Alle disse forventingene om å kjøpe seg bolig, henger ikke på grep

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er klar over at ikke alle kan bo hjemme til de er 23. De av vennene mine som er uten bolig i dag, vokste opp og hadde foreldre i Oslo. Så de kunne faktisk det. Men de valgte å bo for seg selv, reise mye osv. Og det er helt greit, men da kan man ikke forvente å kjøpe seg bolig tidlig heller. Og ja, du tenker kanskje jeg var veldig heldig som fikk bo hjemme, men jeg måtte klippe gresset/måke snø, vaske og rydde for foreldrene mine, samt passe stesøsken om kvelden for å få bo hjemme. Mine foreldre krevde en innsats for å få bo der. Jeg kunne ikke spare alt jeg tjente, måtte dekke mat, transport, fritid og alle andre utgifter selv. Bodde på jenterommet og hadde ingen privatliv. Så bo hjemme til man er 23 har sin pris, ikke bare heldig. Jeg måtte også dekke førerkort selv, en del får det påspandert av foreldre. Mine foreldre ga meg heller ikke lappen i 18 årsgave slik mange i min krets har fåttp

Anonymkode: cb1d9...3c8

Du har likevel hatt et privilege som ikke alle har, og det stiller deg fremdeles i en bedre økonomisk situasjon enn veeeeldig mange andre. Alt har sin pris. 

Det rare er at folk virker ekstremt opptatt av alt man har brukt penger på fremfor å spare. Studietiden din er nettopp for å det å leve, oppleve, reise, møte mennesker og utvikle seg selv. Gjerne utsette seg for andre kulturer og dynamikker man ikke får hjemme. Du skal jo vokse som et menneske.

Selvfølgelig er det lurt å spare, og de aller aller fleste studenter/unge mennesker, sparer faktisk. Men, og det er et viktig men, i alle år, selv når jeg var student og tiden etter så har det vært ekstremt trangt å være student. Studiestøtten dekker ikke alle utgiftene, som bare har fortsatt å stige. Nåde deg om du tjener for mye fordi da mister du støtte fra Lånekassen. Nåde deg om du finner ut du valgte feil utdanning, da får det også økonomiske konskevenser for fremtiden din. Det er ikke lett å spare som student, noen er dødsflinke og får det til mens andre ikke klarer det og prioriterer andre ting - men det er jo det du skal når du er ung og skal vokse. 

Det har vært enklere å kjøpe bolig før, foreldrene mine kjøpte sin første leilighet til 900 000 i Fyllingsdalen (Bergen). Du finner ingenting i nærheten av så billig i dag i det samme området. 

Boligmarkedet vi har i dag er ødelagt. Fullstendig krise når mennesker som har både egenkapital og kan betjene høy leie hver mnd ikke får lån som ville ha ligget lavere. Personlig syns jeg å spare til bolig er blitt et tapsprosjekt. Jeg har en grei inntekt, mye mer enn det jeg trodde jeg skulle tjene, men jeg får ikke lån. Ikke har jeg noen som kan være kausjonister, ei kan jeg kjøpe med noen andre. 

Det sykeste er at jeg kan dekke leie til 15K i mnd, og jeg bor ikke midt i sentrum men sentralt fordi jeg jobber i sentrum og er avhengig av kollektiv (sykler eller går så ofte det lar seg gjøre). Jeg har ikke hatt store reiser til utlandet på flere år, jeg har levd greit, spart det jeg kan og likevel sitter jeg med skjegget i postkassen. Og ja for meg er det uaktuelt å flytte til bygden, jeg har en jobb jeg trives i, jeg har et nettverk her jeg bor, jeg trives, livet mitt er her og jeg har muligheter for å utvikle meg videre. Skal jeg virkelig gi opp alt det fordi jeg kanskje kan få kjøpe en bolig et annet sted og starte på nytt? Det er ikke en menneskerettighet å kjøpe min egen bolig, jeg fortjener det ikke mer enn andre. Men det er faen meg så frustrerende å spare til noe hvor målstreken heller bare blir flyttet år etter år og det eneste rådet banken har er: kjøp med noen eller tjen mer. 

Selv når du har gjort alt riktig, så kan du faktisk sitte igjen og ikke få kjøpt deg bolig. Verden er urettferdig. It is what it is. I år skal jeg på min første store reise på flere år og jeg gleder meg noe enormt. Boligdrømmen får fortsette å være boligdrøm langt der fremme, kanskje jeg kjøper meg et herlig palass i et varmt land når jeg blir pensjonist i stedet. 

 

Anonymkode: 87cc4...585

[Gregarious]

Jeg har ekstremt sympati med dem som skal inn på boligmarkedet nå, særlig de som ikke har støtte eller hjelp fra familie.
Selv om det kan være vanskelig så hadde jeg vert fall gjort det en kunne for å kjøpe seg inn, ikke hør på dem som sier det er like greit å leie i det lange løp. 
Da blir du en av de i 40-50årene som enda leier, mens venner har nedbetalt hus.

[AnonymBruker]

Jeg tviler absolutt ikke på at det er vanskelig å komme seg inn, men det er også en forventning om at boligen skal være nærmest nyoppusset og «pen». Noen blir fullstendig oppjaget av tilstandsrapporter med et par TG2 eller TG3, uten noen evne til å vurdere hva som har det. (For eksempel hvis et gulv i en 100 år gammel bygård har TG3 pga skjevheter, betyr det ikke at det må rettes opp umiddelbart og at gulvet vil rase ned i etasjen under). Og viljen til å leve med noe som er litt «stygt» et par år er manglende. Sånn var det ikke før.

Det samme gjelder jobb og reisevei. Jeg forstår at småbarnsforeldre gjerne ikke vil pendle 45-60 minutter til jobb, men i vår bransje er det vanskelig å få unge til å pendle 40 minutter selv før de har fått barn. De vil heller surre rundt i kortvarige vikariater i bykjernen enn å ta en buss ut av byen for en fast jobb.

 

 

Anonymkode: 2a1fb...563

[000VF000]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Leser stadig tråder her inne og artikler i avisene om unge kjøpere som klager over at de aldri kommer seg inn på boligmarkedet. Og hvilket marked vil de inn på? Jo, det er selvsagt i Oslo, helst vest for Akerselva

Anonymkode: cb1d9...3c8

Der stoppet jeg å lese. Du kommer bare med oppgulp og løgn. 

[000VF000]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Å si at du er dyktig og smart, og at de som ikke har råd til å komme seg inn på boligmarkedet nå er dumme?

 

 

Anonymkode: c807d...659

Det er klysetaktikk nummer en, av folk som aldri har hatt motstand i livet. Se på alle kjendis milliardærene som snakker om hardt arbeid etc. De var alle født privilegerte og har aldri tatt særlig risiko i sitt liv. TS er av samme ulla. 

[AnonymBruker]

advent skrev (2 timer siden):

Jeg foretrekker å ha kort avstand til jobb. Jeg ønsker ikke å bruke timevis hver dag på pendling. 

Fritiden min er dyrebar for meg. Jeg leier heller enn å eie og betaler heller litt mer for dette enn å absolutt eie boligen min.

Alle foretrekker kort avstand til jobb. Har mnd flere jobber bor man uansett bare max nær 1 av dem. 

Jeg leier selv nå og det er helt fint, men den dagen jeg har fast full jobb vil jeg kjøpe. 

Anonymkode: e919c...27a

[AnonymBruker]

Det er fullt mulig for mange å kjøpe eget krypinn hvis man er villig til å bo trangt, ha et 25 år gammelt kjøkken, ha multikulturelle naboer, og tar tbane/tog i 30-ish minutter til sentrum av Oslo.

Selvsagt er det ikke drømmen for de fleste å bo sånn, men det er nettopp fordi de fleste ikke drømmer om en sånn bosituasjon at det er mulig for folk i 20-årene å komme seg inn på markedet sånn.

Anonymkode: 4d6bd...717

[AnonymBruker]

Gregarious skrev (36 minutter siden):

Da blir du en av de i 40-50årene som enda leier, mens venner har nedbetalt hus.

Veldig mange på 40-50 som eier i Oslo «leier» i realiteten av banken. De eier kanskje ikke boligen fullt ut før de blir pensjonister.

Selv om jeg er huseier selv så er jeg opptatt av at vi ikke bør premiere huseiere  for å eie selv. Det er det motsatte av sosial politikk. Ta fra de fattige og gi til de rike.

Anonymkode: 4d6bd...717

[AnonymBruker]

Hardt og hardt😅 Du bodde gratis hjemme og fikk dermed kapital. Er langt fra alle som kan det og er så heldig. Uten hjelp hjemmefra hadde du ikke klart det 

Anonymkode: ef486...0f9

[Eureka!]

Er helt enig i alt det du skriver.

Men videre... fortsettelsen. Det blir at du arver eneboligen i Oslo. Selger den, deler med søsken. Og ser at du har plutselig så mye penger at du tenker "ja hvorfor ikke flytte inn til Oslo i en fancy lettstelt leilighet". Du byr over og vinnner salget. Og samtidig har du vært med på å presse markedet litt mer enn det allerede var. Og det er akkurat det som er debatten som går. At en by blir ubeboelig for alle som IKKE arver penger. 

[advent]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Alle foretrekker kort avstand til jobb. Har mnd flere jobber bor man uansett bare max nær 1 av dem. 

Jeg leier selv nå og det er helt fint, men den dagen jeg har fast full jobb vil jeg kjøpe. 

Anonymkode: e919c...27a

Og vi velger alle ulikt.

Poenget mitt er at det er en forventning i Norge at man må kjøpe egen bolig så fort man tjener nok, er voksen og etablert.

Jeg trives altfor godt med å bo nærmest midt i byen, slippe pendling og ha nærhet til alle de tingene JEG ønsker å ha i livet mitt akkurat nå.

Jeg vil ikke bo i Lillestrøm. Jeg vil bo i Oslo. Jeg har en nyoppusset leilighet med full nærhet til absolutt alt, under 10 min til jobb. Og jeg vil bo alene. Jeg ønsker ikke samboer.

Da sparer jeg heller penger på andre måter. Det koster å eie også, langt mer enn kun det man betaler i boliglån.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16. Ikke alle kan bo hos foreldre til de er ferdig med utdanningen for å spare egenkapital og ikke alle ønsker dette.

Det er ok å leie bolig. Man er ikke mindre verdt fordi man ikke eier boligen sin.

Endret 8. januar av advent

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har likevel hatt et privilege som ikke alle har, og det stiller deg fremdeles i en bedre økonomisk situasjon enn veeeeldig mange andre. Alt har sin pris. 

Det rare er at folk virker ekstremt opptatt av alt man har brukt penger på fremfor å spare. Studietiden din er nettopp for å det å leve, oppleve, reise, møte mennesker og utvikle seg selv. Gjerne utsette seg for andre kulturer og dynamikker man ikke får hjemme. Du skal jo vokse som et menneske.

Selvfølgelig er det lurt å spare, og de aller aller fleste studenter/unge mennesker, sparer faktisk. Men, og det er et viktig men, i alle år, selv når jeg var student og tiden etter så har det vært ekstremt trangt å være student. Studiestøtten dekker ikke alle utgiftene, som bare har fortsatt å stige. Nåde deg om du tjener for mye fordi da mister du støtte fra Lånekassen. Nåde deg om du finner ut du valgte feil utdanning, da får det også økonomiske konskevenser for fremtiden din. Det er ikke lett å spare som student, noen er dødsflinke og får det til mens andre ikke klarer det og prioriterer andre ting - men det er jo det du skal når du er ung og skal vokse. 

Det har vært enklere å kjøpe bolig før, foreldrene mine kjøpte sin første leilighet til 900 000 i Fyllingsdalen (Bergen). Du finner ingenting i nærheten av så billig i dag i det samme området. 

Boligmarkedet vi har i dag er ødelagt. Fullstendig krise når mennesker som har både egenkapital og kan betjene høy leie hver mnd ikke får lån som ville ha ligget lavere. Personlig syns jeg å spare til bolig er blitt et tapsprosjekt. Jeg har en grei inntekt, mye mer enn det jeg trodde jeg skulle tjene, men jeg får ikke lån. Ikke har jeg noen som kan være kausjonister, ei kan jeg kjøpe med noen andre. 

Det sykeste er at jeg kan dekke leie til 15K i mnd, og jeg bor ikke midt i sentrum men sentralt fordi jeg jobber i sentrum og er avhengig av kollektiv (sykler eller går så ofte det lar seg gjøre). Jeg har ikke hatt store reiser til utlandet på flere år, jeg har levd greit, spart det jeg kan og likevel sitter jeg med skjegget i postkassen. Og ja for meg er det uaktuelt å flytte til bygden, jeg har en jobb jeg trives i, jeg har et nettverk her jeg bor, jeg trives, livet mitt er her og jeg har muligheter for å utvikle meg videre. Skal jeg virkelig gi opp alt det fordi jeg kanskje kan få kjøpe en bolig et annet sted og starte på nytt? Det er ikke en menneskerettighet å kjøpe min egen bolig, jeg fortjener det ikke mer enn andre. Men det er faen meg så frustrerende å spare til noe hvor målstreken heller bare blir flyttet år etter år og det eneste rådet banken har er: kjøp med noen eller tjen mer. 

Selv når du har gjort alt riktig, så kan du faktisk sitte igjen og ikke få kjøpt deg bolig. Verden er urettferdig. It is what it is. I år skal jeg på min første store reise på flere år og jeg gleder meg noe enormt. Boligdrømmen får fortsette å være boligdrøm langt der fremme, kanskje jeg kjøper meg et herlig palass i et varmt land når jeg blir pensjonist i stedet. 

 

Anonymkode: 87cc4...585

Her var det jo bare en evig rekke med bortforklaringer. 

- Ja, studietiden var fantastisk, opplevelser, nye vennskap og alt. Men alt var jo nytt, ingen hadde penger. Så ikke noe behov for å reise verden rundt. Det å bo for seg selv i et billig kollektiv, og jakte på billigste flaska hvitvin på polet, holdt i massevis. Alt man tjente om sommeren gikk til sparing, ellers holdt studiestøtten fint. 

- 900 000 for en bolig, ja. Men lønningene var tilsvarende lave. Og de møtte et rentenivå på 18%. Det var virkelig ikke lett å være nyetablert på 80-90 tallet. 

- Leie til 15K i måneden er jo fullstendig galskap. Da jeg ikke eide flyttet jeg inn på en lite sentral sokkelleilighet, og sparte 3/4 av hva jeg fikk utbetalt hver måned. Lånte en sofa om vi var ute på byen en tur. Eide selvfølgelig ikke bil. 

Men det jo valg hver og en har. Men ikke kall det urettferdig at du ikke har fått kjøpt bolig. Du har rett og slett ikke prioritert det. Kanskje for opplevelser? Men da har du også kastet en lang rekke opplevelser rett ut vinduet, da du kaster 15k rett ut vinduet hver måned, i stedet for å bygge noe eget. 

Anonymkode: 3ed68...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og ja, du tenker kanskje jeg var veldig heldig som fikk bo hjemme, men jeg måtte klippe gresset/måke snø, vaske og rydde for foreldrene mine, samt passe stesøsken om kvelden for å få bo hjemme. Mine foreldre krevde en innsats for å få bo der. Jeg kunne ikke spare alt jeg tjente, måtte dekke mat, transport, fritid og alle andre utgifter selv.

Haha. For et offer. 

De fleste dekker alle slike utgifter selv om de ikke bor hos foreldre.

Anonymkode: 971d5...b79

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Veldig mange på 40-50 som eier i Oslo «leier» i realiteten av banken. De eier kanskje ikke boligen fullt ut før de blir pensjonister.

Selv om jeg er huseier selv så er jeg opptatt av at vi ikke bør premiere huseiere  for å eie selv. Det er det motsatte av sosial politikk. Ta fra de fattige og gi til de rike.

Anonymkode: 4d6bd...717

Men en tar ikke personlig økonomiske avgjørelser som følge av hvordan du ønsker samfunnet skal være, en gjør det ut i fra hvordan det faktisk er. Så kan en kjempe for å endre den sosiale poletikken.

Det er selvsagt godt voksne som av ulike årsaker ikke har betalt ned huset, men det forandrer ikke på at det er økonomisk gunstig å spare i egen bolig.  Og selv om boligen ikke er helt nedbetalt har en allikevel opparbeidet seg en større egenkapital som gir deg helt andre valgmuligheter senere i livet. 

 

[advent]

Gregarious skrev (1 minutt siden):

Det er selvsagt godt voksne som av ulike årsaker ikke har betalt ned huset, men det forandrer ikke på at det er økonomisk gunstig å spare i egen bolig.  Og selv om boligen ikke er helt nedbetalt har en allikevel opparbeidet seg en større egenkapital som gir deg helt andre valgmuligheter senere i livet. 

Jeg har tjent mer på investeringer enn hva jeg ville gjort om jeg hadde investert i bolig for 10 år siden.

[AnonymBruker]

Jeg bor i en kommune med togforbindelse til Oslo. Overlevelig priser på boliger, men ikke billig. 

Der jeg vokste opp får man stor bolig og tomt med fantastisk utsikt, garasje osv til 2-3mill. Men det er ingen jobb for meg å søke på der. Det samme gjelder for mannen min, han vil i beste fall få en vikarstilling selv om han har høy utdannelse og lang erfaring innen noe alle kommuner har mange stillinger i. Vi vil gå en svært usikker fremtid i møte mtp inntekt. Dessuten er det dårligere helsetilbud der og man kan velge mellom 2 ulike fastleger, begge menn. Det går fint for meg, men om man virkelig ønsker kvinnelig lege så er det vanskelig. 

Anonymkode: b09c4...d04

[Camlon]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

I 2015 kjøpte jeg meg en 3-roms alene

I 2015 var boligprisene 40% lavere og renten var på 1%.

Hadde du vært litt yngre så hadde du aldri kunne kjøpt en 3-roms leilighet. Synes du det er rettferdig at du fikk mye bedre muligheter til å kjøpe bolig enn de som kom etter deg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

1. Jobber finnes i byene

2. Skoler legges ned

Anonymkode: d6a5a...481

Du trenger ikke å bo i smørøye av Oslo, og det er heller ikke snakk om å bo på bygda. Finnes da mange andre steder rundt Oslo man kan bo; Sandvika, Drammen, Ski etc.

Jeg kjøpte min første bolig som 28 åring i fjor høst - litt utenfor sentrum (Trondheim). Og jeg har jobbet for det, mens andre på min alder går både på kafe, reiser og hva enn de gjør. Jeg levde på et lavt budsjett og som en minimalist. Prioriterte vekk goder frem til jeg kjøpte meg leilighet, så nå kan jeg leve livet.

Har hørt studenter her i byen som ønsker å bo midt i sentrum (Møllenberg, Bakklandet etc), og steder som Nardo og Moholt er ikke godt nok. De synes en 10 minutters busstur er for langt unna. (For de som kjenner til Trondheim). Sykt stor forlangende spør du meg.

Anonymkode: 7798b...e81

[AnonymBruker]

Meg over

^
Skal sies at jeg bodde i kollektivt i 6 år, og jeg leide frem til jeg kjøpte. Jeg hatet å bo i kollektivt, men gjorde det for å spare. Kjøpte uten hjelp fra foreldre eller forskudd på arv.

Anonymkode: 7798b...e81

[AnonymBruker]

Enig med TS. Vi kjøpte bolig da vi var hhv. 27 og 28 år uten foreldrebank. Den boligen beholdt vi i 8 år før vi solgte, høstet boligprisgevinst og byttet boligmarked for å kjøpe noe rimeligere. Vi er ikke i posisjon til å gjøre den øvelsen med å kjøpe noe dyrere, pusse opp for så og selge og kjøpe en ny bolig på repeat. Vet at en del har hatt stor suksess med dette.

Vi valgte derimot å høste av boligprisoppgangen og samtidig få mer tomt i svært landlige omgivelser hvor vi kan realisere prosjekter som går på mer selvhold av høner og kaniner, dyrke grønnsaker m.m. Den eiendommen som vi eier i dag, har vi omtrent ingen forventninger om å tjene på. Det innebærer mindre stress rundt oppussing for ikke å ødelegge for boligverdien. Enklere, men i og for seg fullgode løsninger kan velges ved oppussing uten tanke på hva andre liker og verdsetter.

Det er fortsatt mulig å kjøpe en bolig etter lærlingetid eller studier, men man må være realistisk. Er man funksjonsfrisk så kan man velge å bo rimelig, jobbe mye og på den måten spare opp god egenkapital. Med en oppnåelig bolig på "riktig" sted, kan man i neste omgang leie ut litt på Airbnb og utføre tjenester ved siden av jobben. Så kjøper man etter noen år det som kanskje ligner mer på drømmeboligen. Det er mulig for de fleste funksjonsfriske og par som starter tankerekken med noe annet enn "kan ikke". Alle kan ikke gjøre det i og rundt Oslo, dog.

Noen ganger tenker jeg i retning "humankapital". Hvor mye tjener du fra i dag og frem til du blir pensjonist? Økonomene har sine beregningsmetider der de trekker i fra en såkalt diskonteringsrente, siden penger i dag er å foretrekke fremfor penger i fremtiden. Men poenget er: hvor stor andel av humankapitalen din ønsker du egentlig å plassere i bolig. Hvor mye ønsker du å ha plassert i aksjemarkedet, rentepapirer, gull og andre aktiva? Hvor mye ønsker du å bruke på bolig versus reiser, restaurantbesøk og opplevelser? Selv med god inntekt vil boligkjøpet trolig utgjøre ganske mye av humankapitalen, og da er det greit å minne seg selv på at det faktisk ikke trenger å være slik. Man kan aktivt velge at boligen skal ta mindre plass i den personlige økonomien, slik at det blir mer plass til noe annet. Da må man nødvendigvis ofre noe.

 

Anonymkode: 120ff...4ee