Vet ikke om jeg trives så godt i hverdagen med samboer

[AnonymBruker]

Jula er over, og hverdagen er tilbake for fullt. Nok en gang går det opp for meg at jeg i hverdagen, irriterer meg mest over samboer og ikke trives med han tilstede. Vi har et barn sammen i tidlig barneskolealder.

Samboer er som regel ikke hjemme fra jobb før halvannen time før barnet skal legge seg. Når han da kommer hjem, slenger han seg på sofaen, bidrar ingenting hjemme (med mindre jeg spesifikt ber han om noe) og er som regel «for sliten» til å gjøre noe med barnet som ikke innebærer skjerm når barnet ber om det (han sitter forøvrig med skjerm nesten hele tiden hjemme). Barnet klager selv på at det får lite tid med far i ukedagene, og ønsker da naturligvis bare å være med far når han kommer hjem.

Det går som sagt mye i skjerm, og det blir som å skulle få to barn til middagsbordet (kvelds) når middagen er servert. 1-2 kvelder i uka kommer han ikke hjem før etter barnet er lagt. Da er det bare meg og barnet, og det tar jeg meg i å synes er deilig. I ferier o.l har vi det bedre sammen som familie. Da bidrar han litt mer hjemme og er mer tilstede. I hverdagen virker det ikke som han har overskudd til annet enn jobb (enda han ikke jobber 100%)..

Hva gjør jeg?

Og ja, jeg har forsøkt å snakke med han. Det bedrer seg kanskje litt for en liten periode, før det er tilbake til samme gamle.. merker jeg nesten blir demotivert til å holde fortet hjemme og finne på ting som ikke involverer bare skjerm når han kun ligger i sofaen med telefonen eller nintendoen i hånda. Humøret skifter hos meg i det han kommer hjem. 

I helger er det ganske likt. Med mindre vi er ute av hus, er det skjerm og spill i timesvis… både han og barnet kan fint sitte mange(!) timer i strekk.

 

 

 

Anonymkode: 2095e...3f2

[AnonymBruker]

Det er derfor man velger bort samboer og unger. Kjæreste hadde vært fint, men andre boende i huset? Nei takk!

Anonymkode: 710f6...33f

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt til ham, ganske klart: "Ola vi må prate sammen, for jeg har det ikke lenger godt i dette forholdet. Jeg føler meg ensom og jeg føler ikke lenger at vi er et team når jeg i hverdagene må ta så godt som alt med barn, hus og hjem. Du er så mye på skjerm at både jeg og barnet vårt savner deg. Og når orker jeg ikke mer av å ha det slik. Vi har snakket om dette før, og ting blir litt bedre en liten periode, før det er tilbake til at du enten er på sofaen eller foran skjerm etter at du kommer hjem fra jobb. Hvis vi skal greie å holde sammen så må noe endres. Hvordan har du det egentlig? Du jobber ikke 100 %, og likevel er du unormalt sliten - dette bekymrer meg, hva er det som gjør det? Har du vært hos legen i det siste?"

Ville lyttet til ham, og så ville jeg spurt ham om hva han tenker kan bedre forholdet.

Jeg ville krevd parterapi over tid om jeg skulle fortsatt noe slikt. Om han er syk eller deprimert, har vitaminmangler eller andre problemer han ikke har fortalt deg om, så hadde jeg forventet at han oppsøkte lege, fikk tatt blodprøver og ellers var ærlig med deg.

 

Anonymkode: 3ed65...90f

[AnonymBruker]

Men hvorfor velger man slike som far til sine barn i utgangpsunktet? 

Jeg tviler på at han tidligere kom hjem, ryddet unna tingene sine, tok unna oppvask og rot på kjøkkenet fra morgenen, satt på en maskin med klær, før han tok en kort TV pause, for så å lage mat og spise sammen med deg ved bordet? 

Anonymkode: 26d79...f22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jula er over, og hverdagen er tilbake for fullt. Nok en gang går det opp for meg at jeg i hverdagen, irriterer meg mest over samboer og ikke trives med han tilstede. Vi har et barn sammen i tidlig barneskolealder.

Samboer er som regel ikke hjemme fra jobb før halvannen time før barnet skal legge seg. Når han da kommer hjem, slenger han seg på sofaen, bidrar ingenting hjemme (med mindre jeg spesifikt ber han om noe) og er som regel «for sliten» til å gjøre noe med barnet som ikke innebærer skjerm når barnet ber om det (han sitter forøvrig med skjerm nesten hele tiden hjemme). Barnet klager selv på at det får lite tid med far i ukedagene, og ønsker da naturligvis bare å være med far når han kommer hjem.

Det går som sagt mye i skjerm, og det blir som å skulle få to barn til middagsbordet (kvelds) når middagen er servert. 1-2 kvelder i uka kommer han ikke hjem før etter barnet er lagt. Da er det bare meg og barnet, og det tar jeg meg i å synes er deilig. I ferier o.l har vi det bedre sammen som familie. Da bidrar han litt mer hjemme og er mer tilstede. I hverdagen virker det ikke som han har overskudd til annet enn jobb (enda han ikke jobber 100%)..

Hva gjør jeg?

Og ja, jeg har forsøkt å snakke med han. Det bedrer seg kanskje litt for en liten periode, før det er tilbake til samme gamle.. merker jeg nesten blir demotivert til å holde fortet hjemme og finne på ting som ikke involverer bare skjerm når han kun ligger i sofaen med telefonen eller nintendoen i hånda. Humøret skifter hos meg i det han kommer hjem. 

I helger er det ganske likt. Med mindre vi er ute av hus, er det skjerm og spill i timesvis… både han og barnet kan fint sitte mange(!) timer i strekk.

 

 

 

Anonymkode: 2095e...3f2

Gjør han noe, eller kvikner til når ungene har sovnet? Dersom det er slik, så vil jeg si at han bruker energien sin feil. Jeg er på jobb fra klokken 0700 (står opp 0600), hjemme 1530, og bruker all min tid på familieoppgaver til eldste er sovnet rundt 2130. Men da er jeg tom, og har ikke energi til å gjøre ting med samboeren, eller egne interesser. 

Jeg tror det er helt normalt at man er mye trøtt og sliten når man har barn, så blir heller spørsmålet hva skal man prioritere, og hva må man ofre? Jeg synes det er umulig å få tid til mange ting med unger på 6 og 10. Prioriterer huslige sysler og tid med ungene. Prioriterer jobb fordi det må man jo. Resten blir nedprioritert: kjærestetid, venner, øvrig familie, egne hobbyer. Alt det har jeg ikke energi til. I småbarnsperioden er det for de aller fleste snakk om hva man prioriterer. 

Anonymkode: 73ca4...44b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg hadde sagt til ham, ganske klart: "Ola vi må prate sammen, for jeg har det ikke lenger godt i dette forholdet. Jeg føler meg ensom og jeg føler ikke lenger at vi er et team når jeg i hverdagene må ta så godt som alt med barn, hus og hjem. Du er så mye på skjerm at både jeg og barnet vårt savner deg. Og når orker jeg ikke mer av å ha det slik. Vi har snakket om dette før, og ting blir litt bedre en liten periode, før det er tilbake til at du enten er på sofaen eller foran skjerm etter at du kommer hjem fra jobb. Hvis vi skal greie å holde sammen så må noe endres. Hvordan har du det egentlig? Du jobber ikke 100 %, og likevel er du unormalt sliten - dette bekymrer meg, hva er det som gjør det? Har du vært hos legen i det siste?"

Ville lyttet til ham, og så ville jeg spurt ham om hva han tenker kan bedre forholdet.

Jeg ville krevd parterapi over tid om jeg skulle fortsatt noe slikt. Om han er syk eller deprimert, har vitaminmangler eller andre problemer han ikke har fortalt deg om, så hadde jeg forventet at han oppsøkte lege, fikk tatt blodprøver og ellers var ærlig med deg.

 

Anonymkode: 3ed65...90f

Vi har allerede hatt flere samtaler om dette. Jeg vet hvorfor han er slapp og sliten. Vitaminmangel, i tillegg til dårlig livsstil. Vitaminer tar han seg ikke bryet til å ta, en livsstilsendring er han heller ikke interessert i (han spiser kjempeusunt og sover altfor lite)..

Ts

Anonymkode: 2095e...3f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men hvorfor velger man slike som far til sine barn i utgangpsunktet? 

Jeg tviler på at han tidligere kom hjem, ryddet unna tingene sine, tok unna oppvask og rot på kjøkkenet fra morgenen, satt på en maskin med klær, før han tok en kort TV pause, for så å lage mat og spise sammen med deg ved bordet? 

Anonymkode: 26d79...f22

Han hadde ikke denne jobben før barnet ble født, og jobbet enda mindre da. Da handlet han inn mat, laget middag og gjorde noe mer husarbeid enn nå (da var jeg syk og hadde begrenset kapasitet).

Ts

Anonymkode: 2095e...3f2

[AnonymBruker]

Er det noen som kjenner seg igjen i hvordan jeg føler det? Er dette normalt i et samliv, eller er det på tide å pakke sakene sine og dra?

Ts

Anonymkode: 2095e...3f2

[mannor]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er det noen som kjenner seg igjen i hvordan jeg føler det? Er dette normalt i et samliv, eller er det på tide å pakke sakene sine og dra?

Ts

Anonymkode: 2095e...3f2

Mer vanlig enn man skulle tro, tror jeg 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er det noen som kjenner seg igjen i hvordan jeg føler det? Er dette normalt i et samliv, eller er det på tide å pakke sakene sine og dra?

Ts

Anonymkode: 2095e...3f2

Jeg synes ikke det virker bra å ha det sånn i lengden for deg. Jeg sliter selv med ensomhet i forholdet. 

Anonymkode: 145dc...a43