til behandling, han må rikkes på. Om han tvinges til legen eller til nav og opplever å få en illebefinnende vil han motta hjelp. Å la han råtne på gutterommet mens foreldrene hvisker om angst er bare å bidra til problemet.  Folk med psykiske lidelser trenger ofte at noen utenom setter bevegelsen i gang, det er sjelden en som sliter psykisk plutselig får ånden over seg og oppsøker instansene selv? Og ihvertfall ikke de rette instansene for systemet er vanskelig og kronglete å finne ut av og hjelpen er ikke i a4 format, til og med en som er frisk kan bli syk av å måtte navigere gjennom systemet.. 

 

Jeg forstår hva angst er, jeg forstår bare ikke hvorfor alt stopper opp når når påroper seg diagnosen? 

Anonymkode: a3628...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2025 den 23.13):

Takk for svar. Men jeg får han ikke med meg på noe. Han stenger av helt og det nytter ikke. Jeg har slitt med å prøve å få han med på ting i flere år nå. Det siste året på ungdomsskolen feks. møtte han ikke opp i det hele tatt og det nyttet ikke å få han dit. Bup, skolen, familien, alle prøvde. Uten hell. Kjempet i mange år nå med å prøve å hjelpe han. Min egen helse er helt tynnslitt. Selvfølgelig kommer jeg til å fortsette å tilby meg han å bli med til legen, ordne alt rundt det osv. Men jeg vet jo hva resultatet blir 😩

Anonymkode: b6a44...40e

Kan du spørre om det er muligheter for at lege rykker ut, hjem til dere? Og så tar dere konsultasjonen innenfor trygge rammer? Eller om telefon/video-konsultasjon kan være noe? 

Anonymkode: b39c3...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kan du spørre om det er muligheter for at lege rykker ut, hjem til dere? Og så tar dere konsultasjonen innenfor trygge rammer? Eller om telefon/video-konsultasjon kan være noe? 

Anonymkode: b39c3...d75

Dette hjelper jo bare med å opprettholde angsten. 

Han kan få mat levert på døra, bli ufør, bo gratis hos mamma, legen kan komme hjem å snakke til han gjennom døra litt innimellom, han kan ta medisiner som gjør han apatisk og gir enda mer faen i livet utenfor gutterommet. Alt dette mater angsten/kreften. Svulsten blir bare større og større.

Anonymkode: f2aea...960

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette hjelper jo bare med å opprettholde angsten. 

Han kan få mat levert på døra, bli ufør, bo gratis hos mamma, legen kan komme hjem å snakke til han gjennom døra litt innimellom, han kan ta medisiner som gjør han apatisk og gir enda mer faen i livet utenfor gutterommet. Alt dette mater angsten/kreften. Svulsten blir bare større og større.

Anonymkode: f2aea...960

De må jo nesten starte en plass, og da kan hjemmebesøk være en fin plass å starte.

Anonymkode: 87dc2...5c8