Hvor går grensene for vold i et langvarig forhold?

[AnonymBruker]

Grensen går ved vold. Han har trådd over den flere ganger. Du må forlate ham.

Anonymkode: 941d5...32c

[Bacteria]

Stine_L skrev (11 minutter siden):

TS her. 
Takk for svarene deres❤️

Jeg setter pris på at dere tar dere tid til å lese og svare.  Jeg kjenner at noen av svarene oppleves som litt overdrevet for meg (kanskje dette er normalt?) . Jeg vil prøve å utdype litt, så det blir tydeligere hvor jeg står og hvordan jeg opplever dette.

Først og fremst: Jeg er absolutt ikke redd på daglig basis. Dette er ikke et forhold hvor jeg går rundt og frykter vold hele tiden. Det er heller ikke noe som har skjedd mange ganger – jeg snakker om kanskje 5-6 episoder på over 10 år, og da har alkohol ofte vært involvert. Jeg føler ikke at dette definerer hele forholdet vårt. Han er for det meste en god partner, og vi har mange fine stunder sammen.

Når det er sagt, så er jeg veldig klar over at det som har skjedd ikke er greit. Det er derfor jeg skriver her – fordi jeg trenger å sortere tankene og følelsene mine. Jeg skjønner at det kan være lett å si “kom deg ut” utenfra, men for meg er det ikke så enkelt. Jeg er veldig glad i han, og han har mange gode sider. Samtidig ser jeg at det som har skjedd, særlig de siste to årene, har satt spor i meg som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bearbeide.

Det som gjør meg mest usikker, er ikke mengden av vold eller daglig frykt – det er mer følelsen av forvirring og skam. Jeg sliter med å forstå hvordan det kan være samme person som både er snill, omtenksom og støttende i mange situasjoner, og som også har hatt disse episodene. Jeg føler meg fanget mellom å ville forsvare han fordi jeg vet at han er mer enn dette, og samtidig vite at det ikke er greit.

Jeg er heller ikke sikker på om jeg er klar til å ta drastiske steg som å kontakte et krisesenter eller avslutte forholdet akkurat nå. Jeg føler jeg trenger å forstå mer av situasjonen, meg selv, og hvordan vi har havnet her før jeg kan ta en beslutning om hva jeg skal gjøre videre. Jeg er ikke klar for å hoppe til konklusjoner, men prøver å finne en vei gjennom dette på en måte som gir mening for meg.

Jeg vil gjerne høre fra dere som kanskje har vært i lignende situasjoner, men jeg håper dere kan forstå at jeg ikke ser på dette som svart-hvitt. Jeg vet at det er komplekst, og at jeg trenger tid til å sortere alt dette.

For å finne ut av det må du jo spørre ham. Du må si at disse episodene har gjort deg utrygg mtp framtiden, og høre hva han svarer. Om hvorfor han har agert slik. Hvis det er som du sier og du ikke er redd ham på daglig basis, må det gå an å spørre i en rolig stund om hva han tenker. En som utøver slik vold har det ikke godt mrd seg selv (uten at det er noe du har ansvar for).

Har han sagt noe etter hendelsene, gitt deg en slags forklaring? Eller er det bare blitt glattet over?

[AnonymBruker]

Stine_L skrev (13 minutter siden):

Jeg sliter med å forstå hvordan det kan være samme person som både er snill, omtenksom og støttende i mange situasjoner, og som også har hatt disse episodene. Jeg føler meg fanget mellom å ville forsvare han fordi jeg vet at han er mer enn dette, og samtidig vite at det ikke er greit.

Kan du sette deg ned med ham en godværsdag, fortelle ham hva du føler, og spørre ham om akkurat dette?

Er han ikke villig til å ha noen dialog rundt det, hadde jeg ikke turt å fortsette å være i relasjonen om jeg var deg… 

Om du tror det finnes noe å redde, hadde jeg i alle fall gjort det klinkende klart for ham at en eneste liten episode til hadde ført til at jeg gikk og aldri så meg tilbake 

Anonymkode: 4715b...823

[AnonymBruker]

Stine_L skrev (5 minutter siden):

TS her. 
Takk for svarene deres❤️

Jeg setter pris på at dere tar dere tid til å lese og svare.  Jeg kjenner at noen av svarene oppleves som litt overdrevet for meg (kanskje dette er normalt?) . Jeg vil prøve å utdype litt, så det blir tydeligere hvor jeg står og hvordan jeg opplever dette.

Først og fremst: Jeg er absolutt ikke redd på daglig basis. Dette er ikke et forhold hvor jeg går rundt og frykter vold hele tiden. Det er heller ikke noe som har skjedd mange ganger – jeg snakker om kanskje 5-6 episoder på over 10 år, og da har alkohol ofte vært involvert. Jeg føler ikke at dette definerer hele forholdet vårt. Han er for det meste en god partner, og vi har mange fine stunder sammen.

Når det er sagt, så er jeg veldig klar over at det som har skjedd ikke er greit. Det er derfor jeg skriver her – fordi jeg trenger å sortere tankene og følelsene mine. Jeg skjønner at det kan være lett å si “kom deg ut” utenfra, men for meg er det ikke så enkelt. Jeg er veldig glad i han, og han har mange gode sider. Samtidig ser jeg at det som har skjedd, særlig de siste to årene, har satt spor i meg som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bearbeide.

Det som gjør meg mest usikker, er ikke mengden av vold eller daglig frykt – det er mer følelsen av forvirring og skam. Jeg sliter med å forstå hvordan det kan være samme person som både er snill, omtenksom og støttende i mange situasjoner, og som også har hatt disse episodene. Jeg føler meg fanget mellom å ville forsvare han fordi jeg vet at han er mer enn dette, og samtidig vite at det ikke er greit.

Jeg er heller ikke sikker på om jeg er klar til å ta drastiske steg som å kontakte et krisesenter eller avslutte forholdet akkurat nå. Jeg føler jeg trenger å forstå mer av situasjonen, meg selv, og hvordan vi har havnet her før jeg kan ta en beslutning om hva jeg skal gjøre videre. Jeg er ikke klar for å hoppe til konklusjoner, men prøver å finne en vei gjennom dette på en måte som gir mening for meg.

Jeg vil gjerne høre fra dere som kanskje har vært i lignende situasjoner, men jeg håper dere kan forstå at jeg ikke ser på dette som svart-hvitt. Jeg vet at det er komplekst, og at jeg trenger tid til å sortere alt dette.

 

Dere har ikke havnet i denne situasjonen. Han har skapt denne situasjonen, han har valgt å være voldelig. Ene gangen tok han kvelertak på deg fordi du sov når han ville ha sex. Hva hadde skjedd den gangen om du ikke våknet i tide? Du hadde trolig ikke vært i live i dag. Da han ble sjalu og røsket deg over ende - du kunne lett ha fått et kraniebrudd med en hjerneblødning som tok livet av deg.

Han har ingen kontroll når det klikker for ham.

Neste gang det klikker for ham kan han ta livet av deg, enten det er med vilje eller "bare" fordi han ikke greier å styre seg.

Er du villig til å gamble mer med livet ditt når han to ganger allerede like gjerne kunne tatt livet av deg?

 

 

Du sier at du trenger å forstå. La meg da spørre deg - er du en person som synes det er greit å være så voldelig mot en person du sier du er glad i, at du risikerer å skade personen alvorlig eller til og med drepe personen? Kan du forestille deg at du ikke bare gjør slike ting, men du gjentar det flere ganger? Jeg tror ikke du er en slik person. Poenget er at du vil aldri forstå en slik mann fullt ut! Og det å bli i forholdet mens du forsøker å forstå, det kan gjøre at han tar livet av deg lenge før du forstår nok til å komme deg unna.

De av oss som du mener er for dramatiske - vi er ikke dramatiske. Vi er derimot veldig mye mer realistiske når det kommer til den risikoen du er i!

Jeg forstår at dette er tøft, at du ikke forstår, at du er forvirret osv. Men det er slike følelser som setter deg i større fare, fordi du da blir i forholdet.

Denne mannen trenger hjelp som du aldri kan gi ham, og ikke en gang kan foreslå at han trenger så lenge du er sammen med ham - for det kan bli det siste du sier før det klikker for ham og han ev. skader deg alvorlig eller dreper deg.

Ditt ansvar er å komme deg i sikkerhet! Og du kan ALDRI få barn med denne mannen - for barnet vil bli vitne til at han utsetter deg for vold, kanskje verre, og en så ustabil mann kan fort klikke på et lite barn som bare oppfører seg normalt for små barn.

Du spør om du overdriver eller underdriver. Du underdriver, det er det ikke tvil om!

Og ja, han har allerede gjort noen av episodene i edru tilstand, så selvfølgelig kan han være voldelig mot deg igjen i edru tilstand. Å skylde på fylla er bare uansvarlig!

 

Jeg sier det igjen - du må ringe Krisesenteret! Hvis ikke risikerer du dessverre å ende opp i den tragiske statistikken over kvinner som blir alvorlig skadet eller drept av partner!

Krisesenteret vil også kunne hjelpe deg til å forstå mer av deg selv, hvorfor du har blitt så lenge i forholdet med denne voldelige mannen.

Vær så snill, ta dette på alvor - du vet ikke når han blir alvorlig voldelig neste gang! Og du vet ikke om du vil overleve neste gang...

Ring Krisesenteret!

Anonymkode: 688dd...cd5

[AnonymBruker]

Mannfolk som mishandler, de gjør det jo ikke hver dag. Da ville man jo ha dratt mye tidligere, og ikke hatt vansker med å avslutte forholdet.

"For han er jo snill også.."

Du har hørt om fenomenet "Stockholmsyndromet"?

De tankene og følelsene du sliter med, er helt normalt i en slik situasjon. Anbefaler derfor å ta kontakt med krisesenter. 

Anonymkode: 8c3f1...c42

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (8 minutter siden):

For å finne ut av det må du jo spørre ham. Du må si at disse episodene har gjort deg utrygg mtp framtiden, og høre hva han svarer. Om hvorfor han har agert slik. Hvis det er som du sier og du ikke er redd ham på daglig basis, må det gå an å spørre i en rolig stund om hva han tenker. En som utøver slik vold har det ikke godt mrd seg selv (uten at det er noe du har ansvar for).

Har han sagt noe etter hendelsene, gitt deg en slags forklaring? Eller er det bare blitt glattet over?

Å anbefale Ts å snakke med ham om dette, det kan bli det siste hun gjør.

Han har klikket for langt, langt mindre enn å bli konfrontert med at han ved flere anledninger har utsatt Ts for alvorlig, straffbar vold...

Ts, du må ikke snakke med ham om dette så lenge dere bor sammen. Og skal du snakke med ham senere må det være i en situasjon hvor du vet du er trygg og at andre som kan sikre din trygghet er i nærheten.

Anonymkode: 688dd...cd5

[AnonymBruker]

Stine_L skrev (11 minutter siden):

TS her. 
Takk for svarene deres❤️

Jeg setter pris på at dere tar dere tid til å lese og svare.  Jeg kjenner at noen av svarene oppleves som litt overdrevet for meg (kanskje dette er normalt?) . Jeg vil prøve å utdype litt, så det blir tydeligere hvor jeg står og hvordan jeg opplever dette.

Først og fremst: Jeg er absolutt ikke redd på daglig basis. Dette er ikke et forhold hvor jeg går rundt og frykter vold hele tiden. Det er heller ikke noe som har skjedd mange ganger – jeg snakker om kanskje 5-6 episoder på over 10 år, og da har alkohol ofte vært involvert. Jeg føler ikke at dette definerer hele forholdet vårt. Han er for det meste en god partner, og vi har mange fine stunder sammen.

Når det er sagt, så er jeg veldig klar over at det som har skjedd ikke er greit. Det er derfor jeg skriver her – fordi jeg trenger å sortere tankene og følelsene mine. Jeg skjønner at det kan være lett å si “kom deg ut” utenfra, men for meg er det ikke så enkelt. Jeg er veldig glad i han, og han har mange gode sider. Samtidig ser jeg at det som har skjedd, særlig de siste to årene, har satt spor i meg som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bearbeide.

Det som gjør meg mest usikker, er ikke mengden av vold eller daglig frykt – det er mer følelsen av forvirring og skam. Jeg sliter med å forstå hvordan det kan være samme person som både er snill, omtenksom og støttende i mange situasjoner, og som også har hatt disse episodene. Jeg føler meg fanget mellom å ville forsvare han fordi jeg vet at han er mer enn dette, og samtidig vite at det ikke er greit.

Jeg er heller ikke sikker på om jeg er klar til å ta drastiske steg som å kontakte et krisesenter eller avslutte forholdet akkurat nå. Jeg føler jeg trenger å forstå mer av situasjonen, meg selv, og hvordan vi har havnet her før jeg kan ta en beslutning om hva jeg skal gjøre videre. Jeg er ikke klar for å hoppe til konklusjoner, men prøver å finne en vei gjennom dette på en måte som gir mening for meg.

Jeg vil gjerne høre fra dere som kanskje har vært i lignende situasjoner, men jeg håper dere kan forstå at jeg ikke ser på dette som svart-hvitt. Jeg vet at det er komplekst, og at jeg trenger tid til å sortere alt dette.

Dere som blir i voldelige forhold er ofte alltid altfor kloke og empatiske. Det er et veldig beundrende og flott trekk, som i et samliv med en partner som er voldelig, dessverre forsterker sjansen for å bli.

For å være helt ærlig tror jeg ikke at du kommer til å forstå noe særlig mer av deg selv, ham eller situasjonen ved å tenke alene. Du kommer til å havne i overforståelse. Hans problemer kommer du til å legge i barndommen hans eller et annet passende sted. Deres problemer kommer du til å legge på dynamikken mellom dere eller lignende. At du har havnet i situasjonen vil du tillegge din svakhet eller at du trigger på den ene eller den andre måten. Beklager at jeg har så lite tillit til det her. Jeg kjenner to som har opplevd vold. Den ene gikk heldigvis og den andre er igjen.

Mennesker som utøver vold, fysisk og psykisk, er ikke alltid bare voldelige. De er mennesker som handler godt og dårlig, men deres dårlige handlinger er verre og langt mer ødeleggende enn andre menneskers dårlige handlinger.

Forvirring og skam er kanskje det mest vanlige jeg hører fra mennesker som lever i forhold hvor de blir utsatt for voldsomt sinne, psykisk mishandling og vold. Man klarer heller ikke skjerme selvfølelsen sin fra dette, i og med at man lever med en person som har sett på deg med hat. Du har selv kjent dypt i sjelen at en person du elsker og som du trodde elsket deg noen ganger har lyst til å ødelegge deg. Det henger ikke på greip. Det er heller ikke noe du intellektuelt trenger å forstå. Det er en enorm trigger selv om det ikke skjer hele tiden.

Anonymkode: aadb9...f9e

[AnonymBruker]

Grensa går ved vold. En hvilken som helst fysisk eller psykisk handling gjort for å skade, skremme eller true.

Jeg hadde gått ved den første episoden med kvelertak. Det sier jeg fordi jeg vet at jeg ville gått, det var det jeg gjorde.

Han var full, frustrert og hadde alle unnskyldningene i verden men det sekundet han var utenfor ytterdøra så låste og blokkerte jeg den. Ringte politiet, husvert, en veninne og foreldra hans og fortalte alt. Dørlåsen ble bytta ut og tinga hans pakka og levert på døra hos foreldra komplett med bilder og skriftlig bekrefeftelse fra de på at alt var levert og i god stand. 
Jeg har aldri igjen snakka med fyren og han kunne ikke sagt en ting for å endre på saken.

Anonymkode: cad41...8b7

[Pilleville]

Bacteria skrev (39 minutter siden):

Syns ikke dette er lite vold. Lite vold kan fex være dytting (ikke at det er greit heller) men dette var alvorlige episoder. Særlig det med å bli vekt av en full sexfrustrert samboer med et kvelertak(!). Beruselse ingen unnskyldning. 
Må hvertfall ikke få barn opp i dette. 
Han kan potensielt bli sjalu på barnet, og legg til lite søvn (og sex!) i miksen er det duket for katastrofe dessverre. 
Å sparke i stykker dører og vinduer synes jeg er alvorlig. Mindre alvorlig materiell vold kan være å knuse et glass. Men å gå løs på inventaret?!

Du overdriver ikke ts. Du har ingenting å skamme deg over. Dette MÅ du si til noen, hvem som helst du stoler på, om nødvendig legen din eller krisesenter. 
Du har bare prøvd å stå i situasjonen og gjøre det beste ut av det sammen med en fyr du åpenbart elsker, men som ikke er bra for deg. Du vil ikke ha barn med en så unhinged mann. 
Skjønner at du føler deg handlingslammet, men vær så snill og snakk med noen. Ikke underkommuniser hva som foregår. 
 

Grunnen til at han ikke trøster deg er at han skjønner at dette er feil, og skammer seg. Å trøste deg vil være å innrømme for seg selv hva han har gjort, og det vil han ikke så han fortrenger det. 

Enig, episodene er grove, ikkje sånn småtteri. Kan bli farlig for deg. Ein dag kan det gå heilt galt

[Stine_L]

Takk igjen til alle som svarer 🫶 
 

Vil legge til at vi har snakket om dette i etterkant, og det er han som tar initiativet hvor man viser mye anger. Jeg forklarer at jeg trenger litt mer tid til å fordøye og han respekterer det. Jeg er altså ikke redd for at noe skal skje ila en samtale. 
 

Uansett, dere får meg til å tenke og det er bra. Takk igjen for at dere bruker tid til å svare opp. Det setter jeg pris på. 

[AnonymBruker]

Anonymkode: 8c3f1...c42

[AnonymBruker]

Stine_L skrev (1 time siden):

Hei,

Jeg trenger hjelp til å sortere tankene mine og få råd om hva jeg bør gjøre videre. Jeg har vært sammen med samboeren min i over ti år. Vi har et langt forhold bak oss, og det har vært mange gode stunder. Likevel har det også skjedd ting som jeg sliter med å bearbeide, særlig nå etter den siste hendelsen. Jeg føler meg veldig forvirret og usikker, og det hadde hjulpet å høre andres perspektiver.

Litt bakgrunn:

I starten av forholdet var han sjalu, men vi snakket mye om det, og han vokste av seg den oppførselen. Han er i utgangspunktet verdens snilleste mann, og vi har det fint sammen i hverdagen. De siste årene har det derimot skjedd hendelser som er vanskeligere å ignorere. De fleste av dem har skjedd når han har drukket, men ikke alltid. Her er noen eksempler:

 Tidligere episoder:

• For to år siden sovnet jeg etter en kveld ute sammen, og våknet av at han hadde kvelertak på meg. Han har senere sagt at han var frustrert fordi han ville ligge sammen, men jeg var for trøtt.

• En annen gang kom han hjem veldig full, og da jeg prøvde å hjelpe ham til å legge seg ordentlig i sengen, tok han tak i håndleddet mitt, vridde det hardt og holdt fast lenge.

2. Den siste hendelsen

• For noen dager siden var vi ute sammen, og jeg danset med noen venner. Han ble sint uten grunn (han har selv innrømmet at det var irrasjonelt) og dro meg i hestehalen så hardt at jeg falt i bakken.

3. Mellom disse episodene:

• Det har også vært situasjoner der han har blitt veldig sint og knust vegger og dører. Noen av disse har skjedd når han har vært edru.

 

Hvordan jeg opplever dette:

• Jeg har tidligere hatt en slags “flight”-respons etter slike episoder – blitt nummen og prøvd å ikke ta det innover meg. Denne gangen sliter jeg derimot mer med tankene og med å forstå hvordan jeg kan gå videre.

• Jeg klarer ikke å dele dette med venner eller familie – det føles skamfullt, som om jeg har gjort noe galt. Jeg ender derfor opp med å søke trøst hos ham etter at slike episoder skjer, og det føles bare enda mer forvirrende.

Spørsmålene som gnager meg:

• Hvordan kan det ha seg at han, som skal beskytte meg, er den som gjør meg vondt?

• Hvorfor viser han ikke umiddelbar anger? Han trekker seg unna og lar meg være alene når jeg er åpenbart veldig lei meg eller redd.

• Hva sier det om meg og min selvrespekt at jeg fortsatt er i dette forholdet?

• Alkohol har vært involvert i de fleste tilfellene, men ikke alle. Kan dette skje igjen uten alkohol? Er det bare en “unnskyldning”?

• Hva hvis vi får barn – hvordan kan jeg vite at han aldri vil gjøre noe lignende mot dem?

• Overdriver jeg dette? Eller underdriver jeg det? Det føles som begge deler på en gang.

 

Jeg er utrolig forvirret og usikker på hva jeg skal gjøre videre. Jeg har trodd at jeg skal være med han resten av livet, men disse hendelsene sliter i meg. Samtidig føler jeg meg låst fast i skammen og usikkerheten. 

Alle råd og refleksjoner mottas med takk.

Alkohol er bare en unnskylding. Gå fra han. Dette er ikke bra. 

Anonymkode: 51515...336

[AnonymBruker]

Bare se for deg at dere får barn sammen og barnet må vokse opp med en far som «av og til» blir veldig sint, truende og voldelig. Det er ikke en situasjon noen ønsker for barna sine. Du kan med andre ord ikke få barn med denne mannen med mindre du er villig til å utsette ditt eget barn for en slik risiko. Dersom du er bestemt på at du aldri ønsker barn må du nesten selv vurdere om du synes det høres meningsfylt og givende å leve resten av livet i forhold hvor det utøves vold i snitt hvert andre år og hvor du i tiden mellom volden er usikker på når neste slag og raseriutbrudd kommer, hvor selvfølelsen din forsvinner og du aldri er helt ærlig med venner og familie om hvordan du egentlig har det

Anonymkode: 5f75d...430

[AnonymBruker]

Stine_L skrev (17 minutter siden):

Takk igjen til alle som svarer 🫶 
 

Vil legge til at vi har snakket om dette i etterkant, og det er han som tar initiativet hvor man viser mye anger. Jeg forklarer at jeg trenger litt mer tid til å fordøye og han respekterer det. Jeg er altså ikke redd for at noe skal skje ila en samtale. 
 

Uansett, dere får meg til å tenke og det er bra. Takk igjen for at dere bruker tid til å svare opp. Det setter jeg pris på. 

Ser du ikke at han følger et mønster?

Han utsetter deg for vold, unnskylder seg, utsetter deg for vold, angrer seg, men utsetter deg for vold....

Selvfølgelig sier han at han angrer. Han vet garantert at det han har gjort er iflg. straffeloven straffbare handlinger som han risikerer fengsel for. Han er ikke interessert i å ta ansvar for å ha utsatt deg for gjentatt vold. Så han "angrer", slik at du skal tilgi ham og fortsette å være sammen med ham. For når han lar deg leve i håpet om at han aldri vil gjøre dette igjen, så vet han at han har kontroll på deg... og kan utsette deg for vold igjen, og igjen og igjen... bare han "angrer" seg på en måte som gjør at du tror ham der og da.

Selvfølgelig "respekterer" han at du trenger litt tid til å fordøye dette. Fordi han vet at alternativet for ham kan være fengselsstraff, om du anmelder. Så han "angrer", han "respekterer" at du trenger tid - men han tar overhodet ikke ansvar for hva enn det er i ham som gjør at han er villig til å utsette den han later som han er glad i for vold.

For hver eneste gang han har utsatt deg for denne volden, jo viktigere blir det for ham å innbille deg at han faktisk angrer og at han ikke vil gjøre det igjen. For for hver nye episode hvor han utøver vold mot deg, så vet han at alvorligheten av denne volden i nær relasjon blir mer alvorlig om det skulle bli en straffesak.

Hvis dette var en mann som oppriktig var sjokkert over det han gjorde mot sin kjære, og han oppriktig angret, og han oppriktig ønsket å hindre at han noen gang igjen ble voldelig mot noen - da hadde han for det første sørget for at han ble totalavholds, ikke drakk eller brukte andre rusmidler, siden hans voldelige sider tydeligvis blir ekstra trigget når han er ruset. For det andre hadde en slik mann søkt profesjonell hjelp etter første eller andre gang - lege, psykolog, Alternativ til vold, sinnemestringskurs.

Din samboer har ikke gjort noe som helst av dette, han bare "angrer" seg, uten å ta noe som helst ansvar, holder seg på matta en stund, før han igjen blir voldelig mot deg.

Volden hans har allerede eskalert. Du er dessverre naiv om du tror han vil reagere like rolig nå som han har gjort før hvis du tar det opp. Eller kanskje greier han å holde seg i skinnet i en slik samtale. Men det blir bare en utsettelse til neste voldsepisode. Du har hatt minst to episoder som du var heldig at du overlevde og at du overlevde uten store fysiske skader. Du kan ikke ta sjansen på at du er like heldig neste gang. For at det blir en neste gang, det blir det om du fortsetter å være sammen med ham! Du må ikke lure deg til å tro noe annet. Dette er en mann som trolig må gå i behandling i årevis før han kanskje - kanskje - blir noenlunde trygg for noen å være sammen med, vel og merke at han har fulgt opp sinnemestringskurs, at han holder seg helt borte fra alkohol og rus.

Å få barn med en slik mann, når du vet hvordan han er, det vil være både helt uforsvarlig og omsorgssvikt.

Anonymkode: 688dd...cd5

[Sparkling_Pink]

Jeg tror ikke det er noe særlig å forstå eller bli klok på.

Om det er umulig for deg å ta rask affære, også i og med at du har vært med han i mange år, tror jeg du må belage deg på at sannsynligheten er størst for at det vedvarer eller blir verre og at du vil måtte bruke lang tid på å bygge deg opp etter forholdet, sånn om du overlever.

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig vil du ikke få så altfor mange råd om hva du eller dere kan gjøre for forholdet deres. Av den enkle grunn at alle som hører om slike forhold ønsker å få personen ut av dette. Du bør forvente å få denne reaksjonen fra andre som er glad i deg også. Ikke trekk deg bort fra dem på grunn av dette. De må få være bekymret og sint på dine vegne. Du kan heller si til dem at du vet hva de tenker, men at du innimellom ikke bare orker å høre at du må gå. Det vil være vanskelig for dem, men det er enda verre hvis du ikke snakker med noen.

Dette kommer til å skje igjen hvis du blir, bare så du er klar over det.

Krisesenter er en god idé og som det blir sagt så vet de nettopp hvor komplekst og vanskelig det kan være. Hvis du trenger noe å reflektere over som gjelder forholdet deres så kan du reflektere over hvorfor i all verden han ikke har sluttet å drikke, når han vet at det øker sjansen for at han er voldelig mot deg. Der har du nok en ting å fortvile over. Skulle dere ha jobbet med noe sammen, så måtte det ha vært i parterapi, men det holder ikke. Han må slutte å drikke og gå til psykolog. Han kan ikke nekte noen av disse tingene.

Situasjonen din er ikke unik. Det finnes heller ingen individuell styrke som ikke svekkes i slike forhold. Sterke mennesker tror de kan klare seg fint og isolere selvfølelsen sin mens de lever i dette, men den blir brutt ned. Den er ikke en stabil enhet du har fullstendig kontroll over uansett hvor sterk du er. Og det blir verre hvis han både forvalter den når han er voldelig og når han liksom skal være den som skal sette den sammen igjen. Du kan bli mer døv for kjærlige ord fra andre og bekreftelsen på din verdi på komme fra ham. Det er det vold og denne typen ensomhet kan gjøre med deg over tid.

Jeg anbefaler deg å strekke ut hånden til en som kan trøste deg etter en sånn hendelse som ikke er ham.

Anonymkode: aadb9...f9e

[AnonymBruker]

Stine_L skrev (2 timer siden):

Hei,

Jeg trenger hjelp til å sortere tankene mine og få råd om hva jeg bør gjøre videre. Jeg har vært sammen med samboeren min i over ti år. Vi har et langt forhold bak oss, og det har vært mange gode stunder. Likevel har det også skjedd ting som jeg sliter med å bearbeide, særlig nå etter den siste hendelsen. Jeg føler meg veldig forvirret og usikker, og det hadde hjulpet å høre andres perspektiver.

Litt bakgrunn:

I starten av forholdet var han sjalu, men vi snakket mye om det, og han vokste av seg den oppførselen. Han er i utgangspunktet verdens snilleste mann, og vi har det fint sammen i hverdagen. De siste årene har det derimot skjedd hendelser som er vanskeligere å ignorere. De fleste av dem har skjedd når han har drukket, men ikke alltid. Her er noen eksempler:

 Tidligere episoder:

• For to år siden sovnet jeg etter en kveld ute sammen, og våknet av at han hadde kvelertak på meg. Han har senere sagt at han var frustrert fordi han ville ligge sammen, men jeg var for trøtt.

• En annen gang kom han hjem veldig full, og da jeg prøvde å hjelpe ham til å legge seg ordentlig i sengen, tok han tak i håndleddet mitt, vridde det hardt og holdt fast lenge.

2. Den siste hendelsen

• For noen dager siden var vi ute sammen, og jeg danset med noen venner. Han ble sint uten grunn (han har selv innrømmet at det var irrasjonelt) og dro meg i hestehalen så hardt at jeg falt i bakken.

3. Mellom disse episodene:

• Det har også vært situasjoner der han har blitt veldig sint og knust vegger og dører. Noen av disse har skjedd når han har vært edru.

 

Hvordan jeg opplever dette:

• Jeg har tidligere hatt en slags “flight”-respons etter slike episoder – blitt nummen og prøvd å ikke ta det innover meg. Denne gangen sliter jeg derimot mer med tankene og med å forstå hvordan jeg kan gå videre.

• Jeg klarer ikke å dele dette med venner eller familie – det føles skamfullt, som om jeg har gjort noe galt. Jeg ender derfor opp med å søke trøst hos ham etter at slike episoder skjer, og det føles bare enda mer forvirrende.

Spørsmålene som gnager meg:

• Hvordan kan det ha seg at han, som skal beskytte meg, er den som gjør meg vondt?

• Hvorfor viser han ikke umiddelbar anger? Han trekker seg unna og lar meg være alene når jeg er åpenbart veldig lei meg eller redd.

• Hva sier det om meg og min selvrespekt at jeg fortsatt er i dette forholdet?

• Alkohol har vært involvert i de fleste tilfellene, men ikke alle. Kan dette skje igjen uten alkohol? Er det bare en “unnskyldning”?

• Hva hvis vi får barn – hvordan kan jeg vite at han aldri vil gjøre noe lignende mot dem?

• Overdriver jeg dette? Eller underdriver jeg det? Det føles som begge deler på en gang.

 

Jeg er utrolig forvirret og usikker på hva jeg skal gjøre videre. Jeg har trodd at jeg skal være med han resten av livet, men disse hendelsene sliter i meg. Samtidig føler jeg meg låst fast i skammen og usikkerheten. 

Alle råd og refleksjoner mottas med takk.

For guds skyld ikke få barn med han!!

Du blir jo mishandlet. Det der er IKKE normalt. Ikke en sånn episode skal skje.. 

 

Kom deg vekk før han tar livet av deg… 

Anonymkode: bf1c5...d43

[AnonymBruker]

Du må ikke finne på å få barn med han. Og få barn er og veldig stressende, så da vil han mest sannsynlig bli mer sint og voldelig.

Ønsker du virkelig at barnet ditt, skal vokse opp med en voldelig far?

Vil anbefale deg å ringe krisesenter, du kan være anonym. Bare sånn så du kan prate med de, få sortert litt tanker. Du bør virkelig komme deg vekk. Men vet at det ikke er lett.

Anonymkode: b8f20...fa6

[Pingvinen]

Ikke få barn med han. Jeg vokste opp under sånne forhold og har fortsatt traumer. Er nå i 50 årene. Jeg har nulltoleranse for vold. Alkohol er ingen unnskyldning 

[AnonymBruker]

Hadde dere hatt barn ville det barnet levd under omsorgssvikt. 

Så nei, aldri få barn. Du som voksen kan velge å leve i et forhold som ødelegger deg, men ikke dra uskyldige barn inn i det. 

Anonymkode: cb108...578