Hvor går grensene for vold i et langvarig forhold?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring med fysisk vold, men jeg har en samboer som jeg syns blir for sint. Det å ha fått barn med ham kommer til å være mitt livs største feil. Jeg går hver.eneste.dag. og er redd for at han skal bli så sint på barnet at jeg ikke føler det er forsvarlig å bo sammen lenger. Da har jeg likevel problemet med at a, barnet mitt vokser opp uten kjernefamilien, og ikke minst, b: jeg har ingen som helst kontroll eller mulighet til å trøste barnet om barnet er alene på samvær med far (og det kan man jo ikke nekte om far er voldelig en gang). 

Ikke gjør det. Jeg ble slått i bakken over beskytterinstinktet man får ovenfor barnet sitt, og det er utrolig vondt å føle at man ikke klarer det på grunn av sine egne dumme valg.

Anonymkode: bbf93...d0d

[Elle Melle]

Å få barn er en veldig stressende og belastende ting i livet. Menn som sliter med selvkontrollen og hvor grensen skal gå, får det absolutt ikke enklere med å styre seg når man legger til skriking og søvnmangel.

Han kan bli for brå og hardhendt eller skrike til eller på andre måter skremme et barn. Du vet at han han setter sitt eget behov for å utagere over empati, og det er et problem med barn i bildet. En med den mangelen skal man ikke få barn med.

Og kanskje det aller viktigste: Barn som vokser opp slik som dette preges ikke bare de få gangene med psykisk eller fysisk vold de opplever, noe foreldrene gjerne tror og bortforklare det hele med. "Det var veldig sjeldent".

For så lenge barn har erfart at ting KAN skje, så går de rundt og er underliggende urolige hver dag, hele året. Det er DET som er skadelig. Det gir beviselig endringer i hjernen/reaksjonsmønstre hos de som er vokst opp slik. 

For da blir man en voksen som alltid må følge med på alt som skjer rundt en, en som overdrevent pleaser de rundt seg, en som alltid kjenner på alle stemninger i rommet osv. 

Og bare sånn at det er sagt: Vold mot mor mens barn ser på er det samme som vold mot barn.

[Pippi Lotta]

Stine_L skrev (På 8.1.2025 den 23.21):

TS her. 
Takk for svarene deres❤️

Jeg setter pris på at dere tar dere tid til å lese og svare.  Jeg kjenner at noen av svarene oppleves som litt overdrevet for meg (kanskje dette er normalt?) . Jeg vil prøve å utdype litt, så det blir tydeligere hvor jeg står og hvordan jeg opplever dette.

Først og fremst: Jeg er absolutt ikke redd på daglig basis. Dette er ikke et forhold hvor jeg går rundt og frykter vold hele tiden. Det er heller ikke noe som har skjedd mange ganger – jeg snakker om kanskje 5-6 episoder på over 10 år, og da har alkohol ofte vært involvert. Jeg føler ikke at dette definerer hele forholdet vårt. Han er for det meste en god partner, og vi har mange fine stunder sammen.

Når det er sagt, så er jeg veldig klar over at det som har skjedd ikke er greit. Det er derfor jeg skriver her – fordi jeg trenger å sortere tankene og følelsene mine. Jeg skjønner at det kan være lett å si “kom deg ut” utenfra, men for meg er det ikke så enkelt. Jeg er veldig glad i han, og han har mange gode sider. Samtidig ser jeg at det som har skjedd, særlig de siste to årene, har satt spor i meg som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bearbeide.

Det som gjør meg mest usikker, er ikke mengden av vold eller daglig frykt – det er mer følelsen av forvirring og skam. Jeg sliter med å forstå hvordan det kan være samme person som både er snill, omtenksom og støttende i mange situasjoner, og som også har hatt disse episodene. Jeg føler meg fanget mellom å ville forsvare han fordi jeg vet at han er mer enn dette, og samtidig vite at det ikke er greit.

Jeg er heller ikke sikker på om jeg er klar til å ta drastiske steg som å kontakte et krisesenter eller avslutte forholdet akkurat nå. Jeg føler jeg trenger å forstå mer av situasjonen, meg selv, og hvordan vi har havnet her før jeg kan ta en beslutning om hva jeg skal gjøre videre. Jeg er ikke klar for å hoppe til konklusjoner, men prøver å finne en vei gjennom dette på en måte som gir mening for meg.

Jeg vil gjerne høre fra dere som kanskje har vært i lignende situasjoner, men jeg håper dere kan forstå at jeg ikke ser på dette som svart-hvitt. Jeg vet at det er komplekst, og at jeg trenger tid til å sortere alt dette.

Problene med en partner som "bare" er "lit" voldelig er at det eskalerer, som du sier selv det meste har skjed de to siste årene. Den utviklingen vill etter all sansynlighet gå fortere og fortere. Jeg forstår det høres drastisk ut å ta kontakt med et krisesenter, men de kommer ikke til å tvinge deg til å flytte om du ikke ønsker det. De kan tilby deg eller henvise deg til terapi, slik at du kan få hjelp til å sortere følelser og behov. Om krisesenter blir "skunelt" for deg, kan du kansje snake med fastlegen din heller. Det viktigste er at du tremger støte fra noen "utenforstående". 

Endret 10. januar av Pippi Lotta

[AnonymBruker]

Verdens snilleste mann ville aldri tatt kvelertak på deg fordi du er for trøtt til å ha sex. Han ville aldri dratt deg så du detter i bakken.

Du må ut av dette forholdet. Det er bare et tidsspørsmål før denne volden eskalerer (og det er ille nok i seg selv allerede).

Anonymkode: 549bd...7ec