Mannen min gidder ikke finne på noe sammen som familie

[AnonymBruker]

Katten89 skrev (18 timer siden):

Men hvor finner dere sånne menn? Og hvorfor får man barn med en sånn? 

Jeg er ikke TS. Men før vi fikk barn, så var vi begge nettopp ferdig å studere, og nettopp startet i jobb. Før man får barn, så er det litt mer greit å trene og feste, og man har mye mindre plikter. Så når voksenlivet banker på døra, så har man ikke noe valg. Men surt hvis bare en av foreldrene tar i mot voksenlivet, og den andre viser seg å være ungdom hele livet. (Vi er skilt nå. Og, ja, han fester fortsatt som studenter. Han mener han kan ta seg slike rettigheter fordi han har høyere lønn enn partner)

Anonymkode: 5ee94...d09

[AnonymBruker]

Trist lesing. Det som også er trist er at dette er minner barn har fra oppveksten sin også, dette er sånn de vil huske faren sin og hvor trist er ikke det? Jeg ville konfrontert han med nettopp det. Barndommen varer virkelig ikke så lenge, men den varer lenge nok til å forme oss som voksne og vi alle har minner vi mimrer tilbake til som voksne, hvilken tilknytning vi har til våre foreldre.

Vokste selv opp med både gode og dårlige minner, jeg hadde ganske fraværende foreldre. Min storesøster (var ganske mye eldre) tok meg med på 99% av mine barndomsopplevelser, mine foreldre var bare ikke interessert i å gjøre noe særlig med meg. Tenker tilbake på det som veldig trist, og det ødela vår tilknytning veldig. Vi hadde et anstrengt forhold i alle år, kun som voksen (gjennomgått mange år med terapi og bearbeiding) jeg har klart å legge det fra meg og ha et godt forhold til de som voksen (noe jeg aldri hadde som barn).

Anonymkode: 5c2b0...132

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.1.2025 den 22.00):

Selvfølgelig endrer man ikke personlighet plutselig. Selv om det er hva du liker å fortelle deg selv i retrospekt. 

Du har nok bare sett det du vil se. Og uten barn er det lite som skal til. Man tenker heller ikke så mye over det de gangene han bare blir værende på sofaen, for det betyr ikke like mye.

Se også på hvordan foreldrene hans er - det dikterer som regel hvordan de blir med årene. 

Anonymkode: fe3a9...116

Jo, det er MANGE menn som endrer seg drastisk etter at barna kommer, dessverre. Dette er ikke noe man kan forutse, for flere av disse fremstår oppegående og normale når de er i et forhold uten barn.

Anonymkode: 615ce...4b4

[Nonstop1]

AnonymBruker skrev (På 9.1.2025 den 0.19):

Mange menn klarer ikke å få til en relasjon med barnet før barnet er selvstendig nok til å ha egne meninger, tanker og refleksjoner. Høres sånn ut på det du beskriver.

Anonymkode: d3bac...d20

Kan nok godt hende. Men han har ikke vært sånn med barn nummer 2. Med henne har han vært veldig på siden hun var nyfødt, og dermed er relasjonen veldig sterk.

Skjønner at det med relasjonen kan være svak før det da. Var først når minstejenta passerte 1 år at jeg begynte å få følelsen av at hun virkelig var en del av familien, og en "egen person". Før det var jeg redd jeg ikke skulle greie å bli like glad i henne som storebror. Selv om jeg har følt ansvar og omsorg for henne også før det.

Men så er det det med å stille opp uansett da. Relasjonen bygges ikke noe raskere av å ta avstand, så jeg tror uansett man bare må engasjere seg litt som forelder.

[Egenskap]

AnonymBruker skrev (På 7.1.2025 den 19.13):

Jeg og mannen min gjør sjeldent noe sammen som familie. Det er veldig sjeldent, ca en gang i året. Han har ikke lyst til å finne på noenting, mens jeg kunne ønske at han ble med av og til på ting sammen med meg og barnet som lekeland, svømmehallen, stranda om sommeren, aktiviter for barn jeg dra på som for eksempel høytlesing på biblioteket osv. Han blir sjeldent med. Jeg mener ikke han skal hver gang, men jeg føler meg så alene når han aldri blir med. Jeg har snakket med han om det, og da sier han at han ikke har noe behov å finne på noe, men jeg gjør det jo for barnet sin del. Jeg kunne tenkt meg å føle at vi er en familie, men han bryr seg ikke om det. Har andre det sånn? Skal jeg bare svelge det? Vi finner sjeldent på noe som par også, det tærer på å ikke ha noen nye minner sammen de siste årene. Men alt handler om at han ikke har behov og er sliten, men det er da jeg også. Jeg føler meg litt ensom 😔

Anonymkode: f7bc9...c85

Du er unik. 

Klekk ut velvalgte ord til han som vil være betydningsfull. Den verdien dere som familie og den dere bygger sammen. Du trenger han. Han trenger deg. 

[Dojakitty]

Hvorfor gidder du?

[AnonymBruker]

babbo skrev (På 7.1.2025 den 20.55):

Dette er som om jeg skulle ha skrevet det selv. Gjør det meste alene, kjempeensomt! Han tar aldri initiativ til noe 😫 ikke før da vi var ett par heller... Men gå tur og cafe besøk kunne han gjøre med aaallle andre enn meg. Har ikke prioritert familien i det hele tatt.

Nå er det slutt mellom oss, men bor fortsatt sammen. Gutten fikk kjelke til jul og nå som snøen kom har vi vært ute og lekt to dager pp rad...far? Oppe til langt på natt og sove hele formiddagen...sover vekk livet til gutten sin. Blir så irritert!!  Tar han aldri med ut, ser bare på tv sammen som aktivitet. Sove på sofaen. Gjespe hele dagen. Mannebaby.

Husk utroe menn kan avsky å finne på noe med sin familie....elskerinne kan se han vettu...obs obs

Anonymkode: ddc1d...2c4