Barn av enebarn - savn etter slektninger?

[AnonymBruker]

I alle disse enebarn trådene som dukker opp titt og ofte, så er det alltid snakk om hvordan det er med søsken/ikke å ha søsken.

Men er det noen her som tilfeldigvis har foreldre hvor begge er enebarn? Har det i så fall vært noe slags savn etter tanter, onkler, søskenbarn etc?

Har selv en stor familie hvor mye av barndommen ble brukt sammen med enkelte søskenbarn og tanter/onkler, så det føles «rart» å skulle vært foruten.

Anonymkode: a6908...62c

[Seff]

Jeg er ikke barn av enebarn selv, men jeg kjenner noen som er det, også enebarn som har enebarn som foreldre. Har inntrykk av at noen av dem har en slags romantisk drøm om at hvis man har søsken, tanter og onkler, er man en eneste stor lykkelig familie.

Virkeligheten er jo ikke sånn. Noen familier har lite kontakt fordi de bor langt fra hverandre, noen har kranglet, noen har bare lite til felles osv.

[AnonymBruker]

Seff skrev (Akkurat nå):

Jeg er ikke barn av enebarn selv, men jeg kjenner noen som er det, også enebarn som har enebarn som foreldre. Har inntrykk av at noen av dem har en slags romantisk drøm om at hvis man har søsken, tanter og onkler, er man en eneste stor lykkelig familie.

Virkeligheten er jo ikke sånn. Noen familier har lite kontakt fordi de bor langt fra hverandre, noen har kranglet, noen har bare lite til felles osv.

Ja, den ser jeg jo selv. Slekta mi er som sagt stor, men det er en hel haug jeg aldri prater med eller har møtt for den saks skyld. Samtidig har jeg jo et lite utvalg nære.

Så hadde vært interessant å høre om det faktisk er noen, som kan svare her, hvor begge foreldre er enebarn.

Anonymkode: a6908...62c

[AnonymBruker]

Mannen min er det. Han har egentlig aldri følt noe særlig på det, det er jo bare sånn det alltid har vært. 

Jeg har plenty av tanter og onkler og søskenbarn, men altså, det har jo egentlig bare vært en plage. Ikke noe nært forhold til noen av dem, traff dem kun i familiebesøk hos mine besteforeldre, og da var det litt sånn stiv høflighet og småprat. Etter besteforeldrene mine døde har jeg aldri truffet noen av dem. Mine foreldre prater jo med dem, men ikke jeg. 

Anonymkode: aad81...e04

[AnonymBruker]

Jeg er ikke barn av enebarn selv, men har ingen kontakt med søskenbarn, tanter, onkler osv da disse bor på andre siden av landet og i utlandet. Aldri tenkt over at jeg skulle savne det engang? Man har jo venner til sånt. 

Anonymkode: 1d2ea...d5d

[Ulla Ullsokk]

Jeg tenker det ofte er naturlig at disse familiene har nærere bånd til venner. Altså familie de har valgt selv. 

[AnonymBruker]

Har et søsken og 13 onkler og tanter, 4 på farssiden, 9 på morssiden. Har ikke kontakt med andre enn mor og far, besteforeldre var viktige da de levde. Bror bor i utlandet og sees ytterst sjeldent. Tanter og onkler aldri lenger. Kusiner og fettere ei heller.

Anonymkode: c4d4d...4a3

[Tanuki]

To av mine søskenbarn er enebarn, vi har et nært forhold den dag i dag og er mer som søsken for hverandre. Kommer nok helt an på familiedynamikken, kjenner folk med mange søskenbarn og søsken uten særlig nært forhold. 

[AnonymBruker]

Min mor hadde en venninne som var enebarn, og mannen hennes var også enebarn. Hun var veldig misunnelig på min mor, som hadde mange søsken og god kontakt med dem. Men denne venninna hadde et veldig aktivt sosialt liv, hun hadde venner i livet sitt i stedet for slektninger. Et mye større sosialt nettverk enn min mor, for eksempel. Så det kan kanskje være et savn, men som andre har skrevet er det ikke alltid at familie er et positivt innslag i livet, akkurat. 

Anonymkode: e8ceb...0d8

[AnonymBruker]

Mamma er enebarn. Pappa har to søsken, men ikke veldig mye kontakt med dem, og bare ett av dem har barn. Så vi er en liten familie. Det eneste jeg husker var et slags "savn" som liten, var at jeg gjerne ville ha en kusine (har en fetter). Men ellers tenkte jeg ikke så mye over det. 

Jeg har selv ett barn, som trolig vil forbli enebarn (mannen min vil ikke ha flere). Mitt søsken har også ett barn, som også trolig vil forbli enebarn. Mannen har søsken, men ingen av dem har barn og får det nok ikke heller. Så vi er og blir en liten familie.

Men for å sette det i et annet perspektiv, faren min har masse søskenbarn. Typ 20+. Av disse har pappa sporadisk kontakt med kanskje 1-2 av dem. 

Anonymkode: 12c71...e4b

[AnonymBruker]

Ulla Ullsokk skrev (12 minutter siden):

Jeg tenker det ofte er naturlig at disse familiene har nærere bånd til venner. Altså familie de har valgt selv. 

Stemmer for oss. Mamma sine bestevenninner, er mine tanter. Deres menn er mine onkler og deres barn er mine søskenbarn.

Pappa sine søsken, ser jeg i begravelser, konfirmasjoner o.l

Anonymkode: 5cb06...737

[AnonymBruker]

mine foreldre er begge enebarn i den forstand at de har halvsøsken de ikke har kontakt med da de begge er eldest og "uekte barn", jeg er enebarn i denforstand at min bror pga partner har valgt ingen kontakt med oss de siste 20 årene - har aldri savnet noen av dem egentlig, det ble veldig mye roligere livet vårt uten dem om sant skal sies..

Anonymkode: c2200...daf

[AnonymBruker]

Mannen min er barn av to enebarn. 

Litt vanskelig å si hva ved hans oppvekst som er direkte preget av det. 

Jeg tror det merkes best ved høytider og ferier der folk ofte gjør ting med familie. Mannen min føler et stort ansvar for sine foreldre, og de må liksom alltid "ivaretas". De har jo vennepar og har vært flinke til å prioritere det, men på noen områder i livet er det nok litt forskjell på blod og vann (for de fleste). 

Begge mine foreldre har søsken og det har alltid vært en rotasjon av middager og treff rundt f.eks. jul, uten at jeg trenger å tenke på at de sitter alene hvis f.eks. både mine søsken og jeg har lyst til å reise bort.

Anonymkode: a58ac...a73

[mereo]

Begge foreldrene mine kunne like greit vært det, kun en som er det.

Men søsken av foreldre betyr ikke automatisk mye kontakt. Det kan være ulike grunner til det.

Men jeg har venner av mine foreldre som jeg ser på som familie, mer enn de tantene og onklene som for meg er helt fjerne.

[AnonymBruker]

Begge mine foreldre hadde mange søsken,men de var de yngste i sine søskenflokker og jeg igjen deres yngste. Så pga. stor aldersforskjell har jeg egentlig ikke noen slektninger jeg har kontakt med. 

Anonymkode: e8f39...65f

[AnonymBruker]

Jeg er barn av enebarn. Savnet etter en større familie har ikke vært så veldig stort. Vi er en veldig sammenknyttet, liten familie. Onkler og tanter og søskenbarn har blitt byttet ut med vennefamilie og fjernere slekt som valgte å ha kontakt.

Det vi merket mest med problematikk rundt enebarn var da mine besteforeldre etterhvert ble syke (kort og lang sikt- hjemmeboende med oppfølging og sykehjem) og døde. Alt falt på enebarnet som ikke hadde noen støtte fra søsken eller noen andre med barndomsminner fra samme oppvekst (praktisk og emosjonell støtte). Vi (partner og barn til enebarnet) støttet og hjalp så godt vi kunne ut ifra mulighet og egen alder på tidspunktet.

Det eneste som var skikkelig enkelt var arveoppgjør da enebarna er enearvinger.

Anonymkode: 826ea...2cf

[Stor pike]

Dette tenker jeg mye på, siden jeg har et enebarn. Ingen av oss foreldre er enebarn, jeg har to brødre som er alt for meg. Den ene bor ganske nærme og jeg har gjort mye for at hans to skal være nær familie for sønnen min. Men han hevder at den eldste er en klyse og den yngre er ubetydelig. Så ikke noe hell der, altså. Faren deres er min nærmeste, så dette er faktisk ganske trist. Så min sønn har "ingen" og det må han dessverre leve med. Den andre siden av familien bor et annet sted i landet, så ikke mye å hente der heller. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I alle disse enebarn trådene som dukker opp titt og ofte, så er det alltid snakk om hvordan det er med søsken/ikke å ha søsken.

Men er det noen her som tilfeldigvis har foreldre hvor begge er enebarn? Har det i så fall vært noe slags savn etter tanter, onkler, søskenbarn etc?

Har selv en stor familie hvor mye av barndommen ble brukt sammen med enkelte søskenbarn og tanter/onkler, så det føles «rart» å skulle vært foruten.

Anonymkode: a6908...62c

Så bra for deg, da. Hvorfor lurer du egentlig på dette?

Anonymkode: 65c4a...e0f

[AnonymBruker]

Jeg tror de familiene som er sånn blir så sære at de ikke tenker over det som noe savn. Min mann er fra en sånn familie. Han er enebarn selv og foreldrene har ingen.

Jeg er rake motsetningen, vi er 5 søsken og jeg er tante til 8.

Min mann (og hans foreldre) hater familiesammenkomster som involverer min familie som f.eks vårt barns dåp, bursdag etc. De synes det er så mye folk og styr med min familie.

Er vel alt ettersom hva man er vant til, jeg er ihvertfall glad barnet vårt har mange på min side  

Anonymkode: ec10f...5c3

[AnonymBruker]

Venninne som er enebarn selv, og barn av foreldre som også begge var enebarn. Ønsket seg alltid desperat søsken og søskenbarn. Fikk selv bare ett barn, til sin store sorg.

Anonymkode: 80324...306