Sønn med alvorlig sosial angst

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn i begynnelsen av 20-årene som bor med meg og lider av ekstrem sosial angst som gjør at han så og si aldri er utenfor døra. Har vært sånn i flere år. Han har fått arbeidsavklaringspenger fra nav i ca ett år. Han har ikke klart å møte opp hos nav eller snakke med de annet enn korte tekst-samtaler som han har hatt med veileder. Han klarer ikke å gå til legen heller. Jeg er den som har kommunisert med legen for han. 

I dag fikk vi beskjed om at nav ikke kan fortsette å la han motta arb.avklaringspenger så mye lenger, han må enten komme seg til lege og i behandling eller komme seg ut i arbeid. Uføretrygd får han ikke så lenge han ikke møter opp hos lege og utredes skikkelig sier de. Og det forstår jeg jo. Men jeg ser ikke for meg at han skal klare noen av delene. Han har ingen utvikling riktig vei når det gjelder å komme seg ut, møte folk osv. Det har heller blitt verre. Heldigvis virker han rolig og forholdsvis glad og fornøyd (ihvertfall slik jeg opplever han) så lenge han får være hjemme og han bare har de aller nærmeste som han er trygg på rundt seg. Han spiller på nettet og har et par venner der som han snakker med mens de spiller sammen. Han trener (hjemme) og er glad i å lage og spise sunn mat. Han snakker, tuller og ler sammen med meg. Men merker at han lukker seg når vi snakker om vanskelige ting som dette med nav og at han bør komme seg til legen og sånt. Da ser jeg hvordan det mørkner i han. Da blir jeg så trist 😢

Jeg har selv ikke klart å stå i ordinær jobb på noen år nå pga utfordringene her hjemme og min egen helse. Økonomien er derfor trang (jeg er enslig), og det har vært ekstremt viktig at han har hatt egen inntekt. Det har jo ikke vært mye han har fått, men nok til at han har kunnet betale sin egen mat, klær osv. Og det har gjort at vi har klart oss. Men nå stresser jeg og lurer på hvordan det skal gå hvis han mister stønaden og ikke klarer å skaffe penger på noen som helst måte. I tillegg vet jeg ikke om jeg selv klarer å komme meg ut i en 100% stilling igjen, noe jeg jo blir nødt til om jeg skal forsørge en voksen mann. Jeg lurer på om noen her inne vet hva som skjer i tilfeller som dette. Hva hvis en person har så mye angst at han ikke klarer å gå til lege, snakke med nav, ta utdanning, få seg jobb...når bare det å gå utenfor døren og være i sin egen hage er en stor utfordring. Hva skjer med de😢?

 

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

Han må til lege.

Ellers får dere ingenting og han blir heller aldri bedre. Klart han også blir verre når han aldri på noen som helst måte eksponerer seg.

Ring og avtal legemøte og ta med deg sønnen din. Spør om du skal være med inn.

Anonymkode: 651f8...f4c

[AnonymBruker]

Evnt må du høre med legekontor eller kommune hva som kan gjøres. Om det går an å ha første samtale i hjemmet eller noe.

Anonymkode: 651f8...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Han må til lege.

Ellers får dere ingenting og han blir heller aldri bedre. Klart han også blir verre når han aldri på noen som helst måte eksponerer seg.

Ring og avtal legemøte og ta med deg sønnen din. Spør om du skal være med inn.

Anonymkode: 651f8...f4c

Takk for svar. Men jeg får han ikke med meg på noe. Han stenger av helt og det nytter ikke. Jeg har slitt med å prøve å få han med på ting i flere år nå. Det siste året på ungdomsskolen feks. møtte han ikke opp i det hele tatt og det nyttet ikke å få han dit. Bup, skolen, familien, alle prøvde. Uten hell. Kjempet i mange år nå med å prøve å hjelpe han. Min egen helse er helt tynnslitt. Selvfølgelig kommer jeg til å fortsette å tilby meg han å bli med til legen, ordne alt rundt det osv. Men jeg vet jo hva resultatet blir 😩

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

Jeg har vært borti tilsvarende tilfellet før, og løsningen der ble at man koblet på psykisk helse i kommunen. De trente da på at personen skulle komme seg til legen. Brukte lang tid på å bygge tillit, så kjøre til legen og sitte i bilen uten for legekontoret og så klarte personen etter hvert å gå inn til legen. Det er jo klart her at det må sendes en henvisning til dps for behandling, som han må følge opp. Men psykisk helse kan være en veldig viktig støttespiller der også. De bistår med veldig mye! 
 

Eller så kan jo et alternativ være om fastlegen har mulighet til hjemmebesøk og din sønn godtar det?

Anonymkode: 6117b...469

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har vært borti tilsvarende tilfellet før, og løsningen der ble at man koblet på psykisk helse i kommunen. De trente da på at personen skulle komme seg til legen. Brukte lang tid på å bygge tillit, så kjøre til legen og sitte i bilen uten for legekontoret og så klarte personen etter hvert å gå inn til legen. Det er jo klart her at det må sendes en henvisning til dps for behandling, som han må følge opp. Men psykisk helse kan være en veldig viktig støttespiller der også. De bistår med veldig mye! 
 

Eller så kan jo et alternativ være om fastlegen har mulighet til hjemmebesøk og din sønn godtar det?

Anonymkode: 6117b...469

Takk for svar ❤️

Han godtar ikke det dessverre. Skulle det banke på døra her, og han ikke kjenner personen som banker på så gjemmer han seg/låser seg inne og sånt. Og jeg blir nervevrak av hele opplegget så jeg klarer ikke å "stå stødig" lenger når det oppstår slike situasjoner. Vet ikke lenger hvor hardt jeg klarer å presse han siden jeg har sett hvor ødelagt han har blitt av alt presset fra omgivelsene gjennom alle disse årene. Jeg er rett og slett redd han til slutt ikke skal klare mer. Han har sagt at det er bedre å dø flere ganger 😭

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

Gradvis eksponering er veldig viktig her. Det å være i det trygge hjemmet sitt med familien, til en ukjent og skummel lege i et ukjent legekontor er et stort hopp. Det bør definitivt være noen mellomstadier der. 

Det man for eksempel kan gjøre er å starte veldig enkelt - for eksempel at en nær slektning kommer på besøk. Og hvis det går fint, så kan man gå videre til at man går en tur ute i skogen. Og hvis det også går fint, så kan man ta seg en tur til butikken osv... og til slutt kan kanskje sønnen din klare å møte legen. Det er veldig viktig at han klarer å få litt tillit til andre fremmede, slik at han også får tillit til legen og andre som ønsker å hjelpe han. Det er i midlertid viktig at dere ikke pusher han til det han ikke ønsker. Men hvis han viser noe interesse for å prøve ut noe sosialt, så gjerne prøv det ut og se hvordan det går!  

Samtidig med denne eksponeringen kan det være lurt å ha jevnlige samtaler om den sosiale angsten, og hvordan sønnen din føler og anerkjenne disse følelsene. Følelsene hans er helt normale (viktig å få frem for ham!) - man bør alltid være litt skeptiske til fremmede - men disse følelsene er forhøyet hos sønnen din. Samtaler som handler om angsten (i steden for lege osv...) kan være fint å ha, også kan man litt smått prøve å nevne spørsmålet om å søke hjelpe til den hvis det passer seg. Kanskje en dag vil sønnen din se nyttigheten med å søke hjelp, og faktisk selv være motivert for det?

Denne gradvise eksponeringen vil ikke "kurerere" den sosiale angsten han har, siden han må til en psykolog/psykiater, men den kan gjøre det lettere for han å søke hjelp. 

Masse lykke til - du er en veldig god mor! ❤️ 

Anonymkode: c9d86...ecd

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du kanskje behøver samtaleterapi for din egen del i første omgang. Start hos fastlegen.

Anonymkode: 37678...f76

[AnonymBruker]

Kan du foreslå for NAV arbeidsutprøving på nettet? Altså at han finner en  jobb han kan gjøre digitalt?

Anonymkode: c043a...a61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Kan du foreslå for NAV arbeidsutprøving på nettet? Altså at han finner en  jobb han kan gjøre digitalt?

Anonymkode: c043a...a61

Hvis dette er en mulighet så er jo det absolutt noe å undersøke, tusen takk ❤️

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg tenker at du kanskje behøver samtaleterapi for din egen del i første omgang. Start hos fastlegen.

Anonymkode: 37678...f76

Har forsøkt det. Ble dessverre ikke bedre av det 😭

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

Men sånn helt konkret; om han ikke hadde hatt mulighet til å låse seg inn, men måtte ta i mot noen på døra, hvordan reagerer han? Hyler og skriker? Sitter i et hjørne og gråter?

Du må sette føringer her, og lede vei. Selv om han har alvorlig angst, så er han voksen og er rasjonell? Dvs, han erkjenner status, men det blir vanskelig i praksis? 
 

han MÅ faktisk eksponeres. Om det så er et nettbrett på stuebordet med skype. ( noen kjente prater med han)

Du har latt han få komme inn i en ond sirkel, selv om du er glad i han

Anonymkode: 42f63...0b3

[AnonymBruker]

Kan det være Asperger?

Hilsen en som har det selv.

 

Anonymkode: 7c0fd...7cd

[AnonymBruker]

Kan legen komme på hjemmebesøk? Og da for å få dokumentert reaksjonen til sønnen din.

Og hør hva slags tilbud kommunen har. Mitt ene unge voksne barn, fikk prate med psykolog online.

Her må jo lege få dokumenter hvor ille det er. Og få dokumenter hvordan det har vært med skolegang, og all hjelpen han fikk da. For han burde jo få uføretrygd. Men han burde jo og få hjelp, så han kan få et bedre liv. 

Anonymkode: d1a92...437

[AnonymBruker]

Du må begynne og sette krav til han, for det vil ikke hjelpe uansett hvor mye dere tilrettelegger. 

Anonymkode: 7ad4a...08a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men sånn helt konkret; om han ikke hadde hatt mulighet til å låse seg inn, men måtte ta i mot noen på døra, hvordan reagerer han? Hyler og skriker? Sitter i et hjørne og gråter?

Du må sette føringer her, og lede vei. Selv om han har alvorlig angst, så er han voksen og er rasjonell? Dvs, han erkjenner status, men det blir vanskelig i praksis? 
 

han MÅ faktisk eksponeres. Om det så er et nettbrett på stuebordet med skype. ( noen kjente prater med han)

Du har latt han få komme inn i en ond sirkel, selv om du er glad i han

Anonymkode: 42f63...0b3

Ja, jeg vet 💔 Jeg ga litt opp selv og har latt han slippe unna til slutt fordi jeg ikke orket at hver dag var en kamp og en krig hvor jeg alltid tapte.

Hvis noen hadde banket på her og jeg ikke var til stede eller åpnet så ville han ikke åpnet. Hvis jeg f.eks hadde fått legen til å komme hit og inn i huset, hadde han nok stengt seg inne på rommet/nektet oss å komme inn til han. Evt hadde han forsvunnet til skogs.

Jeg kan selvfølgelig bare gjøre det. Men her er det mye traumer hos oss begge fra alle disse årene hvor vi har forsøkt å få han på skolen, i behandling osv. Jeg er rett og slett blitt redd for at han skal føle seg så presset opp i et hjørne at han skal ønske å ta livet sitt f.eks. Det er jo slikt man frykter når man ser hvor ille det kan bli 😭 

Men jeg har sagt til han at jeg står ved hans side og blir med han hvor han måtte ønske å ha meg med, og at det egentlig er opp til han nå som en voksen mann. Jeg kan hjelpe og støtte, oppfordre og oppmuntre, men jeg kan ikke tvinge med makt, straffe han, slike ting. Det eneste vi har oppnådd med slikt er en ulykkelig gutt som bare føler seg enda mer alene i verden. Jeg er jo hans eneste 'venn' som han ser ansikt til ansikt og vi har det artig og fint sammen. Han har blomstret her hjemme når jeg har hatt mye tid til han siden jeg har jobbet lite, og det har vært en utvikling ift å holde seg i form,spise sunt/interesse for trening, mat og helse, og han er en god gutt med masse humor og glede, dette ser jeg har fått blomstre fram mer og mer etterhvert som press utenfra har avtatt. Redd for å ødelegge noe... Ja, jeg har blitt livredd for å kreve for mye av han rett og slett. Det er så skjørt.

 

 

 

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Kan det være Asperger?

Hilsen en som har det selv.

 

Anonymkode: 7c0fd...7cd

Jeg har tenkt på det. Han burde absolutt utredes.

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du må begynne og sette krav til han, for det vil ikke hjelpe uansett hvor mye dere tilrettelegger. 

Anonymkode: 7ad4a...08a

Det var mye krav i flere år. Men sikkert gjort på en feil måte. Men ingen klarte å hjelpe oss, skolen sa 'vi kan ikke hjelpe han hvis han ikke møter opp' og bup sa 'du må bare være strengere' uten å gi meg verktøy for å gjennomføre det. Jeg spurte hvordan, men de virket bare like rådville som meg. Han har hatt miljøarbeidere, støttekontakter, men de har bare gitt opp alle som en. Han sier bare "dere kommer til å gi meg opp til slutt" og han har fått rett hver eneste gang. Det eneste vi sitter igjen med til slutt er det fine vi har mellom våre fire vegger og det gode forholdet jeg og han har. Og det er et sted jeg ikke har lyst til å gjøre utrygt igjen og et forhold jeg er redd for å ødelegge. For han har det bra her, og jeg er hans "eneste venn" 😢 

Anonymkode: b6a44...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Kan legen komme på hjemmebesøk? Og da for å få dokumentert reaksjonen til sønnen din.

Og hør hva slags tilbud kommunen har. Mitt ene unge voksne barn, fikk prate med psykolog online.

Her må jo lege få dokumenter hvor ille det er. Og få dokumenter hvordan det har vært med skolegang, og all hjelpen han fikk da. For han burde jo få uføretrygd. Men han burde jo og få hjelp, så han kan få et bedre liv. 

Anonymkode: d1a92...437

Det tenker jeg kan være en god start. Han er i sine trygge omgivelser og behøver ikke å forholde seg til at noen fysisk er tilstede. Kanskje han klarer å si noe, han må ha mulighet til å avslutte hvis det blir for tøft, små skritt. 
Men ikke la Nav slå hånden av han, han har rett til hjelp. Heldigvis er det større forståelse for psykiske lidelser i dag. 
Situasjonen du står og har stått i er vond. 

Anonymkode: 6d2f5...d95

[4ette3]

Jeg har slitt med ekstrem sosial angst mesteparten av livet. Jeg er mye bedre nå etter en lengre innleggelse, kan være sosial, gå i butikken, gå til legen osv. I mange år var den eneste kontakten jeg hadde med folk utfor familien hjelpeapparat. Kan det være en ide å koble på et eller annet ambulant(miljøtjeneste eller et ambulant team eller hva enn som finnes der dere er), og så møte denne personen hjemme hvor du er tilstede? Kanskje alt han trenger å gjøre de 10 første gangene er å si hei i døra eller noe. Etter min erfaring pleier ambulerende team være ganske fleksible.

Og et spørsmål, ønsker han et bedre liv, eller å ikke være hemmet av den sosiale angsten? Om han ikke vil det så er det jo ikke så mye å gjøre.