Barn av enebarn - savn etter slektninger?

[Arkana]

Jeg er ikke barn av to enebarn, men ett. Pappa var enebarn. Mamma er fransk så hele hennes familie bor der så i praksis hadde vi ingen slektninger i Norge og dermed ingen vi så jevnlig eller hadde et nært forhold til. Og ja, det har alltid vært et savn. Jeg har tenkt mange ganger på at det å få enebarn er noe som får ringvirkninger. Det påvirker ikke bare deg selv og barnet ditt, men også barnebarn og andre i familien. Jeg setter veldig pris på mannens tanter, onkler og søskenbarn og prøver å ha et så godt avstandsforhold som mulig til de jeg har i Frankrike. 

Jeg synes det er merkelig når enkelte kommer med argumentet om at det å ha søsken, tanter, onkler, søskenbarn, familie generelt ikke betyr at man har et nært forhold til dem. Og ja, det er jo sant, men når man har det så er det til alle fall en god mulighet for et godt forhold. Har man ingen er det null. 

[AnonymBruker]

Foreldrene mine har 3 søsken til sammen og jeg har 4 kusiner/fettere. Har ikke noe særlig kontakt med noen av dem egentlig annet enn diverse familieselskaper osv i oppveksten. Nå nesten ingenting. Hadde litt mer kontakt som barn kanskje med tanter og onkler enn nå som voksen men ikke noe som jeg ikke kunne klart meg uten heller Kusiner/fettere er ikke nære i alder og bor litt annet sted i landet så aldri vært naturlig å bli nære dem.

En nær venninne på barne- og ungdomsskolen min husker hadde flere kusiner og fettere nære i alder som hun var veldig god venn med.

Så det kan gå begge veier selv når man har familie.

Anonymkode: 23583...57b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror de familiene som er sånn blir så sære at de ikke tenker over det som noe savn. Min mann er fra en sånn familie. Han er enebarn selv og foreldrene har ingen.

Jeg er rake motsetningen, vi er 5 søsken og jeg er tante til 8.

Min mann (og hans foreldre) hater familiesammenkomster som involverer min familie som f.eks vårt barns dåp, bursdag etc. De synes det er så mye folk og styr med min familie.

Er vel alt ettersom hva man er vant til, jeg er ihvertfall glad barnet vårt har mange på min side  

Anonymkode: ec10f...5c3

Jeg er vant til store sammenkomster til konfirmasjon og dåp og jeg syntes det var helt JÆVLIG. Samtaler ble avbrutt hele tiden, det foregikk masse samtaler ved samme bord og det var vanskelig å få vært med på en samtale. Det var løping og styr, masse mat som måtte serveres og ryddes, det er sjeldent plass til å være mange på kjøkkenet for å få fortgang i rydding eller servering så da var det gjerne to som ble stående på kjøkkenet store deler av selskapet (på tross av at man byttet på). Det er styr styr styr og særdeles lite kos.

Så jeg priser meg lykkelig når vi drar på besøk til mannen sin familie. Der er de tre søsken og ingen har fått barn. De har kun en onkel med familie på hver side, så større familiesammenkomster er også kun hyggelige. Mitt mantra er desto færre, desto bedre. 

Anonymkode: b2cc8...edd

[AnonymBruker]

Jeg har ikke savnet søsken. 

Anonymkode: 4a0c6...53e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er vant til store sammenkomster til konfirmasjon og dåp og jeg syntes det var helt JÆVLIG. Samtaler ble avbrutt hele tiden, det foregikk masse samtaler ved samme bord og det var vanskelig å få vært med på en samtale. Det var løping og styr, masse mat som måtte serveres og ryddes, det er sjeldent plass til å være mange på kjøkkenet for å få fortgang i rydding eller servering så da var det gjerne to som ble stående på kjøkkenet store deler av selskapet (på tross av at man byttet på). Det er styr styr styr og særdeles lite kos.

Så jeg priser meg lykkelig når vi drar på besøk til mannen sin familie. Der er de tre søsken og ingen har fått barn. De har kun en onkel med familie på hver side, så større familiesammenkomster er også kun hyggelige. Mitt mantra er desto færre, desto bedre. 

Anonymkode: b2cc8...edd

Det er din subjektive oppfatning. Jeg elsker disse sammenkomster - som er min subjektive oppfatning. Men enebarn av enebarn har ikke muligheten til å ha en subjektiv mening om det fordi de ikke har en utvidet familie.

Jeg kan velge å ikke invitere storfamilien eller ikke delta i familieselskaper. Min mann kan ikke velge.

Anonymkode: ec10f...5c3

[AnonymBruker]

Er enebarn og vokst opp med foreldre med 3 søsken hver. Alle søskenbarn og besteforeldre unntatt en  bodde langt unna, noen så jeg en gang i året, andre sjeldnere.  Hadde en periode god kontakt med en jevngammel kusine, men 3-4 timers avstand gjør sitt. Det søskenbarnet som bodde nærme er 10 år yngre.  Jeg har savnet nærhet til familie og har misunt mamma at hun prater med søsknene sine hele tiden. 

Min mann har en bror med to barn så på sammenkomster er vi 4 besteforeldre 4 foreldre og 4 barn.  

 

Anonymkode: f4c24...5ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Så bra for deg, da. Hvorfor lurer du egentlig på dette?

Anonymkode: 65c4a...e0f

Fordi jeg er nysgjerrig, rett og slett. Min far er enebarn, og har derfor ingen på hans side, men min mors side «dekket opp» for det. Jeg lurte derfor hvordan det er om man ikke har andre enn foreldre og besteforeldre.

Man er som regel nysgjerrig på det man ikke har erfaring med.

Anonymkode: a6908...62c

[AnonymBruker]

Er verken barn av enebarn. Heller ingen enebarn i neste ledd. 

Det jeg følte gjennom oppveksten var at det alltid var folk som ville gjøre alt for oss, utover egne foreldre.

Og samme føler jeg nå, som tante. Om noen av nevøene/niesene trenger noe (uansett hvilken side de er på), så vil jeg og mannen stille opp på alle måter. 

Anonymkode: 9ccf6...f92

[AnonymBruker]

En av mine foreldre er enebarn, den andre har én bror med stor aldersforskjell, så jeg har aldri opplevd søskenbarn i nær alder. Aldri opplevd å ha tanter og onkler som «stikker innom» heller, da min ene onkel bodde langt unna og etter hvert ble skilt. 

Stort sett så bestod min familie i oppveksten av far, mor, bror og mormor. Alle andre var enten døde, bodde langt unna eller så langt uti slekta at man ikke hadde kontakt. 

Jeg er veldig takknemmelig for den familien jeg faktisk har hatt og tror at jeg og min bror er tettere med hverandre og med vår mormor enn det mange av vennene våre var. 

Nå er jeg så heldig at jeg vokste opp i en blindvei full av barn i samme alder og der foreldrene var nære venner, så mange av de som vokste opp i gata mi er nesten som familie å regne (selv om jeg skjønner at det ikke blir heelt det samme). 

Uansett så er jeg sammen med en mann som er fra en stor familie, han har blant annet ikke mindre enn fire søsken og har mye kontakt med flere tanter og onkler. Selv om jeg aldri direkte savnet å ha større familie da jeg var liten så ser jeg nå at jeg har gått glipp av noe, om enn indirekte i form av at jeg ikke har stusset mye over det før jeg ble voksen. 

Kunne ikke tenkt meg enebarn selv, men det er det flere grunner til. 

Anonymkode: 402e3...925

[AnonymBruker]

Er så lei av å høre alle som argumenterer med at mange ikke har kontakt med søsken, søskenbarn osv

Dere med søsken har muligheten, det har ikke vi som er enebarn. 

Min far er også enebarn. Far til barna er også enebarn. Mine 3 barn har ikke søskenbarn, tanter eller onkler og bare ett sett besteforeldre i live.

De må starte opp alt på nytt.

 

Anonymkode: 15bdd...622

[AnonymBruker]

Moren min var ikke egentlig enebarn, men broren ble hjerneskadet i ulykke som liten.. og senere ble min mor alvorlig syk også. Det innebar at jeg hadde hovedansvar for dødsbo, arveoppgjørog begravelse for besteforeldre og mor alene. Og selvsagt også onkelen. Savn, jo. For såvidt, men jeg har stor familie på fars side. Det veier opp litt.. og her bidrar også yngre onkler og tanter og mine søsken nå som min far er eldre og pleietrengende. 

Anonymkode: f1c64...3c2

[AnonymBruker]

Begge mine foreldre er enebarn.

Har egentlig aldri savnet tante, onkel eller søskenbarn. Men så har jeg til gjengjeld mange søsken og bonusfamilier på kryss og tvers. Så det har vært nok mennesker å forholde seg til likevel. 

Anonymkode: 89e8e...12b

[AnonymBruker]

Mannen min er barn av to enebarn og han har ett søsken. Det var det normale for han, men 6han syntes det var litt stusslig noen ganger. I konfirmasjonen hans var det 6 gjester i tillegg til kjernefamilien (4 besteforeldre og 2 faddere). Det var lite gaver til bursdager og jul når han sammenlignet seg med venner. Jeg kommer fra store familier på begge sider. Pappa hadde 7 søsken og mamma hadde 5. Det har alltid vært tanter, onkler og søskenbarn rundt meg. Store selskaper, mange å leke med, alltid en ny baby eller to å dulle med, noen å arve fra og ikke minst det er alltid noen som stiller opp og trår til når det trengs. Da jeg brakk beinet på ferie og havnet på sykehus i en annen by dukket to fettere opp som studerte der og besøkte meg, hjalp meg med praktiske ting osv. Alle større selskaper skjer på dugnad. Mannen min elsker det. Svigermor sier for øvrig at enebarn burde være forbudt. Da hun hadde gamle foreldre på hvert sitt sykehjem og sto alene med alt ønsket hun seg intenst et søsken eller to. 

Anonymkode: 8a0c3...a28

[SPOCA]

Jeg er enebarn, med foreldre som begge har søsken. Men det er jo ingen garanti for noe som helst. Ingen av søsknene til min mor fikk barn selv, og jeg er yngst av alle barnebarn på min fars side, så jeg har lite til ingen kontakt med pappas søsken eller mine søskenbarn (alle gutter, jeg eneste jente).

Det at man har søsken er virkelig ikke noen garanti for at man har god kontakt senere. 

Har aldri ønsket meg søsken. Og jeg har aldri følt meg alene eller ensom i familien.