Hvor viktig er ambisjoner?

[AnonymBruker]

I deres forhold, hvor samsvarende er deres ambisjoner og driv?
Tenker mye på om det er en del av personligheten som formes tidlig og innen familie og venner eller noe som påvirkes av de vi omgir oss med og som øker av å være med andre ambisiøse mennesker også senere i livet.
Har truffet en fantastisk snill mann som gir meg en ro jeg sikkert behøver og tenner maks på, men har aldri møtt et menneske som bare «er» så vet ikke helt hva jeg skal tenke. Han er fornøyd med livet, jobb, bosituasjon og har liksom ikke noen mål. Han er absolutt ikke kjedelig og er med på alt jeg foreslår, har reist mye og er en intelligent samtalepartner men har kun en kort relasjon bak seg for mange år siden og har vært alene både fysisk og psykisk.

Selv er jeg i andre enden av skalaen, må lære og utvikle meg for å trives, bygge verdier, både oppsparte midler og eiendom men også mer emosjonelle verdier som f.eks å notere familiehistorie, bevare slektsklenodier, hjelpe til i nærmiljøet osv.

Og nå overtenker jeg hvorvidt dette er dømt til å feiles eller om det rett og slett er akkurat hva jeg behøver etter et ensomt ekteskap der jeg konsekvent ble satt i annen rekke og måtte lære meg å klare alt selv. Har vært alene i 4 år og bearbeidet det meste, men det har også gjort meg enda mer selvstendig noe jeg ikke tror er utelukkende positivt i akkurat denne sammenhengen. Har ingen ambisjoner (ha..) om å endre han på noen måte så er det alltid slik at like barn leker best, eller har noen her tanker og erfaringer?

Anonymkode: 1468e...681

[AnonymBruker]

Du bør slutte med den overtenkingen med en gang. Det finnes ikke en formel for forhold. 

Anonymkode: 4fc4b...985

[AnonymBruker]

Dere har ulike personligheter, noe som kan funke dersom man bestemmer seg for å ikke gå rundt å irritere seg eller dømme det som er annerledes. 
Du sier ikke noe om livssituasjon, skal du ha barn sammen med han i framtida? Vil dere flytte sammen? Hvilke praktiske konsekvenser vil disse ulike «stilene» få i det samlivet dere ser for dere? 

Anonymkode: 49d95...124

[AnonymBruker]

Du bestemmer selv hva som er viktig for deg i et forhold.

Hvis du ikke vil ha en partner med hans personlighet, så må du gjøre det slutt.

Du kan ikke forme andre mennesker slik at det matcher dine partnerpreferanser.

Anonymkode: 7b3cd...e70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Dere har ulike personligheter, noe som kan funke dersom man bestemmer seg for å ikke gå rundt å irritere seg eller dømme det som er annerledes. 
Du sier ikke noe om livssituasjon, skal du ha barn sammen med han i framtida? Vil dere flytte sammen? Hvilke praktiske konsekvenser vil disse ulike «stilene» få i det samlivet dere ser for dere? 

Anonymkode: 49d95...124

Definivt, vi er veldig ulike men hittil har det bare spilt oss begge bedre og han er nok den første jeg har møtt som ikke irriterer meg på noen måte, det bare flyter. Ikke sånn fairytale forelskesrus, mer selvfølgelig og lett. Og det er ikke hverdagskost i mitt liv🙈 Det gjør at motivasjonen til å se det beste i noen er på topp fra min side, han virker villig til kommunisere og løse de situasjonene som alltid oppstår i en eller annen form, han har bare mye mindre erfaring enn meg i forhold. 

Han er frivillig barnløs og veldig opptatt av det forblir sånn men er overraskende positiv til mine som han har møtt i andre sammenhenger før vi fant tonen, de er selvstendige ungdommer, ikke noe drama og godt forhold til far. Dette ser vi begge som en positiv faktor, noe uventet siden det var denne faktoren som gjorde at jeg så for meg å forbli alene.

Vi vil å bo sammen på sikt, det kommer til å bli en omveltning rent praktisk for han da han bor i leilighet i byen og jeg definitivt ikke gjør det. Det er en endring han sier at han alltid har hatt lyst til og forutsetningene er fantastiske med tanke på bosted så tror ikke det er et minus, kanskje en mer nøytral faktor om ikke positiv.

Andre konsekvenser er kanskje et bedre sosialt liv for begge, rent praktisk med jobb osv ingen påvirkning. Det største er nok mindre privatliv for han, (meg også egentlig men er vane med å ha mennesker rundt og trekke meg unna på en annen måte), noe han sier han ønsker da han er ensom. Det blir en stor omveltning som vi ikke må undervurdere, han er også noen år yngre hvilket er en issue for meg mer enn for han. Tror det jeg kjenner på er at han er villig til å tilpasse seg mye mens jeg ikke har den muligheten på samme måte uansett hvor mye man vil. Derfor overtenkes kanskje en egentlig gunstig situasjon fordi jeg ikke finner noen åpenbare problemer og sikkert er redd for å ikke fortjene det. 

Anonymkode: 1468e...681

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Du bestemmer selv hva som er viktig for deg i et forhold.

Hvis du ikke vil ha en partner med hans personlighet, så må du gjøre det slutt.

Du kan ikke forme andre mennesker slik at det matcher dine partnerpreferanser.

Anonymkode: 7b3cd...e70

Det er i grunnen for spørsmålet i det hele tatt- at å forme han ikke er noe jeg ønsker og om det er mulig å leve sammen uten å påvirke hverandre?

Liker personligheten veldig mye men har ingen erfaring med den typen mennesker som hverken venner eller annet, bare vært i to forhold hvorav et varte 12 år. Det motsatte har åpenbart ikke fungert hvilket er hvorfor jeg lurer på om andre har erfaringer med å velge noe annet enn det man tror man behøver eller noe som er kjent (vanskelig å forklare, unnskyld🥺)

Anonymkode: 1468e...681

[Lars1009]

Høres ut som dere har nok til felles og mye som funker og virker lovende på tross av forskjellene du nevner. Så kan man jo alltids nærme hverandre på det også, uten at man presses til å være noe man ikke er. Kompromisser, osv. Men virker som forskjellene også er utfyllende. Yin og yang. Bare å satse på det der.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Du bør slutte med den overtenkingen med en gang. Det finnes ikke en formel for forhold. 

Anonymkode: 4fc4b...985

Vet det egentlig og har sikkert klart å tenke i stykker en del allerede, det er bare så vanskelig når det handler om fler enn meg selv og at det jeg kommer fra ikke var et godt sted å være. Bare en overlevelsesstrategi for å lure seg til å tro at man kan helgardere livet, dessverre fryktelig vanskelig å slutte med når man først har begynt🙈 TS

Anonymkode: 1468e...681

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som om dere ikke passer så godt sammen. Jeg er en sånn person som bare er. Har fått jobben jeg vil ha, har huset jeg vil ha, ønsker meg absolutt ikke hytte.. Har vel bare ett mål, og det er å leve behagelig. Så lenge jeg har penger nok til å leve godt og fritid nok til å pusle rundt med det jeg liker så er jeg fornøyd med livet. Hadde blitt sliten av en sånn som deg.

Anonymkode: 118c4...0cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Synes det høres ut som om dere ikke passer så godt sammen. Jeg er en sånn person som bare er. Har fått jobben jeg vil ha, har huset jeg vil ha, ønsker meg absolutt ikke hytte.. Har vel bare ett mål, og det er å leve behagelig. Så lenge jeg har penger nok til å leve godt og fritid nok til å pusle rundt med det jeg liker så er jeg fornøyd med livet. Hadde blitt sliten av en sånn som deg.

Anonymkode: 118c4...0cc

Det er dette jeg er redd for selv om det ikke er sikkert at jeg er så slitsom så lenge man kan holde på med litt egne prosjekter, selvfølgelig ikke 100% objektiv her😅 Men kjenner du deg selv så godt at du hadde sett det før du gikk inn i noe tror du? Eller er sjansen stor for at det hadde virket spennende å prøve og at du bare kan gi opp om det blir for mye? For han har et godt innblikk i mitt liv og om noe tror jeg at intensiteten overdrives snarere enn forskjønnes fordi det er viktig at han ser hvordan det er. Han virker ganske trygg i hvem han er og hvor han står, har egne aktiviteter og en flott vennegjeng.

Anonymkode: 1468e...681

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor gamle dere er eller livssituasjon. Men jeg ville ikke overtenkt dette.

Dersom dere i fremtiden skulle stifte familie er det nok en fordel. Jeg er som deg og mannen min er som denne fyren. Vi har ett barn på 3 år og hverdagen fungerer greit. Men dersom en av oss skulle jobbet redusert hadde det vært ham. 

Anonymkode: 1cb71...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Definivt, vi er veldig ulike men hittil har det bare spilt oss begge bedre og han er nok den første jeg har møtt som ikke irriterer meg på noen måte, det bare flyter. Ikke sånn fairytale forelskesrus, mer selvfølgelig og lett. Og det er ikke hverdagskost i mitt liv🙈 Det gjør at motivasjonen til å se det beste i noen er på topp fra min side, han virker villig til kommunisere og løse de situasjonene som alltid oppstår i en eller annen form, han har bare mye mindre erfaring enn meg i forhold. 

Han er frivillig barnløs og veldig opptatt av det forblir sånn men er overraskende positiv til mine som han har møtt i andre sammenhenger før vi fant tonen, de er selvstendige ungdommer, ikke noe drama og godt forhold til far. Dette ser vi begge som en positiv faktor, noe uventet siden det var denne faktoren som gjorde at jeg så for meg å forbli alene.

Vi vil å bo sammen på sikt, det kommer til å bli en omveltning rent praktisk for han da han bor i leilighet i byen og jeg definitivt ikke gjør det. Det er en endring han sier at han alltid har hatt lyst til og forutsetningene er fantastiske med tanke på bosted så tror ikke det er et minus, kanskje en mer nøytral faktor om ikke positiv.

Andre konsekvenser er kanskje et bedre sosialt liv for begge, rent praktisk med jobb osv ingen påvirkning. Det største er nok mindre privatliv for han, (meg også egentlig men er vane med å ha mennesker rundt og trekke meg unna på en annen måte), noe han sier han ønsker da han er ensom. Det blir en stor omveltning som vi ikke må undervurdere, han er også noen år yngre hvilket er en issue for meg mer enn for han. Tror det jeg kjenner på er at han er villig til å tilpasse seg mye mens jeg ikke har den muligheten på samme måte uansett hvor mye man vil. Derfor overtenkes kanskje en egentlig gunstig situasjon fordi jeg ikke finner noen åpenbare problemer og sikkert er redd for å ikke fortjene det. 

Anonymkode: 1468e...681

Hvis begge deres venner og familie er ok med situasjonen, dere bor i samme miljø og kjenner til hverandre fra før, så går det sikkert greit å bo sammen.

Anonymkode: 49d95...124

[AnonymBruker]

Lars1009 skrev (13 minutter siden):

Høres ut som dere har nok til felles og mye som funker og virker lovende på tross av forskjellene du nevner. Så kan man jo alltids nærme hverandre på det også, uten at man presses til å være noe man ikke er. Kompromisser, osv. Men virker som forskjellene også er utfyllende. Yin og yang. Bare å satse på det der.

Det føles som vi har nok til felles, men også noe eget på en bra måte, ble helt borte og fratatt egne meninger i ekteskapet og vil gjerne at vi skal være to separate identiteter som velger hverandre, ikke én entitet med samme meninger som ikke kan eksistere uten hverandre.

Kan være en god beskrivelse det altså! ☯️

Tror du situasjonen hadde vært lettere om han var kvinne og jeg mann? For det er også i disse rollene noe av det jeg funderer på ligger, ikke sikkert det hadde vært et spørsmål overhode.

 

Anonymkode: 1468e...681

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvis begge deres venner og familie er ok med situasjonen, dere bor i samme miljø og kjenner til hverandre fra før, så går det sikkert greit å bo sammen.

Anonymkode: 49d95...124

Omgivelsene er mer enn ok med situasjonen😊 (digger til og med svigermor, det er gjensidig)

Anonymkode: 1468e...681

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nå vet jeg ikke hvor gamle dere er eller livssituasjon. Men jeg ville ikke overtenkt dette.

Dersom dere i fremtiden skulle stifte familie er det nok en fordel. Jeg er som deg og mannen min er som denne fyren. Vi har ett barn på 3 år og hverdagen fungerer greit. Men dersom en av oss skulle jobbet redusert hadde det vært ham. 

Anonymkode: 1cb71...12c

Takk for verdifullt svar, prøver hardt å kneble tankene.
Det hadde jeg gjerne gjort, men han vil ikke ha barn og jeg har fra før, rent fysisk burde det gjøres snart og det er han ikke klar for. Eller tenkte du kanskje som at det er en fordelaktig dynamikk for når man får barn?

Om du vil og kan svare, forstår om det er for personlig; Har han endret seg noe under forholdet? Og om dere har noen konflikter, hva dreier det seg oftest om? Tror du han føler på at du har mer driv og ser annerledes på seg selv av den grunnen?

Anonymkode: 1468e...681

[AnonymBruker]

Viktig. Det var en dealbreaker da jeg datet. 

Ønsket en som hadde driv, ville noe mer, jobbet for ulike mål.

Mest fordi jeg var slik selv. Og aldri har møtt fullt ut forståelse for egne prioriteringer hos noen som ikke er lik. Så nå er vi et team som støtter, avlaster på hjemmebane, og heier hverandre frem. Uansett om det er et maraton, eller en viktig leveranse på jobb. 

Anonymkode: 3fc21...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Viktig. Det var en dealbreaker da jeg datet. 

Ønsket en som hadde driv, ville noe mer, jobbet for ulike mål.

Mest fordi jeg var slik selv. Og aldri har møtt fullt ut forståelse for egne prioriteringer hos noen som ikke er lik. Så nå er vi et team som støtter, avlaster på hjemmebane, og heier hverandre frem. Uansett om det er et maraton, eller en viktig leveranse på jobb. 

Anonymkode: 3fc21...db9

Det er et viktig poeng, i ytterste konsekvens kan det bli ensomt selv om alt egentlig er «bra»

Takk!

Anonymkode: 1468e...681

[Lava Anne]

Hvorfor tenker du så mye? Ser bare to grunner til det.

1) Du er en overtenker. Punktum.

2) Du er ikke egentlig så følelsesmessig investert som du ønsker å være. Da går hjernen i femtegir på argumentasjon, for og imot. Men så er det egentlig følelsene som ikke er på plass. Du vil så gjerne fordi han er en flott fyr, men så er det noe som mangler. Det trenger ikke engang å handle om ulikt ambisjonsnivå.

Synes du bør reflektere litt over det. Kjenner meg igjen i deg og mener den typen som oftest gjør dårlige vurderinger når vi skal late som om vi kan leve i fornuftsekteskap. Sørg for å vite om følelsene dine er på plass ellers vil du tvile hele tiden. Det er det beste for deg og det er det mest rettferdige overfor ham.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er et viktig poeng, i ytterste konsekvens kan det bli ensomt selv om alt egentlig er «bra»

Takk!

Anonymkode: 1468e...681

Ikke sant.

Forskjellen mellom tidligere relasjoner, og han jeg nå er gift med, er at jeg føler at jeg har en heiagjeng. Og det er jo veldig viktig i en nær relasjon. 

Jeg får et tøft prosjekt, som innebærer en del reisedøgn. Da er det gull å ha en mann som er stolt og glad, bærer alt hjemme, og er oppriktig interessert i hvordan det går. 

Ikke en som ikke forstår, og tenker "greit nok", men ellers er snill og grei. Og i alle fall ikke en som er negativ, og slenger ut noe om at "hjemme er best". 

Anonymkode: 3fc21...db9

[AnonymBruker]

Er det ikke bare bra at noen lever nå, og er fornøyde med livet?

Jeg tenker alt for mange nærmest lever for nye mål og jager en idé om fremtidig lykke uten å sette pris på livet som foregår akkurat nå, og ender opp slitne og desillusjonerte og blir egentlig aldri fornøyde.

Anonymkode: 2875b...a3b