Mannens dårlige humør tærer på forholdet

[hvaduikkeser]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kona mi er likedan. Jeg gjør 70% av husarbeidet. I tillegg hviler hun etter jobb, shopper, eller gjør annet hun liker mens jeg passer barna. Når hun endelig kommer kjefter hun, og klager når barna spør henne om hjelp («hvorfor spør dere bare meg?»). 
Har tatt det opp med henne, også i fredstid, men det blir ikke bedre. 

Anonymkode: 774ad...5e2

Passer du dine egne barn eller er det hennes barn? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg får helt vondt av deg. Eksmannen min var sånn, og uansett hvor mange ganger jeg tok opp at han måtte slutte og rope og kjefte ble det aldri bedring. Han kunne komme hjem fra jobb og det første han gjorde når han kom inn døren var å kjefte og smelle. Etter mange år ba jeg han om å flytte ut - stemningen hjemme endret seg det øyeblikket han dro med det siste flyttelasset. Det var helt fantastisk ikke å måtte gå på eggeskall i eget hjem.

Dersom du ønsker å redde forholdet kan du prøve en siste prat og si at begeret nå er fullt, og at ved neste utbrudd går du. Livet skal ikke være sånn, og ingen skal måtte være nødt til å bo med en surhets-tyrann. 

Anonymkode: 2590d...13f

Hvordan ble tiden etter dere gikk fra hverandre? Har dere barn? Traff han en ny?

TS

Anonymkode: 64ede...c98

[PM75]

Midtlivskrise? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hvordan ble tiden etter dere gikk fra hverandre? Har dere barn? Traff han en ny?

TS

Anonymkode: 64ede...c98

Ja, to barn - hovedgrunnen til at jeg ble så lenge som jeg ble (man vil jo ikke bryte opp familien). Tiden etterpå gikk overraskende fint, jeg hadde vondt i magen før vi gikk fra hverandre med tanke på å gå videre alene (vi hadde vært sammen i mange år) - det viste seg at det var helt ubegrunnet. Kanskje var jeg rett og slett så mentalt ferdig med han da jeg faktisk gikk og at det er mye av grunnen, men det var en lettelse. Mer overskudd, mer energi, ungene i bedre humør fordi de ikke ble kjeftet på hele tiden. 
 

Det praktiske ved å være alene var mye enklere enn jeg trodde, spesielt i forhold til energien som suges ut av deg når du hele tiden må passe deg for hva du sier og gjør så ikke surpompen kommer ut. 
 

Jeg møtte en ny mann kort tid etter bruddet, det var ikke planlagt men noen ganger skjer det slik. Vi er i dag samboere og har det veldig fint sammen, men jeg vet nå også at jeg ville hatt det utmerket alene også 😊 Eksen kastet seg ut i dating-apper etter bruddet, det gikk vel kanskje et år eller så, så ble han sammen med ei han ble kjent med der. Han hadde ungene annenhver helg, og det gikk ok (som i - da greide han å oppføre seg mot dem fordi han resten av tiden var alene).

Anonymkode: 2590d...13f

[AnonymBruker]

Kroniske surpomper uten selvinnsikt skal være single til de har sluttet å forsure andre med atferden sin. Det står i Norges lover.

Anonymkode: c1a33...8fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg får helt vondt av deg. Eksmannen min var sånn, og uansett hvor mange ganger jeg tok opp at han måtte slutte og rope og kjefte ble det aldri bedring. Han kunne komme hjem fra jobb og det første han gjorde når han kom inn døren var å kjefte og smelle. Etter mange år ba jeg han om å flytte ut - stemningen hjemme endret seg det øyeblikket han dro med det siste flyttelasset. Det var helt fantastisk ikke å måtte gå på eggeskall i eget hjem.

Dersom du ønsker å redde forholdet kan du prøve en siste prat og si at begeret nå er fullt, og at ved neste utbrudd går du. Livet skal ikke være sånn, og ingen skal måtte være nødt til å bo med en surhets-tyrann. 

Anonymkode: 2590d...13f

Hadde en stefar som var sånn og moren min turte aldri å gå fra han. Hun ble undertrykt, vi barna ble undertrykt og han var fortsatt sinna og kjefta all tid han var våken. Jeg ønsket han ut av livet vårt siden jeg var liten, men det skjedde aldri. 

Til TS: Jeg håper denne mannen din skjerper seg. Jeg har ikke noe tro på det, folk endrer seg ikke når de ikke ser noe galt med seg selv og han du er sammen med blåser i alle andre rundt seg og mener han kan ture fram som han vil, bare fordi han får lov. Jeg håper ikke ungene blir ødelagt i prosessen og jeg håper jeg tar feil. 

Anonymkode: c56fe...add

[AnonymBruker]

Min samboer er også sånn. To barn

Sur for st han jobber, selv om jeg også jobber 100 prosent. 

Sur hele tiden, blir irritert om han må vaske opp

Jeg orker ikke mer

Anonymkode: ccea4...b2e

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt ham for meg hardt, midt i. Sagt at nå får du faen steike skjerpe deg, her har du det som plommen i egget og så går du å kjefter og smeller uten grunn på dine aller nærmeste! Denne surheten din om morgenen tar slutt IDAG, du holder munn til du klarer å oppføre deg! Du kan gå deg en tur, tråkke på en stein, men du kan ikke kjefte sånn. Jeg setter ned foten, NÅ. 
 

Når han roet seg, hadde jeg tatt opp arbeidsfordeling i felles hjem. Enn at gravid kone skal gjøre alt for sinnataggen. Uhørt.

Anonymkode: d1d53...98c

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en sånn far. For barnas del, vær så snill å dra. Jeg er fortsatt til tider bitter på min mor for at hun aldri dro fra oss barna uansett hvor mye vi tryglet. Til slutt dro han fra henne til fordel for ei yngre og da gadd han heller ikke å ha noe med oss å gjøre før etter ti år da han ble dumpet, og da skulle liksom alt være som før. Gjett om han ble sur på OSS da vi satte grenser. 

Anonymkode: 36f71...dc3

[Boblerone]

Dette høres helt forferdelig ut, men også skadelig for deg, deres felles barn og hans tidligere barn.

Jeg har levd i et slikt forhold, det er mer utmattende enn man tror… Jeg hadde faktisk vært så streng mot han, men samtidig så rettferdig mot barna at jeg hadde stilt et ultimatum. «Enten så går du og får hjelp, eller så drar jeg.»

Ingen kan leve slik over lang periode uten å ta skade av det. Jeg forstår at han har det vanskelig, men hvis han ikke forstår det selv eller forstår at dette er et problem for alle så kommer dette muligens aldri til å gå over.

For min del ble han aldri bedre, jeg dro fra han. Vi hadde også felles barn. Det tok LANG tid å komme over det å ha måttet gått på eggeskall i lang tid, men gud så deilig å endelig slippe å være stressa over hvilket humør vedkommende har hver dag. Endelig kan jeg være den jeg er uten å måtte tilpasse meg en humørsyk ego. 

Endret 11. januar av Boblerone

[AnonymBruker]

Du må sette deg ned og fortell han hvordan du har det. Spør om konkrete tiltak for hvordan han kan bidra mer (hallo hvorfor er det kun du som henter og leverer i bhg osv?!). La han komme med forslag. Si at han må få hjelp med sinnet sitt ellers vil du gå. Spør han om konkrete tiltak han kan gjøre for dette.

Anonymkode: a647c...28a

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en slik mann i flere år og jeg ble psykisk så nedbrutt at jeg til slutt tok på meg skylden for ting som han hadde gjort, eller ting som bare eksisterte i hans hode. 
Helt vanvittig å tenke på i ettertid. 
Min tenåringsdatter (ikke hans) ble rett og slett traumatisert av å bo med denne mannen. Hun er i dag voksen, og kan nå bedre sette ord på hva det gjorde med henne. 
Han la aldri en hånd på henne fysisk, men den psykiske volden (for ja- det er det det er!!)  gjorde henne utrygg og sårbar på et nivå jeg aldri skjønte da jeg sto midt i det.. 

angrer bittert at jeg lot ham få en slik makt over min datters psykiske helse. 
Han sa faktisk aldri stygge ting direkte til henne, men var bare sur og kjeftete hele tiden. 
føler din beskrivelse passer veldig godt til det jeg også sto i… 

Så mitt råd: redd barna og kom deg unna ham!! Dette vil ikke bli bedre. 

Anonymkode: 6ffab...7ca

[Carrot]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Skal menn da også gjøre det samme ovenfor typ hver eneste kvinne i en familie?

Anonymkode: 2407c...94d

Uavhengig av kjønn om ett menneske har så store problemer med å eie følelsene sine uten å la de gå ut over de andre i familien så er det lov å si fra ja, det skulle da bare mangle. Ingen har krav på å behandle andre dårlig fordi de selv føler seg dårlig, det er grunnleggende folkeskikk å oppføre seg og ikke la egne greier gå ut over andre.
Men jeg vil påstå at om hver eneste kvinne i din familie har dette problemet slik du ser det kan det være en ide å tenke over om du på noen måte er en fellesnevner selv også på noen som helst måte 🤔

Endret 11. januar av Carrot

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Hei, håper noen kan ha noen støttende ord eller tips.

Mannen og jeg har vært sammen i 7 år, gift i 3. Vi har et barn sammen på 2 år, og venter nestemann. 

Mannen min har nok alltid vært en "morgengretten" person, som er litt muggen i morgentimene. Men i det siste har dette eskalert fullstendig. 

Han kan våkne om morgenen og begynne å kjefte. Det er jeg som stort sett tar 2-åringen, skifter bleie, lager og gir ham frokost og setter på kaffe til oss voksne. Hvis det er noe sutring eller skriking ved frokostbordet, kommer det bare en salve fra soverommet om å få ham til å "holde kjeft". 

Det siste året har vært tøft økonomisk for mannen, som til nå har vært selvstendig næringsdrivende. Et langvarig oppdrag har tatt slutt, og han har gått uten jobb et par måneder. I hele denne fasen er det jeg som har dekket alt av felles regninger og utgifter, samt det ekstra til jul. Han har endelig nå fått en ny jobb, som heldigvis er veldig godt betalt. Men det er jo faste arbeidstider fem ganger i uken, og dette er uvant for ham. Selv om det er jeg som både leverer og henter i barnehagen, handler all mat og lager alle middager, samt rydder hjemme og vasker alt tøy, så er det ikke måte på hvor slitsomt alt er for ham. Jeg har også jobbet overtid hjemmefra hele julen samtidig som jeg er gravid, så jeg har også hatt arbeidspress. 

I natt sov vi begge dårlig, antakelig som resultat av en stressende dag igår. Morgenen idag har vært helt forferdelig. Han har to særkullsbarn som er her annenhver helg, og idag gikk han løs på alle. Selv om hans tenåringsdatter for en gangs skyld hadde gjort alt riktig, var tidlig ute og klar for å følge broren sin til skolen, motsatte mannen seg alt. Han kjeftet for at hun hadde en parfyme han hatet, at det stinket på do, at de hadde laget feil matpakker. Det var ingen sammenheng mellom hans sinne og hva noen av oss foretok oss, han lirte av seg ting som "alle lener seg på meg hele tiden", som om han var ute etter å starte en krangel. Det var åpenbart at han bare var sur fordi han var trøtt og skulle på jobb.

Som regel gir dette seg ila. en stund, og hvis jeg er heldig, etter han har fått to kopper kaffe og en dusj. Problemet er da at det i hans øyne ikke er noe problem. Da skal vi alle bare gå videre med dagen. Idag var jeg ikke i stand til det i det hele tatt (jeg satt og gråt med gutten på fanget mens han var i dusjen). Da vi skulle gå ville jeg ikke ta følge med ham, og da får jeg den sedvanlige "skal du være sur på meg nå", som om jeg velger å dra ut et ikke-problem. Idag har krangelen eskalert etter vi begge dro, og jeg har fått noen stygge sms også. Hele formiddagen har jeg vært utrolig lei meg og vet strengt tatt ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Noen av disse dagene går sånn innpå meg at jeg er usikker på om vi kan leve sammen. Jeg er 7 måneder gravid og allerede i redusert form fysisk og psykisk, og det er slitsomt for meg å ta absolutt alt med vårt felles barn i denne perioden. At jeg i tillegg skal måtte gå på tå rundt ham er egentlig mer enn jeg kan takle akkurat nå. 

Vi har solgt leiligheten og skal flytte, og har et midlertidig leieobjekt vi skal flytte inn i om tre uker. På en eller annen måte må jeg jo forholde meg til mannen i denne perioden, og jeg trenger noe bistand og støtte rundt fødsel som rykker stadig nærmere.

Derfor lurer jeg egentlig på om det er noen som har noe hjelp å komme med. Jeg ønsker at han skal bli bedre på å takle følelsene sine, og ikke minst stress, men er usikker på om det er mulig. 

Anonymkode: 64ede...c98

Du kommer mest sannsynlig ikke til å få bistand og støtte rundt fødsel, for jeg tenkte det samme som deg. Jeg ble forlatt på føden da nummer to kompiser til verden. Fikk det slengt i trynet etter en heftig fødsel og der ble jeg stående alene. 

Jeg var så heldig at han kjørte oss hjem, men den turen hjem var ekkel.

Han kom inn døra på føden, uten å gi beskjed så jeg hadde ikke pakket. Han var sur og kastet alt nedi en bag. Han var sur for masse små ting. Trampet og gikk fort til bilen, lurte på hvorfor i helvete jeg gikk så sakte. Han måtte stoppe å spise for stakkars han hadde ikke spist frokost, men ble ikke bedre av det heller. Vel hjemme så var alt mitt ansvar igjen. 

Ja han har slitt med dårlig økonomi, manglende jobb, påvent av ny. Den første babytiden besto av kolikk og andre plager, men jeg sto alene med baby døgnet rundt og alt med et barnehagebarn i tillegg. Etter litt tid flyttet mannen tilbake for han hadde så dårlig råd, så nå er vi tilbake til sur gubbe. 

Han kommer ikke til å endre seg, du er den eneste som kan endre situasjonen. Tror babyen var 5 mnd da eks reagerte på humøret mitt og ba meg om å slutte å være så sur. Ga klar beskjed om at sånn blir det når man sover maks 4t i døgnet i 5 mnd i strekk. Han så ikke ut til å bry seg om begrunnelsen, for han har det alltid verre. 

En gang så var det et slit i hus, så sier han "du bør føle deg heldig, for jeg skulle egentlig ikke vært her, jeg har jo flytta ut." Jeg svarte han "Nei, du skulle vært her fra dag en du, du skulle hjulpet til hele veien. Men her er det sånn at JEG fikk en baby og det må JEG ta ansvar for." Likevel føler han verken skyld eller ansvar. 

Anonymkode: 47922...f0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du kommer mest sannsynlig ikke til å få bistand og støtte rundt fødsel, for jeg tenkte det samme som deg. Jeg ble forlatt på føden da nummer to kompiser til verden. Fikk det slengt i trynet etter en heftig fødsel og der ble jeg stående alene. 

Jeg var så heldig at han kjørte oss hjem, men den turen hjem var ekkel.

Han kom inn døra på føden, uten å gi beskjed så jeg hadde ikke pakket. Han var sur og kastet alt nedi en bag. Han var sur for masse små ting. Trampet og gikk fort til bilen, lurte på hvorfor i helvete jeg gikk så sakte. Han måtte stoppe å spise for stakkars han hadde ikke spist frokost, men ble ikke bedre av det heller. Vel hjemme så var alt mitt ansvar igjen. 

Ja han har slitt med dårlig økonomi, manglende jobb, påvent av ny. Den første babytiden besto av kolikk og andre plager, men jeg sto alene med baby døgnet rundt og alt med et barnehagebarn i tillegg. Etter litt tid flyttet mannen tilbake for han hadde så dårlig råd, så nå er vi tilbake til sur gubbe. 

Han kommer ikke til å endre seg, du er den eneste som kan endre situasjonen. Tror babyen var 5 mnd da eks reagerte på humøret mitt og ba meg om å slutte å være så sur. Ga klar beskjed om at sånn blir det når man sover maks 4t i døgnet i 5 mnd i strekk. Han så ikke ut til å bry seg om begrunnelsen, for han har det alltid verre. 

En gang så var det et slit i hus, så sier han "du bør føle deg heldig, for jeg skulle egentlig ikke vært her, jeg har jo flytta ut." Jeg svarte han "Nei, du skulle vært her fra dag en du, du skulle hjulpet til hele veien. Men her er det sånn at JEG fikk en baby og det må JEG ta ansvar for." Likevel føler han verken skyld eller ansvar. 

Anonymkode: 47922...f0f

Da nummer to kom * etter oppdatering driver tlf min å endrer alt mulig. 

Anonymkode: 47922...f0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

En gang så var det et slit i hus, så sier han "du bør føle deg heldig, for jeg skulle egentlig ikke vært her, jeg har jo flytta ut." Jeg svarte han "Nei, du skulle vært her fra dag en du, du skulle hjulpet til hele veien. Men her er det sånn at JEG fikk en baby og det må JEG ta ansvar for." Likevel føler han verken skyld eller ansvar. 

Anonymkode: 47922...f0f

Det du beskriver er jo et passivt aggressivt forhold du er med på å holde i live ved å bo sammen med denne mannen, slik sett passer ordtaket "som man reder ligger man" ganske bra. Om du vil ha en endring må du skape en endring, i ditt tilfelle ville jeg bedt han pakke sakene sine og komme seg til helvete ut og la dere i fred fordi dere har det mye bedre uten han rett og slett heller enn det svaret du gav i denne settingen. Slik det er nå har ingen av dere det bra, og det påvirker også barn i dette giftige miljøet, de vokser opp og tror denne oppførselen er normal samtidig som de går rundt og har vondt i magen uten å vite hvorfor fordi de ikke vet bedre.. Ta ansvar og skap en endring, for din egen del og for barna såvel som for han som ikke selv skjønner bedre. 

Anonymkode: fcf2c...109

[AnonymBruker]

Hva er årsaken til at dere solgte boligen og skal leie? Det er jo en gylden mulighet for deg for å finne deg noe eget uten alt styret med salg av ennå en bolig. Dere kan godt bo hver for dere til han evt. viser bedring, du skal tross alt ta deg av en baby oppi dette, da er det ikke sunt å bli kjeftet på daglig. 

Anonymkode: 11564...812

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det du beskriver er jo et passivt aggressivt forhold du er med på å holde i live ved å bo sammen med denne mannen, slik sett passer ordtaket "som man reder ligger man" ganske bra. Om du vil ha en endring må du skape en endring, i ditt tilfelle ville jeg bedt han pakke sakene sine og komme seg til helvete ut og la dere i fred fordi dere har det mye bedre uten han rett og slett heller enn det svaret du gav i denne settingen. Slik det er nå har ingen av dere det bra, og det påvirker også barn i dette giftige miljøet, de vokser opp og tror denne oppførselen er normal samtidig som de går rundt og har vondt i magen uten å vite hvorfor fordi de ikke vet bedre.. Ta ansvar og skap en endring, for din egen del og for barna såvel som for han som ikke selv skjønner bedre. 

Anonymkode: fcf2c...109

Han har ikke råd til å bo noe annet sted og jeg leter heftig etter ny bolig. Spør alle jeg møter på og kikker daglig på nett. Bor i en typisk fraflyttet kommune, jeg har ikke råd til å kjøpe eller eie en liten gård eller småbruk til 6 mill. 

Anonymkode: 47922...f0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det du beskriver er jo et passivt aggressivt forhold du er med på å holde i live ved å bo sammen med denne mannen, slik sett passer ordtaket "som man reder ligger man" ganske bra. Om du vil ha en endring må du skape en endring, i ditt tilfelle ville jeg bedt han pakke sakene sine og komme seg til helvete ut og la dere i fred fordi dere har det mye bedre uten han rett og slett heller enn det svaret du gav i denne settingen. Slik det er nå har ingen av dere det bra, og det påvirker også barn i dette giftige miljøet, de vokser opp og tror denne oppførselen er normal samtidig som de går rundt og har vondt i magen uten å vite hvorfor fordi de ikke vet bedre.. Ta ansvar og skap en endring, for din egen del og for barna såvel som for han som ikke selv skjønner bedre. 

Anonymkode: fcf2c...109

Ser ikke hvordan du mener at jeg er passiv aggressiv når jeg besvarer hans beskyldninger. Jeg vet at jeg har levd med psykisk vold lenge og jeg gir motsvar i blant. 

Jeg gjør absolutt alt jeg kan for å skape en endring, men hvordan tror du det blir for barnet om hn må flytte vekk fra besteforeldre og familie for at vi skal finne bolig? Leie ettromsleilighet i nabobyen 1t unna? Ikke plass til lekene sine. Tro meg, jeg står på døgnet rundt for å skape endringen. 

Anonymkode: 47922...f0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hvis det er noe sutring eller skriking ved frokostbordet, kommer det bare en salve fra soverommet om å få ham til å "holde kjeft". 

Anonymkode: 64ede...c98

Dette er langt fra greit.

Hilsen far som har tatt mange konflikter med barna.

Anonymkode: e4076...9d1