Sønn med alvorlig sosial angst

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Alt trenger ikke være Aspergers om dagen... Har møtt mange med sosial angst i løpet av livet og ingen hadde Aspergers. 

Anonymkode: c5243...7a9

Men det er flere ting som passer med det her.

Angst er veldig vanlig ved Asperger, og det er vanlig at verden kollapser i den alderen det gjorde for sønnen til ts.

At man ikke klarer å leve opp til sitt potensiale, og at man ikke klarer å prestere sosialt.

Det må ihvertfall utredes.❤️

Anonymkode: 7c0fd...7cd

[AnonymBruker]

Du er en «enabler», TS. Det er din tilrettelegging som gjør ham verre og verre. Du må forstå at du ikke gjør ham noen tjenester ved å la dette fortsette å utvikle seg.

Anonymkode: 93025...008

[Paneera]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er en «enabler», TS. Det er din tilrettelegging som gjør ham verre og verre. Du må forstå at du ikke gjør ham noen tjenester ved å la dette fortsette å utvikle seg.

Anonymkode: 93025...008

Enig. Det blir litt som de på my 600lb life hvor personer veier over 300kg og er totalt sengeliggende, og familien fortsetter å kjøpe junkfood og sjokolade fordi den overvektige vil det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.1.2025 den 2.40):

Ja, jeg vet 💔 Jeg ga litt opp selv og har latt han slippe unna til slutt fordi jeg ikke orket at hver dag var en kamp og en krig hvor jeg alltid tapte.

Hvis noen hadde banket på her og jeg ikke var til stede eller åpnet så ville han ikke åpnet. Hvis jeg f.eks hadde fått legen til å komme hit og inn i huset, hadde han nok stengt seg inne på rommet/nektet oss å komme inn til han. Evt hadde han forsvunnet til skogs.

Jeg kan selvfølgelig bare gjøre det. Men her er det mye traumer hos oss begge fra alle disse årene hvor vi har forsøkt å få han på skolen, i behandling osv. Jeg er rett og slett blitt redd for at han skal føle seg så presset opp i et hjørne at han skal ønske å ta livet sitt f.eks. Det er jo slikt man frykter når man ser hvor ille det kan bli 😭 

Men jeg har sagt til han at jeg står ved hans side og blir med han hvor han måtte ønske å ha meg med, og at det egentlig er opp til han nå som en voksen mann. Jeg kan hjelpe og støtte, oppfordre og oppmuntre, men jeg kan ikke tvinge med makt, straffe han, slike ting. Det eneste vi har oppnådd med slikt er en ulykkelig gutt som bare føler seg enda mer alene i verden. Jeg er jo hans eneste 'venn' som han ser ansikt til ansikt og vi har det artig og fint sammen. Han har blomstret her hjemme når jeg har hatt mye tid til han siden jeg har jobbet lite, og det har vært en utvikling ift å holde seg i form,spise sunt/interesse for trening, mat og helse, og han er en god gutt med masse humor og glede, dette ser jeg har fått blomstre fram mer og mer etterhvert som press utenfra har avtatt. Redd for å ødelegge noe... Ja, jeg har blitt livredd for å kreve for mye av han rett og slett. Det er så skjørt.

 

 

 

Anonymkode: b6a44...40e

Hei trådstarter. Jeg håper virkelig at du leser det jeg skal skrive her nå. Du beskriver en situasjon og en mann som er helt lik en i min familie. Du har gjort og gjør akkurat de samme feilene som hans mor. Hun er helt utslitt og har ikke noe liv. Mistet alt av venner og nettverk pga sin syke sønn som nå er i 50 årene. Både helsevesen ,skole og du har feilet med gutten opp gjennom årene. Dette kan gjøres noe med, men ikke på den måten du holder på nå. Nå må det være tough love og du må ikke legge til rette for at han lengre kan isolere seg. Jeg har selv sterk sosial angst, men det er faktisk visse ting her i livet man må gjøre uansett hvor sterk angsten er. Det skulle ikke vært mulig at han som barn ble hjemme når du var i møte med de forskjellige distansene for å diskutere en løsning. Du var forelderen og skulle selvsagt tvunget han med deg uansett hvor ille det hadde vært for han. Ved å ikke gjøre det og å la han bli hjemme så har dere nå endt opp i en mye verre situasjon. Du har virkelig gjort han en bjørnetjeneste ved å prøve å beskytte han fordi han bare føler seg trygg hjemme. 

"Jeg er jo hans eneste 'venn' som han ser ansikt til ansikt og vi har det artig og fint sammen. Han har blomstret her hjemme når jeg har hatt mye tid til han siden jeg har jobbet lite, og det har vært en utvikling ift å holde seg i form,spise sunt/interesse for trening, mat og helse, og han er en god gutt med masse humor og glede, dette ser jeg har fått blomstre fram mer og mer etterhvert som press utenfra har avtatt. Redd for å ødelegge noe"

Du er primært hans mor, ikke hans venn. Dere kan ikke fortsette å leve i en drømmeverden hvor dere har det hyggelig og morsomt hjemme bare dere to. Jeg kan ikke få understrekt nok hvor usunn denne relasjonen er. Desverre har ikke moren til mitt familiemedlem hørt på hverken fagfolk eller familien når dette har blitt sagt. Resultatet er at den dagen hun dør kommer ikke han til å klare seg alene. Ingen kommer inn døra, han nekter å ta medisiner og tør ikke gå til legen. Nå må fagfolk kobles på med en eneste gang. Om nervene dine er tynnslitte nå, så ser jeg klart og tydelig fremtiden din hvis du fortsetter i samme spor. Han må tvinges til å få hjelp nå og en innleggelse er det aller beste for han. Der vil han få behandling, utredning og medisiner. Han vil få hjelp med nav og søknad om videre støtte og finne en plan for veien videre. Jeg er ganske sikker på at han har asberger ut fra det du forteller og det beste de vet er å isolere seg. Det gjør angsten bare 1000 ganger verre og du må ikke legge til rette for at dette kan fortsette lengre. Han må tvinges og han må eksponeres. Han kommer til å knekke fullstendig sammen, men det blir mye tøffere før det blir bedre. Er du glad i han så  sørger du for å stille ultimatum. Skal han bo under ditt tak så skal han snakke med fastlegen som kan sende henvisning både til dps og til innleggelse. For å motta aap må han  gå i behandling så det er ingen vei utenom. Du må ikke være redd for å presse han fordi han har snakket om at det er bedre å dø. Det er en gjenganger som jeg hørt så mange ganger. Det må du ikke la styre deg. Nå må du være beintøff før det er for sent. Mitt familiemedlem har fått lege hjem og det kan gjøres i spesielle tilfeller.  Fastlege MÅ kontaktes i morgen. Håper du leser dette og tar dette på alvor. 

Anonymkode: 6dfe2...514

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg er en kvinne i 40-årene, fikk asberger diagnose for et par år siden. 

Jeg har vært feil diagnostisert med sosial angst / angst og depresjon i alle år. 

MÅ bare si at det ikke stemmer at det beste vi vet er å isolere oss, som nevnt i innlegg ovenfor. Men det kan oppleves sånn fordi verden er så uforutsigbar. 

Jeg har angst ja, men håndterer det nå som jeg har skjønt hva som ligger bak. 

Håper dere finner noen som skjønner hvordan de kan hjelpe sønnen din. 

Plutselig er dere i den situasjonen at sønnen din er 50 og fortsatt bor hjemme. At du skal forsørge han er helt feil etter min mening. 

Søk innleggelse ved psykiatrisk avdeling som kan utrede han skikkelig. Han har ikke noe valg, ikke du heller. 

Anonymkode: 38a73...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hei. 

Jeg er en kvinne i 40-årene, fikk asberger diagnose for et par år siden. 

Jeg har vært feil diagnostisert med sosial angst / angst og depresjon i alle år. 

MÅ bare si at det ikke stemmer at det beste vi vet er å isolere oss, som nevnt i innlegg ovenfor. Men det kan oppleves sånn fordi verden er så uforutsigbar. 

Jeg har angst ja, men håndterer det nå som jeg har skjønt hva som ligger bak. 

Håper dere finner noen som skjønner hvordan de kan hjelpe sønnen din. 

Plutselig er dere i den situasjonen at sønnen din er 50 og fortsatt bor hjemme. At du skal forsørge han er helt feil etter min mening. 

Søk innleggelse ved psykiatrisk avdeling som kan utrede han skikkelig. Han har ikke noe valg, ikke du heller. 

Anonymkode: 38a73...577

Hvis dere ikke elsker å isolere dere hvorfor gjør de fleste av dere det da? Jeg kjenner 5 stk med asberger. Alle er uføretrygdede og fungerer ikke sosialt. De vil helst være hjemme alene hjemme foran pcn eller mobilen. De rømmer inn i den digitale verden. Så noe rett må det være i at dere helst isolerer dere. 

Anonymkode: 6dfe2...514

[AnonymBruker]

Slik var min bror og. Han bodde hjemme til han var over 30 år. Aldri stått i jobb, ingenting. Han har mest sannsynlig asberger. I hvert fall, min mor døde brått, bare 55 år gammel. Han fant henne iom at de bodde sammen. Jeg måtte stå for alle utgifter knyttet til begravelse, måtte ordne hus ALENE for å få solgt det, måtte detmed få han kastet ut av huset da han ikke hadde boevne og han ikke hadde betalt en regning i hele sitt liv. Han er i dag et vrak. Han var et vrak før også, men min mor har aldri klart å gi han verktøy for å stå på sine egne bein. Jeg meldte bekymring til helsevesenet flere ganger. Du må få hjelp til han. 

Anonymkode: 091a2...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hvis dere ikke elsker å isolere dere hvorfor gjør de fleste av dere det da? Jeg kjenner 5 stk med asberger. Alle er uføretrygdede og fungerer ikke sosialt. De vil helst være hjemme alene hjemme foran pcn eller mobilen. De rømmer inn i den digitale verden. Så noe rett må det være i at dere helst isolerer dere. 

Anonymkode: 6dfe2...514

Hvem er "dere"? Ingen kan svare for andre enn seg selv. 

Anonymkode: 15f2b...994

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvem er "dere"? Ingen kan svare for andre enn seg selv. 

Anonymkode: 15f2b...994

Lol. Var ikke deg spm var til så slapp helt av. Jeg spurte ikke deg.

Anonymkode: 6dfe2...514

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Slik var min bror og. Han bodde hjemme til han var over 30 år. Aldri stått i jobb, ingenting. Han har mest sannsynlig asberger. I hvert fall, min mor døde brått, bare 55 år gammel. Han fant henne iom at de bodde sammen. Jeg måtte stå for alle utgifter knyttet til begravelse, måtte ordne hus ALENE for å få solgt det, måtte detmed få han kastet ut av huset da han ikke hadde boevne og han ikke hadde betalt en regning i hele sitt liv. Han er i dag et vrak. Han var et vrak før også, men min mor har aldri klart å gi han verktøy for å stå på sine egne bein. Jeg meldte bekymring til helsevesenet flere ganger. Du må få hjelp til han. 

Anonymkode: 091a2...38d

Trist å høre. Dette er helt likt som et familiemedlem som er i 50 årene. Han kommer ikke til å klare seg bra når moren dør som ordner alt for han. Trist når foreldre lar det gå så langt og ikke lærer  barna å bli selvstendig. Man kan ikke gjøre alt for dem og muliggjøre at dem ikke kommer seg ut av huset og isolerer seg.

Anonymkode: 6dfe2...514

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Hvis dere ikke elsker å isolere dere hvorfor gjør de fleste av dere det da? Jeg kjenner 5 stk med asberger. Alle er uføretrygdede og fungerer ikke sosialt. De vil helst være hjemme alene hjemme foran pcn eller mobilen. De rømmer inn i den digitale verden. Så noe rett må det være i at dere helst isolerer dere. 

Anonymkode: 6dfe2...514

Jeg tror det er fordi den autistiske hjernen er laget for å være i hyperfokus.  

I tillegg er autister ofte utbrent fordi de ikke klarer å filtrere bort sanseinntrykk.

Og fordi de fungerer annerledes sosialt, og det er utmattende å prøve å opptre korrekt når man ikke vet hva som er korrekt oppførsel.

Anonymkode: 7c0fd...7cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hver gang jeg prøver å snakke med han om fremtiden og at han må ta grep og han må gjøre noe for å komme seg videre, så lukker han seg, blir mørk til sinns, smilet og den morsomme tøysete fyren bare forsvinner liksom. Han begynner å snakke om at det er bedre å ta sitt eget liv, at han ser ingen vits med livet, at han er ikke som andre... Og så vil han bare være alene. Vil ikke snakke. Sier at han trenger å være alene. Tror han gråter da...

Har blitt til at jeg vegrer meg ekstremt for å ta slike samtaler. Kommer _aldri_ noe positivt ut av det 😩 Det eneste jeg oppnår er en gutt som virker deprimert...

Anonymkode: b6a44...40e

Han vet jo at truslene hans gjør at du trekker deg unna, så han kan fortsette unngå alt han er redd for. 
Dere begge velger den raske og enkle løsningen, som fører til minst mulig ubehag på kort sikt. 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

At han blir deprimert og ønsker å dø _i tillegg_ til å være så invalidisert av angst at han bare sitter hjemme, fremstår enda mer alvorlig  for meg ihvertfall. Så blir automatisk til at jeg vegrer meg. Føler at jeg slukker den siste livsgnisten i han liksom, når jeg serverer livets realiteter. Men så klart tar jeg det opp likevel. Må jo det. Men det knyter seg i meg hver gang og blir så redd for at han faktisk skal gå så langt en dag. Og siden jeg aldri oppnår noe positivt med disse "samtalene" (som oftest blir en enetale fordi han lukker seg), så føles det jo til slutt bare meningsløst også.

Ts

Anonymkode: b6a44...40e

Mener du at han lever slik han har det nå?  For meg høres det ut som han kun eksisterer, ikke lever... 

Målet bør jo være at han faktisk får økt livskvalitet, selv om veien dit blir hard. 
Han bør flyttes over til en institusjon hvor han ikke får lov til å fortsette i det destruktive mønstret han er i nå. 
 

Anonymkode: 82c14...a3e

[AnonymBruker]

Tradegy skrev (På 12.1.2025 den 9.28):

Husk; dersom du opplever at han stadig truer med å ta sitt liv, og du lever i frykt, må du ringe politiet ❤️

 

Dette ❤️

Anonymkode: 29919...09e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvis dere ikke elsker å isolere dere hvorfor gjør de fleste av dere det da? Jeg kjenner 5 stk med asberger. Alle er uføretrygdede og fungerer ikke sosialt. De vil helst være hjemme alene hjemme foran pcn eller mobilen. De rømmer inn i den digitale verden. Så noe rett må det være i at dere helst isolerer dere. 

Anonymkode: 6dfe2...514

Kjenner bare to, begge jobber og den ene har tatt utdannelse, ble ferdig som 28 åring. 

Vet hva angst er ts. Isolerte meg en tid på jenterommet da jeg var 19, men fant ut at dette ikke var noe liv. Jeg valgte å fortelle til mine venner at jeg slet med angst, men jeg hadde jo venner da... Å være åpen gjorde det mye lettere. Men jeg ville ikke ha behandling, ikke da og jeg er typen som stenger meg for følelser, ofte, i alle fall. Hadde ikke data når jeg var nitten, fjern tilgangen? I perioder av døgnet. Når han truer med selvmord, tror jeg du skal ringe legevakta, ja  brutalt, men...

 

 

Anonymkode: 995ab...012

[AnonymBruker]

Han er kanskje ikke åpen for å få en støttekontakt? En person som i første omgang kunne kommet hjem til ham. Og så etter hvert fått ham med seg ut, tur til butikken, på kino el.l. Som et langsiktig prosjekt....

Er han interessert i dyr, en hund eller noe? (Det er jo MYE arbeid, men hvis han er en som kunne knyttet seg til en hund og at det kunne vært motivasjon til å komme seg ut av rommet sitt). Er det mulig å "låne" en hund for en uke eller to, for å se om det kunne vært noe? Det krever selvsagt at dere begge har plass og energi til en hund.

Føler veldig med deg, TS. Har selv en deprimert datter i tenårene (med aspergers) med selvmordstanker, og det er veldig, veldig vanskelig når de lukker seg. Hun har fått medisin og vi tror det hjelper litt, men det er ingen quick fix her.

Anonymkode: 4412b...6b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvis dere ikke elsker å isolere dere hvorfor gjør de fleste av dere det da? Jeg kjenner 5 stk med asberger. Alle er uføretrygdede og fungerer ikke sosialt. De vil helst være hjemme alene hjemme foran pcn eller mobilen. De rømmer inn i den digitale verden. Så noe rett må det være i at dere helst isolerer dere. 

Anonymkode: 6dfe2...514

Jeg vet ikke hvorfor, men kan gjerne gi deg rett i det du uttaler om det er "noe rett". 

Anonymkode: 38a73...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

. Jeg måtte stå for alle utgifter knyttet til begravelse, måtte ordne hus ALENE for å få solgt det, måtte detmed få han kastet ut av huset da han ikke hadde boevne

Hvordan fikk du han ut av huset?

Anonymkode: 151d9...d00

[AnonymBruker]

Det virker som dere har et godt forhold. Snakk til ham som en voksen, det er det han er. Del om din økonomisk bekymring og si at han rett og slett ikke kan fortsette å bo der uten at han selv har en inntekt som han bidrar med. Ikke kom med løsninger for ham, la han komme med dem. Kanskje han også innser at det er på tide å oppsøke hjelp og NAV. 

Ta godt vare på deg selv. Du og din helse er like viktig som hans. Husk at det er din egen helse du kan gjøre noe med, mens han må ansvarliggjøres og ta ansvar for seg selv. Og den beste måten du hjelper med det på er at du selv prioriterer din egen glede og nødvendigheter. 

Anonymkode: af9b2...38f