Mannen min gidder ikke finne på noe sammen som familie

[AnonymBruker]

Alice123 skrev (2 timer siden):

Så hvilken relevans har innlegget ditt da? Om du har spørsmål til TS må du stille dem direkte til henne, i stedet for å komme opp med hypotetiske situasjoner du drar ut av tomme lufta.

Relevansen, siden det ble for komplisert for deg, er at ikke alle lider seg gjennom ting de hater fordi man «må» det for barnas skyld. Mange av oss gjør ting vi synes er hyggelige, og dropper ting som ikke er hyggelige. Så jeg sitter ikke på gulvet og leker lego, for eksempel. 

Man må ikke gjøre ting «sammen som familie». Hvis problemet til ts er at mannen ignorerer ungen sin 24/7 burde hun ha skrevet on det, og ikke klaget over at han ikke vil på lesestund og lekeland med hele familien. Har forøvrig aldri noen gang sett en unge ha med seg begge foreldrene på høytlesning på biblioteket, og jeg har vært på trampoline-land to ganger på de 12 årene jeg har hatt barn, og null ganger p lekeland. 

Anonymkode: c97da...b43

[AnonymBruker]

Har du prøvd å svare at det handler ikke om hans behov hele tiden, dere er 3 stk i familien som skal ha sine behov dekket? Så da må man faktisk bytte på. Og barns behov teller minst dobbelt så mye som voksnes. 

Anonymkode: 69430...97e

[AnonymBruker]

Jeg har innsett att jeg bor i dette selv, og har begynt å spare. 

Setter til sides hver måned, med en 5 årsplan, og innen den tid får jeg bare holde ut, har rett og slett ikke råd til å flytte slik det er nå.  Har holdt ut hittil, skal greie noen år til. Vi er heldigvis ikke gift. 

Jeg er lei av att det er kun det att vi deler postkasse som binder oss i hop, ellers faller alt på meg. 

 

Anonymkode: 31ec3...179

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal ta en alvorsprat men denne late mannebabyen. Da vi fikk barn var jeg ganske klar på at han ikke hadde noe valg. Han var bare nødt å stille opp. Det var vanskelig i begynnelsen men nå har vi tre barn og han er flink til å gjøre ting med barna både med og uten meg. Han har ikke lyst men han vet han må. Gi mannen din klar beskjed om at dette handler ikke om hva hans behov er men at han er far og at han ikke har noe valg. Alt du gjør er jo for barnet. Er jo ikke slik at du har et spesielt behov for å dra på lekeland. Han høres rett og slett litt dum ut. Og veldig egoistisk

Anonymkode: 48cb4...b9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Selvfølgelig endrer man ikke personlighet plutselig. Selv om det er hva du liker å fortelle deg selv i retrospekt. 

Du har nok bare sett det du vil se. Og uten barn er det lite som skal til. Man tenker heller ikke så mye over det de gangene han bare blir værende på sofaen, for det betyr ikke like mye.

Se også på hvordan foreldrene hans er - det dikterer som regel hvordan de blir med årene. 

Anonymkode: fe3a9...116

Du skal ikke være så skråsikker på dette, en god del menn tør opp veldig når de blir far. Ungene tas med på alt mulig, de stiller opp på dugnader, og lever skikkelig opp til papparollen. Barna får dem opp fra godstolen.

Dessverre er det ikke sånn for TS. Bra at de kun har ett barn sammen, det gjør det mindre komplisert å gå. Som siste utvei bør han få sjansen til å endre dette, men det er bare trist når TS vet at han vil gjøre det bare av plikt, og ikke fordi han har lyst.

Anonymkode: 60a5f...6a6

[AnonymBruker]

Så egoistisk. Hverken jeg eller samboer syns lekeland eller svømmehallen er supergøy for oss selv, det som er gøy er jo å leke med barna og gjøre de glade! Og skape minner sammen. Har han tenkt på at barna blir å huske at han aldri var med på noe? Fordi det gjør de.

Anonymkode: f297e...507

[AnonymBruker]

Mannen min var litt slik, men det har kommet seg betraktelig nå når vi har større barn som mer enn gjerne blir med på aktiviteter han selv liker.

Var det snakk om Skogsturer, fisketurer, etc så har han alltid tatt initiativ, samme nå - om det er fotballkamper, håndballkamper, ferieturer etc..

Han hat vært fryktelig dårlig på å gjøre aktiviteter han selv syns er kjedelig. Jeg har jo ikke hoppet i taket av glede for å dra på lekeland etc jeg heller, men har jo gjennomført.

Må få sagt at jeg er av den oppfatningen at man absolutt ikke må gjøre alt som familie. Men om han ikke deltar på en eneste aktivitet, sÅ Må jo noe gjøres. 
 

Kanskje han kan komme med forslag til ting han syns kan være ok å ta med barna på? Som dere kan gjøre sammen som familie?

 

 

Anonymkode: 13871...029

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg og mannen min gjør sjeldent noe sammen som familie. Det er veldig sjeldent, ca en gang i året. Han har ikke lyst til å finne på noenting, mens jeg kunne ønske at han ble med av og til på ting sammen med meg og barnet som lekeland, svømmehallen, stranda om sommeren, aktiviter for barn jeg dra på som for eksempel høytlesing på biblioteket osv. Han blir sjeldent med. Jeg mener ikke han skal hver gang, men jeg føler meg så alene når han aldri blir med. Jeg har snakket med han om det, og da sier han at han ikke har noe behov å finne på noe, men jeg gjør det jo for barnet sin del. Jeg kunne tenkt meg å føle at vi er en familie, men han bryr seg ikke om det. Har andre det sånn? Skal jeg bare svelge det? Vi finner sjeldent på noe som par også, det tærer på å ikke ha noen nye minner sammen de siste årene. Men alt handler om at han ikke har behov og er sliten, men det er da jeg også. Jeg føler meg litt ensom 😔

Anonymkode: f7bc9...c85

Sånn var min eksmann også. Han ville kun være hjemme og spille dataspill. Følte meg veldig alene. Dro til og med på sommerferie alene med barnet. 

Hva gjør din mann når han er hjemme alene?

Anonymkode: fc5f6...328

[AnonymBruker]

Her var det på akkurat samme måten og jeg følte meg også ensom. Ble så uendelig trist på barnet sine vegne hver gang vi var ute på noe og møtte andre familier.

Det kom til et punkt hvor barnet gledet seg til ting vi skulle fordi «kanskje pappaen til X eller Y er der og de pleier å leke med meg!» 😕

Jeg har truet og kranglet med mannen i så mange år, han har gått rett i forsvar og beskyldt meg for å være sur og masete. Mens jeg og barnet var ute på aktiviteter på helgene lå pappaen og sov hele dagen - og hadde fortsatt ikke stått opp når vi kom hjem.

Jeg ble utbrent og deprimert. Klarte ikke mer. Ble sykemeldt og er nå på AAP.

Ikke før jeg skrev et langt brev til han skriftlig hvor jeg virkelig veide mine ord for å forklare, ikke beskylde, skjønte han min side av saken. Jeg truet med selvmord og jeg truet med å gå, at han måtte ta annenhver uke helt selv med barnet. Endelig demret det for han.

Nå har vi en ny hverdag, sammen som en familie. Han kunne når han bare skjønte at livet som uansvarlig tenåring (han er 40) var over.

Anonymkode: a8c68...452

[AnonymBruker]

Husker da jeg var gift med barnas far. Jeg misunte alle på facebook hvor mannen likte å være med konen og barna. Han jeg var med, ville kun være med oss, hvis det var noe arrangement han kunne skryte av på facebook hvor fantastisk far han var, eller andre kompiser med barn skulle på samme arrangement. Å gå på stranden og bade var visst kjipt. Da lå han på håndkleet sitt og glodde i mobilen, og maste på at vi måtte bli ferdig å bade så han kunne gå på trening eller noe annet. Å vekke barna med sang og gaver på bursdagen deres var heller ikke noe han gadd å være med på. Det fikk holde med selskapet til helgen hvor familie var invitert og kunne skryte til han over alle kakene (som JEG hadde bakt).

Anonymkode: 5ee94...d09

[Katten89]

Men hvor finner dere sånne menn? Og hvorfor får man barn med en sånn? 

[AnonymBruker]

Katten89 skrev (13 minutter siden):

Men hvor finner dere sånne menn? Og hvorfor får man barn med en sånn? 

Hvordan vet man på forhånd hvordan en mann blir med egne barn, mens man dater? 

Anonymkode: 71671...441

[Nonstop1]

Katten89 skrev (1 time siden):

Men hvor finner dere sånne menn? Og hvorfor får man barn med en sånn? 

Når jeg og mannen bare var oss hadde vi ikke tv, han sluttet med pc-spill fordi han ville prioritere forholdet. Vi fant på mye og tilbrakte mye tid sammen.

Når jeg ble gravid forsvant han helt for meg.

Plutselig hadde han kjøpt tv og xbox, begynte å spille mer på pc igjen. Han gadd ikke bli med på ting og meldte seg veldig ut.

Heldigvis fant han tilbake igjen. Men det tok flere år før han begynte å engasjere seg ordentlig. Rundt perioden gutten vår begynte på skolen. Fordi da knakk jeg helt sammen foran han, og han trengte tydeligvis å se det for å forstå. Selv om jeg hadde sagt ifra i alle år... Han har alltid vært glad i oss, men fraværende. Og latt meg bære mye ansvar og bekymringer alene.

Nå har han derimot vært veldig engasjert over mange år. Noe sa klikk, og han ble mer bevisst sitt ansvar. Og jeg turte etter noen år med det å få enda ett barn med han. Han er en helt annen mann og far for begge våre nå enn de første 6 årene med førstemann.

Fant han forsåvidt i eget nabolag.. Rett utenfor nærbutikken 😅

Endret 8. januar av Nonstop1

[AnonymBruker]

Min mann er motsatt. Blir MER enn gjerne med ut å finne på ting, men når det kommer til husarbeid og kjedelige ting, er han «for sliten». Vet ikke hva som er verst 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 9dd08...b94

[AnonymBruker]

Katten89 skrev (6 timer siden):

Men hvor finner dere sånne menn? Og hvorfor får man barn med en sånn? 

Jeg ER så lei slike kommentarer. Hvordan vet man liksom hvordan noen blir som far? Og er det virkelig så rart å tenke at man tilpasser seg egen livssituasjon? Folk flest er ikke de samme når de er singel og alene, som når de har kone og barn.. man tilpasser og prioriterer ut i fra hvor man er i livet.

Anonymkode: 9dd08...b94

[AnonymBruker]

Nonstop1 skrev (4 timer siden):

Når jeg og mannen bare var oss hadde vi ikke tv, han sluttet med pc-spill fordi han ville prioritere forholdet. Vi fant på mye og tilbrakte mye tid sammen.

Når jeg ble gravid forsvant han helt for meg.

Plutselig hadde han kjøpt tv og xbox, begynte å spille mer på pc igjen. Han gadd ikke bli med på ting og meldte seg veldig ut.

Heldigvis fant han tilbake igjen. Men det tok flere år før han begynte å engasjere seg ordentlig. Rundt perioden gutten vår begynte på skolen. Fordi da knakk jeg helt sammen foran han, og han trengte tydeligvis å se det for å forstå. Selv om jeg hadde sagt ifra i alle år... Han har alltid vært glad i oss, men fraværende. Og latt meg bære mye ansvar og bekymringer alene.

Nå har han derimot vært veldig engasjert over mange år. Noe sa klikk, og han ble mer bevisst sitt ansvar. Og jeg turte etter noen år med det å få enda ett barn med han. Han er en helt annen mann og far for begge våre nå enn de første 6 årene med førstemann.

Fant han forsåvidt i eget nabolag.. Rett utenfor nærbutikken 😅

Mange menn klarer ikke å få til en relasjon med barnet før barnet er selvstendig nok til å ha egne meninger, tanker og refleksjoner. Høres sånn ut på det du beskriver.

Anonymkode: d3bac...d20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.1.2025 den 19.13):

Jeg og mannen min gjør sjeldent noe sammen som familie. Det er veldig sjeldent, ca en gang i året. Han har ikke lyst til å finne på noenting, mens jeg kunne ønske at han ble med av og til på ting sammen med meg og barnet som lekeland, svømmehallen, stranda om sommeren, aktiviter for barn jeg dra på som for eksempel høytlesing på biblioteket osv. Han blir sjeldent med. Jeg mener ikke han skal hver gang, men jeg føler meg så alene når han aldri blir med. Jeg har snakket med han om det, og da sier han at han ikke har noe behov å finne på noe, men jeg gjør det jo for barnet sin del. Jeg kunne tenkt meg å føle at vi er en familie, men han bryr seg ikke om det. Har andre det sånn? Skal jeg bare svelge det? Vi finner sjeldent på noe som par også, det tærer på å ikke ha noen nye minner sammen de siste årene. Men alt handler om at han ikke har behov og er sliten, men det er da jeg også. Jeg føler meg litt ensom 😔

Anonymkode: f7bc9...c85

?? Slik var minn mann før bruddet og...viste seg at han var utro som fffff

Anonymkode: ddc1d...2c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.1.2025 den 0.15):

Jeg har innsett att jeg bor i dette selv, og har begynt å spare. 

Setter til sides hver måned, med en 5 årsplan, og innen den tid får jeg bare holde ut, har rett og slett ikke råd til å flytte slik det er nå.  Har holdt ut hittil, skal greie noen år til. Vi er heldigvis ikke gift. 

Jeg er lei av att det er kun det att vi deler postkasse som binder oss i hop, ellers faller alt på meg. 

 

Anonymkode: 31ec3...179

Nav har plikt å skaffe deg eller han nødbolig da? Man må ikke bo med noen i 2025. 

Anonymkode: ddc1d...2c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.1.2025 den 20.42):

Håhå, for du tror slike menn ønsker noe særlig samvær? Hadde en eks som var sånn. Han ønsket A4-livet og alt det innebar, trodde både jeg og han, men han fant fort ut at det var kjedelig og slitsomt. Alt handlet om å gjøre minst mulig hele tiden. Da det ble brudd gadd han ikke møte til fordeling av samvær, så på papiret har han 0%. Det er likevel til barnets beste at de har kontakt, men han kødder altså så mye med det samværet! Avlyser på kort varsel, sender plutselig barnet til meg mye tidligere enn avtalt, hører ikke fra seg på et par måneder, vil komme på besøk midt i leggetiden, lar eldre slektninger som ikke holder tritt med barnet passe alene, uten å informere meg osv osv.

Anonymkode: 12ea2...32d

Du må få SKRIFTLIG ORDNING PÅ SAMVÆRET. Om han ikke følger opp dette blir han fradømt rett til samvær. Fordi. En må jo møte opp og ta det en er blitt dømt til å ha....gå til retten.

Anonymkode: ddc1d...2c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.1.2025 den 19.13):

Jeg og mannen min gjør sjeldent noe sammen som familie. Det er veldig sjeldent, ca en gang i året. Han har ikke lyst til å finne på noenting, mens jeg kunne ønske at han ble med av og til på ting sammen med meg og barnet som lekeland, svømmehallen, stranda om sommeren, aktiviter for barn jeg dra på som for eksempel høytlesing på biblioteket osv. Han blir sjeldent med. Jeg mener ikke han skal hver gang, men jeg føler meg så alene når han aldri blir med. Jeg har snakket med han om det, og da sier han at han ikke har noe behov å finne på noe, men jeg gjør det jo for barnet sin del. Jeg kunne tenkt meg å føle at vi er en familie, men han bryr seg ikke om det. Har andre det sånn? Skal jeg bare svelge det? Vi finner sjeldent på noe som par også, det tærer på å ikke ha noen nye minner sammen de siste årene. Men alt handler om at han ikke har behov og er sliten, men det er da jeg også. Jeg føler meg litt ensom 😔

Anonymkode: f7bc9...c85

Gjør det slutt med han da!!!!

Anonymkode: ddc1d...2c4