Barna får alt. Hvordan finne overskudd til meg selv når jeg allerede har lite energi?

[AnonymBruker]

Hei 

Etter kreft for noen år siden endte jeg opp som ufør i ganske ung alder. 

Jeg har høy utdannelse og hadde en veldig god jobb, men sitter nå som ufør og 100% alene med 2 barn. 

En del av det jeg sliter med er fatigue, og all min energi går nå til å ta vare på barna. 

Alt annet er sortert vekk, og på den måten får vi hverdagen til å gå rundt. 

Men problemet er at jeg er kronisk nedstemt.. 

Jeg savner å fylle dagene med noe meningsfylt. Jeg savner andre mennesker. Jeg savner latter og glede i godt lag. 

Jeg savner å føle tilhørighet og samhold. 

Ingen av disse tingene er egentlig umulig å få til, jeg har bare ikke energien til å gjennomføre. 

Jeg kan lett får barnevakt, men en dag eller to med barnefri gir ikke overskudd til å gjennomføre alt jeg ønsker. Dermed bruker jeg ofte barnefri til å sove for å hente meg inn. 

Jeg har nå levd som dette i noen år, og ser at jeg er kommet inn i en veldig ond sirkel der alt bare handler om barna. 

Selv blir jeg bare mer og mer tung. 

Vil ikke si at jeg er deprimert, men har det absolutt ikke bra. Er ensom og trist. 

Hvordan i alle dager kan man snu en slik ond sirkel når det ikke handler om mulighet, men om overskudd? 

Må nevnes at barna (9 og 12 år) er flinke til å hjelpe til og vi har et godt og nært forhold ❤️ 

Anonymkode: ea4b9...e94

[AnonymBruker]

Du trenger nok hjelp og mer avlastning pga sykdom ❤️. Barn på 9 og 12 år er ikke slitsomme for noen som er frisk. Snakk med fastlegen din, og få hjelp til å finne en løsning. Vet ikke om du kvalifiserer til å få avlastningsplass en helg i mnd? Eller en støttekontakt som kommer og tar barna med ut en ettermiddag i uka? Sjekk hvilke tilbud din kommune har.

Anonymkode: ff3f8...67d

[AnonymBruker]

Kan du få overskudd og felleskap fra aktiviteter som ikke sliter deg helt ut? 

Anonymkode: c46fb...e75

[Snublefot62]

Det beste rådet jeg har er å senke kravene.

Det kan være tøft å akseptere, men du har bare de ressursene du har og lever du i en forventning om å ha mer så legger du bare opp til skuffelse.

Jeg har ikke gått igjennom noe i nærheten av det du har men jeg har vært utbrent. Og jeg vet at det er ekstremt tøft å innse at man faktisk ikke lenger kan gjøre alt man kunne før, i samme tempo eller i samme mengde. Man må senke kravene.

I tillegg er det verdt å ha en tett dialog med fastlegen om dette. Sykemelding kan være et alternativ dersom du er i jobb. Og etterhvert gradert AAP og så gradert ufør.

[AnonymBruker]

Tror også på det med å akseptere situasjonen. Jeg er ikke syk, men har bare lite overskudd. Alltid vært slik at jeg trenger mye ro og hvile.

Har så mye jeg så gjerne skulle ha utrettet. En sorg å måtte legge gitarspilling på hyllen. En sorg å ha nabolagets styggeste hage. Jeg hadde så mange planer og føler meg fengslet. Alt går med til barnet, og når jeg endelig har tid, legger jeg meg ned litt.

Kjenner ofte på dårlig samvittighet fordi det er jo nettopp da jeg kan trene. Der er nettopp da jeg kan fikse hus og hage.

Samtidig tenker jeg at hvis kroppen trenger hvile ( for det er også nødvendig i en hverdag), så må det for meg være prioritet selv om andre får til mye mer.

Hadde vaksehjelp, men det var bare stress. Nå lever jeg mer i ro og har akseptert et liv i slow motion

Anonymkode: 8eef2...b86

[AnonymBruker]

Jeg vil tro det er en stor sorg å akseptere at livet ikke ble som ønsket. Og det å legge lista lavt. 

Samtidig har vi jo alle behov for noe påfyll, både sosialt og mentalt. Og her finnes det mange muligheter helt avhengig av hvilke interesser du har. 

Ei venninne av meg får dekket mye av sine behov gjennom lesesirkler på nettet. En gruppe for kinesisk litteratur, en for mellomafriksansk, en for feministisk litteratur osv osv. Da leser alle samme boka, og diskuterer i etterkant. Noen grupper diskuterer via teams/zoom, andre via mail/forum. Det er veldig givende, og også uhyre interessant å høre hvordan folk fra ulike kulturer leser helt ulike ting av den samme teksten. 

Jeg får dekket mye av mitt utviklingsbehov gjennom å ta ulike åpne emner på nett. Der finnes det mye spennende som gir meg påfyll.

Både min og hennes redning er ting som ikke egentlig krever så mye, og noe vi kan droppe om det blir for mye - Samtidig er det uhyre givende. 

Og det finnes garantert noe frivillig arbeid du kan gjøre på dagtid i din kommune, hvor du kan bidra en time her eller der - alt etter dagsform. Da kan du jo møte andre, og samtidig føle deg nyttig for andre enn bare barna dine. 

 

Alt er jo avhengig av hvem du er, og hva din hjerne trenger. 

Anonymkode: 2fe2d...b1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Hei 

Etter kreft for noen år siden endte jeg opp som ufør i ganske ung alder. 

Jeg har høy utdannelse og hadde en veldig god jobb, men sitter nå som ufør og 100% alene med 2 barn. 

En del av det jeg sliter med er fatigue, og all min energi går nå til å ta vare på barna. 

Alt annet er sortert vekk, og på den måten får vi hverdagen til å gå rundt. 

Men problemet er at jeg er kronisk nedstemt.. 

Jeg savner å fylle dagene med noe meningsfylt. Jeg savner andre mennesker. Jeg savner latter og glede i godt lag. 

Jeg savner å føle tilhørighet og samhold. 

Ingen av disse tingene er egentlig umulig å få til, jeg har bare ikke energien til å gjennomføre. 

Jeg kan lett får barnevakt, men en dag eller to med barnefri gir ikke overskudd til å gjennomføre alt jeg ønsker. Dermed bruker jeg ofte barnefri til å sove for å hente meg inn. 

Jeg har nå levd som dette i noen år, og ser at jeg er kommet inn i en veldig ond sirkel der alt bare handler om barna. 

Selv blir jeg bare mer og mer tung. 

Vil ikke si at jeg er deprimert, men har det absolutt ikke bra. Er ensom og trist. 

Hvordan i alle dager kan man snu en slik ond sirkel når det ikke handler om mulighet, men om overskudd? 

Må nevnes at barna (9 og 12 år) er flinke til å hjelpe til og vi har et godt og nært forhold ❤️ 

Anonymkode: ea4b9...e94

Hvorfor er du ufør etter kreft? Hvorfor tror man at man ALDRI mer skal jobbe når man har hatt kreft? 

Anonymkode: 07387...cc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Hei 

Etter kreft for noen år siden endte jeg opp som ufør i ganske ung alder. 

Jeg har høy utdannelse og hadde en veldig god jobb, men sitter nå som ufør og 100% alene med 2 barn. 

En del av det jeg sliter med er fatigue, og all min energi går nå til å ta vare på barna. 

Alt annet er sortert vekk, og på den måten får vi hverdagen til å gå rundt. 

Men problemet er at jeg er kronisk nedstemt.. 

Jeg savner å fylle dagene med noe meningsfylt. Jeg savner andre mennesker. Jeg savner latter og glede i godt lag. 

Jeg savner å føle tilhørighet og samhold. 

Ingen av disse tingene er egentlig umulig å få til, jeg har bare ikke energien til å gjennomføre. 

Jeg kan lett får barnevakt, men en dag eller to med barnefri gir ikke overskudd til å gjennomføre alt jeg ønsker. Dermed bruker jeg ofte barnefri til å sove for å hente meg inn. 

Jeg har nå levd som dette i noen år, og ser at jeg er kommet inn i en veldig ond sirkel der alt bare handler om barna. 

Selv blir jeg bare mer og mer tung. 

Vil ikke si at jeg er deprimert, men har det absolutt ikke bra. Er ensom og trist. 

Hvordan i alle dager kan man snu en slik ond sirkel når det ikke handler om mulighet, men om overskudd? 

Må nevnes at barna (9 og 12 år) er flinke til å hjelpe til og vi har et godt og nært forhold ❤️ 

Anonymkode: ea4b9...e94

Sjekk ut Anthony Williams, medical medium. Masse klemmer til deg❤️

Anonymkode: d818f...908

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor er du ufør etter kreft? Hvorfor tror man at man ALDRI mer skal jobbe når man har hatt kreft? 

Anonymkode: 07387...cc6

Senskader etter behandlingen kan gi permanente utfordringer. 
Kreftbehandling er vanvittig tøff, og noen får skader som er livslange. 
 

Anonymkode: ea4b9...e94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2025 den 7.57):

 

Hei 

Etter kreft for noen år siden endte jeg opp som ufør i ganske ung alder. 

Jeg har høy utdannelse og hadde en veldig god jobb, men sitter nå som ufør og 100% alene med 2 barn. 

En del av det jeg sliter med er fatigue, og all min energi går nå til å ta vare på barna. 

Alt annet er sortert vekk, og på den måten får vi hverdagen til å gå rundt. 

Men problemet er at jeg er kronisk nedstemt.. 

Jeg savner å fylle dagene med noe meningsfylt. Jeg savner andre mennesker. Jeg savner latter og glede i godt lag. 

Jeg savner å føle tilhørighet og samhold. 

Ingen av disse tingene er egentlig umulig å få til, jeg har bare ikke energien til å gjennomføre. 

Jeg kan lett får barnevakt, men en dag eller to med barnefri gir ikke overskudd til å gjennomføre alt jeg ønsker. Dermed bruker jeg ofte barnefri til å sove for å hente meg inn. 

Jeg har nå levd som dette i noen år, og ser at jeg er kommet inn i en veldig ond sirkel der alt bare handler om barna. 

Selv blir jeg bare mer og mer tung. 

Vil ikke si at jeg er deprimert, men har det absolutt ikke bra. Er ensom og trist. 

Hvordan i alle dager kan man snu en slik ond sirkel når det ikke handler om mulighet, men om overskudd? 

Må nevnes at barna (9 og 12 år) er flinke til å hjelpe til og vi har et godt og nært forhold ❤️ 

Anonymkode: ea4b9...e94

Mangler du hormoner? Alder? Prøve novofem..? Hva med NAD+-tilskudd? D-vitaminer?

Anonymkode: d2bab...555

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2025 den 8.05):

Du trenger nok hjelp og mer avlastning pga sykdom ❤️. Barn på 9 og 12 år er ikke slitsomme for noen som er frisk. Snakk med fastlegen din, og få hjelp til å finne en løsning. Vet ikke om du kvalifiserer til å få avlastningsplass en helg i mnd? Eller en støttekontakt som kommer og tar barna med ut en ettermiddag i uka? Sjekk hvilke tilbud din kommune har.

Anonymkode: ff3f8...67d

Dette stemmer veldig lite. Klart det å være alene med en 9 og en 12 åring kan være kjempe slitsomt. Den som svarte, er sikkert gift med en mann som hjelper til. 
 

Det du trenger er ikke flere organiserte forpliktelser, som støttekontakt etc. Men opplevelser og inspirasjon som kommer av å være begeistret over noe, over livet, over glede. (Se spis elsk lev). 
føler med deg, det er vanskelig å få til med totalansvar for to mennesker. 

Anonymkode: 94746...bb6