Gå til innhold

Hva er å være «for forskjellige» i et forhold?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Man hører stadig om de som gikk fra hverandre fordi de var «for forskjellige». Men når det er barn involvert, er dette en «god nok» grunn til å avslutte samlivet? Jeg føler terskelen skal være så høy når man er der at man har barn sammen, og da skal det være gode grunnet for å gå. Som utroskap, vold o.l.

Jeg selv befinner meg i et forhold med barn hvor vi er kjempeulike. Jeg har nærmest «vokst opp» i forholdet, så i mitt tilfelle har vi nok vokst fra hverandre.

Vi har veldig ulike verdier, holdninger, livsstil, behov, personlighet, interesser osv. Vi utfyller hverandre på et par punkter (som at han er ekstrovert og jeg er introvert, noe jeg synes er deilig i for eksempel sosiale sammenkomster hvor jeg kan holde meg litt i «bakgrunnen» om ønskelig) - ellers er vi nesten som to motpoler.

Likevel synes jeg det er vanskelig å ta en stødig beslutning om å gå. Jeg føler nesten daglig på at det ikke funker, at ulikhetene våre skaper utfordringer og at jeg ikke har den respekten for han som jeg sannsynligvis burde ha. Men samtidig er jeg så redd for å gjøre feil med tanke på barnet, men også litt meg selv. Man mister så mye mer enn bare personen ved et brudd, og jeg har jo inntrykk av at det er veldig mange flere menn enn bare min som ikke er de mest modne, reflekterte, ansvarsfulle personene…

Anonymkode: 55a98...56b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Dere er jo ikke et godt forbilde for barnet om det er slik forholdet er. Å observere hvordan foreldrene er, og relasjonen mellom dem, er veldig formende for et barns personlighet, og egne egenskaper. Barnet ditt lærer jo at mamma og pappa ikke har respekt for hverandre. 

Og, nei, menn er stort sett ikke slik. På ingen måte. Aldri bruk KG som en fasit på dette. Vi er mange her som har helt fantastiske menn, som alltid setter familien først. 

Anonymkode: d15b0...b51

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Hva som er "god nok grunn" varierer veldig fra person til person her.

Vi har jo en del brukere som mener at man skal holde sammen uansett så lenge man har barn. Familien AS.

Jeg tenker at man har ett liv, og ingen barn er tjent med å se sine foreldre visne bort og være ulykkelig i ett forhold. Da lærer man jo barna at behov for å ha det bra ikke er nødvendig. Du lærer dine barn det du gjør.

 

Sånn mtp å gjøre feil med barnet. Du skal ikke være noen perfekt foreldre. Det lærer jo man ingenting av.

Anonymkode: 0a4b7...68a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Takk for svar, dere.

Dere har flere gode poeng, og om jeg skal være helt ærlig, tror jeg ikke forholdet vårt setter et godt eksempel for barnet, selv om vi ikke er stygge med hverandre.

Men jeg må innrømme at jeg innimellom lurer litt på om jeg stiller for høye forventninger til samboer. Vet nemlig jeg kan stille veldig høye krav til meg selv, og henge meg opp i det som ikke er så bra.

Her er ting ved samboer som skuffer meg litt:

- Han tar ikke vare på seg selv, og har ikke nok energi og overskudd til å stille opp nok for meg og barnet. 

- Han bidrar minimalt hjemme, i tillegg til å lage en del ekstraarbeid for meg.

- Han har valgt å begynne i en fast jobb med arbeidstider hvor han knapt ser barnet i ukedagene. Dette er langsiktig og heller ikke spesielt godt betalt.

- Han tar ikke nok hensyn til meg og mine behov, og det har hendt seg at han har tatt avgjørelser som også har gått direkte utover meg, uten å snakke med meg først.

Ts

 

Anonymkode: 55a98...56b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg var ung og hadde ikke helt peiling på hva jeg så for meg i fremtiden. De største ulikhetene kom mest frem etter vi fikk barn. 

Mens jeg modnet, vokste, utviklet meg og prioriterte barnet så sto han på steder hvil. Han ble en dårlig partner og var en uengasjert far tross at han var den som gråt fordi drømmen var å bli pappa🙄

Jeg ble alenemor og tok meg av absolutt ALT mht barn, hjem, økonomi osv. Han oppførte seg som en trass tenåring. Orket ikke å se på han og til slutt etter noen år uten intimitet ble vi endelig separert. Det var som å bli sluppet fri.

Både jeg og ungen ble lykkeligere. 

Fant så drømmemannen som har samme holdninger, verdier, syn på økonomi og barneoppdragelse som meg. Han er alene med to barn og nå er vi på husjakt sammen ♥️ 

 

Anonymkode: 28968...f8a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...