Er 40, føler meg rar oppi hodet

[AnonymBruker]

Blekksprøyt skrev (44 minutter siden):

Hei kjære deg,

jeg har dessverre ingen hjelpende råd. Jeg kjente meg bare så igjen i innlegget ditt, både det du skriver om de kognitive svekkelsene av å slite mentalt, og at det har blitt verre jo eldre du blir. Jeg er selv snart 40 og skrekkslagen av den umulige tanken på hvor jeg skal gjøre av meg i samfunnet de neste tjue–tretti årene. Før gikk det å være sosialt forknytt og klossete på kontoen for å være ung og sjenert – nå er det ikke like sjarmerende lenger. Jeg syns du bør se det positive i at folk oppfatter deg som hjelpsom og hyggelig. Jeg forstår at du er «mer» enn det, men kanskje du kan finne andre arenaer på fritiden hvor du føler deg mer hjemme?

Selv kan jeg få panikk av oppmerksomhet og føle meg falt ned fra månen hvis noen forsøker å inkludere meg over lunsjbordet. Jeg blir helt blank og kortslutter samtalen så fort som mulig, noe som framstår som lite trivelig. Og jeg har en betraktelig bedre sosial forståelse og kjærlighet til folk enn den jeg evner å oppvise, noe som gjør gapet så sårt. Før hadde jeg også en trygg partner og et nettverk å være «meg» i, et rom for å være utadvendt, fri og engasjert i andre. Det er tyngre å spille normalt oppegående når jeg ikke har noe «egentlig» å gå hjem til – det brister stadig vekk. Har du noen mennesker rundt deg som bekrefter deg, noen rom hvor du kan slappe mentalt av? Er det noen du kjenner som du kan snakke med om disse tingene?

Det er vanskelig å balansere på den linen hvor man er fullt arbeidsfør og samtidig strever sånn. Jeg har enorm glede av å bidra og føle mestring på jobb, men alt rundt gjør det vanskelig å finne sin lille hylle. Det er på et vis lett å si «det er bare en jobb, det er bare kollegaer», men om det er det eneste stedet du får bryne deg på verden, og der kommer til kort, skjønner jeg innmari godt hvor ødeleggende det er for selvfølelsen. Om man ikke «er» noen andre enn den man er for andre, blir det eksistensielt skjørt om dette jeg-et er noen man ikke kjenner seg igjen i. 

Hva slags utdanning/jobb er det du har startet på, og hvorfor passer det deg ikke? Er du i kontakt med noen instans som kan hjelpe deg å sortere i det? Gjør du noe som gir deg glede?

Slutter meg til alle råd om samtalegrupper og støtte utenfra. Nøst opp i hva slags alternative utdanninger/jobber du tror du kan trives i, som gjør at du kan si NEI til det du driver meg nå uten at det føles som et nederlag, men som et aktivt og styrkende valg. Eller er det ikke selve arbeidsoppgavene som er vanskelige, men arbeidsplassen ellers? 

Uansett: Jeg ønsker deg alt godt – du er ikke alene om å ha det sånn. ❤️

 

Takk for fint svar. Denne jobben er innenfor helse der det handler om familie, som jeg nesten ikke har noe av. Da snakker både kollegaer om familiene og barna sine ofte, i tillegg til at jobben handler en del om familie. Har jobbet innenfor helse før denne jobben og, og da var det og mye snakk om familie. Det føles så sårt siden den eneste familien jeg har er et barn på deltid, ellers lite slektninger og nettverk. Jeg vil bare bort fra alt familiesnakk, men ser ikke for meg å jobbe innenfor noe annet, siden jeg ikke kan ta en helt ny utdannelse pga kognitiv og det psykiske.

Jeg har ingen å snakke om dette med.

Skulle gjerne ha funnet noen arenaer på fritiden der jeg føler meg mer hjemme, som du nevner. Jeg har i flere år tenkt og tenkt på hva det kunne være, men jeg har dessverre ikke kommet på hva det kunne vært..

Anonymkode: baf9a...97f