Sønn med alvorlig sosial angst

[Junijulia]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Kondolerer med slektningene din. 

Hvis ikke dette er en vekker for deg TS har vi ikke flere råd. 

Anonymkode: 29919...09e

Synes denne var unødvendig.
Det er klart ts er fullstendig klar over situasjonen. Hun bekymrer seg sikkert veldig over hva som skjer med sønnen hvis hun blir syk eller dør. De har det ikke lett hverken mor eller sønn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Du må få hjelp av helsevesenet her. 

Min slektning døde som følger av sosial angst.  Han ble verre for hver dag han satt inne. Tik slutt turte han ikke gå ut av rommet sitt. Dusjet kun om natten. 

Når han var 24 fikk han hjerteinfarkt, men turte ikke ringe lege. Han døde den kvelden.  

Anonymkode: 2d80f...216

Det viser hvor invalidiserende denne sykdommen kan bli. Det er ingen quick fiks som enkelte virker å tro.
Han trenger profesjonell hjelp. Og mor trenger støtte.

Anonymkode: 6d2f5...d95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Har han blitt mobbet? Eller har sosialangsten alltid vært der? Har dere sosial angst i familien eller har det skjedd noe som har utløst den?

Anonymkode: c5243...7a9

Han har alltid vært ganske selvbevisst av seg og en forsiktig, og litt engstelig gutt. Vi hadde avtale om at han skulle få slippe å snakke høyt i timen/opptre på avslutninger og sånt hvis han ikke ville. Allerede i bhg var han redd for å stå og synge foran foreldre på avslutninger og den slags. Vi flyttet mens han gikk på barneskolen og han måtte bytte skole. Der trivdes han ikke like godt og opplevde litt utfrysning og fikk ikke de gode vennskapene. Hadde noen hendelser som opplevdes som mobbing, men var nok mest det at han ikke følte seg ordentlig trygg der som nok bidro til at ting ble gradvis verre.

Er noe angst i familien så er noe arvelig vil jeg tro. Og så forverres det av slike utrygge opplevelser 😢

 

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Han har hatt miljøarbeidere, støttekontakter, men de har bare gitt opp alle som en

Kan dere forsøke å få tak i eller i ytterste fall annonsere etter en støttekontakt som selv har erfaring med sosialangst? Har dere fått henvisning til eksponeringsterapi på f.eks Modum bad eller andre steder? Dette er jo et veldig alvorlig tilfelle, gutten din er nesten garantert å få plass i slik terapi. 

Anonymkode: c5243...7a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er flere her som bebreider ts for hvordan hun har håndtert situasjonen.
Nå har sønnen hennes vært innom forskjellige tiltak i hjelpeapparat, han har også fått avslag til Modum bad.
Man gir ikke opp et så ungt menneske og overlater det til sin egen skjebne. Her har helsevesenet sviktet både sønn og mor.
De kunne ha funnet løsninger. Som flere skriver oppfølging av lege/psykolog på nett, mobil ol. Mulighetene er der. 

Det er veldig lett å si at man må stille krav og man kan ikke hjelpe noen som ikke vil. 

 

Anonymkode: 6d2f5...d95

Når det kommer til Modum bad så er det ikke rart han får avslag. Modum bad er svært intensivt opplegg med gruppetimer og opplegg hver eneste dag som man MÅ følge. Opp til HVERT morgenmøte. Du må komme deg til alle måltider og sitte og spise med de andre osv. Så man må faktisk være ganske oppegående og frisk for å være der. Er man for dårlig og alvorlig syk så får man avslag. Man faller mellom stolene dessverre. 

Anonymkode: 643ca...d8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Han må ønske hjelp selv for å få det.

kanskje han skjønner alvoret og at han må ta et steg ut av komfort-sonen sin nå hvis du rett og slett sier at du ikkekommer til å ha råd til å forsørge dere begge når han mister aap?

Anonymkode: 4bad5...a68

Ja, det er nettopp det som er problemet 😢 Jeg har gått i utallige møter med skole, barnevern, bup, ppt...uten han! Det føltes helt meningsløst😢 Alle snakket og snakket og hadde møte på møte, mens hovedpersonen bare satt hjemme på rommet sitt. De kom hjem til oss også. Men de kom til kort. Han samarbeidet litt, men det stoppet seg og de kom ikke lenger liksom. Vil han ikke så kan vi ikke hjelpe, sa de bare. Og jeg skjønner jo det... 😢

Ja, mitt håp er at han vil føle litt på presset nå ift til økonomien vår, han er veldig glad i meg og vil nok nødig at jeg skal få økonomiske problemer pga han. Håper han skjønner at tiden er inne for å ta noen grep slik at han får inn noen penger. Tror han innerst inne innser at enten må han snakke med legen eller så må han skaffe seg noe lønnet arbeid. Det er enten eller. Jeg har sagt til han at jeg stoler på han som den voksne mannen han er (og faktisk en meget smart og fornuftig mann når ikke angsten tar styringen), at han vil gjøre de rette tingene nå, så ikke vi får enda mer problemer.

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kan dere forsøke å få tak i eller i ytterste fall annonsere etter en støttekontakt som selv har erfaring med sosialangst? Har dere fått henvisning til eksponeringsterapi på f.eks Modum bad eller andre steder? Dette er jo et veldig alvorlig tilfelle, gutten din er nesten garantert å få plass i slik terapi. 

Anonymkode: c5243...7a9

Har fått avslag fra Modum bad. Har hatt et par-tre støttekontakter opp igjennom som rett og slett har gitt opp.

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Han har aldri fått noe tilbud om det, men sier uansett at han ikke vil ha 😟 Han er generelt veldig skeptisk til medisiner, alkohol, rusmidler og alt sånt. Vil ikke ha noe av det. Tror han tenker at alt slikt er ting som gjør at han mister kontroll...

Anonymkode: b6a44...40e

Trist at han ikke vil prøve.
Jeg hadde det likt som sønnen din. Gikk hos psykolog og pratet og pratet ingenting hjalp. Fikk ny fastlege og han foreslo AD SSRI. Etter noen uker med tøffe bivirkninger begynte medisinen å virke. Jeg fikk et nytt liv. Det er håp.

Anonymkode: 6d2f5...d95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han har hatt sånne tiltak før, men de ga opp.

Ja, han har en søster som er helt motsatt av han. Og han har en far, som ikke er særlig tilstede, men som jeg vet vil ta vare på han hvis jeg blir borte. Og så har han mine foreldre.

Anonymkode: b6a44...40e

Hvilke medisiner har han vært på? Føler det er noe som har sviktet når en 20åring ikke har noe som helst oppfølging av etaten når han er så dårlig. Samtidig virker det som om du og har gitt opp. Legg merke til siste avsnitt, hvordan du tenker. Du tenker allerede at han skal være uselvstendig hele livet. Det trenger ikke bli en sannhet om han får rett hjelp. 

Anonymkode: c5243...7a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det står at han har hatt tiltak og barnevernet har vært koblet på. Hva har skjedd da siden det ikke har funket? De må jo i hjemmet eller lage en plan. Jeg skjønner at han har det svært vondt, men samtidig er det rart at han ikke ønsker å gjøre noen tiltak for å få det bedre selv. Må innrømme at jeg blir litt irritert. Men det gjør jeg alltid på mennesker som nekter å få hjelp til å gjøre livet bedre, også de redde. Han kunne ha øvd seg med å gå til postkassen, som kan være litt lenger enn å gå til hagen etc. 

Anonymkode: 651f8...f4c

Han har på en måte outsmartet alle. Han har den evnen. Han har rett og slett blitt en ekspert på unngåelse. Og vi kunne liksom aldri vinne. Ingen kom noen vei med han. Og alt det klarte han uten å være verken frekk eller fæl mot noen. Han har vært bare høflig og grei mot alle samtidig som han glapp mellom fingrene våre som en sleip ål. Og han fikk jo viljen sin til slutt, alle trakk seg unna en etter en, og så endelig fikk han være i fred. Han sier at han skulle ønske at han var en som ikke hadde angst, men siden han har angst så vil han helst ikke utfordre seg selv. For det blir for vanskelig sier han. Ja, man kan bli irritert iblant! Jeg har blitt helt vanvittig noen ganger. Men samtidig har jeg forståelse siden jeg har en del angst selv.

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvilke medisiner har han vært på? Føler det er noe som har sviktet når en 20åring ikke har noe som helst oppfølging av etaten når han er så dårlig. Samtidig virker det som om du og har gitt opp. Legg merke til siste avsnitt, hvordan du tenker. Du tenker allerede at han skal være uselvstendig hele livet. Det trenger ikke bli en sannhet om han får rett hjelp. 

Anonymkode: c5243...7a9

Det var noen som spurte om det finnes noen som vil kunne ta vare på han hvis jeg ble borte. Dette var et svar til det, og absolutt ikke noe jeg tenker på. Jeg håper for guds skyld at innen noen få år så er han i stand til å gjøre normale ting som å gå i butikken, slå av en prat med naboen eller ta en tlf til legen. Det er egentlig det jeg alltid ser for meg. Tanker om at han fortsatt sitter inne som i et fengsel når han er 30 er noe jeg bare slår fra meg. Det skal ikke skje. Det får ikke skje.

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hvilke medisiner har han vært på? Føler det er noe som har sviktet når en 20åring ikke har noe som helst oppfølging av etaten når han er så dårlig. Samtidig virker det som om du og har gitt opp. Legg merke til siste avsnitt, hvordan du tenker. Du tenker allerede at han skal være uselvstendig hele livet. Det trenger ikke bli en sannhet om han får rett hjelp. 

Anonymkode: c5243...7a9

Han har aldri gått på noe medisiner. Han har ingen kontakt med lege. Og om han hadde fått tilbud om det så vil han ikke ta i mot sier han. Han er prinsipielt i mot alt som endrer personligheten kan du si, som medisiner og alle slags rusmidler. Frykt for tap av kontroll.

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han har hatt sånne tiltak før, men de ga opp.

Ja, han har en søster som er helt motsatt av han. Og han har en far, som ikke er særlig tilstede, men som jeg vet vil ta vare på han hvis jeg blir borte. Og så har han mine foreldre.

Anonymkode: b6a44...40e

Han har en far som du vet vil ta vare på han. Han kan vel steppe opp å ta litt vare på sønn sin en stund. Så du får et lite pusterom nå som du har det tøft.

Anonymkode: 6d2f5...d95

[-Missi-]

Dette var trist å høre ts og forstår det er vanskelig ❤️jeg har et søskenbarn som er i midten av 30 årene han bor i kjelleren til foreldrene han har fhier det siden han var 20. I mange år så vi ikke han i det hele tatt, vi kunne være på besøk der men han kom aldri opp av kjelleren. Vet foreldrene strevde fælt samtidig er det jo sant som flere nevner man tilrettelegger jo til at det fortsetter. Hadde han ikke bodd der trygt i kjelkeren med mat og alt tilgjengelig, Internett pc osv for ja der lever han og sitt liv. Hadde han måtte ut for å skaffe seg mat om han bodde alene, hadde måtte finne en måte å betale strøm og husleie osv. 

Samtidig er jeg mor selv og skjønner at det er komplekst. Men føler at møtt søsken barn er "gidd opp" av hele familien. Bryllup, begravelser alle sånne familie ting han er ikke der. Vi gamet sammen da vi var barn, vi lekte sammen og nå er han bare en usynlig skikkelse i en kjeller ❤️

Det er uendelig trist. Jeg lurer også på hva som skjer den dagen foreldrene hans er borte. Når strømmen til slutt går når kjøleskapet er tomt vil først noe skje da? Når ikke de rundt tilrettelegger lenger? Dette er og bygda ingen hjem levering der. 

Lurer på om det må være mange sånne skjebner der ute 🤔jeg trur desverre det. 

Kansje han til slutt gjør noe når det går utover deg (nav og økonomi)? Håper det🤞som du sier du er den eneste han har ❤️

Nei dette var trist har en voksen sønn som selv er mye på rommet foran pcn men ikke på et sånt nivå. Tar utdanning og har noen relasjoner selv om de er få. Må være en vær mor sitt mareritt ❤️håper du klarer nå inn kansje du må bruke eneste veien inn deres relasjon og deres økonomi? Han vil jo ha mat og strøm? 

[AnonymBruker]

-Missi- skrev (11 minutter siden):

Dette var trist å høre ts og forstår det er vanskelig ❤️jeg har et søskenbarn som er i midten av 30 årene han bor i kjelleren til foreldrene han har fhier det siden han var 20. I mange år så vi ikke han i det hele tatt, vi kunne være på besøk der men han kom aldri opp av kjelleren. Vet foreldrene strevde fælt samtidig er det jo sant som flere nevner man tilrettelegger jo til at det fortsetter. Hadde han ikke bodd der trygt i kjelkeren med mat og alt tilgjengelig, Internett pc osv for ja der lever han og sitt liv. Hadde han måtte ut for å skaffe seg mat om han bodde alene, hadde måtte finne en måte å betale strøm og husleie osv. 

Samtidig er jeg mor selv og skjønner at det er komplekst. Men føler at møtt søsken barn er "gidd opp" av hele familien. Bryllup, begravelser alle sånne familie ting han er ikke der. Vi gamet sammen da vi var barn, vi lekte sammen og nå er han bare en usynlig skikkelse i en kjeller ❤️

Det er uendelig trist. Jeg lurer også på hva som skjer den dagen foreldrene hans er borte. Når strømmen til slutt går når kjøleskapet er tomt vil først noe skje da? Når ikke de rundt tilrettelegger lenger? Dette er og bygda ingen hjem levering der. 

Lurer på om det må være mange sånne skjebner der ute 🤔jeg trur desverre det. 

Kansje han til slutt gjør noe når det går utover deg (nav og økonomi)? Håper det🤞som du sier du er den eneste han har ❤️

Nei dette var trist har en voksen sønn som selv er mye på rommet foran pcn men ikke på et sånt nivå. Tar utdanning og har noen relasjoner selv om de er få. Må være en vær mor sitt mareritt ❤️håper du klarer nå inn kansje du må bruke eneste veien inn deres relasjon og deres økonomi? Han vil jo ha mat og strøm? 

Det tror dessverre jeg også.
Det blir veldig lett for utenforstående å si «du må jo gå ut.» Men de forstår ikke hvilket  jerngrep angsten har på en.

 

Anonymkode: 6d2f5...d95

[-Missi-]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det tror dessverre jeg også.
Det blir veldig lett for utenforstående å si «du må jo gå ut.» Men de forstår ikke hvilket  jerngrep angsten har på en.

 

Anonymkode: 6d2f5...d95

100% jeg har selv til tider slitt veldig selv også. Vært livredd naboene hatt total angst for gå ut døra, gå på bibloteket osv som psykologen min sa høres ut som du skal i krigen bare du skal på kiwi. Men ja, nettop sånn er det faktisk kroppen går i total alarm beredskap. Man må få roet amygdala på ett eller annet vis. Jeg klarte pushe meg gjennom. Tok 4 år med beinhard jobbing. 

Men jeg har heller ingen som tar vare på meg om ikke jeg gjør det og ansvar for en sønn som og gjør at jeg kjemper beinhardt. For man må rett og slett det kjempe seg gjennom det selv om svetten renner, man gråter, besvimer, kaster opp. 

Sånn var det og første gang jeg fikk på yoga og satt  gråt hele timen men forklarte på mail til yoga læreren. 

 

Vet ikke hvorfor jeg klarer det og ikke mitt søskenbarn feks. Her kan vi jo og si at det ligger i familien, absolutt. Men traumer og omsorgsvikt "ligger" og i familien. Trur ikke alt er gener men er nok litt arv og miljø god blanding. 

Fortsatt så brekker jeg meg når jeg pusher meg til å gå tur, men jeg går tur likevel. For det må jeg det er min regel ut vær dag så får jeg heller være raringen som står i grøfte kanten og gråter eller kaster opp men jeg kom meg ut den dagen. 

Jeg har heller ingen som heier på meg må kjempe min egen kamp alene slik jeg alltid har gjort. 

Jeg har all mulig empati ts men på ett eller annet vis nå han kjempe ❤️ellers blir det værre ikke bedre. 

Mental helse sin hjelpe telefon da? Den er gratis og anonym. 

Kansje like mye for deg som mor? Starte der? ❤️

[AnonymBruker]

I og med at han allerede er i begynnelsen av 20-årene, så har hans "personlighet" godt på vei utviklet seg til det han er. Det betyr at det blir bare verre og vanskeligere å gjøre noe med ettersom han blir eldre og eldre. Du ser her i tråden at noen nevnte en annen fyr som er 56 år og er fortsatt som din sønn. Det er altså ikke noe liv, og sønnen din kan lett dø av hjerteinfarkt, akkurat som nevnt her i tråden, der en annen døde som 24 år gammel.

Nå vet jeg ikke hvordan sønnen din "trener og spiser sunt" ved å være innelåst i "huset", men det finnes ikke mat her i verden som kan gjøre det "sunt nok" ved at man bor i fengsels-lignende tilstand. Mennesker er ikke laget for å være isolert, og det virker som han har - og oppfatter å ha KUN DEG - som sin eneste nære venn. Ergo greier han ikke å tenke på konsekvenser hva skjer når du dør, og hvor ser han livet sitt om 5 - 10 - 15+ år. 

I og med at han sitter hjemme, er fullstendig isolert, så er hans romantiske og seksuelle kontakt med motsatt kjønn (kvinner) nemlig null og det tar ikke lang tid før han klikker mentalt hvis han ikke allerede har gjort det. "Kjønnsdriften i oss" er veldig sterk og ikke en gang katolske prester har greid seg med sølibat. Vi vet hva slags skandaler som har oppstått rundt dette.

Det skal ikke mye til før han havner i kategorien "Incel". Teoretisk sett er han allerede en "passiv incel". La oss håpe på at han ikke bruker timene på PC-en i å spy ut anti-kvinnelig hatpropaganda, men det skal lite til før han havner der og samtidig får høyreradikale meninger, for slike høyreradikale meninger har spredt seg blant de yngre som ild i tørt gress. Verre enn ilden du ser i Los Angeles nå for tiden, med alle de brannene der.

Det er samtidig veldig farlig når et samfunn, være seg staten eller kommunen sier at "man ikke kan gjøre noe hvis han ikke ønsker hjelp", når fakta er at man i teorien kan umyndiggjøre en person, frata dem "samtykkekompetansen", og flere andre ting. At han har gitt opp livet ser det ut som kommer til å koste før eller senere. Det koster deg allerede helsa og dere har dårlig økonomi. Det er under slike situasjoner som dere står ovenfor at man, helt naturlig og helt forståelig, begynner å ta opp gjeld siden man er ute av stand til å skaffe seg jobb og står ovenfor år etter år med økonomisk usikkerhet med lave satser å leve av - eller rettere sagt, lave satser man IKKE kan leve av. 

Da er det helt "normalt" å begynne å ta opp gjeld og kjøre på til alle mulighetene er brukt opp på det området, så lenge det finnes en kapitalistisk part på den andre siden som tar risikoen på å låne ut. 

Nå har jeg skissert for deg allerede et realistisk fremtidsscenario. AAP er allerede tragisk lav sats, og AAP og sosialhjelp skal man ikke gå rundt og leve av i mange år - det fører til store problemer siden disse satsene er ikke til å leve av i mange år. 

Han blir ikke mer fungerende i la oss si 2026 eller 2027 hvis dette fortsetter slik det er. Det eneste som skjer i 2026 osv hvis dagens linje fortsetter er at han er minst like ille i 2026 som nå i januar 2025, og så er han og du blitt enda litt eldre enn det dere er nå.

Jeg ser også at du nevner flere ganger, nesten manisk, at han er en "snill og blid gutt". Ja, de er alle det, til de plutselig ikke er det og da kan det gå utover deg. Han er vel "snill og blid", så lenge dagens linje flyter videre siden han ikke greier å svare ordentlig og detaljert på hva som er den generelle planen i livet hans, og hvordan ser han for seg et liv UTEN deg når den tid kommer. Hvis du kjenner etter: er du kanskje "deep down" redd for at han vil klikke på deg hvis du utfordrer han for mye og setter endelige røde linjer, slik som at han må ut av huset hvis han ikke tar hjelp, osv? At han klikker på deg på samme måte som vi har lest mange ganger i nyhetene det siste året?

Man leser om han her og har også sett dokumentaren der han plutselig klikker på sin egen far og at det "svartnet for han" uten noe grunn. 

https://www.nrk.no/norge/forvaringsdomte-hans-marius-proveloslates-fra-fengsel-1.17201565

Samtidig har heller ikke du noe særlig til plan bortsett fra at du har konstantert at dagens situasjon ikke "skal skje" når (hvis) han fyller 30 år. 

 

Anonymkode: 5bb46...6ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er flere her som bebreider ts for hvordan hun har håndtert situasjonen.
Nå har sønnen hennes vært innom forskjellige tiltak i hjelpeapparat, han har også fått avslag til Modum bad.
Man gir ikke opp et så ungt menneske og overlater det til sin egen skjebne. Her har helsevesenet sviktet både sønn og mor.
De kunne ha funnet løsninger. Som flere skriver oppfølging av lege/psykolog på nett, mobil ol. Mulighetene er der. 

Det er veldig lett å si at man må stille krav og man kan ikke hjelpe noen som ikke vil. 

 

Anonymkode: 6d2f5...d95

Helsevesenet har ikke lov til å bruke tvang.

Anonymkode: f2aea...960

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Helsevesenet har ikke lov til å bruke tvang.

Anonymkode: f2aea...960

Det står ingenting om tvang.

Anonymkode: 6d2f5...d95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det står ingenting om tvang.

Anonymkode: 6d2f5...d95

Det står at helsevesenet har sviktet. Om denne mannen ikke ønsker hjelp, så er det ikke noe de kan gjøre. De kan ikke tvinge han.

For å få hjelp for angst, så må man ville ha hjelp. Han må ønske å ta opp kampen mot angsten sin. Han må være motivert til å gå gjennom sine verste mareritt flere ganger om dagen. Helsevesenet og pårørende kan være der å veilede og støtte, men de kan ikke fikse dette. Det må komme fra han selv.

For å finne motivasjon til å bli bedre, så kan pårørende slutte å tilrettelegge for angsten. Det gjør bare angsten værre. Det blir som å kjøpe og betale for alkohol til en alkoholiker, som du lar bo gratis uten krav eller konsekvenser.

Det minste kravet for at en voksen mann skal få bo hjemme, burde være å gå i behandling, minimum én gang i uken. Han burde også ordne med NAV selv.

Anonymkode: f2aea...960